Arkeologiske funn og holdepunkter, det hellige og profane

De artiske, nordiske, sibirske og sentral-asiatiske folk besto av jegere og fiskere. Til en viss grad var de nomader, og til tross etniske og lingvistiske forskjeller, var deres religioner i hovedtrekk sammenfallende. De tilba den store gud i himmelen, som allmektig skaper, men som beveger seg mot å bli en deus otiosus. Et fenomen som er viktig innenfor religionshistorien, og er på ingen måte begrenset til nordlige halvkule. Man finner det igjen over hele verden. Hittil har man ingen fullstendig forklaring på det, men en teori kan være at det moderne mennesket homo sapiens utvandret fra Afrika i en liten samlet flokk og at religionen var noe de hadde felles fra den tiden. I de tidligste tider har selve navnet på den store gud betydningen himmel, som ofte ble omtalt med navnet Tengri eller Tengir, som svarer til norrønt Tor. Selv når den konkrete betegnelsen himmel mangler, gjenfinner vi et av dens mest spesifikke attributter: høy, opphøyd, lysende, skinnende etc. Antakelig er dette en eldre betegnelse enn Tengri, og svarer til betegnelsen på den nordiske guden Ull.   

Denne lysende himmelske gud, har flere sønner i norden bl.a. Tor er sønn av Ull.

Det er innlysende at symboler og kult som er knyttet til Moder Jord, den menneskelige og åkerens fruktbarhet, kvinnens hellighet osv. først kunne utvikle seg etter oppdagelsen av åkerbruket og da danne et rikt differensiert religiøst system. Et samfunnn som hører hjemme i tiden før oppdagelsen av åkerbruket og som er spesialisert til jakt, kan ikke oppleve Moder Jords hellighet på samme måte og med samme intensitet. Det finnes altså forskjeller i den religiøse opplevelse som kan forklares ut fra økonomiske, kulturelle og sosiale forskjeller, kort sagt: ut fra historien. Likevel er det en oversstemmelse mellom den nomadiske jegers adferd og den fastboende åkerbrukers som forekommer oss uendelig mer viktig enn forskjellene: begge levde de i et hellig kosmos, begge hadde del i en kosmisk sakralitet som manifesterer seg både i dyre- og planteverden.

Mennesket og villreinen har en felles 40 000 år gammel historie, i reinens utbredelsesområde på slutten av pleistocene (ca 12 000 BP) hadde stor innvirkning på menneskets spredningsmønster. Vi kan derfor forvente at menneskets kolonisering av de arktiske og subarktiske områdene avspeiler reinens kolonisering. Her har mennesket og reinen utviklet seg sammen. Reinen er uten tvil den ressursen som har hatt størst betydning for menneskenes fysiske og kulturelle utvikling.

Ingen annen art har så mye menneskelig kultur knyttet til seg som reinen.

Under siste del av pleistocene, weichsel-istiden for ca. 10 000 – 70 000 år siden, var reinens

utbredelse begrenset av de store isbreene som i varierende grad dekket deler av det Eurasia og Amerika. For ca 18 000 år siden var isen på sitt største, i denne perioden ble reinen funnet så langt sør som i Mississippi (33ºN) i Amerika, og så langt sør som vestlige deler av Italia (43ºN), og nordlige deler av Spania (42ºN) i Europa. I tillegg fantes det et refugieområde for reinen i Beringia og som nevnt antakelig i Rondane.

Mens reinen i Amerika og Beringia ikke var i kontakt med mennesker, var reinen i de sørlige deler av Europa i kontakt med neandertalerne i nærmere 500 000 år.  

Først for ca 35 – 40 000 år siden antar man at Homo sapiens kommer inn i de sørvestlige deler av Europa. Etter en periode på ca 5 000 år hvor neandertalerne og moderne mennesket delte de samme landområder, og utnyttet de samme byttedyr, forsvinner neandertalerne og homo sapiens råder grunnen alene.

I de sørlige deler av Frankrike ser vi nå de første tegn på en rask kulturutvikling.

I Grotte Chauvet, en kalksteinshule sør for Lyon, finner vi 32 000 år gamle fantastiske hulemalerier som viser dyrelivet på denne tiden. Blant mammuter, hulebjørner, urokser og løver, finner vi også bilder av Europas viktigste landpattedyr – villreinen. I de mange titalls huler som er avdekket i Frankrike og Spania, har imidlertid ikke villreinen noen dominerende posisjon. I magdalenien perioden (ca 19 000 – 11 000 BP) blomstrer hulemalerkunsten, men det er de store (mammuter), farlige (urokser, bison) og raske (hester) dyrene som dominerer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hulemaleri fra grotte i Frankrike                                                      

Cro Magnons viktigste energikilde – villreinen – er relativt lite representert. Franske og canadiske arkeologer mener dette skyldes at reinen var for vanlig – man tegnet ikke ”kneippbrødet” sitt. Utgravinger av flere hundretalls boplasser viser imidlertid at villreinen i lange perioder hadde en svært dominerende rolle i kostholdet. Samtidig med at reinen forsvinner fra Sør-Europa, ser man også endringer i menneskenes kultur – hulemalerkunsten ser ut til å forsvinne. Vi kan følge reinens spor mot nord, hvor de såkalte Hamburg og Ahrensburg kulturer vitner om at menneskene fulgte reinen nordover i tundraområdene som fantes sør for den tilbaketrekkende brekanten. I Stellmoor, en boplass ikke langt fra Hamburg, finner vi bein fra mer enn 650 reinsdyr, som viser betydningen denne arten har hatt for jegerfolkene. I en sjø ved Stellmoor er det funnet rester av 12 reinsdyr som var nedlagt med stein i brysthulen og bukhulen. Forskere har tolket dette som førstegrøde offer til en guddom, muligens Dyrenes herre.

Neandertaler mennesker ved iskanten i Sør-Frankrike

Samme sted ble det også funnet piler av tre, beinredskaper og hakker, laget av reinsdyrhorn. Dessuten er det i mesolittiske lag funnet en furutrestamme med et reinsdyrkranium på toppen. Denne kultiske stav tyder på rituelle måltider: hvor man spiser reinens kjøtt og ofret dens hode til et guddommelig vesen.  Sannsynligvis er disse gjenstander ofring til en gud. Offer i vann og myr forekommer til mange forskjellige tider like fra mesolittisk tid til jernalder, likeså i Nord-Europa til India. Sjøl om det er over 5000 år mellom disse tidene, kan det ikke være tvil om at denne form for religiøs praksis er et ekko fra paleolittisk tid. Alle funn ved Stellmoor illustrer på en forbilledligvis kontinuiteten i helligstedene og visse former for religiøs praksis.

Stellmoorsjøen ble formodentlig betraktet av de mesolittiske fangstfolk som et helligsted. Vi har ingen mulighet til noen formening om opprinnelsen til og utviklingen av forfedretroen i de paleolittiske folk. Viss man skal bedømme etter etnografiske paralleller, så må dette kompleks av religiøse forstillinger antas å eksistere sammen med troen på overnaturlige vesener og dyrenes herre. Det er vanskelig å se, hvorfor troen på mystiske forfedre ikke skulle utgjøre en del av de paleolittiske menneskers religiøse system: den svarer til jegerkulturens opprinnelesmytologi, som handler om verdens, viltet, menneskets og dødens opprinnelse. Denne religiøse tro kan antakeligvis forklares ved minne om istiden, da de fjerne forfedre levde i slags, jegernes paradis, med overflod av næring. Den samme erindring hadde urinnvånerne i Australia om deres mystiske forfedre levde i en gullalder, et jordisk paradis, hvor det vrimlet med vilt, og hvor oppfatningene på godt og ondt var så å si ukjent. Det er dette paradisiske verden, de paleolittiske jegere forsøker å gjenskape ved de rituelle måltider[1].  Mennesket i de arkaiske samfunn ønsker å leve i det hellige eller svært nær innviede gjenstander. Denne tedens er forståelig; for det primitive mennesket i alle førmoderne samfunn er det hellige det samme som kraft eller realitet rett og slett. Det hellige er mettet med væren. Hellig kraft innbærer realitet, evighet og potens på èn gang. Derfor er det forståelig at det religiøse menneske dypt lengter etter å være, ha en del i virkeligheten, fylles med kraft.

Når mennesket ønsket å slå seg ned i et område betyr det å innvie det. For fastboende folk som bosetter seg ned på et sted, for alltid, betyr det å slå seg ned en livsviktig avgjørelse som hele samfunnet eksistens avhenger av. Å slå seg ned på et sted, innrette seg og bygge boliger er handlinger som forutsetter et eksistensielt valg, valget av univers som skaper og dermed vil ta på seg.

Dette univers er imidlertid etterligning av det forbilledlige univers som gudene har skapt og bor i. Det har altså del i det guddommelige verks hellighet. For eksempel har Achilpa-folket hellig pel som bærer deres verden og sikrer dens forbindelse med himmelen. Vi har her prototypen på et kosmologisk bilde som vi stadig støter på: Verdenssøylen som bærer himmelen og samtidig åpner vei til gudenes verden. Keltere og germanerne bevarte kulten av slike hellige søyler like til kristendommen kom hit. Av Chronicum Laurissens brev, som ble skrevet omkring år 800, får vi vite at Karl den Store i en av sine kriger mot sakserne i år 772 lot ødlegge kultstedet og den hellige trefigur av den berømte Irminsul i byen Eresburg. Rudolf av Fulda (ca.860) tilføyer at denne berømte søyle er universets søyle, som bærer alt. Det samme kosmologiske bilde møter vi hos romerne, dessuten i det gamle India nevner Rig Veda (I, 105;X,89,4 osv.) hvor det her tale om en verdenssøyle. Man trodde denne søylen eller pel gjennomborer de trekosmiske plan, underverden, jord og himmel. Der hvor den trenger inn i himmelen finnes porten til oververden. Denne verdenssøylens synlige utrykk er Melkeveien på himmelen. Gudenes verk, universet, blir gjentatt og etterlignet av mennesket i dets

beinfragmenter fra de ulike dyr, finner man at villreinen i lange perioder har utgjort ca 90 % av dietten til de første europeere. Man kan derfor slå fast at villreinen var det viktigste byttedyret i lange perioder. I tillegg er de fleste av de ornamenterte beinredskapene vi finner også laget av reinsbein og vitner om en jegerkultur som i stor grad var avhengig av forekomsten til villrein. målestokk. Derfor dukker axis mundi, verdenssøylen som man kan se som Melkeveien på himmelen, opp i mennesket hus som en hellig ås som bærer taket. Taket er en etterligning av universet. Denne ås spiller en viktig rolle i kulten, ved sermoniene. Den gir nemlig huset en kosmisk struktur.  Boligen blir dermed ikke bare en bo-maskin. Den er det univers som mennesket bygger seg ved å etterligne gudenes forbilledlige skapelse, kosmogonien.  

 Innvandring

Etter hvert som isen smeltet trakk reinen nordover og fikk den sirkumpolare utbredelse vi ser i dag. At mennesket fulgte reinen i hele denne perioden vises gjennom omfattende arkeologiske funn i Canada, Russland og Skandinavia. Så nært var mennesket knyttet til reinen, at undersøkelser viser at jegerfolkets reproduksjonssyklus var knyttet til tilgangen av rein. God tilgang på rein i god kondisjon i juli og august, ga seg utslag i en stor overvekt av fødsler tidlig på våren, 9 måneder senere. Hos canadiske jegerfolk er det fastslått at 80 % av fødslene fant sted i perioden februar-april.

Arkeologiske studier viser at utnyttelsen både i Skandinavia, Russland og i Nord-Amerika var basert på at jegergruppene fulgte reinsflokkene på trekk mellom geografisk atskilte sommer- og vinterområder. Langs disse trekkveiene finner vi derfor i alle områder en rekke arkeologiske funn, som gir innblikk i hvordan dyrene ble utnyttet. Det er imidlertid fortsatt uklart når domestiseringen (se senere kap.) av reinen startet og det er uklart hvorvidt disse teknikker startet øst for Ural fjella og spredde seg vestover til Skandinavia; diffusjons-teorien, eller om den oppsto flere steder uavhengig av hverandre; evolusjonsteorien.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bein funnet i en hule i Creswell Crags, Nottinghamshire, England              

 Uansett finner vi i dag innen reinens sirkumpolare utbredelsesområde 15 etniske grupper som helt eller delvis er avhengige av reinen. I de aller fleste tilfellene er det nå utnyttelse av domestisert eller semi-domestisert rein som er grunnlaget for de etniske gruppene.

Utgravinger av flere hundretalls boplasser viser imidlertid at villreinen i lange perioder hadde en svært dominerende rolle i de første europeeres kosthold. Ved å analysere frekvensen av

På slutten av Pleistocene forsvant reinen fra de sørlige deler av Frankrike og Alpene. Tilsvarende endringer i utbredelse fant man også i mellomistiden for 130 – 116 000 år siden. Basert på rekonstruksjonene av klima som er gjort for disse periodene er det sannsynliggjort at det er endringer i temperatur, og ikke nedbør, som er årsaken til at reinen nå forsvinner fra de sørlige deler av Europa.[1]

Ut ifra undersøkelser innen fagdisiplinene kvartærgeologi, botanikk, genetikk, klima, arkeologi m.fl. har vi nå fått flere holdepunkter som muliggjør en sammenstilling og videre tolkning av innvandringshistorien. Vi skal her se på noen grunnleggende forutsetninger for reinens innvandring og tilstedeværelse helt fra kjente interstadialer (varmere perioder under siste istid) og til perioden rundt isens endelige tilbaketrekning. Videre refereres aktuelle kilder og avslutningsvis diskuteres mulige innvandringsveier-mønstre.

Under istidene, da store mengder vann var bundet som is, lå havnivået mer enn 100 m lavere enn i dag, og store deler av kontinentsokkelen var tørt land. Dette førte til at det som i dag utgjør de sørligste delene av Nordsjøen, og som nå ligger på rundt 50 meters dyp, lå over havflaten og utgjorde et stort fastland, mellom Danmark, England, Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike. Dette fastlandskontinentet var skilt fra Norge av Norskerenna som strakte seg som en dyp fjord mellom Sør-Norge og Nordsjøfastlandet. I detalj kan sokkelen være ujevn med hauger og dalfører (f. eks. Norskerenna) dannet ved erosjon på land eller under isbre. Sokkelen mellom Norge og Storbritannia var nesten sammenhengende tundra eller bjørkekledt område for 15 000-10 000 år siden.   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nordsjøfastlandet med Norskerenna

Av geologer blir disse landområdene kalt "Nordsjøfastlandet". Bare Norskerenna skilte detteområdet fra å henge sammen med sørspissen av Norge. Det var bare 100 km over til Norge, og var trolig islagt om vinteren. Fra bunnen av Nordsjøen er det gjort funn som tyder på at Nordsjøfastlandet var bebodd. Et interessant aspekt i forhold til rein og innvandringshistorie er også undersøkelser utført av engelske arkeologer og geologer på de britiske øyer og i Nordsjøen. De har påvist at det var villrein på de britiske øyer i førhistorisk tid. I noen huler (blant annet Robin Hood’s cave) sentralt i England i Nottinghamshire er funnet bein av rein fra ulike interstadialer. Dateringer herfra indikerer tilstedeværelse av rein fra omkring 50 000 – 38000 år B.P. Skjelettfunn fra Nordsjøfastlandet viser også at dette området var befolket. Rekonstruksjon av Nordsjøfastlandet over en lengre periode rundt slutten av siste istid har stått sentralt i undersøkelsene, og viser at det har værtstore landfaste områder hvor det i dag er sjø. Funn av tilvirkede stein- og beingjenstander for bruk i jaktsammenheng er også funnet her.  En Harpunspiss som ble funnet på havbunnen rett utenfor Norfolkkysten i England er datert til

11 740 ± 150 BP, og er en ytterligere indikasjon på Nordsjøfastlandet som bosetningsområde i senglasialtid. Dermed er det grunnlag for å hevde at pionermenneskets tilstedeværelse på Nordsjøfastlandet kan representere en tradisjon med røtter bakover i senpaleolittisk tid.

Nordsjøfastlandet utvikling                                                                           

Det allmenne bosetningsgeografiske spørsmål er hvor tidlig menneskene nådde så langt nord i Europa at de kom i nærheten av iskanten og kunne lære å utnytte det spesielle miljøet der.

Når de først hadde lært det, ble nok denne leveformen opprettholdt så lenge det fantes større nedisede områder tilbake. En markant klimaforbedring satte inn fra midten av Yngre Dryas, og må beskrive perioden 10 400– 9000 BP som forholdsvis varm, og svært fordelaktig for pionermennesket

Når isen begynte å smelte og vannstanden i havet steg, ble Nordsjøfastlandet etter hvert oversvømt og forsvant i havet. En del av befolkningen trakk da nordøstover, over Norskerenna, og bosatte seg langs Norskekysten, som da begynte å heve seg ettersom presset av ismassene forsvant. Grunnen til at enkelte tok seg over Norskerenna og nordover langs det som skulle bli Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, og ikke i stedet flyttet vest-, sør- eller østover, kan være økt sosialt press og kamp om ressursene. Hein Bjartmann Bjerck viser at Norgeskysten ble befolket i løpet av relativt kort tidsrom. Han hevder hele kysten, fra Sør-Norge opp til Varangerfjorden, ble befolket under tidlig preboreal tid (10 000-9500 BP). Dateringene i nord er like gamle som i sør, faktisk er de eldste dateringene fra nord,[2] blant annet en av lokalitetene Lagesiidbakhti 9940 +/- 101 BP,[3]og dateringer fra Mortensnes ligger fra 9800-9500 BP.[4] Dette tyder på en rask bosetning langs norske kysten, antageligvis i løpet av 300 år. Små grupper og høy mobilitet må ha gjort hurtig og spredt bosetning mulig.[5] Nyere funn fra Finnmark viser til samme teknokompleks som i Sør-Norge, noe som underbygger hypotesen om kulturfellesskap.[6]

Funn av menneskeskapte steinredskaper indikerer videre at det her kan være spor etter en av de aller første bosetninger i landet vårt. Funn fra omkring 10500 f.Kr. fra Blomvåg utenfor Bergen, hvor blant annet bein fra rein inngår. Sammen med reinsdyrbeina er også funnet hvalbein og skjell som er datert til samme tidsperiode. Blomvågfunnets arkeologiske verdi er først og fremst at det forteller om en bosetning tett opptil iskanten i senglasial tid.

Dette er nok en bosetningstype som går meget langt tilbake. Arkeologen Knut Odner er imidlertid den første til å knytte Fosna og Komsa boplassene til en sosialgeografisk bakgrunn til Nordsjøfastlandet. Senere har flere andre forskere fulgt opp denne teorien, som kan sies å ha blitt den rådende oppfatning om hvor de første menneskene på Vestlandet kom fra. Også geologer har inntil nylig antatt at innlandsisen for elleve tusen år siden dekket kysten av Kola og Barentshavet øst for Teriberskij. En slik situasjon sperret effektivt for innvandring fra øst på dette tidspunktet. Mot denne hypotese har nå russiske forskere foretatt kartlegging og dateringer, som viser nå at innlandsisen sannsynligvis på dette tidspunktet, og i tusenårsperioden før, hadde en adskillig mindre utbredelse på den østlige delen av Kolahalvøya enn tidligere antatt. Denne kartlegging viser at mellom Teriberskij og Varanger var det isfrie områder ved øya Kildin og halvøya Rybachi (Fiskerhalvøya). Disse områdene ligger innenfor synsavstand, og man må anta at villrein og mennesker lett kunne komme seg fra Kolahalvøya til Varangerhalvøya. Innvandring av landdyr og mennesker til Nord-Norge over Kola kunne faktisk foregå så langt tilbake som for 12 til 13 tusen år siden. Pollenundersøkelser fra Litlevatn på Vanna og fra Nedre Æråsvatn på Andøya, viser påfallende store forekomster av trekullpartikler i én horisont i bunnsedimentene. Mange av partiklene i Litlevatn er identifisert som biter av et amerikansk bartre som må være kommet drivende med kyststrømmen. Dateringer av plantematerialet ved denne horisonten gav begge steder en alder på 11 til 11, 5 tusen år. Polleninnholdet fra vannene på Vanna og Andøya forteller ellers om en tundravegetasjon lik den Spitsbergen har i dag, og drivved må ha vært den eneste mulighet for brennvirke. Kullpartiklene som er funnet i disse to vannene, tyder på menneskelig aktivitet (bål) i området. Hittil er ingen så gamle boplasser påvist. Dyrebein fra en utgravd boplass 28 meter over dagens havnivå er datert til 10 300 år før nåtid.

For 11 til 12 tusen år siden var det sannsynligvis isfri landforbindelse fra Ural over Kola til Finnmark. Isen på Kvitsjøen om vinteren var en naturlig broforbindelse. Den samme muligheten for en tidlig innvandring av mennesker var også til stede fra ”Nordsjølandet” over Norskerenna til isfrie områder i Sør-Norge. Langs vestkysten av Norge var det isfrie landskapet brutt opp av fjorder, stedvis sperret av fjordbreer helt ut mot havet (Nordland og Hordaland). Isforholdene ser derfor ikke ut til å gi en klar fordel for en av de to mulige innvandrings-veiene til Norge for 11 til 12 tusen år siden. En tidlig innvandring fra øst over Kolahalvøya, som i stor utstrekning kunne foregå over land, må kunne ansees som mest sannsynlig. Store landområder var på denne tiden isfrie i Finnmark, Troms og Lofoten/ Vesterålen og lå således tilrette for bosetning. Innvandring fra sør måtte foregå med båt og ville være langt mer strabasiøs og farefull.[7] Den østlige innvandingsvei blir for så vidt bekreftet av at en ny oppsiktsvekkende studie som viser at breene i Uralfjellene i Russland under siste istid bare var 1 km større enn de er i dag. Studien som er gjennomført av Jan Mangerud fra Bjerknessenteret og Institutt for geovitenskap, UiB, sammen med forskere fra Russland og Canada viser at de første fjellene øst for Skandinavia, nemlig Uralfjellene i Russlandet hadde et svært annerledes klima enn norske breer. Da isbreen som dekket hele Skandinavia var på det største under siste istid – for ca. 20 000 år siden – lå brekanten i Nord-Tyskland og Polen, mer enn 800 km sør for dagens breer i Jotunheimen. Hovedforklaringen på de små breene i Ural under istiden er at det var ytterst liten nedbør. Breer vokser hvis de får mer snø om vinteren eller hvis somrene blir kaldere. Her ble somrene mye kaldere, men likevel vokste ikke breene noe særlig.[8] Med andre ord her var det levelige forhold både for reinen og dermed mennesket.

Det som kunne være interessant å undersøke er om innvandring av reinen og menneskene har de samme innvandringsveier.

Reinen og mennesket genetikk

På 1970-tallet begynte arkeologene å forstå at det ikke bare er potteskår og skjeletter som er interessante. Nye metoder for å analysere biomolekyler førte til en vitenskapelig revolusjon som er i ferd med å totalt forandre synet på hvordan mennesket har spredt seg over jorda. DNA-molekylet er byggesteinen i alt cellebasert liv. Sekvensvariasjonen i mtDNA hos ulike typer og underarter viser at rein har mtDNA-variasjon som kan deles inn i tre hovedgrupper (haplogrupper).

Hver av disse haplogruppene har sin opprinnelse i tre populasjoner som har vært isolert fra hverandre gjennom mange tusen år. Dette peker mot isolering av rein i minst 3 ulike tilholdssteder under siste istid. Av disse var Beringia det klart største, og genmateriale derfra finner vi igjen hos alle dagens underarter.

Genmaterialet hos dagens skandinaviske rein, tyder på at denne har hatt minst to ulike innvandringsveier; både fra Beringia og fra områder syd for iskanten i Sør-/Sentral-Europa. Samtidig synes det klart at den innvandrene reinen fra Beringa og Sentral -Europa ikke har hatt tilhold i de samme områder som den villreinen vi i dag finner på Hardangervidda. Dette antyder at denne villreinen kan ha vandret inn i Norge, i en mellomistids-periode, for så å oppholde seg i et istidsrefugium i sentrale deler av Europa under sisteistid. Det gjenstår fortsatt en del genetiske analyser før dette kan fastslås med sikkerhet. Uansett kan det fastslås at reinen har en unik genetisk sammensetning som viser at reinsstammen har Antatt Innvandringsveier                                         beholdt sin egenart gjennom alle tider.

All annen rein i Norge, både vill og domestisert rein, er i dag en blanding av dyr med en sørlig og østlig innvandringshistorie. Således er all tamrein i Norge en blanding av den typen rein vi finner på Hardangervidda og rein med en østlig tilhørighet. Dette tyder på at rein med en sørlig innvandring har vandret opp langs kysten, helt til de nordligste deler av Norge og der i noen grad blandet seg med rein som har kommet fra øst – Beringia (Beringstredet) refugiet. Forskerne har funnet at villreinen på Dovre og Hardangervidda ikke har blandet seg med hverandre gjennom årene. Genetiske undersøkelser viser at reinen i Snøhetta og Rondane (det vil også si reinen på Hedmarksvidda) har bestått som en egen genetisk enhet. Trolig vandret denne reinen inn østfra, noe også det genetiske materialet viser at denne reinen har trolig kommet inn fra Beringia (jf. Beringstredet)via Sverige og Baltikum. Villreinen på Hardangervidda fulgte iskanten tilbake nordover da breene trakk seg tilbake. Spørsmålet er nå om det genetiske materialet på menneskene kan vise om de fulgte samme innvandringsvei som reinen?

Finn-navn: minne om samer?

Mye er det òg som tyder på at samer her og der drev jordbruk i svært gamle tider. På Rødsmoen og i Gråfjellet i Åmot kommune, i Finndalen i Alvdal og ved Kongsvinger har arkeologar oppdaget lave terrasser, hvor det i eldre jernalder var små åkrer - lenge før det ble etablert garder i de gode jordbruksområder lenger nede i dalen. Jostein Bergstøl mener det var fangstfolk i Østerdalen, samer, som her drev jordbruk i liten skala. På garden Hedningagärdet i vestre Härjedalen har arkeologar avdekt en gard, datert til 900-1100-talet, med små åkrer og tamdrift - med reinsdyr! I Härjedalen og Dalarna er det mange stednavn på Hedning-, og tradisjonen knytter dem til samer. Antropologen Bertil Lundman viste til gammel tradisjon i Dalarna, særlig i grenseområda mot Norge:                                                                                                                                          "Lindén framholder (muntl.) hur folkemeningen i Dalarna ofta sätter likhetstecken mellan "finne" och "hedning" i betydelsen av för bygden främmande "urbefolkning". Så berättes till exempel sägner om undanträngde finnar, anknutna till ortnamn på Hedning- belägna uppåt skogarna ... Någon sammanblandning av traditionen om dessa "hednafinnar" (mitt uttryck) med den om finlandsfinnarna från 1600-talet anse Lindén (muntl.) och andra åtminstone i de flesta fall omöjlig ..."

 Bofastehet av finner – samer i Vang kan også spores i stedsnavnet Finnborud og Finnberg. Sagaen forteller dessuten om en bofast jotun (en person fra Ural, men personer fra Dovre ble også kalt Jotun eller Jotne) med navnet Svade, han var konge i Svadabu i Ringsaker.  Fundinn Noregr nevner om en kong Eysteins (konge i Hedmark) datter var gift med Svade fra Ringsaker, deres sønn var Rolf i Berg (eller Rolf av Berg) som skal være stamfader til Orkenøy jarlene. Sagnet om Nor og Gor fortelles det om religions motsetninger mellom fangstkulturen og jordbrukskulturen på Hedemarken. (nedenfor)

Det understreker ytterligere at Hedemarkens første innvandrer kom fra øst. Dette ser man også på navn på elver som har endinga å er opprinnelig gammelnorsk a (Lagerå) og kan også tilskrives eldre uralsk o (stednavnet O),med samme betydning. Ordet "elv" er bare brukt som benevnelse for elver det siste tusenåret. (i slaviske språk uttales "o" "å" f.eks. elven Don uttales Dån)

Funn fra en boplass ved Aursjøen på Dovre i Lesja kommune i 2006 viser klart bosetning etter fangstfolk i vikingtid. Dessuten finns nemlig en velkjente skriftlige kilder som omtaler jotner på Dovre. Beretningen om Harald Hårfagres møte med samen Svåse på kongsgården Tofte på Dovre.[9]

Harald ble bedt over til Svåses gamme, og han dro, mot sine nærmestes råd. Der møtte kongen Snøfrid, Svåses datter. Harald ble så betatt av henne at han giftet seg med henne og elsket henne så borti ørska at han mistet forstanden da hun døde.

Fortellingen er gjengitt i flere versjoner, først fortalt i Àgrip, hvor Snøfrid gis større plass enn noen annen av Haralds koner. Flere norske konger stammet fra etterkommere etter dette giftermålet. Dette viser også fra boplassfunn i Finnmark til funn fra Tessevatn i Oppland (artefakter) fra denne tiden har likhetstrekk med funn som er gjort i nordlige Russland. Dessuten viser også et båtgravfelt i Tuna i Alsike å inneholde et individ som fremviste en markør i Y-kromosomet som bare fantes i en samisk referanseprøve, ikke i en svensk. Det betyr ikke nødvendigvis at en same har blitt gravlagt i Tuna – men bare at én av den døde mannens aner har reprodusert seg med en person med samme mannlige aner som samene i den moderne referansegruppen. Om det faktisk dreier seg om en person med samisk identitet eller nære samiske forfedre som har blitt gravlagt på det aristokratiske båtgravfeltet, kan ikke avgjøres uten å trekke inn andre, kulturhistoriske forhold.

Selv om vi vet mye om det genetiske opphavet til nordmennene, vet vi ikke så mye som vi tror. Likevel må konklusjonen må bli at Skandinavia har blitt innvandret fra sørvest over Nordsjøfastlandet og i fra øst over Kola til Finnmark og Nord-Sverige, for siden å spre seg sørover etter som isen trakk seg tilbake. Det kan derfor sammenfattes med at befolkningen som bodde i Iberia og Beringa under siste istid er opprinnelsen til de sentral- og nordeuropeiske folkeslag.

Allerede i 1925 var professor A. W. Brøgger inne på samme tanke han hevdet at samene ikke var en gjenlevende urbefolkning som hadde overlevd ved siden av den jordbrukende befolkningen, men ett og samme folk som hadde bevart jakt- og fangstferdighetene sine selv om jordbruket var blitt introdusert.

(…) det er aldri tale om nogen ren veidekultur og sjelden om nogen ren jordbrukskultur, men om en merkelig blanding av begge deler, slik som landet vårt gjør naturlig.[10]

Det mesolittiske samfunnene i Nord-Europa gir et viktig eksempel på hvordan rike naturressurser, spesielt i sjøer, elver, og på kysten, kunne opprettholde store samfunns grupper av jegere og samlere. Selv om jordbruket ble tilgjengelig i nærheten i deler av Sentral-Europa og når samfunn av snorkeramikk kulturen kom rundt 5500 B.C. til nord i Polen og Tyskland, var det lite insentiv til å forlate foragangen levesett. Men når overgangen til jordbruk skjedde i Sør-Skandinavia om 3900 f.Kr., Var det overraskende raskt det kom over hele området mellom den sørlige baltiske kysten og Dalarna i det sentrale Sverige. I Nord-Sverige og Norge, derimot beholdt i hovedsaklig Mesolitisk livsstil ennå i flere århundrer. Brøgger var opptatt av å studere forhistorien ut fra norske forhold. I Norge hadde det vokst frem en norsk identitet, skapt av den særegne naturen og de forutsetninger den ga, mente han. Norsk identitet og ervervsliv hadde nesten ikke endret seg siden steinalderen, og kulturkontinuiteten hadde bakgrunn i ”landets egen natur”.

Noe også vandringsmønsteret til reinen og elgen bekrefter, vår nåværende elgart dukket oppfor ca 150 000 år siden i Nord-Amerika, og dermed komme ifra øst. I Norden etablerte elgen seg like etter siste istid for ca 10 000 år siden. Med andre ord har både reinen og elgen vandret gjennom Beringia til Skandinavia.

Knyttet teppe av elg fra Pazyryk sørlige Sibir. Fra tiden mellom 600-400 f.Kr.  (etter Arkeologi Kate Santon)

                                                                                                                                                                                              

Etter at det var blitt varmere lå isen fortsatt som en tykk kappe over Skandinavia med sin største tykkelse over Bottenvika. Isen virket på jordskorpen som når man legger seg i en vannseng. Kroppens vekt presser en grop i vannsenga, men samtidig hever overflaten seg rundt kroppen. Havbunnen utenfor norskekysten ble presset opp slik at de grunne deler av kontinentalsokkelen i dag (bankene og Nordsjøen) var tørt og isfritt land. Mye vann var dessuten bundet i is, og begge disse faktorene gjorde at landet utenfor Norge var isfritt og tørt land. Mellom dette flate og tørre landet var det hav i Norskerenna. Innenfor var det bart land langs kysten og i fjordene. Klimaet ble raskt varmere og det må ha vært et eldorado med sel, hval, hvalross, fugl og fisk. Dessuten trakk villreinen etter isen og i dag finner man jaktskjul murt opp av stein høyt oppe i fjellene på Vestlandet. Dengang lå isbreene i den høyden og reinen trakk dit om somrene for å unngå innsektplagen.
 

Denne teorien om innvandringsmønsteret blir for så vidt bekreftet ved en rekke steder langs kysten i Norge er nettopp funn fra de tider. Foruten funnet ved Blomvåg er det gjort arkeologiske funn fra eldre steinalder (mesolitikum) Fosna ved Kristiansund 9500 f.Kr., dessuten er det påvist flere lignende funn andre steder på Nordvestlandet. I Søgne i Agder er det funnet menneskerester som er over 8000 år gamle. Høgnipen i Degernes i Østfold, en boplassen ca.7000 f. Kr. Funnet fra Søgne gjør det beviser at kysten i Sør-Norge tidlig ble befolket fra sørvest.Det tidligere omtalteBlomvågfunnet er funnstedet for det man har trodd er de eldste sporene etter mennesker i Norge. Dateringer av flintredskaper i området anslår at det var mennesker her omtrent så tidlig som 10 500 f.Kr. Funnet er omdiskutert da det er tvil om flinten som er funnet er slått av mennesker, eller om den er formet av naturlige prosesser.

Ut fra den foreliggende kunnskap er det sannsynliggjort at de typiske tundradyrene, reinen, ulven, snøhare og fjellrype har vandret inn i landet vårt både i nordøst (Kola-Finnmark) og muligens i øst gjennom Karelen via Finland.

Etnisitet

Inntil 1970-tallet var det vanlig å tenke at kulturer utviklet sine etniske særtrekk i isolasjon fra andre. Etter Frederik Barths revolusjonerende ”Ethnic Groups and Boundaries” fra 1969 ble dette snudd på hodet. Nå vet vi at det nettopp er i kontakt med andre grupper at etniske uttrykk blir utviklet og aksentuert. Det synet som ligger til grunn i dette prosjektet er at etnisitet er en prosess som oppstår i samfunn som er i kontakt med andre samfunn. Denne prosessen virker ikke bare som en kategoriseringsmekanisme overfor andre, men setter også i gang prosesser innad i samfunnet. Dette kan være bygging av opphavsmyter, endring av intern maktbalanse, økt handel, endring av religiøs praksis osv. Når etnisitet ses som en konstant pågående prosess, er det også lettere å forstå at etniske identiteter er skiftende. Det å være nordmann i dag er ikke det samme som det var å være nordmann for hundre år siden. Langt mindre om man går tusen år tilbake.

Det samme gjelder samene. De samiske identitetene er like mye i endring. I mye av faglitteraturen har det vært en tendens til å fremstille den norske historien som dynamisk og i konstant endring, mens samene har blitt sett på som statiske folk med liten utvikling. Endringene i de samiske samfunnene har vært store og gjennomgripende, men har hatt andre forløp enn hos sine norrøne naboer. Både de samiske og sørskandinaviske samfunnene utviklet seg fra fangstsamfunn i regionen, og det snakkes ikke lenger om en sen samisk innvandring, men utvikling fra eksiterende fangstsamfunn. De protosamisk fangstsamfunnene lengst i nord hadde en utstrakt kontakt mot grupper i det som i dag er russisk territorier. I sør har denne kontakten vært mindre betydningsfull, og det er trolig at samhandling med sørskandinaviske jordbrukssamfunn har spilt en større rolle. En undersøkt boplass ved den ned demte Gautsjøen i Lesja har frembrakt et interessant materiale fra perioden 5000-1000 f.Kr. som viser til kontakter både nord- og sørover. Materialet fra boplassen, som er utstilt i Historisk museum, inneholder blant annet skiferredskaper som er typiske for områdene lenger nord og flintredskaper av sørskandinavisk type.

Mange forskere mener i dag at det samiske området strakte seg lenger sørover i forhistorisk tid, enn det som er dagens bosettingsområde. Det er også antatt at det har vært samiske grupper i Nord-Gudbrandsdalen i jernalder og middelalder. Hvorvidt fangstanleggene har vært brukt av samer eller nordmenn, er derfor også et spørsmål som må reises. Her i Skandinavia blir reinen tradisjonelt sterkere koblet til samene enn til nordmenn og svensker.

I dag er samisk kultur sterkt forbundet med tamreindrift, men slik har det ikke alltid vært. Den fullnomadiske driften fikk sin fullt utviklede form først fra 16-1700-tallet. Noen forskere mener at denne utviklingen startet i vikingtiden eller enda lenger tilbake. Antakelig har elgen har hatt en større betydning innen de sørsamiske områdene enn den har hatt i nord. For eksempel heter elgen sarve på sørsamisk mens sarva betyr reinbukk. Denne navnelikheten, sammen med funn av ofrede elggevir på graver, kan antyde at elgen i det sørsamiske området har spilt en større rolle i økonomien enn blant samene lenger nord.

En annen teori er at den sørsamiske reindriften har hatt en annen utvikling enn den nordligere.Trolig har sørsamiske grupper har hatt en blandingsøkonomi med fangst og februk. Denne formen har så utviklet seg mer spesialisert mot reindrift da den norrøne ekspansjonen kom inn i de samiske bosettingsområdene i slutten av yngre jernalder og det ble større konkurranse om territorier og ressurser. Dette kommer også til utrykk i språket. Sørsamisk språk er det mest konservative av de samiske språkene, og inneholder arkaiske trekk som går helt tilbake til en førsamisk språkform. Det tyder på at sørsamisk språk har en lang og selvstendig utvikling bak seg, og den geografiske plasseringen av de språklige arkaismene gjør det umulig å regne med en sydsamisk innvandring nordfra. Det kan derfor hevdes at samene må være urbefolkningen i Skandinavia, og at dagens sørsamiske grense kan ses som et resultat av årtuseners langsomme tilbaketrekning og germanisering av de samisktalende. En slik teori antas, at en sørsamisk identitet har hatt en lang og særegen utvikling i Sør-Norge. Siden fangsten av elg og rein i groper bygger på samme teknologi, er det naturlig å se dem i sammenheng. Det synes klart at det var etablert fangstanlegg fra Ryfylke/Setesdal til Varanger i bronsealder, så tidlig at det er vanskelig å snakke om verken germansk eller samisk etnisitet. Det hersker ingen tvil om at anleggene i Finnmark fra jernalder og middelalder skal knyttes til samisk kultur, men hvor langt sørover gjelder dette, og i hvilke perioder? Fangst av reinkan derfor ikke sies å tilhøre verken norsk eller samisk kultur, men har tradisjoner tilbake i fangstsamfunn som senere utviklet seg til de kjente norrøne og samiske identitetene.

I mange fangstanlegg for elg og rein kan det spores flere bruksfaser. Det kan være mange hundre år mellom de ulike fasene, og det er derfor en mulighet for at et anlegg kan være brukt av samer i den eldre fasen, og norrøne bønder i den yngre, eller eventuelt motsatt. Et annet mulig scenario er at samer er ”leid inn” som fangstspesialister for norske stormenn (se senere). Samene betalte også skatt i reinsdyr til norske høvdinger. Dette er kjent fra Ottars beretning fra Nord-Norge på 800-tallet. Med dagens kunnskapsstatus er det altså ikke mulig å fastslå at et fangstanlegg alene hører til samisk eller norsk kultur. Det er heller ikke hovedspørsmålet i denne sammenhengen. Spredningen av anleggene fra nord til sør i landet viser at både samer og nordmenn har brukt fangstruser, buestillinger og fangstgroper. Det er derfor ikke tale om noen eksklusiv ”kulturell eiendomsrett” til all reinfangst. Diskusjonen om hvem som har drevet fangst i de ulike anleggene må forankres lokalt i hvert enkelt område og i hver periode, og må begrunnes ut fra det samlede funnmaterialet.[11] I motsetning til oppfatningen om at etniske identiteter er basert på slektskap, finnes det eksempler på at det ofte også er handling, eller praksis, som definerer hvem man er. Man definerer for eksempel ikke seg selv gjennom historie og slektskap, men gjennom det de gjør: Det vil si at fangstfolk ble samer gjennom sin mangel på kontakt av det øvrige samfunn. De forsatte rett og slett med sin sanker - fangstsamfunn.

Eldre steinalder

Da brefronten sto ved Jessheim- og Hauerseter-trinnene for 9 700 – 9 500 år siden, var solinnstrålingen til den nordlige halvkule nær et maksimum, og avsmeltingen av innlandsisen var enorm. Maksimum vannføring i breelvene som munnet ut på Hauerseter-deltaet (i nærheten av Gardermoen) er beregnet til å ha vært mellom 6,6 til 9,2 x 103 m3/s. En vannføring som er 2 – 3 ganger større enn ved Elverum under flommen i Glomma i 1995. For cirka 9.100 radiokarbon-år siden, sto brefronten ved Elverum og over mot Moelv ved Mjøsa. Dalførene nordenfor var fylt med breis som hadde en maksimum høyde ved nordenden av Storsjøen i Østerdalen, og like nord for Otta i Gudbrandsdalen. I Lesja, på Dovre og ved Tynset ble det dannet store bredemte sjøer mellom det nåværende vannskillet og restene av innlandsisen. Det største av de bredemte sjøene ved Tynset har blitt kalt ’Nedre Glomsjø’. Da isen ble tilstrekkelig tynn, tok vannet veien under isen, og flomvannet kom fram ved Elverum og dannet en ”hjøkullaup” som det kalles på Island. Havet sto fortsatt langt innover i Glommas dalføre og nivået ved Elverum var cirka 200 m. Tappingen første til at vann-nivået steg cirka 40 m og vannføringen var cirka 350 000 m3/s under flomtoppen (omtrent tre ganger Amazonas vannføring!). Lenger sør-, på Romerike, var havnivået den gang cirka 150 m høyere enn i dag, men flodbølgen førte til at vann-nivået steg opptil 35 m, i løpet av en 12 – 17 dagers flomperiode. Sporene etter flommen finnes fortsatt i dag som et cirka 1 m tykt lag med silt oppå den opprinnelige havbunn, der hvor den fortsatt er bevart. Det er ikke gjort noen radiologiske dateringer for tidligmesolittiske boplassfunn i Sørøst-Norge. Arkeologene har lenge fokusert på kystområdene. Man tror at innlandslandskap har vært statisk.Man antar at landskapet ikke har forandret seg mye i forhold til kysten, som hadde store endringer i landskapet. Derfor har ikke arkeologene brydd seg så mye om innlandets bebyggelse historie.Arkeologien kan heller ikke fortelle oss om det levde mennesker her ved iskanten, men vi må anta at mennesker hadde lært å utnytte det spesielle miljøet der, for mennesket sitter aldri rolig, de følger alltid matfatet.

11 000 år gammel Skiveøks 

Miljøet ved isfronten rett etter at isen trakk seg tilbake regnes lite egnet for bosetning. Det er derfor lite sannsynelig at fangstfolkene hadde faste boplasser her i Vang så tidlig.  Det tok det omkring 1000 år for landet å stabilisere seg.  Store klimaendringer førte til at det ble varmere og at skogen vokste til og ble dominert av furu og hassel som førte til at de gamle jegersamfunnene som var vant med jakt ved iskanten, nå sto overfor store utfordringer, men også muligheter. Nye store pattedyr som hjort, elg, rådyr og villsvin, pelsdyr som bever og mår, og skogsfugl vandret inn og ble nye mål for steinalder mennesket. Betegnelsen ”samlersamfunn” eller ”samler-jeger-samfunn ble brukt som en betegnelse om menneskene i eldre steinalder. Et slikt begrep vitner om at man har ansett jakten som det viktigste for slike samfunn. En følge av dette er ofte den jaktende mannen blitt sett på som drivkrafta i kulturen. Etnografiske undersøkelser tyder på at innsamling av vegetabilsk føde kan ha vært viktigere enn jakt.

I arktiske og subarktiske strøk som vårt, har nok animalsk diett vært ernæringsmessig viktigere enn vegetabilsk. f.eks. har nok fiske vært en viktig indrigrens for folk her i nord også i tidligere tider. Vi kan derfor bruke betegnelsen ”jeger-samler-fiskersamfunn” om de tidligere samfunn i steinalderen. Etnografiske analyser viser også at kvinnene var de mest aktive deltakere i fisket, og dermed sto for en betydelig del av fødevareproduksjonen.
I Hedmark vil dette si at de første menneskene først kommer mot slutten av mesolitikum. Vang ligger i områder hvor elgen beiter om vinteren.  

Kart med piler som antyder områder hvor ferskvannsfisk har kunnet spre seg til Norge langs direkte ferskvannsforbindelser. Prikkete piler viser elveløp med mange fosser. Utbredelsen til det ferske innlandshavet Ancylussjøen er angitt. For ca 9000-8000 år siden dekket denne store innsjøen Østersjøområdet.

(Etter Økland & Økland 1999).

Nærheten til jaktbyttet ser ut til å ha vært viktig, kanskje spesielt om vinteren. Den kanskje viktigste lokaliseringsfaktor er imidlertid vann som ikke fryser om vinteren, men holder seg åpent og sikrer tilgjengeligheten til denne viktige ressurs. Kombinasjonen av åpent vann om vinteren og vinterbeite for elg synes oppfylt innenfor vårt undersøkelsesområde.

Kriteriene om vanntilførsel hele året og vinterbeite for elg er bare to av kriterier for vinterbolig som vi kjenner til. Det var sikkert en hel rekke andre faktorer som steinaldermenneskene vurderte, både bevisst og underbevisst, før de slo seg ned i et område. Jeger/sankerfolk har med sikkerhet hatt en annen forståelse av og syn på landskapet som det er vanskelig for moderne mennesker å sette seg inn i. De tidligste sporene vi har av bosetting i dette området er to dateringer fra ildsteder som ble funnet ved Dokkfløyundersøkelsene i Oppland. Disse er datert til 5990+50 f. Kr. og 5915+115 f. Kr. og tyder på at mennesker har begynt å bevege seg inn i området for rundt 8000 år siden.

De har antakelig kommet fra nordøst ved Ancylussjøen som var en ferskvannssjø som dekket store deler av Østersjøområdet ca. 8400 - 6500 f.Kr.. Elgen, reinen, og fisken kom samme vei, både fra nord og sør for Ancylussjøen. Det er naturlig at mennesket fulgte etter ”matfatet”.  

Dette blir også for så vidt bekreftet ved jaspisbruddeti Flendalen, Trysil. Bruddets tidligste fase hører til den første bosettingsfasen av innlandet etter at isen forsvant. Bruddet blir forlatt mot slutten av mesolitikum, overgangen til neolitikum.[12]Den eldste bosetningen i Norge betegnes uheldigvis oftest som de første nordmenn, en av innlysende grunner håpløs begrepsbruk fordi landet og menneskene trolig ikke ble norske før tidligst i eldre jernalder. ”Den første nordmann” har dessuten etter all sannsynlighet ikke kommet for å bli, men beveget seg tilbake til kontinentet under en periode på omlag tusen år. Pionerbegrepet kan likeledes gi uheldige assosiasjoner i noe av den samme retningen.

Jaspisbruddet i Flendalen  

 I dette arbeidet har jeg valgt det noe uheldige begrepet ”pionerbosetning”. Arkeologen Elisabeth Eriksens alternativ – de første menneskene[13] – er riktignok bedre, spesielt i forskningshistorisk sammenheng. Lanskapet var stadig i endring i til å  bli salt hav, til det vi denne tiden. Som en del av denne prosessen gikk Ancylussjøen fra å være ferskvann kjenner i dag som Østersjøen.

Retusjert flekke i kvartsitt Tegning: MarianneBugge Kræm



[1] Olsen John Villreinfangsten som verdensarv http.www.villreinfangst.no

[2]Bjerck, Hein B. 1994 Nordsjøfastlandet og pionerbosetningen i Norge. Viking 57:25-58.

 

[3]Grydeland, Sven Erik 2005 The pioneers of Finnmark- from the earliest coastal settlements to the encounter with the inland people of Northern Finland. I Pioneer settlements and colonization processes in the Barents region, red. av Helena Knutsson, s.43-78. Vuollerim Papers in Hunter-gatherer Archaeology Vol 1.

 

[4]Schanche, Kjersti 1988 Mortensnes, en boplass i Varanger: en studie av samfunn og materiell kultur gjennom 10000 år. magistergradsoppgave i arkeologi, Universitetet i Tromsø.

 

[5]Thommessen, Toini 1996 The Early Settlement of Northern Norway. I The Earliest Settlement of Scandinavia and its relationship with neighbouring areas, red. av Lars Larsson, s. 235-240. Acta archaeologica Lundensia,Series in 8°, no 24. Institute of Archaeology, University of Lund.

 

[6]Engelstad, Erika 1989a Nyere forskning om steinalderen i Nord-Norge. I Framskritt for fortida i nord: i Povl

Simonsens fotefar, red. av Reidar Bertelsen, Per Kyrre Reymert og Astrid Utne, s. 41-58. Tromsø Museums

skrifter XXII.

 

[7] Møller Jakob J. Ottar nr. 4 1996

[8]Mangerud, J., et al., Glaciers in the Polar Urals, Russia, were not much larger during the Last Global Glacial Maximum than today. Quaternary Science Reviews (2008).

[9] Harald Hårfagres saga Kap. 25

[10]Brøgger, A. W.

1925 Det norske folk i oldtiden. : 21 ff A Forelesninger, Bind VIa. H. Aschehoug & CO (W. Nygaard), OSLO.

 

[11] Olsen John Villreinfangsten som verdensarv http.www.villreinfangst.no

[12]Sjurseike, R. 1994. Jaspisbruddet i Flendalen. En kilde til forståelse av sosiale relasjoner i eldre steinalder: 140 ff

Upublisert magistergradsavhandling. Universitetet i Oslo

 

[13]Eriksen, E. 1996: Arkeologers søken etter de første menneskene i Norge. Et forskningshistorisk tilbakeblikk. :3

Upublisert hovedfagsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø.

 



[1] Mircea Eliade De religiøse ideers historie Bind I : 41 ISBN 87-00-61011