Litt om Halfdanshauger i Hedemark.

 

 

 

 

 

 

Halfdanshaugen ved Hudbred foto T.Lageraaen                                                                                                                                           

 

I beretningen fra 1775 omtaler Schøning ingen forminner på Hudbred og J. Kraft (1845-1848) presiserer at det ikke er gravhauger på denne gården. N. Nicolaysen nevner heller ikke gravhauger på Hudbred i oversiktarbeidet Norske Fornlevninger (1862-1866), men i Antikvariske notiser fra 1877 har han nye opplysninger: Paa Hudbrud er det en stor haug, hvori man fortæller, men sikkert uden grund, at en fjerdedel af Halfdan svartes legeme skulle være begraven.[1]

A. W. Brøgger og S. Grieg besøkte gården i 1916, og de kom til at det dreide seg om en naturlig haug[2] Første gang haugen er nevnt som gravhaug, er av Sverre Marstrander i 1934 ved den topografiske og arkeologiske registreringen i Vang. Hamar Stiftstiende 8. august 1934 fulgte opp saken, og under overskriften Halvdanshaugen på Hedemarken brakt for dagen? Betegnes haugen som utvilsomt Hedemarkens største og skjønneste gravminne, og bare Raknehaugen overgår den i størrelse her i landet.                                                              

1937 endrer Brøgger sin oppfatning av formasjonen og nevner tre hauger i Vang prestegjeld, deriblant denne haugen på Hudbred: Den kalles for Haraldshaugen, men det betyr visstnok ikke noe og er ikke gammelt. Den måler over 40 m i største retningen og virker like mektig som både Vidarshov og Disenhaugene.[3]Det er knyttet flere navn til denne haugen: Halfdan Svartes haug, Halvdanshaugen og Haraldshaugen. Ingen av dem kan en føre lenger tilbake enn til 1934 selv om Nicolaysen i 1878 nevner tradisjonen om at Halfdan Svarte er gravlagt der. Det er ikke umulig at Halvdan Svarte er hauglagt her ettersom han var Opplands konge. Haugen er ikke nevnt i middelalderkilder eller i skriftlige kilder av topografiske forfattere og antikvarer på 1700-1800- tallet. I 2002 foretok Perry Rolfsen og Jan Henning Larsen en befaring av haugen. De kom til at haugen består av fjell og grov morenemasse, og de mener haugen er en naturlig formasjon, men at en likevel ikke se bort fra at det kan være mindre påbygninger eller at det er satt ned graver i den.[4]  Halvdanshaugen har en slående likhet med den mektige Jellhaugen på Gjellestad i Berg, ikke langt fra dagens kommunegrense mellom Sarpsborg og Halden. Jellhaugen er trolig Nordens nest største gravhaug. Den er tilnærmet oval i fasongen, med en grunnflate på ca. 85 x 70 m, og har en største høyde på ca. 9 m. Av de gjenværende gravhaugene på Østlandet er det bare Raknehaugen på Romerike som er større – den har en diameter på ca. 90 m og er ca. 12 m høy. I følge lokaltradisjonen i Berg skal ”kong Jell” være gravlagt i Jellhaugen i skipet sitt. Haugen er fremdeles i dag et mektig skue, men i sin tid, før pløying og andre inngrep gjorde den lavere og flatere enn opprinnelig, må den ha framstått som et monument av de helt sjeldne – en kunstig ås på den ellers så flate Viksletta. Arkeologene mente lenge at Jellhaugen måtte være en naturdannelse, men undersøkelser i 1968 og 1969 godtgjorde at vi har å gjøre med et menneskeskapt monument. Jellhaugen er imidlertid bygd rundt en fjellknaus, slik at man har fått litt hjelp av naturen. Altså samme oppbygning som Halvdanshaugen
Halfdanshaugen i Vang er satt i forbindelse med Halfdan Svartes død; Snorres saga om Halfdan Svarte innholder en spesiell historie, nemlig at liket ble delt og hauglagt i flere landskaper. Dette gjenfortelles i Fagrskinna A og Flateyjarbók. Tre deler av legemet er omtalt: hode, kropp og innvoller. Det finnes ingen lignende den historie knyttet til noen annen førkristen konge i Norden. I flere publikasjoner har A. W. Brøgger omtalt likdelingen, og allerede i 1916 hevder han:

En slik deling av kroppen har ikke nogen hjemmel i faktiske gravskikker i hedensk tid, og den vil neppe kunne bringes til at stemme overens med den i vikingetiden gjeldende ret massive dødstro om livet i Valhall for de døde høvdinger. Nogen undersøkelse herover har jeg ikke foretat, men det kan neppe feile at en saadan deling av død konges legeme er uhedensk og uten hjemmel i nordisk tankegang. Derimot kan denne tankegang vel passe med Snorre og hans samtid. For katolisismen var delingen av helgeners legemsdeler og deres opbevaring paa de mest hellige steder, kirker osv. et vesentlig moment som nok kunde forklare dens standpunkt ovenfor Halfdan svartes hauger.[5] Enten er fortellingen om likdelingen av Halfdan Svarte falsk eller hadde datidens nordboere kjennskap til de katolske tradisjoner. Denne tradisjon er atskillig eldre enn Snorre, og vitner om, det Brøgger later til å vite. Befolkningen i de sydlige distrikter hadde tilegnet seg kristne ideer kanskje alt da misjonstiden ved Olavene tok skikken å dele kongelikene for at forskjellige kirker og klostre skulle få hver sin part er ikke ukjent i Europa i datiden, og minner om helgenrelikvienes fordeling. Eller hviler tradisjonen på faktisk grunnlag, og da må disse landsdeler som mottok likdelene/relikviene betraktes som langt på vei kristnet før Harald Hårfagre.

Den livlige kontakt med utenverden gjennom vikingtidens århundrer, ja lenge før det, må ha gradvis svekket nordboernes egne religion og brakt forvirring i eldre forestillinger, og takket være kirkens mer tolerante syn, som ikke kommer til uttrykk gjennom misjonskongenes virke, ble eldre forestillinger forsøkt innpasset i kirkens lære og gitt et nytt innhold. Nøyaktig den samme fremgangsmåte følger den katolske kirke blant primitive folkeslag den dag i dag.

Likdelingen av Halfdan Svarte kan sammenlignes med den relikviedyrking som var vanlig i Europa på den tiden, men når det ikke er funnet likdeler noen steder på Østlandet, kan det tenkes at andre typer av relikvie fra Halfdan ble delt for eksempel kan Åkerspenna være en slik relikvie. 

En slik relikviedyrking har antagelig blitt dyrket allerede tidlig i den katolske kirkes barmdom, for viss en kirke ble knyttet til en helgenkult, ga dette kirken dignitet og genererte inntekter.

På Hovinsholm er det en storhaug som også kalles halfdanshaugen. Hovinsholm er nevnt i 1409 som Hofwine. Navnet som er tolket av Rygh til tempeljorden, til denne tolkning må man kalle hypotetisk, ettersom man ikke har funnet noe hov eller hovtomt som svarer til sagaenes beskrivelser; og ifølge den danske arkeolog Olaf Olsen har man ikke funnet noe sikkert påviselig hov i det hele tatt i Norden.[6] I den forbindelse kan en kan minne om at verken på de store kultstedene på Mære i Trøndelag, Uppsala i Sverige og Lejre i Danmark forekommer det ingen stedsnavn hvor navnet hov forekommer.

Gravhaugen ligger ved sørspissen av Helgøya, utenfor gården Hovinsholm. Holmen stikker som en spydspiss ut i Mjøsa; på østsiden fører fjorden inn mot Hamar, på vestsiden nordover til Lillehammer. Haugen er restaurert og nå omkring 45 m i diameter og vel 5 m høy. Den ligger dominerende til og har vært synlig på lang avstand for folk som ferdes på Mjøsa i eldre tid. Den eldste beretning om haugen er skrevet av Schøning som i 1775 var på reise i Hedemark:

Paa den nordre Kant af Holmen hvor ogsaa den er høiest, seer man en af Sand sammendynget overmaade stor og rund Kjæmpe-Haug, der holder noget meere ende 200de Skridt i Omkreds. Man har i nogle Dage, med Heste og Folk, været i Arbeide med at udgrave denne Høi, men har kundet komme til Ende der med.[7]

Schøning er av den formening at haugen skal være bygd over Guttorm som var sønn til Gudbrand herse i Gudbrandsdalen som falt i slag nettopp mot Halfdan Svarte på den store øya (Helgøya) i Mjøsa i følge Heimskringla. Haugen er undersøkt flere ganger av forskjellige forskere. I 1816 foretok daværende eier av gården, stortingsmann Jacob Nilsen Hoel, og den danske greven Adam G. Moltke en undersøkelse av haugen, men kong Hafdans Fjerdedel ble ikke funnet. Det ble gravd til bunns, og i en dybde av 30 fot framkom halvkløyvde trestokker og under disse en mengde menneskebein, hvoretter undergrunnen fulgte. Det ble ikke gjort andre funn. En oppsummering viser at det er gravd minst to ganger i haugen, i 1770 årene og i 1816. Første gang den er nevnt som grav for Halfdan Svarte er i forbindelse med gravingen nettopp i 1816.[8]

 Bevaringen av ettermælet.

Bygging av store gravhauger har foregått både i bronsealder og eldre og yngre jernalder. Oppføring av store monumentale gravmæler er også allmenn over store deler av verden. Egypterne er for eksempel kjent for pyramidene, romerne for de overdådige keisermausoleene og det mykenske folk for sine store kongegraver. En skulle derfor også vente at noe av symbolikken bak momumentaliseringen var ens.

I Beowulf-kvadet hører vi om at det var viktig at gravminnet ble sett. Her heter det:

Weder-lyden laga og rykte haug på lidneset,

Høg og breid, synlig vide for sjøferden.

Lignende tanker og oppfatninger kommer til utrykk i Homers Odysseen i forbindelse med gravleggingen av Akilles, Petroklos og Antilokos.

 

Hele akaiernes veldige hær av spydvante stridsmenn

Reiste til sist over alle jer tre en kjempestor gravhaug

Høyt på det ytterste nes ved den mektige strøm Hellespontos,

For at den vidt over hav kunne sees fra seilende snekker

Både av menn som lever i dag og av kommende slekter.

 

For de menneskene som bygde de store gravhaugene våre må det også ha vært vesentlig at gravminnet ble sett. Det ligger en selvfølgelighet i dette når en bygde stort. At det var viktig å bli sett, går også fram av det faktum at de store gravminnene svært ofte ligger høyt og dominerende til i landskapet. Disse forhold er også blitt tatt til støtte for tanken om at den døde skulle ha god utsikt. Gravhauger er foruten å være et gravgjemme også et minnesmerke over den døde. I sagalitteraturen kommer det tydelig fram at den dødes ettermæle er viktig. I Ynglingesagaen (kap.8) heter det:

Til minne om stormenn skulle folk gjøre haug. . .” At ettermæle var viktig har vi også i Homers Odysseen: ”Men da mitt offer var brakt og gudene vrede var sonet, reiste jeg der Agamemnon en haug, for å hedre hans minne”.

Når en gikk til det skrittet å bygge store, fremtredende og synlige gravmonument, er det klart at en lettere vil kunne bevare den dødes minne enn om en bygde en liten usanselig haug. Det er likevel berettiget å spørre om det bare var hensynet til den døde som gjorde at en bygde store gravhauger. Det mest interessante menneskene i denne sammenheng er kanskje ikke de døde i haugene, men de levende som bygde dem. Det er nemlig i første rekke deres tanker og oppfatninger graven er et monument over. Dette kommer også klart fram når vi ser den praktiske betydning og funksjon som mange gravminner må ha hatt.

En av de to berømte Jellingehaugene i Jylland. Det er antatt at disse største av Danmarks fornminner ble bygd til ære for kong Gorm og hans dronning Thyra, Harald Blåtanns foreldre.

Gravminnene kan for eksempel ha fungert som kultsted, odelshaug, høysete, tingsted eller territoriemarkering. Dette er funksjoner av religiøs, rettslig og organisatorisk art som kan ha hatt betydning for å opprettholde den bestående samfunnsstruktur. Det faktum at relativt få personer er gravlagt i store gravminner samtidig som gravene er rikt utstyrt, tyder på at disse gravhauger hovedsakelig ble reist over personer fra det øverste sosiale lag av befolkningen. Den allmenne oppfatningen blant forskere er da også at de store gravminnene fra bronsealderen og jernalderen i Skandinavia er et vitnesbyrd om et lagdelt samfunn, gjerne et høvdingdømme. I et lagdelt samfunn har byggingen av de store granminnene antagelig blitt utført av folket fra de lavere sosiale lag. Innen et rangeringssamfunn kan det også ha vært i hele folkets interesse at det ble bygd store gravhauger for de ledende i samfunnet, for det religiøse og ideologiske grunnlaget var det viktigste. Den egyptiske kongen farao, var nemlig ikke bare representant for guddommen, han ble selv oppfattet som gud. Det sakrale kongedømmet er også kjent fra en rekke andre kulturer. I Det Nye Testamente kommer det klart fram at all øvrighet, deriblant kongemakten, er innsatt av Gud. Tanken om kongen er av gudeætt, og forestillingen om at han bringer lykke eller gode år, er to trekk som virker nokså gjennomgående karakteristisk for det germanske kongedømme. Den norrøne litteraturen forteller oss om konger og mektige menn som stammer direkte fra gudene. I ynglingatals og Håleygjatal er det eksempler på ættetavler som er laget og viser avstammingen tilbake til guden Frøy. Kongen ble på mange måter et mellomledd mellom gudene og folket. Trolig var det nettopp den oppfatningen at kongen eller høvdingen var hellig som satte ham i stand til å skaffe seg kontroll over mennesker og ressurser. Religiøse forestillinger og ritualer kunne da samordne menneskene til innsats.[9]

De litterære kildene nevner ikke noe om tomme hauger, derimot arkeologene har flere eksempler på slike funntomme hauger.  Det er god grunn til å tro at den oppbygde haugen har hatt den funksjon å vise makta til slekten som haugen tilhørte, enten haugen var gravhaug eller ikke. Betegnelsen ættehaug er nevnt i to norske lover. ”Ingen skal grave i annens ættehaug, hvert lik skal gravlegges i soknekirkegård eller der som hans forfedre har ættehaug fra gammelt av”. I Magnus Lagabøters landslov fra 1274 er utrykket haugóðal som betyr nedarvet eiendomsrett til gravhaug og det som finnes i den.[10]  Vi ser her at eiendomsretten til gravhaugen er viktige saker i arveretten. Gravhauger med grav er bruksgjenstander inngått i gravritualet. Det tyder på at ritualene har fulgt strenge normer, som har variert gjennom tidene. Gjenstandene i gravene har vært fokusert på forhold som etterlevende har villet fremheve.

De gamle ruvende haugene i Gamle Uppsala er blant de mest berømte fornminner i Norden. De har tjent som maktsymboler og har vært stevneplass for nasjonalsinnende svensker i lang tid. Dette er maleriet av Johan Way viser hyllingsfest for kong Carl 14. Johan i 1834

Gjenstandene peker antakeligvis mot avdødes ulike roller, sosiale posisjon og ansvars- funksjonsområder. Enkelte gjenstander peker mot de oppgaver funksjoner avdøde hadde mens han eller hun levde. Det kan også være gaver fra alliansepartnere, røvet gods som det gikk gjeteord om eller som hadde slike historier knyttet til seg som ætten ønsket å formidle til deltakerne i gravferden. Eksempelvis kan Åkerspenna være en slik gjenstand.

Gravritualet tjener som bro mellom liv og død og kan derfor sees på som et overgangsritual. Ritualet kan deles inn i tre atskilte faser: atskillelsen, overgangen og integreringen i det nye. Hvert av disse stadier kan markeres symbolsk på ulike vis. Knusing av de brente kan mulig forstås som ledd i frigjøring av avdødes ånd, og deponeringen av beina kan være utrykk for en fullbyrdet transformasjon. Når gravhaugene representerer et siste ledd i et mer komplisert seremoniell, kan det forstås at primærbegravelsen har vært forbeholdt nærmeste slekt. Gravplassen derimot har vært arena for en større gruppe som deltok i seremonien ved sekundærbegravelsen. Den gjennomførte praksis med kremasjon av den døde og mangel på tradisjonelt gravgods, tomme hauger kan tyde på at samfunnet først og fremst har lagt vekt på en åndelig oppfatning av døden. 

Brenning av liket må sees i sammenheng med temaet om verdens fornyelse i kraft av ilden ved vintersolverv, og må sees som en forlengelse av bronsealderens solkult.

I bronsealderens verden ble skipet symbol for reisen gjennom livet og døden. Båten var det nødvendige redskapet - så betydningsfullt at det blev den viktigste symbol.

Også i den greske mytologis er båten en viktig rolle i forestilling om ferjemannen Kharon, som i sin båt setter de døde over floden Akheron til dødsriket. Erasmus Roterodamus taler f.eks. om at alderdommen har det ene ben på Kharons båt, og mener med det at man skrittvis nærmer seg dødsriket.

Man så solens gang som et skip som ferdes over himmelen og reisen gjennom dødens land som en skipsferd. Vannet og skipet forente mennesker. Kulturkontaktene skjedde via havet og elvene. Gjennom bronsealderens og middelalderens kultiske liv gis det klare assosiasjoner til Åker som havn – reise, havn. Hvor den døde ble sendt på en reise i brennende skip og senere i middelalderen hvor den døde kommer i havn til sin ættehaug. Tomme hauger kan med andre ord være en ættehaug for de døde som reiste. Man kan si at Vang var heidenes axis Mundi, heidenes midtpunkt.



[1] Nicolaysen N, Antikvariske notiser. Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1877 : 263

[2] Brøgger A. W, Indberetning om undersøkelsesreise til Vang paa Hedemarken. Topografisk arkiv, Kulturhistorisk museum Oslo 1916

[3] Brøgger A. W. Gullalder. Viking XVIII : 152 

[4] Rolfsen Perry og Larsen Jan Henning, Er det flere Halvdanshauger? : 113ff Viking Bind LXVIII 2005 Norsk arkeologisk selskap Oslo 2005

 

[5] Brøgger A. W. Borrefundet og Vestfoldkongernes graver : 61 Videnskapsselskapets skrifter II. Hist.- Filos. Klasse Kristiania 1916

[6] Hauglid Roar VikingXXXIV : 164 Norske stavkirker Norsk Arkeologisk Selskap Oslo 1970

[7] Schøning, Gerhard  :20ff  1942

[8] Rolfsen Perry og Larsen Jan Henning  2005

[9] Ringstad Bjørn De store gravminnene – et maktideologisk symbol? Viking bind L1987 :65 Norsk Arkeologisk selskap Oslo 1987

[10] Rindal, Magnus og Steinsland, Gro 2001 : 32