Samfunnsforhold hos fangsfolket.

Det fordelaktige ved iskanten var at villreinen samlet seg der i den varme årstiden. Reinen kunne da stå i kaldluften på isen om dagen og trekke ned til de isfrie landskapet for å beite på det ny spiret vegetasjon som starr og gras når nattetemperaturen kom. Dette ga frihet fra insekter (særlig brems) i dagvarmen, og kort vei til proteinrik mat om natten. Andre dyrearter var knyttet til reinen, og inngikk også i iskant-miljøet. Derfor bleiskanten en magnet som trakk til seg lettfanget mat og dermed mennesker.
Villreinen var trolig en av de aller først ”innbyggerne” i fylket da den kom vandrende inn etter siste istid. I fjellet i Hedmark er fangstanlegg for rein den vanligste kulturminnetypen. Jeg må understreke at eldre steinalder er en meget lang fase/periode og det har vært endringer i både boligmønster sosial organisasjon og relasjoner til andre sosiale grupper gjennom hele perioden. Det har vært store endringene innen vegetasjon og vann nivået i Mjøsa som har påvirket økonomiske aktiviteter og lagt føringer for hvordan menneskene utnyttet naturressursene, uten at dette nødvendigvis resulterer i en naturbestemmende mekanisme.

Videre har det i mesolittisk tid vært preget av egalitet både innen det enkelte hushold og innen samfunnsorganisasjonen. Gradvis kan man se en utvikling mot et fastere boligmønster utover mesolittisk tid, og relasjonene mellom de ulike sosiale gruppene har blitt underlagt større formell organisering, blant annet i form av helleristninger. Tilkomsten av hustufter i det arkeologiske materialet som tegn på økende grad av bofasthet og/eller fastere flyttemønster. Tidlig mesolitikum i Sørøst-Norge regnes som en periode med høy mobilitet til vanns. Med båt, sannsynligvis av skinn, kunne de flytte seg over lengre avstander på kort tid. Nå får også de første stedsnavn navn først og fremst på vann og elver, men også karakteriske landskapsformer. En slik endring av livsstil henger sammen med ervervet og igjen sosiale kulturelle forhold blant grupper av mennesker. Det aller meste av det som er funnet av etterlatenskaper fra denne tiden er – naturlig nok – rester etter våpen ogredskap laget av flint eller annen bergart, pluss mengder av avslag på knakkeplassene der steinen ble bearbeidde. Plasser der en har funnet mer nyanserte spor frå steinalderen er bl.a. under heller, hvor etterlatenskapene har dynget seg opp gjennom tusenårene og blitt mer vernet mot forvitring. Funn frå slike plasser viser at anslagsvis bare 10 % av redskapene var av stein, mens resten var av tre, bein, horn, skinn, plantefiber som ikke så lett motstår tidens tann. Det vi finner i dag er altså bare noen rester av et stort puslespill. Resten må vi bare prøve å tenke oss til. Skinn må ha vært det viktigste materialet den tiden. Skinnet ble brukt både til klær, sengeleie, bustad, båter, tauverk og mye annet. Uten skinnene hadde nok ikke steinaldermennesket stor sjanse til å overleve. I tillegg til skinnet ble også alt annet på dyret utnyttet; Fett, marg, bein, horn, sener, magesekk og tarmer. Av bein og horn laga de en mengde forskjellige redskaper og våpen. Senene ble til tynne liner, og magesekkene til vanntette beholdere. Fettet ble brukt i matlaging, til lampevæske og som forskjellig smøring. Byttet de nedla var den viktigste materialgiveren for steinalderfolket, i tillegg til maten det gav. Selv om disse menneskene var de første i Vang, kan man ikke kalle dem Vangsokninger. Deres språk var ikke indogermansk, men et ugrisk (uralsk) språk eller mer trolig et altaisk språk[1]. Det var et folkeslag som hadde tilpasset seg dette miljøet. De endte opp som små kulturrelikter i de av etteristidens miljøtyper som mest liknet på iskanten. Det vil si i de norske høyfjell ved de gjenlevende isbreer. Derfor er det ikke så merkverdig at høyfjellet har en velutviklet bosetning allerede meget kort tid etter isavsmeltingen. Denne bosetningen ved iskanten kan man trygt si var en kortvarig kulturform i Vang.

Steinaldermennesket så ut omtrent som vi gjør i dag. De som kom hit først var kanskje noe mer grovbygde, men dette forandret seg gradvis, og i yngre steinalder var det ingen vesentlig forskjell i forhold til menneskene i dag, bortsett frå at de gjennomsnittlig var noe kortere. Gjennomsnittsalderen derimot var under det halve av det den er i dag. Men det økte fra rundt 31 år i eldre steinalder, til over 38 i yngre steinalder. Folk døde som regel ikke av alder, men av infeksjoner og sykdom. Var en heldig kunne en altså likevel bli 50 år eller mer. Likevel; den gangen var en nok betraktet som fullvoksen i 15–16 års alder, og som gammel i 30-års alder. Det er grunn til å tro at fangstfolket var ordnet i familielignende flokker, hvor den eldste var flokkens bestemmende person. Det viktigste for flokkens overhode var utnyttingen av de gode fangst- og fiskeplasser, og har måttet hevde sitt territorium. Den tilsynelatende enkle livsformen deres, og mangelen på vesentlige tekniske framsteg gjennom flere tusen år må ses i lys av rikelig tilgang på mat, kombinert med et mildere klima enn det vi har i dag. En anslår at en steinaldermann bare måtte arbeide 2–3 timer om dagen for å dekke familiens sitt behov. Steinalderkvinnen skjøttet nok for familien fra morgen til kveld, mens hun samtidig var med på sanking og fiske. De måtte òg produsere alt av våpen, redskap og husholdsutstyr sjøl, og barna måtte sikkert bidra med sitt så snart de hadde lært å ta seg fram på eigen hånd. Men, så lenge alle var mette og hadde gode klær på kroppen og tak over hodet, så var det heller ikke behov for de helt store forandringene, verken når det gjaldt bosteder, fangstmetoder eller arbeidsredskaper.

Helleristnings stein ved Stein gård i Ringsaker Mjøsa i bakgrunnen foto Egil Mikkelsen

De kunne altså stort sett ta livet med ro, og det gjorde de derfor òg, i noen tusen år. Vi kan derfor regne med at mye tid og tanker ble vigde til datida si tro og rituelle tradisjoner. De var jo helt avhengige av det naturen gav, og hadde nok derfor en mengde riter forbundne med fangst og overleving. De henvender seg til forskjellige guder og naturmakter med sine bønner og offer. En karakterisk kultiske minner fra fangstkulturen er helleristningene, denne form for grafisk gjengivelse forutsetter en kunstneriske evner, som ikke alle behersket. En må tro at helleristningkunstnerne hadde en spesiell sosial anseelse. Det er ikke gjort funn av helleristninger i Vang, men ved Stein i Ringsaker er det helleristninger på en stor flytteblokk nær Mjøstranden. Her er det bilder av elg, som viser streker fra elgens munn og ned i brysthulen. Denne røntgen bilde av dyret viser en ring, som forestiller hjertet, kraften i elgen. Denne form for bilder finner vi ikke på Vestlandet eller i Sør-Skandinavia, men østover mot Nord-Sverige og videre mot det nordlige Russland. Dette viser også det må være beslektede kultiske praksis der elgen var hovedviltet. Sammen med sovegroper som er beskrevet ovenfor og formen på helleristningene bekrefter hvilken vandringsvei de første veidefolk, elgjegerne kom til Hedmark. Forteller denne form for helleristninger oss noe om hvordan deres religiøse forestillinger? Ja, faktisk en hel del, for å sikre god fangst var det viktig å få tak i dyrets sjel, eller kraft, mente en det var nødvendig med kultiske kontakt med dyrenes ånd Dyrenes herre”. Dette mente de å oppnå gjennom seremonier, der symboler og bilder av elgen spilte en viktig rolle. Hensikten med avbildningene og seremoniene var å gi jegerne makt over elgen. En seremoni ble utført både før og etter jakten, hvor dyrets indre kraft og sjel som må beherskes. Det var i hjertet og blodet den indre kraft lå, etter jakten ble elgen tatt vare på en bestemt måte slik vi ser den dag i dag der jegeren tar en slurk blod for å få dyrets kraft. Det viser den oppfatning at elgen er gjennomstrømmet av guddommelig kraft, og at derfor kan påvirke jakten og aktivere jakten i ønsket retning. Dette skjer først og fremst ved maktfylte riter besvergende ord, magi. Det sier oss hvordan de religiøse seremonier har blitt utført. Seremoniene må antakelig ha vært utført av stammens overhode. I mange av helleristningene fra den tiden er det tegnet inn sirkel eller hjul, mange har satt det i forbindelse med solen, den drivende kraft for alt liv på jorden. En kan også tenke seg at dette hjulet kan oppfattes som sjelevandring, der tiden oppfattes som et hjul som dreier seg i det uendelige rundt sin akse og fører alle vesener i en evig vandring fra eksistens til eksistens. Hjulet betegner en ustoppelig motor for den sammenhengende rekken av gjenfødsler, slik vi finner i Buddhistisk tro. De kilder som er kommet fram i lyset er materielle kulturspor, gjenstander som økser, pilspisser og m.m. som er mistet eller offerfunn, funn av saker som må være nedlagt i jord eller vann etter et avgitt løfte til overnaturlige makter. Det er funnet smykker, alltid nedlagt i myrer, enkelte ganger fem seks smykker nedlagt samlet på et sted i myra. Andre funn gjelder kniver og økser nedlagt med forsett i myr. Vi kan ikke vise til hva denne religionen har bestått av, men vi kan sikkert gå ut ifra at den hadde enkle former. Mest sannsynlig er at fangstfolket hadde sine forestillinger om tro og frykt ovenfor høgre makter i naturen, og likeledes bestemte former for skikk for å avlede deres vrede eller vinne deres gunst ved offergaver. Det gjaldt å holde seg inne med alle guder og makter, og dette oppnådde man nettopp ved å stå i et personlig godt forhold til dem. For det primitive mennesket er det umulig å tre fram for guden uten gave, den bringer noe fra sjel til sjel. Med offeret forsøker man å få i stand et bånd mellom giveren og guden. Dette var den første grunnlag for religion og gudsdyrkelse. M. Gimbutas viser til at i de eldste indoeuropeiske samfunnskulturer var skaftehulløksene symbol på guddomlig makt, men også dolken fikk religiøs symbolsk betydning[2]. Våpenet representerte gudenes funksjoner og makt og ble dyrket som representasjoner av guden sjøl. En vet at stammen skyterene ofret til deres hellige dolk. Fangstfolket gravskikker kjenner svært lite til, som oftest ble den døde gravd ned uten å få med seg gaver av noe slag. Den døde ble som regel gravd ned i avfallsdynga utenfor boligen. Flere av registrerte steinalderboplasser i Norge utmerker seg ved at landskapet i nærheten har mange spor etter eldre bosetning. Man kan si med andre ord at steinalderboplassene er fortsettelsen av en historisk tradisjon for å bruke områder. Denne tradisjonen har bl.a. Lars Pilø nevnt i sin doktoravhandling hvor boplassene stadig var på flyttefot like til vikingtid. Flytting av boplass har sitt opphav i at stedene i utgangspunktet var velegnet som boplasser og jaktmarker. Det å bebygge et sted fikk etter hvert en betydning i seg selv, eller sagt på en annen måte at stedet var rikt på matressurser var kun ett aspekt ved sammensatte betydningen de store boplasser hadde i samfunnslivet. Dette viser tydelig på de boplasser som har gitt navn til hele kulturkomplekset som heidnir har gitt navn til hele fylket. Opprettelsen av faste bosteder skapte et stabilt og regelmessig samfunnsliv. Huset fungerte som en institusjon som blandet sammen materielle, sanslige egenskaper og immaterielle, oversanslige forhold på en slik måte at disse forholdene bekrefter hverandre på en svært overbevisende måte. Av denne grunn kunne de mest forskjellige egenskaper og forhold samles i husinstitusjonen som helhet.

En bolig må ses som et fysisk uttrykk for et ideelt miljø, og romlig organisasjon er spesielt viktig i dette uttrykket. Siden religion ofte står sterkt i mange samfunns reflekteres ofte kosmologiske forestillinger i den romlige organiseringen. Det kan være enten i det indre rommet i et hus, i huset som helhet, i landsbyen eller i en hel by.

Denne åndelige og oversanslige ved huset finner man igjen hosprimitive folk i Arktis, Nord-Amerika og lengst nord i Asia, alle har en midtstolpe som blir identifisert med axis mundi som forbinder jord og himmel. Med andre ord: Nøstvedtøks                                                  måten boligen bygges på blir den kosmiske symbolisme understreket. Huset er imago mundi, dvs. huset er et speilbilde av verdensskapelse og dermed et midtpunkt. Man trodde at universet og skapelsen av mennesket fant sted ved et sentralt punkt, verdens midtpunkt, her ble det reist en søile.Denne verdenssøylen ble av germanerne betegnet som den hellige ås, huset bærende bjelke. Uansett hvilken oppbygning et samfunn har, om det dreier seg om et folk av jegere og gjetere, av åkerbruker eller beboere, boligen blir alltid sett på som hellig. For huset er et bilde av verden, og verden er skapt av gudene. Bostedene bringes til å ligne kosmos i det man kopierer de fire horisonter ut fra et midtpunkt, hos germanerne var dette som nevnt den bærende bjelken, ås. Dette skjer også ved grunnleggelsen av en landsby, eller ved at man reiser en symbolsk axis mundi. Ved bygging av en familiebolig, gjentar man med et byggeritual den forbilledlige og guddommelige gjerning som lot verden oppstå av en urkjempes kropp. Boplassens betydning som en del av et fastlagt samfunnsliv, nettopp regulert i og ved boplassene, gjør at man kan oppfatte plassen som en type monument. Denne sentrumsymbolisme synes å ha sin grunn i følgende religiøse opplevelse: Mennesket ønsker alltid å plassere seg i et rom som er åpent oppover, dvs. er forbundet med den guddommelige verden. 

Skraperfragment av brent flint Målestokk 1:1. Tegning: Marianne Bugge         

       

 

 

 

 

 

Bygging av bostedet og konsentrasjonen av matriell samt avfall og åpningen av landskapet rundt boplassen, gjorde at de skilte seg tydlig ut fra landskapet omkring. Til dette kan boplassenes viktige symbolske betydning legges. Boplassen på denne tiden var                                

viktige ankerpunktet i landskapet, som knyttet samfunnslivet til bestemte plasser og områder.  Boplassen var en destinasjon og samlingsteder i den tidens samfunnsliv, med alt det førte med seg av religionsutøvelse, fester og gjensyn med andre frender. Her inngikk overenskomster, allianser og fikk venner og kanskje uvenner. Man kan si at fellesskapet som ble feiret og styrket ved at en større sosial gruppe enn den man vanligvis var del av, levde sammen på boplassen. I dette landskapet var også et mystisk landskap, med sine hellige steder i utkanten av de mer intensivt bebodde områder. Man kan si at helligstedene var forløperen til de senere kultplasser, vangen og lunden. Man får en anelse at forfedrekultus og ritualer som gjenskapte samfunnet på tradisjonell måte, kan ha funnet sted på slike plasser. Her var plassen der forfedrene ble gravlagt, og hvor de har lagt ned sine fremste verdighetstegn for å gjøre seg selv, slekten og området til ett. Dette var stedet for karmatiske ledere, der jegerne kunne bygge seg opp et rykte som dyktige, gavmilde eller mektige.                                                                                                                                                        I boplassen lå derimot potensialet for å realisere en alternativ maktstrategi basert på tradisjon, slekt og historie. Begge autoritetsstrategier kan, ut fra den argumentasjon som er skissert, sies å være del av samme struktur, og det var faktiske, historiske vilkårene som avgjorde hvilken av de to prinsippene, karisma eller tradisjon som skulle dominere.   

 

Flytter vi oss østover til Glommaog Åmotkommer vi til Rødsmoen. Rødsmoen er den best undersøkte bosetningsområde i innlandet fra steinalderen. Den eldste bosetningen er fra 7000 f. Kr. og området er regelmessig bebodd i flere tusen år etter dette. Rødsmoen har vært et attraktivt sted å være. Her som i Vang er går det stabile elgtrekk, men også flere andre livsmiljøer innen rekkevidde. File:Srubna hut.jpgRekonstruert hytte på Tømmergravkulturen. (wikimedia) 

 

 

 

 

 

 

 

Ervervsstratigiene kunne dermed være varierte, om man ønsket eller trengte det. Det som skiller Rødsmoen fra andre sørnorske steinaldertufter, er de bevarte groptufter. Hyttene ble gravd dypt ned i jorda. Hyttene ble bygd ved at det var laftet en rektangulær tømmerkasse i En bunnen av gropa. Gulvet kunne være ca. 3,5 kvadratmeter stort. Veggene i kassen var ca. 60 centimeter høye, og over dem var det laget benker. Over området med benker var det gravd kraftige stolper skrått ned i bakken. Stolpene har båret et tungt, antakelig torvtekt tak.  Boarealet var ca.16 kvadratmeter. Dynger med avfall ble funnet utenfor hytta som innholdt flere tusen kilo skjørbrent stein. Steinene var sikkert brukt til oppvarming og matlaging. Dyngene innholdt også store mengder brente bein, i fra elg og bever. Enkelte forskere har med god grunn hevdet at tuftene fra Østerdalen som dem ved Rødsmoen er spesielt for innlandet. De har argumentert for at ved kysten finnes det nøstvetøkser, noe som er fraværende i innlandet, mens innlandet har groptufter, noe man ikke har ved kysten. Andre forskere mener at det er en viss likhet mellom hyttene ved kysten og innlandet, de argumenterer dette ved at innlandet har et kaldere klima derfor ble hyttene nedgravd i undergrunnen. Slike sovegroper er kjent fra Russland og Sibir allerede i paleolittisk tid, og det er kjent at slike grophus var ypperlige vinterboliger. Vi må derfor anta at det var nordøstkommende innvandrere som hadde med denne byggeteknikken. Dessuten viser tuftene ved Rødsmoen at det er vinterboplass. Dette underbygger tanken om at de territorier som folk jaktet, fisket og sanket innenfor, var forholdsvis avgrensede, slik at folk ved kysten alltid levde i nærheten av kysten, mens folk i innlandet alltid levde i innlandet. Mennesker som hadde tilhold her på Hedemarken, trengte ikke å flytte langt på seg for å ha sikker og stabil tilgang på næringsrik føde. Det er derfor stor sannsynlighet for at de levde fast. Kjemiske og radiologiske analyser av menneskeskjeletter fra Vest-Sverige, viser at menneskene som er funnet i innlandet levde av innlandsressurser. Det vil si at menneskene den gang var fastboende for eksempel på Hedemarken.

Hadde folk vekslet med å bo mellom innlandet og kysten etterårstidene, må en forventet å finne vinterboplasser begge steder. Etter hvert som stedene ble befolket, må de alt større grad ha skilt seg fra landskapet omkring. Vedsanking, felling av trær til hytter, båter og andre tømmerkonstruksjoner, åpner opp skogen rundt boplassen. En rekke av de planter som er nevnt foretrekker åpne sletter og lysninger. En kjenner bl.a. til at indianere ryddet skogen ved hjelp av ild for å forbedre vekstbetingelsene for spiselige planter, i Europa er det også funnet spor etter tilsvarende skogrydding fra tidlig steinalder. En slik stimulering av vekstforholdene var ikke bare for plantene, men også for tiltrekke seg jaktbart vilt. Flatehogsten i dag kan en si har samme funksjon den tiltrekker elgen og annet hjortevilt. Denne flatehogsten er en forløper til de senere omtalte viner.

Det var de magre år som kom til å bestemme stammens størrelse, boplassene i eldre steinalder var antageligvis små både i utstrekning og innhold. Boplassmønstret synes derfor å underbygge de vanlige forestillingene man har om slike samfunn, nemlig at de bestod av smågrupper på stadig vandringer under enkle sosiale forhold.

To ganger er det blitt skrevet større avhandlinger over Hedmarks steinalder av A. Bjørn i 1934 og A. Hagen 1946. Både Bjørn og Hagen hevder at det ikke var noe som tydet på en fast bosetning i eldre steinalder eller første delen av yngre steinalder. I kontrast til Hagens uttalelser fant P. O. Nybruket i 1969 flere boplasser ved Rokosjøen som er datert til eldre steinalder.

Ved utbygningen av militærleieren ved Rena i midten av 90-tallet, ble det funnet spor etter boplasser som skriver seg fra 7000 år f.Kr. ved elven Rena. Selv om funnene ikke stammer fra Vang, gir det en sterk indikasjon på at det også har vært faste jegergrupper også i Vang/Furnes området på samme tid. Noe også pollenprøver tatt ved Grytting og. Narmo viser at det ved ca. 6250 f. Kr., er kullstøv i pollenprøvene noe som antyder at det har vært bål i nærheten. Det gir et kraftig tegn på de første ”jeger-samler-mennesker ” har hatt bål i nærheten. Steinalder boplassene er ofte på mellom 200 og 1000m2. Boplassen ble helst anlagt ved elveos, enden av innsjø, eller på markerte nes, odder og tanger som skyter ut i vannet. Dette er steder som naturlig peker seg ut særdeles gunstige ut fra en rekke faktorer, særlig er de effektive for fangst av storvilt på trekk og ikke minst for fiske.

Med andre ord er kulturformen og dermed sosialsystemet nøye justert i forhold til omgivelsenes muligheter. Det ligger derfor i sakens natur at et rent jegersamfunn aldri eller sjelden vil makte å skape noen virkelig sterk organisasjon av sosial og politisk art. Studier viser at bofasthet, lederskap, makt og konflikter likevel ikke trenger å ha vært fremmed i slike kulturer. Boplassene skapte et fast forhold mellom mellom menneskene og landskapet. Den historiske dybden i boplassen viste at de tilhørte området og at området var en del av dem. Rundt boplassen lå gruppens territorium og arbeidsmark Her foregikk matauken og kommunikasjonen med dyrene. For å holde liv i gruppen trengte de forholdsvis stort revir som de forsvarte mot inntrengere. Man kan si at jeger-samler-fiskersamfunnet hadde samme mønster som hunden de levde i flokk og når de fant et godt jakt-samler-fiske område besatte de regionen og forsvarte det mot inntrengere. Det var forskjellige metoder for fangst av de forskjellige arter, men hovedmetodene for fangst av større vilt kan vi tenke oss har vært disse; Snikjakt, der jegeren venta på viltet bak et skydd, eller sneik seg mot viltet. Klappjakt, der en gruppe jaget viltet mot ventende jegere. Styrtjakt, der enkeltdyr eller heile flokker ble jaget utfor stup slik at de slo seg halvt i hel. 

I Vang var jakten på elg den som den viktigste matviltet. Den intensive utnyttelsen av elgen var knyttet til trekkruter, hvor det ble anlagt fangstgravanlegg. Anleggene ble plassert i korridorer i trekkveiene eller på andre spesielt gunstige lokaliteter fra et fangstrategisk synspunkt. De ser ut til å være knyttet til årvisse, men årtidsbestemte trekk, og kan da bare gi avkastning en kort tid på året, fortrinnsvis om høsten som også er den årstid da elgen er mest verdifull. Til andre tider er både kjøtt og skinn mindre eller lite verdt. Til fangst av mindre vilt og fugl har de ganske sikkert brukt forskjellige feller og snarer. Pelsdyr fangst har særlig foregått midtvinters når pelsen er finest. Pelsverk ble brukt til klær og har alltid blitt oppfattet som en handelsvare. Antagelig var sjøer og vassdrag stod stinne av fisk den gangen, og at metodene for å fange fisken var omtrent som i dag; Stang ellerhåndsnøre, line med flere kroker, forskjellige ruser, og harpun til større fisk. Garn og anna flettverk har nok òg blitt brukt, særlig som stengsel for stimfisk. Steinalderfolket holdt seg noenlunde fast til disse stedene, men flyttet gjerne etter trekkrutene til viltet som de brukte i kortere tidspunkter. Fra ca. 6200 f. Kr. var skogen i Vang/ Furnes vært tett dominert av furu. Man har antatt at skogen innvandret fra øst som man kan følge fra Russland, til Finland, til Sverige og videre til Norge gjennom Hedmark. Elg og hjort fulgte gjerne etter som skogen vokste til etter istiden. 

Beite er en viktig faktor før elg og hjort kan ta nye områder i bruk, må deres næringskilde ha innvandret. Elg og hjort har i utgangspunktet et forholdsvis ulikt beitevalg. Hjorten er i utgangspunktet grasspiser, mens elgen spiser kvist, dvs. at sistnevnte finner maten i busksjiktet, mens hjorten beiter på markvegitasjonen. Om sommeren beiter elgen mye på lauvtrær og urter, mens hjorten spiser urter og gras. Av og til kan elgen og hjorten møtes i urtehagen, men om vinteren har de felles matseddel i blåbærlyngen. I blåbærlyngen finner både hjort, elg og for den slags skyld rådyret næringsrik føde på en tid av året da annen lettfordøyelig mat er mer eller mindre fraværende.

Høsten 1974 ble det i Løten funnet elghorn., som er datert til 6500 år f. Kr. Med elgens tilstedeværelse i Vang får vi også en ganske sikker indikasjon på menneskelig aktivitet i Vang - Furnes som vet å benytte seg av elgtrekkene til og fra Hedmarksvidda vår og høst.                                                                                                                                                                                   Line Bårdsengs påvisning fangstanlegg for elg i Svartdalen, Gråbeinsdalen og sørøst for Gåsbu, det siste et systemet bestod av 30 dyregraver, er sikkert bevis på mesolittisk jegere tilstedeværelse i Vang. Eldste elghorn som er funnet i Vang er fra Halfdanshaugen er ca. 4000 år gammelt. Alt dette forteller oss at menneskene må ha benyttet seg av den matressurs som elgen representer.

At hjorten og elgen var en meget viktig, viser alle veideristningene om. Helleristningene hører til den nordskandinaviske gruppe eller veideritninger, hvor hovedmotivet er matnyttig jaktvilt, og ut fra en analyse avmotivene er det klart de hører hjemme i en ren fangskultur. Elgen er den viktigstemotivene i veidekunsten, både på østnorske, nordenfjellske, nordnorske, nordsvenske og nordrussiske ristninger, og i småkunst på løse saker fra steinalder i Nord- og Øst-Skandinavia, i Finland og videre østover.

Dette tyder på at veidekunstens utbredelse i Skandinavia har sitt opphav fra øst. Av den grunn må dette understreke ytterligere at innvandringen kom fra øst av jeger-samler-mennesker                 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fangstannlegg for elg                                                           

 I dette henseende beretter Maringer og Bandi:

Mycket tyder på att den artiska konsten faktisk har sina rötter i istidskonsten, varvid emellertid en härledning från Vesteuropa inte kommer i fråga, men därimot ett östlig ursprung. Vi måste avvakta om framtida uppträckter definitivt kan bevisa att arktiska konsten har sitt ursprung i en senpaleolitisk kultur och konstgrupp i öster under slutet av istiden, varpå flera indicier tyder.[3]      

 Elgen var bare ikke mat, den var også et avgjørende råstoff. Flinteggspissene ble laget av bein fra hjortevilt, fordi det var fra disse dyrene at man kunne få bein lange og rette nok til å lage jaktredskaper. Flinteggspissene var igjen avgjørende for elgjakten og dermed livsmuligheten for steinaldersamfunnet. En kan derfor ane at avbildningene av elgen på helleristningene ikke bare var et leddi elgens regenering, men peker også tilbake til forfedrene, autoritetsstrukturene og byttenettverkene, de fortolker også samfunnetsregenerasjon gjennom jakten, håndverket og maten. Forestillingene om denne syklusen av biologisk og sosial reproduksjon ble dermed også en del av et større kosmologisk system.  Fra en slik synsvinkel kan en diskutere hvordan et høvdingvelde kunne kontrollere utfordringen fra andre karimatiske ledere. Man kan nemlig hevde at sammenblandingen av mystisk fortid og forfedrene med elgen som mat og råstoff, kan ha bidratt til nedvurdere betydningen av den dyktige jegeres arbeid i jakten. Hva jegeren egentlig utførte i jakten, var en gjentakelse av den orden som var innstiftet i fortiden. Men en kan også hevde at det praktiske, materielle livet og det kosmologiske systemt var enda mer intimt bundet sammen. Ved å jakte på elg, jaktet de like mye på forfedrene, eller den sammensveisete gruppens opphavsdyr, som de jaktet på kalorier og råstoff. Dermed kan jakten ha blitt tolket som en del av både en praktisk og en kosmologisk sirkel, der forfedrene selv ga mat og velstand til de levende, mot at de respekterte den orden sedvanen foreskrev. Sånt sett kan en tenke seg at for eksempel en hverdagslig innretning som huset er sentrum for jaktens syklus, uttrykt den samme sosiale orden som hellerisningene.              

I et sånt system vil det være veldig vansklig å se gjennom eller gjøre opprør imot, fordi alle aspekter at menneskelivet, så vel fysisk som åndlige, ser ut til å bekrefte den samme, fastlagte orden. Enten det er tale om lokalsamfunn hos jegere eller halvnomader, er det selvsagt de økologiske forhold samt ervervsformen det vil i virkeligheten si kulturen, til den enkelte gruppe som bestemmer både gruppens størrelse, sosiale mønster og det areal den trenger for å opprettholde sin livsform. Men det er også funnet tufter etter solide hus, med spor etter kraftige, takbærende stolper. Noen steder ser det ut til at de har hatt avanserte friskluftkanaler inn til ildstedet.
Hvorfor er det ikke funnet sikre spor etter mennesker i Vang eller nærområdet i den første tiden etter at isen trakk seg tilbake? Til det er det ganske enkelt svar: For det første er sikkert mange boplasser ødelagt ved den intensive oppdyrking av jord som har funnet sted på Hedemarken. Den andre grunnen kan være at det ikke har vært noen systematisk undersøkelse av området, på linje med Rødsmoen, Gardermoen og nå Gråfjellet. Det vi trenger er et utbyggingsprosjekt hvor et ”vesen” finansierer et arkeologisk undersøkelse.

Pollen

Sporer og blomsterstøv eller pollen fra trær, urter, gress og halvgress lar seg kartlegge gjennom botaniske studier. Metoden kalles pollenanalyse og bygger på at pollenkorn fra ulike planter har forskjellig form med sporer, furer og mønstre som gjør det mulig å skille de enkelte planteslagene fra hverandre. Skallet rundt pollenkornene blir ikke brutt ned når de ligger i lag der det ikke slipper til oksygen som i små vann og myr. I myrer vokser det opp nye lag torvmose uten at det som til enhver tid er falt på overflaten, råtner helt bort. Når vi graver oss ned mot bunnen av en myr, finner vi derfor stadig eldre lag. Slik er det også i tjern og små vann. Hvert år legges det nytt tynt lag av sporer og pollen på bunnen. Disse lagene kan dateres ved hjelp av C-14- metoden. Slik kan en myr eller et tjern være som en historiebok. Pollenundersøkelser har også gitt andre resultater som bidrar til å utdype og fargelegge vårt bilde av jordbruksekspansjonen i neolitisk tid på Hedemarken.

Ernæring

En regner med at jegersamfunnet i mesolitikum (8000-3000 år f. Kr) brukte 30 % av tiden på innsamling av planter og smådyr, som mus og pinnsvin og 40 % av tiden på fiske i elver og vann. En kjenner også til at steinalderfolket hadde forskjellige larver og insekter på matseddelen. Av planteføde var nøtter av forskjellige slag det som sto øverst på matseddelen.

Gode år kunne veksle med tider da fangsten slo feil og fisket ikke strakk til, i slike tider samlet de forskjellige planter som ble brukt til føde; Meldestokk, Melde, Harerug, Tungress, Slirekne, Vindel, Kvann Skavgress (åkersnelle) osv. Det var spesielt frøene og de grønne delene av plantene som ble brukt. Gjennom muntlig tradisjon vet en at bl.a. at harerug ble brukt i nødsår opp gjennom tidene. Planter, røter, bær og nøtter har var altså en viktig og nødvendig tilskudd til kosten. Klimaet og livsbetingelser i sen mesolitikum var bedre enn dagens, slik at næringstilgangen i naturen også var bedre. Sammenliknet med tiden før og tiden etter, var den totale bioproduksjonen i naturen størst på denne tiden. Mest sannsynlig var det en overflod av alt, både på land og i vannet. Dette la grunnlag for samfunn som kunne organisere seg innenfor relativt små geografiske områder.

I eldre steinalder, levde folk av jakt, fiske og tilfeldig samlervirksomhet. Det fantes ingen fast bosetning, for der viltet trakk og fisken var, måtte stammen følge etter. Selv små jegergrupper trengte store områder for å kunne klare seg. Slik ble livet levd over alt i eldre steinalder.      Det var de samme lover som hersket den gang som hos jegerfolk i langt senere tider i Sibir, på Grønland og Nord-Amerika. Der det var mat å hente ble gammen reist og bebodd.  I de vidstrakte fangstområder der levereglen ensidig var uten å yte noe igjen, kom det i løpet av steinalderen til å skje endringer som fikk en rent revolusjonerende karakter. Den faste og avgrensede jordbruksbosetningen på Hedemarken har sitt opphav i steinalderens sluttperiode og tidlig bronsealder. Nå blir gården som sosial og økonomisk enhet utviklet. Samtidig skjer en kraftig befolkningsvekst, særlig her på Hedemarken hvor det er næringsrik og lettbrukt jord. Trolig har en gruppe arkaiske (naturnavn) stedsnavn sitt opphav i denne urgårdstiden. Utviklingen mot dette stabile, ekspansjons pregete bosetningsmønster hos oss er en klart registrerbar refleks av en jordbruksmessig prosess som alt tidligere og enda mer omfattende var gjennomført i sydligere deler av Skandinavia og på kontinentet.

Båten har vært den grunnleggende og uunnværlig for steinaldermennesket.

Helt siden de første kom hit – i båt – og langt opp i historisk tid, har båten vært det eneste framkomstmiddelet som monnet viss en ville komme seg raskt fram. Båten som ble brukt var trolig ikke stokkbåter, men sannsynligvis laget av grindverk trukket med hud eller bark. Med slike båter kunne en knytte kontakter langs vannveiene fra Skagerrak kysten opp Glomma til Mjøsa og videre nordover Lågen til Nordmøre.                                      

Om man hadde ønsket å ha slike aktive kommunikasjoner mellom folk i mesolitikum, ville vært fullt mulig både rent teknisk og med tanke på naturforholdene. Med en grindverkkano hadde folket mye større rekkevidde og lastekapasitet enn om de skulle bære med seg ting over land. Mjøsa og elvene i Vang var både mer vannrik og bredere enn i dag var nok hovedveien den gangen. (Fjord betyr rett og slett der en ferdes.) Det eneste tydelige tegnet på kontakt utover det lokale miljøet i denne første tiden, er den permanente transport av flint langs de store elvene og Mjøsa, til innlandet. Flinten ser ikke ut til å ha vært brukt på en spesiell måte eller viet særskilt omsorg. Den framstår som et råstoff brukt i ganske hverdagslige og allmenne sammenhenger på boplassene. Når nettopp er slikt vanlig råstoff som i forholdsvis store kvanta transporteres inn til indre deler av Hedemark, tyder det på at det er en ganske sikker og pålitelig samband som regulerer transporten.

En må anta at det er slektskapsrelasjoner som skaper slike stabile forhold. Det er derfor god grunn til å tro at det nettopp var slektskapsrelasjoner rundt Mjøsa som regulerte transporten av flint og annet råstoff. Slektskap er også grunnleggende for høvdingvelde. Kontroll av slektskap og giftermål i tid og rom er grunnlaget for deres makt. Ved å føre linjene tilbake til felles stam- eller forfedre, som ga menneskene den særegne sosiale orden, kan de henvise til betydningen sedvane og tradisjon, som de er de fremste bærerne av. Sånt sett, kan man tenke seg at husorganisasjonen ble utvidet eller styrket med fiktive eller reelle slektskapsrelasjoner gjennom mesolittikum, som bidro til mer stabil samhandling, for eksempel gjennom varetransport til menneskene rundt Mjøsa. Menneskene som hadde slått seg ned ved Mjøsa, så derfor på seg selv som medlemmer av samme stamme.



[1] Altaiske språk:Tyrkiske språk snakkes i Tyrkia (Anatolia), Aserbajdsjan, deler av Bulgaria, Deler av Hellas, Deler av RomaniaDeler av Republikken Makedonia, Deler av Moldova, Deler av Russland, Deler av Ukraina og deler av Kaukasus.                                                                                                         Uralske språk: deles inn i tre hovedgrupper av hvor Finsk-permiske språk snakkes i Finland, Estland og europeisk Russland mens Ugriske språk som snakkes i Ungarn og Sibir i Russland. Disse to greiner danner gruppen av Finsk-ugriske språk.

2]Ideer Omkring Førhistoriske samfunn nr. 2 1977 av Guttorm Gjessing side 92

[3] Maringer J. og Bandi, H, G. Istidens konst :165  Stockholm 1955