Smørkollen et kultisk senter.

Smørkollen et kultisk senter.

Smørkollen et kultisk senter.

Et sentralt spørsmål gjelder kontinuitet eller brudd i bruken av landskapet, med hensyn til om kirkene ble reist på steder som var av rituell betydning i hedensk tid. I Vang finnes det spor etter mange særegne fornminner av rituell karakter. Mine undersøkelser hvor og hvorfor kultstedene ble plassert slik som de ble landskapet, både i førkristen og kristen tid, og se om det noen steder kan være sammenfall i disse stedsvalgene. Det er ofte en tydelig sammenheng mellom kult og makt, da det gjerne var folk høyt oppe på den sosiale rangstigen som har ansvar for den offentlige kulten. Derfor vil jeg også studere maktaspektet i forbindelse med stedene som tidlig fikk kirke, og undersøke i hvilken grad maktkontinuitet kan forklare den tidlige middelalder kirken i Vang. Dersom det var det samme samfunnssjiktet som hadde ansvar for den offentlige hedenske kultutøvelsen, som bygde de første kirkene, kan legitimering av makt på grunnlag av gamle skikker og tradisjoner være en forklaring på eventuell stedskontinuitet fra hedendom til kristendom. Hvorfor ble Vang kirke plassert akkurat her? For å belyse dette spørsmålet er det aktuelt å se kirkestedet i forhold til tidligere strukturer i landskapet for å finne ut om det er plassert i forhold til tidligere rituelle steder, maktsentra, ferdsels- og kommunikasjonsårer eller gårdsbosetninger, eventuelt eiendomskompleks. Jeg tar utgangspunkt i at kultstedskontinuitet er noe som faktisk forekommer, basert på undersøkelser av forhold rundt og under blant annet Mære kirke og Frösö kirke, Uppsala, Roskilde og Borg, uten at dette er noen generell regel. Andre forhold må også ha vært bestemmende for kirkestedenes plassering. Dette er også sannsynliggjort ved andre kirkestedsundersøkelser. Det er viktig å finne ut hvor lenge stedet har vært i bruk, og om det er en tidsmessig sammenheng mellom kulturminner og forhistoriske strukturer på stedet. Derfor har jeg basert min antakelser på at de eldste kirkene har har blitt plassert i forhold til førkristne strukturer og gravfelt. Videre er det av betydning å se på hvilken type kirke det dreier seg om, og hvem som kan ha oppført den, da dette også er et forhold som kan belyse plasseringen i terrenget. Jeg vil dermed anse kultstedskontinuitet som gyldig dersom det er spor etter førkristen kult i visuell forbindelse, eller nærhet innenfor den historiske gårdsstrukturen, i forbindelse med kirkestedet. Med begrepet kult refererer jeg til en kulturs hellige handlinger. Innenfor kulten er ritualer en kjede av hellige handlinger, som uttrykker kommunikasjon eller tro på mytiske vesener eller makter (Turner 1997: 19; Steinsland 2005: 261f). Kultkontinuitet må også vurderes tidsmessig. Den sikreste måten å fastslå kultkontinuitet, er dersom det er mulig å påvise at det hedenske kultstedet har vært i bruk helt frem til anleggelsen av kirke på stedet. Uansett om det fortsatt har vært kult knyttet til fornminnene på det tidspunkt kirkestedet har vært anlagt, må slike fornminner ha påvirket samtidens oppfatning av landskapet. Det må fortsatt ha hatt et budskap eller en symbolikk tilknyttet seg, selv om dette uttrykket kan ha beveget seg bort fra monumentets opprinnelige mening. Maktperspektivet er som nevnt også sentralt i min studie som er koblet til et så sentralt område som Vang var i kristningsprosessen og rikssamlingene.

I Hedmark var det i middelalderen antakelig bare ett skipreide. Jeg har ut fra dette valgt å benytte skipreide som analyseenhet, siden dette var den geografiske størrelsen og administrative enhet da de eldste kirkestedene ble anlagt, mens sogneinndelingen er yngre og går tidligst tilbake til midten av 1100-tallet (Bjørkvik 1999: 12f). Skipsreide i som lå ved Åker finnes det ingen direkte skriftlige kilder, men Ketil Kalvs tyveesser båt som han fikk av Olav den Hellige og sammen med analyse av stedsnavn og arkologiske funn tyder på Åker virkelig var et skipsreide. Åker skipreide var lite sammenlignet med de fleste andre skipreidene langs kysten, men likevel vitner stedsnavnet Ridabu om både om tett bosetning og om et gammelt høvdingstyre som rikskongene kunne bygge videre på. Når skipsreide lå i ved Åker er mest sannsynelig at også den samlende kultplass for heidene som må sees i kombinasjon med skipsreide.

 Kultstedskontinuitet

I 601 skrev pave Gregor den store et brev til den engelske misjonsbiskopen Augustin, hvor han fortalte at de hedenske templene ikke skulle ødelegges, men i stedet innvies til kristent bruk. Dette dokumentet har lenge vært et hovedargument for at de kristne kirkene ble plassert på samme sted som de hedenske kultbygningene (Brink 1992: 1969).

John McNicol har i en publisert hovedoppgave fra 1997 levert en omfattende forskningshistorisk oversikt knyttet til spørsmålet om kultstedskontinuitet. Hans arbeid viser at studier om brudd eller kontinuitet i skiftet fra hedendom til kristendom har stått sentralt innenfor forskningen rundt religionsskiftet helt siden begynnelsen av 1800-tallet. En dominerende oppfatning har lenge vært at de første kirkene ble plassert på hedenske kultplasser (McNicol 1997: 11). Den danske middelalderarkeologen Olaf Olsens avhandling Hørg, hov og kirke fra 1966 markerte et vendepunkt i diskusjonen om kultstedskontinuitet. Med streng kildekritisk holdning hevdet han at hovet ikke var en egen sakralbygning, men heller en betegnelse på en stormannens gildehall i bygda, som tidvis ble brukt til kultiske foremål (Olsen 1966: 91ff).

Linda Cecilie Berg fullførte i 2005 sin mastergradsoppgave Heddal og Røldal. En komparativ analyse av to kirkesteder, hvor hun sammenligner kirkesteder i to ulike geografiske regioner, som likevel har likhetstrekk. Hun har fokus på kirkestedenes forhold til gårdsbosetning og førkristne kultsteder. Hun finner ingen spor etter kultstedskontinuitet i de to innlandsbygdene, og kommer frem til at kirkestedene har en midtpunktplassering på sentrale samlingssteder. Siden samspillet mellom førkristne og kristne kultsteder, og deres forhold til landskapet omkring, står sentralt i min framstilling, er det viktig å prøve og nærme seg hvordan menneskene oppfattet landskapet i førkristen tid, i overgangstiden fra en hevdvunnen religion til en ny i kristen tid. Plasseringen av monumenter i landskapet fra tidlig forhistorisk tid og frem til middelalder viser forandringer som trolig kan knyttes til endringer i landskapsoppfatning (Hærnes 1999: 132). Gravhauger fra bronsealderen er stort sett alltid plassert høyt og fritt på bakketopper og åsrygger som for eksempel ved Svatrnesodden på Tangen og Vethammer i Stange(Larsen 1997: 22). Religionshistorikeren Mircea Eliade mener at alle kulturer til alle tider har forestillinger om en verdenssøyle, eller axis mundi, som forener de tre kosmiske plan: himmel,

jord og underverden (Eliade 1997: 25).

 (Punktet representerer en akse som går gjennom midten av jorden, som ikke er den polare akse (aksen Mundi).

Sirkelen med en prikk i midten er kanskje en av de enkleste av solsymboler. Den circumpunct har vært brukt i en utrolig lang tid. Symbolet var gang en representasjon av solen, og som for eksempel vært symbol for å representere erkeengelen Michael.

Flere arkeologier har tolket gravhauger som et symbol på axis mundi i ulike forhistoriske perioder (Larsen 1997: 25). I vikingtidens verdensbilde vokser verdenstreet Yggdrasil i verdens sentrum, og utgjør den nordiske axis mundi, ifølge religionshistorikeren Gro Steinsland (Steinsland 2000: 32). Men også andre uttrykk er foreslått. Anders Andrén mener videre å finne representasjoner av verdenssøylen i flere materielle uttrykk fra jernalderen, blant annet tresidige og skipsformede steinsettinger (Andrén 2004: 406). Eliades teorier er også blitt overført på selve kirkebygningen (Sognnes 2000: 112f). I historisk tid og i vår kultur er det kristendommens kirker som symboliserer axis mundi. Underverdenen er representert ved krypten, eventuelt graver i eller ved kirken. Nivået jord, er selve bygningen med skip og kor på jordflaten. Kirkens spir og tårn illustrerer nivået himmel. Minst to av disse nivåene må være i kontakt med hverandre for å kunne tilfredsstille kravene til et hierofanisk axis mundi (Larsen 1997: 23) Ut fra dette kan det se ut til at det hele tiden opp gjennom forhistorien skjer en omdefinering av hva som var verdens sentrum. I jernalderen oppsto i stedet gårdsgravfeltene, hvor monumentene plasseres nærmere gården og det hjemlige, noe som tyder på en grunnleggende forandring. Det ble fortsatt bygd store gravhauger, men de henvender seg nå mot kommunikasjonslinjer som ved Alu. Hærnes forklarer dette med at verdensbildet har forandret seg, og at det var kontrollen over handelsveiene som ble viktig (Hærnes 1999: 130). Det er også et skille mellom plassering av storhauger i eldre og yngre jernalder. Mens de i eldre jernalder ofte ble plassert på etablerte gravfelt med lang brukskontinuitet, ble storhauger fra yngre jernalder plassert på nye lokaliteter. Ifølge Terje Gansum plasseres monumenter i yngre jernalder strategisk i landskapet, noe som kan vise til lederens makt. Det er oppover vassdragene og ute ved kysten vi finner de fleste monumentale haugene i merovingertid og vikingtid (Gansum 1997: 33). Generelt er yngre jernalders gravsteder plassert på forskjellige typer forhøyninger (Thäte 2007: 132). Smørkollen mellom Åker og Sæli er en slik plass hvor det har vært en monumental gravhaug og hvor de store og rike gullfunnene som feilaktig har blitt plassert på Åker er funnet. Smørkollen er en slik plass hvor et kultsted kan ha vært.

Toppen på Smørkollen foto T.Lageraaen

Smørkollen ligger, på en grusrygg i en helning som skråner temmelig bratt ned til Åkersvika og ca. fem hundre meter nord for nåværende tun på Åker. Smørkollen består av to høyder i en avstand fra hverandre på 70-80 meter. Den søndre haugen er en gravhaug på vel 20 meter i diameter og 2-3meter høy. På den nordre kollen er det spor etter en lav formasjon, noe vi skal komme tilbake til.

 Det er de store funnmengdene av gull (684,26 gr.) fra den søndre haugen som gitt grunnlaget for arkeologenes viktigste argument når de lanserer Åker som kongsgård. Et spørsmålet en må stille seg er om funnene stammer fra en eller flere graver, eller må de betraktes som offerfunn? Under Åkerseminaret i 1992 uttalte Sune Lindquist som er en av flere som betviler Åkerfunnet som gravfunn: “ Det förefaller mig naturligsast att betrakta fyndet som en norsk    motsvarighet till de yngsta danska mossfynden eller til den grupp av likartada offerfynd, som vi känner från Götaland.”[1]

Charlotte Fabech har studert svenske funn fra 400-500 e.Kr. bl.a. det kjente Sösdalafunnene som har mange likhetstrekk med deponeringen av Åkerfunnet.

Betegnende for denne type funn er at de er markfunn fra grusrygger hvor beliggenheten er i nærheten av myr eller vann. Offerfunnene er lagt i små samlinger like under markoverflaten.

De fleste rike funn som er gjort på Åker, er funnet omkring Smørkollhaugen.

Gerhard Schøning gir oss en pekepinn hvor vi kan finne en kultplass i Vang på sin Reise i Hedmark 1774;

”hvorimod et alminnelig tempel, som mig her paa Løyten blev berettet for heele Heedmarken, Toten, med fleere omliggende egne, skal fordum have staaet paa en bjærg-koll ved føromtalte gaard Aker, ei langt fra Vang kirke, hvor endnutegn skal sees efter en bygning”.

 

Schøning beskriver en felles helligdom som skal være mellom Åker og kirken, og som skal ha vært et kultsentrum for hele Hedmarken også Østre-Toten. Schøning beskriver stedet ikke å ligge langt fra kirken. Etter mitt kjennskap til området må stedet være den nordre Smørkollen.

Anne Stine Ingstad nevner at Smørkollen er en hedensk kultplass:

Når det gjelder Smørkollen, er det etter min oppfatning at det fra eldste tider må ha vært en offerplass på dette stedet og åkeren omkring, og at det fortsatt har vært det gjennom århundre. Den lille rakekniven fra bronsealderen som ble funnet i fyllmassen på den store gravhaugen sør for smørkollen, har trolig en gang vært ofret på dette stedet, men er siden havnet i gravhaugen sammen med jord som er tatt i nærheten da haugen ble bygget.

Når det gjelder de vakre beslagene og gullringene som er tilfeldig funnet i nærheten av Smørkollen, kan det vanskelig være tvil om de er offerfunn, nedlagt ved forskjellige anledninger som offer til Ull eller Tor. Det forekommer meg at Nybruget har rett i sammenlikningen med Søsdalafunnene, men etter min oppfatning er det ikke depotfunn, men typiske offerfunn. [2] 

 

Når det gjelder gullringene og sverdknappen med ring, vil jeg minne om at ringen var Ulls attributt og et av hans mange navn er Ringir.

En vet at kirkene ble plassert ved de gamle kultstedene, hvor folk var vant med å samles, på vangen.H. Shetelig har betegnet Vang kirke som hovedkirken i fylket og har navnet etter folkets samlingsplass for felleskult. Magnus Olsen er av samme formening at Opplandenes tredingskirker har vært nært knyttet til kjente kultplasser. Han nevner at Vang kirke er bygd ved et religiøst kultsenter:

Derved bliver det sandsynligt, at de nævnte kirkesteder har vært midtpunkter, snarest af religiøs art, alt i heidsævistingtid, i første halvdel av årtusende om det religiøse sambandet mellom Mälarlandskapet og Opplandene”.[3]

Også Elgqvist slutter seg til Shetelig og Olsen: ”. . . dyrkan av Ull har funnits i närheten av det område.[4]  

Rundt år 600 e.Kr. beordret pave Gregor den stores utsendinger misjonsvirksomhet i England. I et brev av 22. juni 601 skriver Gregor at misjonærene skal ødelegge tempelbygningene til hedningene. I et annet brev fra 18. juli samme år har paven forandret mening. Nå sier han at de skal bruke de gamle tempelbygningene og vie dem til bruk av kristne. Vi ser her et godt eksempel på det vi kan kalle kultkontinuitet, det vil si at den nye troen tar over element fra den gamle. Her i Vang er det opplagt snakk om kultkontinuitet ved den gamle kultplassen. Vang kirke viser altså spor av kontinuitet fra hedendommen til kristendommen.

Navnet Vang som forekommer oftest i de store og gamle bygder Øst-Norge og i Trøndelag, og i de fleste tilfeller ligger Vangen sentralt i bygden. Navnet opptrer forholdsvis ofte som navn på kirkested og sogn, og det må derfor ha vært mer en gressgrodd voll, og ha vært en hedensk motsvarighet til “kirkevangen”. Vang kirke er bygd på et midtpunkt mellom Smørkollen og at de fleste gravhauger er lokalisert i Vang.

Ser vi på utviklingen av kultstedene i et lengre perspektiv, blir kontinuiteten gjennom tidene påfallende. Innføringen av kristendommen innebar riktig nok et radikalt brudd med gammel tro, men det er likevel kontinuitet når det gjelder selve kultstedene. Den kristne kirken ble gjerne plassert i nærheten av et gravfelt fra hedensk tid. Naturformasjoner har alltid virket tiltrekkende på mennesket: fjell, kilder, steiner og trær. Dette er steder i landskapet som representerer de eldste kultsteder i historien. Steder som mennesket etter hvert setter preg på, i form av groper, ristninger i berg, gudebilder i stein eller tre, gjerde, fallossteiner, hauger, sakrale bygninger. Selv om historien om Rolf av Berg bare er et sagn,[5] kan en se på det som en kulturkollisjon mellom to profane guddommeligheter, hvor veidefolkets guder støter mot agrar folkets religiøse oppfatning.

 Midtpunktet

Ser en på beliggenheten i et Makroperspektiv ligger Smørkollen som et midtpunkt i Heidenes rike. Nær sagt alle kulturer i verden forestiller en seg at universet i det store og hele er oppbygget i tre etasjer – Himmel – Jord og Underverden – som er forbundet med hverandre ved en midtakse.

Man kan si at alle kulturer i verden har en midtpunktsymbolikk: byer, templer og hus blir virkelige, fordi de sammenlignes med verdens midte. Det er først og fremst templet eller kultstedene som var midtpunktet. Den arkitektoniske midtpunktssymbolikk kan formuleres slik:

a) Det hellige berg, hvor himmel og jord møtes ligger i verdens midtpunkt.

b) Ethvert tempel eller pallass og som er en utvidelse av dette, enhver hellig plass eller kongelig residens, er et hellig berg følgelig et midtpunkt.

c) Axis Mundi, verdensaksen, blir altså det hellige sted ansees for å være det stedet, hvor himmel, jord og underverden møtes. Denne akse passerer gjennom en åpning. Det er gjennom dette hull, at gudene stiger ned til jorden og de døde ned i de underjordiske regioner. Mange av altaiske folk forestiller seg himmelen som et telt. Midt på himmelen stråler Polarstjernen som holder den himmelske telt oppe likesom en teltstang, eller i norrøn tid den hellige ås, (åsen som bærer takkonstruksjonen). Den underliggende troen på Polarstjernen var ideen på muligheten på en direkte kommunikasjon med himmelen. På det makrokosmiske plan er denne kommunikasjon anskueliggjort ved en akse, stolpe, berg eller et tre. På det mikrokosmiske plan utrykkes den ved boligens midtstolpe eller ås. 

Som eksempel kan nevnes:

Ifølge indisk tro hever berget Meru seg i verdens midtpunkt og over den topp lyser polarstjernen. De ural-altaiske folkeslag kjenner et midtpunktsberg, Sumeru, og på dens topp er polarstjernen festet. Etter iransk tro befinner det hellige berg Harberezaiti(Elburs), seg i verdens midtpunkt og er forbundet med himmelen.

Den buddhistiske befolkning i Laos, mener at berget Zinnalo ligger i verdens midtpunkt.     

I Edda var som nevnt Himmelberget verdens midtpunkt, hvor regnbuen Bifrost når opp til himmelhvelvingen.

Templer eller hellige sted som følge av beliggenheten ligger alltid i sentrum av kosmos og alltid er møtestedet for de tre kosmiske regioner; himmel, jord og underverden, i underverden finner vi vannet som ligger som en fure rundt midtpunktet. Toppen av det kosmiske berg er ikke å være jordens høyeste punkt, men er jordens navle, det er stedet der hvor skapelsen har sin begynnelse.

Etter den mesopotamiske tradisjon har skapelsen av mennesket også funnet sted i jordens navle utvidelse fra et sentralt punkt.

Midtpunktet er dermed det hellige området fremfor noe, stedet for den absolutte virkelighet. Helvete, jordens midtpunkt og porten til himmelen ligger altså på samme akse, og gjennom denne akse er gjennomgangen fra den ene kosmiske region til den annen. De døde måtte hauglegges skje ved midtpunktet for at de skulle gjenoppstå eller komme til Valhall.

Med andre ord den verden som omkranser oss og som bærer preg av menneskers nærværelse og virke, og de berg man bestiger, de befolkede og oppdyrkede områder, de seilbare elver, byene helligdommene har altså en ikke jordisk urform eller en opprinnelighet. Oppfattet enten som en plan, eller som en form, eller bare simpelhet som en dublett som eksisterer på et høyere nivå. Ikke allting i den verden som omgir oss har sådant differensiert forbilde.

Det ville og uberørte områder sammenlignes med kaos, den er en del i den udifferensierte, formløs tilstand fra før skapelsen.

Når man tar slikt område i besittelse dvs. når man begynner å utnytte det, må man derfor utføre ritualer som symbolsk gjentar skapelsesakten. Det uoppdyrkede område blir først kosmisert, deretter bebygges området. Bosetning av et nytt i et ukjent og uoppdyrket område, svarer til en skapelsesakt. En slik handlig kommer også klart fram i Ynglingesaga hvor Odin sender Gjevjon; over sundet for å finne mer land, hun kom til kong Gylve (Gylve av gn. gylfi betyr gulv av germansk *gulba ”grunnflate, åpent rom, åpen flate. Gylve kan være synonymt med Skåne, med sitt åpne flate landskap kan det betegnes som et flatt gulv).

Han ga henne et plogland. Da dro hun til Jotunheimen (Ural) og fikk 4 sønner med en jotun der, dem gjorde hun om til okser og spente dem for plogen, også dro hun landet ut i havet og vestover mot Odinsøy, det landet heter nå Sjælland[6]

Samme forestilling foretok nordmennene når de koloniserte Island, landnåma, de betraktet ikke denne handling som en original bedrift, heller ikke som profant menneskeverk. Deres gjerning var for dem gjentakelse av enopprinelig handling, nemlig forvandlingen av kaos til kosmos ved den guddommelig skapelsesakt. Når de dyrket opp jorda, gjentok de den gjerning gudene gjorde, da de organiserte kaos ved å gi det former og normer. En territorial erobring blir først virkelighet etter i kraft av et overtakelsesritual som ikke er annet enn en kopi av verdensskapelsen urhandling.

Som eksempel kan nevnes at de spanske og portugisiske conquistadorer tilegnet seg i Jesu Kristi navn de øyer og land som de oppdaget og erobret. Oppreisning av korset betydde en legitimering og en innvielse av landet, en ny fødsel, og var således en gjentakelse av dåpen (skapelsesakten).

Midtpunkt symbolikken er mer komplisert enn det jeg har fremstilt her, men de få synspunkter som er vist frem, er tilstrekkelig for å få en sammenheng i de synspunkter jeg har om Smørkollen som offisielt kultsted. Det er for øvrig vært å bemerke at denne symbolikk har holdt seg levende i den vestlige verden helt fram til terskelen i vår tid.

Navnet Smørkollen.

Navnet Smørkollen skal være nevnt i et rettsdokument fra 1728. Ingen vet hvor gammelt navnet er, men det er ikke noe som tyder på at det er av forhistorisk opprinnelse. Navnet har trolig forbindelse med en gammel skikk, som ennå finnes bevart i vår folketradisjon, og som må være rester av en gammel hedensk soldyrkelse. Fra forskjellige bygder i landet finnes detNoe av det mest spet

opplysninger om at det til det siste har vært foretatt ofring til solen. I Valdres er det ikke lenge siden folk ofret smør til solen.[7] Anne Stine Ingstad nevner også om at det i bronsealderen at folk satte ut smør ut i de såkalte skålgropene. Videre nevner hun om en bonde på Dovre som smurte smør på veggen når solens første stråler etter mørketiden skinte på husveggen.[8]

Solvognen fra Trundholm. Etter Viking 1964 s. 68                          

At sola ble "dyrket" i bronsealderen virker nokså klart, jfr. t.d. den kjende solvogna frå Trundholm i Danmark og de mange helleristingene med soltegn. Også fra norrøn tid kjenner vi sagn fra mytologien som forteller om diverse fenomen som bygger på observasjon av himmelen. En finner mye av dette igjen i eldre klassisk litteratur. Cæsar skriv i boka "Gallerkrigen" om at germanerne dyrket sol, ild og måne. På 500-tallet forteller den greske historikeren Prokopios om en stamme langt nord i Thule (Norge) som var livredde for at sola ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte derfor en utsending opp på fjellet som skulle observere at sola snudde. Når sendebudet kom tilbake med den gode nyheten ble det gjort i stand til en stor fest i mørkret. Danmark fins det flere steinanlegg som kan tydes som astronomiske sikteliner til soloppgang ved sommer- og vintersolverv. Posisjonen til stjernen Stella Polaris (Nordstjernen) kan ha vært observert på samme måte. Det er mulig at det kan ha vært observatorier i form av "stjernestein" med huller eller utskjæringer (rillestein), slik at en kunne følge sola og visse stjerner i kulminasjonene deres. I Harreskovene ved Furesøen i Danmark fins et arrangement av stein som kan ha være nyttet som et måneobservatorium. På Skattum er det en stjerneformet haug med steinsetning langs kantene. Når stjernehaugen har denne formen kan det tyde på at vi er har et stjerneobservatorie. I følgje hypotesen skal slike stjernesteiner og steinsetninger til astronomisk bruk hatt en kultisk tyding. Alt dette tyder på at en i eldgammel tid, og i hvert fall fra bronsealderen, må ha hatt en inngående kjennskap til praktisk astronomi, og at det i Norge som i resten av Norden og Europa (og ellers i verden) finnes fornminne, nærmere bestemt kultanlegg som kan ha være konstruert og plassert på en slik måte at de har ei tilknyting til solverv.
Navnet Smørkollen (haugen) finnes også bl.a. i Halland i Sverige, og ved Skäldarviken.

Joh. Kálen hevder at navnet Smörkullen forbindes med rituelle handlinger av ild.[9]

Elof Hellquist nevner om Smørkollen:

Smørkullen, -kulla, -stenen m. fl., anses å bevara minnet av hedenska kulter, däri smörjelser o. andra religigösa cermonier ingigo, sannol. bl. a. i förening med eldkult. Ofta äro till dessa platser gamla folksägner anknutna.”[10] 

Det er nå min forståelse at Smørkollen ikke er noen tilfeldig navn, men at det bærer i seg minnet om skikken å bære smør ut som et offer til solen, og at denne skikken etter alt å dømme har sine røtter i en hedensk soldyrkelse på dette stedet, til å fremme av fruktbarhet på åker og eng, mennesker og dyr.

Et hedensk tempel ble alltid bygget i sentrum av kosmiske regioner: himmel, jord og underverden.

I dette sentrum trodde man at skapelsen fant sted, og gjenskapelsen av de døde måtte derfor skje på samme sted. Det er derfor mye tyder også på at Smørkollen var i et ledd av kosmologisk system som hadde sitt utspring i den grunnleggende opplevelse av et verdens sentrum eller et kosmisk berg dvs. jordens navle.

Kan Smørkollen i Vang vært en lignende kultplass hvor en dyrket ilden som Hellquist og Kálen nevner?

Spørsmålet en må stille seg hvem eller hva var så viktig at en ofret de mest verdifulle gjenstander en hadde?

Det øyeblikk, da ilden ble husdyr, dvs. da man fikk mulighet for å tenne ild, oppbevare den og bringe den med seg, framhevet det absolutte åndelige mellom urmennesket og dets zoologiske forgjenger. Det eldste indisium om bruken av ild stammer fra Chou-kou-tiden ca. 500.000

f. Kr.. Vi vet allerede i indoeuropeisk tid spilte ilden en viktig rolle i kulten. Dyrkelsen av ilden er et karakterisk trekk i de indoeuropeiske religioner, navnet på den viktige vediske gud Agni ” ildens hellighet”, gjenfinnes i lat. ignis, litauisk ugnis, g.slav. ogni. no. arne ”ildsted”. 

Agni beskrives både ved sine fysiske fortrinn, hvor man bl.a. fremhever hans flammehår (gult eller rødt hår), hans gullkappe og den dunder (torden) når han er ute og kjører.

Han er bindeleddet mellom himmel og jord, og ved hans hjelp at ofrene når frem til gudene. Agni tilsvarer den indoeuropeiske guden Taran som styrte torden, regn. For hettittene het han Taru i Germania. Angelsakserne kalte ham Thunaer, og kelterne kalte ham Taran.  

Vi ser her at norrøne guden Tor er tro kopi av Agni, mon tro om det her er en sammenheng?  

Agnis iranske motsvarighet er Atar (det er tegn på at ilden i kultens eldre språkbruk het agni og ikke atar) sønn av Ahura (sankrit asur) Mazda. Han fødtes i himmelen, hvorfra han stiger ned i form av lyn som det går fram av Avesta Jäsht 19. 49.  (jäsht betyr tilbedelse) ”… ilden sønn av Ahura Mazda.”[11]   I den vediske kult var det ikke til templer, ritualene ble enten utført i den ofredes hjem eller på en nærliggende gressbekledd område, en vang eller voll, hvor man innrettet tre bål. Et bål for solen, andre for jorden, tredje for vannet, dermed får man en triade av livets eksistens. Solguden er skaperen som gir jorden liv, (befrukter) vannet er stedet hvor fostret skapes. Også i kristendommen spiller vannet en viktig rolle, i Johannes evangelium 4,14 fortelles om hvor viktig vannet var for liv; ”en kilde med vann som veller frem og gir evig liv”, og i Joh. 7,38; ” fra hans indre skal det… renne strømmer av levende vann”. Disse tekster minner sterkt om Mesopotamisk opphav, hvor renselsesbad i Eufrat spilte en forholdsvis fremtredene rolle i Mesopotamias religiøse seremonier. Dette bekreftes av profeten Josva i 24,2; ” på hin side av elven bodde fordum eders fedre… og de dyrket fremmede guder ”.  

Proff. Foxwell Albright har antatt at Patriarkenes hovedgud var Sjaddai ” fjellets/-enes (gud).[12] Videre nevner Albright at Sjaddai var uværsgud og var sønn av El og av Elat eller Anat. Vi vet også at overhodet blant de føniske guder var El som vi også møter blant hebreerne der han i eldre tid ble kalt El Eljôn ”den høyeste gud”, eller El Sjaddai. I tekstene fra Urgarit (nord Syria) heter det om El at han holder til på et fjernt kosmisk sted som kalles ” De to dyps kilder” herfra ” lar han elvene velle fram ” El har i så måte stor likhet med den egyptiske solguden Ra. El var den øverste guden hos kanaaneiske (fønikiske) og hebraiske folket og står for solen. Vi ser nå Sjaddai og El svarer til nordiske gudene Tor og Ull.  Denne likheten mellom kommer også frem ved at Tor er stesønn av Ull ” stúpfaðir Ullar. Sammen med solen identifiseres ilden med Ull, ildens farge er lik solen. Solen er dermed Ulls synelige skikkelse.Følgeliger St. bålet en etterlevning av en kultisk handling til Ull. 

For å finne om Ull var solguden, må vi se på ordet ild opprinnelige germanske betydning; gn. eldr ”ild” av urnord. elþir

ieur. *aila ”ild”, som er nærbeslektet med āl ” å vokse, fø opp ”. Det indoeuropeiske ordet *aila er nær beslektet med gotisk aule ”å krype sakte, åle seg sakte fram, stige langsomt”, av denindoeuropeiske roten uel- ”se”, hvilket forekommer i både germanske, keltiske og latinske ord. Gotisk wlits ”utseende, ansikt, skikkelse og g.sax. wliti ” utseende, ansikt, stråleglans, skinn, herlighet”. Trolig kommer navnet av protoindoeuropeisk "seh2ul" som er grunnordet for "sol." Kombinerer denne tydning vi med Snorres ordom guden Ull; ”fager álitum” ‘den fagre, strålende, skjønne’.

I Grimnismál er Ull nevnt som den største guden; ”Ullar hylli hefr ok allra goða”. Det gotiske ordet for Ull Wulþus som vi finner igjen i gresk hēl-i-os "sol", som betegner en solen. Ull er med andre ord noanavn med betydning ”herligheten, den herlige, den strålende”. Det er da ingen annen som kan være en solens og himmelens gud enn Ull.

Ull er også den klarehimmelens representant og har et intim sammenheng med vinteren.

Det nå forlokkende å se det semittiske ordet El ”gud” og det urnordiske gudenavnet Ull som identiske. Rotbetydningen av de to indoariske ordene forbinder dem med solen ved hjelp av lysforestillinger som ild. Man kan sikkert si at Solguden inntok en fremtredene plass like fra forhistorisk tid som vi finner i vedisk Surya, gresk Helios, indogerm. sauil, gslav. solnce, der alle betegner solen. Men en kan si at solgudenes historie har vært skiftende hos det indoeuropeiske folk, især etter kontakt med forskjellige folkeslag. Blant helleristningenes vrimmel av figurer og symbolske tegn er solhjulet ett av de vanligste. Vi ser solen i båt, seilende, eller løftet opp til beskuelse og tilbedelse. Ofte har de armer og bein, men selve solhjulet kan også være strødd utover et svaberg uten menneskelige attributter. Det kan ikke være tvil om solen har vært den høyeste, den mest tilbedte av alle bronsealderens guddommer. Troen på en himmelgud er det vesentlige innhold i all gudstro på visse primitive religionsstadier. Hos de fleste betyr dette høyeste vesenet både himmel og sol. På helleristningene kan det se ut som om solen har vært personlig oppfattet, men det kan også bare være at en deltaker i det hellige drama skal forestille den.  

Vi skjønner nå at navnet smørkollen har sammenheng med den urnordiske troen på skapelsen; ” Våre forfedre tenkte seg i begynnelsen et umåtelig stort rom som en vid avgrunn, Ginnungagap. På den ene side av den var det isende frost og tåke, på den andre siden ild og hete. Den kaltes tåkeheimen eller Nivlheim, den hete Muspellsheim. Etter som Nivlheims is smeltet av heten fra Muspellsheim, strømmet det fra Nivlheim eiterstrømmer, Eilivåger, ut i Ginnungagapet, og de opplivende stråler fra Muspellsheim gjorde det mulig at levende vesener ble til her: En uhyre jotun Yme eller Ymer, og kua Audhumla hvis melk var hans næring. Av Ymer kom det igjen flere jotner, og således ble han stamfar til hele den onde jotunslekt, Kua Audhumla framkalte likedan liv ved å slikke de islagte saltsteiner, og således framkom Bure. Hans sønn Bor hadde Bestla, jotnen Boltrons datter, sønnene Odin, Vilje og Ve. Brors sønner var gode og fagre. De var stamfedre til æsenes slekt [13]

Motivetmed skapelsen av verden med et urtidsvesens kropp som materiale gjenfinnes også i andre kulturer, for eksempel i Kina, India, Iran og som nevnt hos germanerne.

Går vi et skritt videre og ser på den indoeuropeiske roten til ordet gud, har Watkins i Ms. Güntert forbundet gn. guð med roten * ghew ”helle veske ” som foreligger i gr. khéō av eldre * khéwō ”jeg heller ut”, g. ind. juhóti av roten ghu-ghéw-ti ” heller ut (særlig smør i ilden), ofrer ” Dette kommer også til utrykk i Rigveda 5 11.3; Agna āhuta ” å, Agni, den uthelte. ”

Hvis det guddommelige/åndelige vesen, som man helte ut, var grammatisk et kollektivium, så ville et urgerm. Perfektum partisipp kollektiv ghut?· germ. guþ? Yngre gud?opprinnelig å ha betydd det som er helt ut, det uthelte, ofrede, dette vil være et opprinnelig karaktertrekk ved germansk språk, og ordet gud vil derfor være beslektet med gyte ” føde unger ”.[14] Dette betyr nordiske urtidsvesenets kropp Ymer som menneskeheten stammer fra, vil være den opprinnelige betydningen av ordet gud ”vesenet som føder ”. Det syntes nå helt klart at ofring til skaperguden (Ymer) måtte være noe man helte ut, og det må være noe tilnærmet føden til urtidsvesenet som var melk fra Audhumla.  Våre forfedres tenkesett på et lavere kultursteg når det gjelder rikdom, var for det første er melk, den andre fløte, det tredje er smør som er topproduktet av melken. Derfor ofret, helte de i ilden smør, derav kommer navnet Smørkollen, og samtidig er et noanavn på guden Ull. Dette kommer også i Avesta (gammeliranske hellige skrifter) nevner Ahura Mazda ved ofring til de døde skal en ofre; ” forårets smør”[15].  

 

   Olaus Magnus; folket i norden dyrker solen, og bringer den takkeoffer for lys og varme.

Forbindelsen mellom jorden og den livgivende solen er som nevnt ilden, og i den ofret man. I middelalderen dyrket man ilden eldbjørgdagen 7. januar. Eldbjørg av gn. bjQrg, som betyr ilden på berget. Til denne dagen var det knyttet merkelige offer- og spådomsskikker. H. F. Wille i sin Sjeljordsbeskrivelse 1786 opplyser at 14. dag jul (7. januar) kaltes Elbiørdagen i Telemark. Da drakk de Elbiør-minde til glædlig erindring om at sola nå vendte tilbake med sin ild. Matmora kom med ølbollen, snudde seg mot åren og drakk ildens skål. Så slo hun noe av ølet i varmen med disse ordene: Så høg min eld og inkje høgere og heitere hell. Etter dette forsatte øldrikkingen på en bestemt måte og til slutt tok en varsel av bollen. De satte seg på gulvet med bollen mellom beina og hendene på ryggen, tok den opp med tennene, drakk ut og kastet den bakover med hodet. Ble bollen liggende med bunnen i været, ville man dø før året var omme.    

Ved offerfestene mente man at gudene var til stede sammen med menneskene, og offergavene som nevnt bestod av melk og smør ble kastet i ilden, og de trodde at ilden brakte offergavene opp til skaperen. Ved ofringen var det ritualer som kan settes i takt med kosmiske rytmer; offerhandlingene kaltes regn og nymåne som var seremonier knyttet til årstiden og

førstegrødeofre. Det viktigste ofre var soma å ofre, som utførtes en gang om året ved vintersolverv, for å feire solens gjenfødelse. Man trodde at solen ikke ville stå opp, viss det ikke ved daggry fikk et brennoffer. I mazdaismen (iransk tro som bygger på den ariske del av Rigveda) var bevaring og opprettelse av de hellige ildstedene dvs. reise et tempel. Ved erobring av nytt land var det viktig å reise et alter til ildguden; ” Man sa at en hadde bosatt seg når man hadde bygget et alter til ilden, for ilden var fastboende ”. Det å reise et alter til ildguden er helt og holdent et ritual gjentagelse av skapelsen. Med andre ord; det nye bosetningsstedet blir omdannet fra kaos til kosmos ved hjelp av ritualer får det en form og blir til virkelighet.[16]

 Vi får her klare teorier at Smørkollen er det stedet som Gerhard Schønings beskriver om en felles helligdom som skal være mellom Åker, og kirken som utgjør det samlende sentrum for Hedmarken. Stedet kan derfor ikke være annet enn den nordre Smørkoll. Her har da trolig tempelet stått, og har sikkert vært et tempel for alle guder, panteon, hvor folket dyrket de offentlige guder og sine personlige diser.

Olof Sundqvist har nettopp satt selve Uppsala helligdommen i relasjon til førkristen kosmologi. I Norge inntok Skiringsal i Tjølling i Vestfold og Smørkollen i Vang en lignende posisjon. Selv om vi ikke vet navnet på templet som lå på Smørkollen må vi anta at sisteleddet må ha vært –sal, i likhet med Uppsala og Skiringsal.  

Skiringssal har Sophus Bugge tolket førsteleddet til Skir-Ings, den strålende Ings tempel, etter navnet på den gud angelsakserne kalte Ing og som på norrønt ble Yngvi, ynglingenes angivelige ættefar. P. A. Munch tolket førsteleddet til skiringr, den lysende eller skinnende, han tolket dette som et gudenavn. Han var også den første som tenkte seg Skiringssal opprinnelig kunne være navnet på det førkristne Gude – tempel i området. Er dette rett må Skiringssal også være Ulls - tempel.        

Ilden ble betraktet som hellig og hadde en rensende, innvieende og vigslende makt til beskyttelse for trolldom og forgjørelse. Derfor måtte alt som skulle benyttes, vigslet med ild, dette kommer klart fram i Sigurdfridas sang hvor det er havruner som risses på stavnen og på roerplanken, samt årene, måtte merkes med ild, for at man skal komme frelst fra havet. Vi får her klare forbindelser mellom Åker som havn og smørkollen hvor man ofret til ildguden skulle holde sin hånd over dem, og for å få en beskyttende reise. Man kan spørre hva er egentlig opprinnelsen til denne ild dyrkelsen og brakte til veie ildens betydningsfulle innflytelse, det kan bare svares med et ord Solen. Derfor er ildens farge den gule, også solens farge. Denne parallell kommer klart fram som nevnt under jonsokfeiringen, St. Hans, vi tenner ild når solen er på sitt høyeste. Vår tradisjon med rømmegrøt til jonsok er en etterlevning av ofring av melkeprodukter til ildguden. Sammen med pynting av grønne trær ved jonsok er dette slektskap med ildbålets symboler, de flyter for en del sammen av den grunn, at alt grønt så vel som ildens hellige betydning egentlig må tilbakeføres til solens stråler. Ilden gjengir solens avglans på jorden. Det gjaldt å holde seg inne med alle guder og makter, og dette oppnådde man best ved å stå i et personlig godt forhold til dem. For menneskene er det umulig å tre fram for guden uten gave, den bringer noe fra sjel til sjel. Med offeret forsøker man å få i stand et bånd mellom giver og guden. Menneskene den gang var av den oppfatning at guden lever av offeret, man ærer ham ved å gi ham gaver. I religionsfenomenologien skjelnes det mellom forskjellige slags offer, det vanligste, og det som det her dreier seg om er gaveofferet, som krever at guden yter noe til gjengjeld. Videre gjelder takkeofferet, og endelig har vi kommunionsofferet. 

En skal ikke se bort ifra at også smedene på Åker brukte smørkollen til offerplass. Mye tyder på at Smørkollen har vært et panteon, et tempel hvor en dyrket flere guder, der Ull var overhodet for det guddommelige hierarki i en tidlig fase, og en forbinder dem med himmelen ved hjelp av lysforestillinger med ild.          

Ilden på arnen stammer fra lynet derfor regnes guden Tor i norrøn tid guddom for hus og eiendom, for arnen og den huslige lykke.

Denne tolkning bekreftes ved Snorres ord ved at guden Tor er Ulls stesønn ” stúpfaðir Ullar, som viser en treenighet mellom gudene Ull, Tor og disene. Hvor Ull representerer solen, Tor det livgivende regnet og disene moder jord hvor livet oppstår.

Mye tyder også på at Smørkollen var i et ledd av kosmologisk system som hadde sitt utspring i grunnleggende opplevelse av et verdens sentrum eller et kosmisk berg dvs. jordens navle, som et midtpunkt i Heidenes rike. Smørkollen må ha vært en offerplass fra eldste tider, og at det fortsatt har vært det gjennom århundre. 



[1] Nybruket, Oscar Økonomiske og politiske sentra i Norden ca. 400- 1000 : 32

[2] Ingstad Anne Stine Det kultiske miljø omkring Åker i Vang: Viking LVI 1993 83 ff  Norsk Arkeologisk Selskap

[3] Olsen, M Stedsnavn og gudeminner i Land :154ff Oslo 1929

[4] Elgqvist, Eric Ullvi och Ullinshov Studier rörande Ullkultens uppkomst och utbreding : 154 Lund 1955

[5] Munch P. A Det norske Folks Historie bind I : 64,65

[6] Snorre Ynglingesaga kapittel 5

[7] Visted Kr. og Steigum H. Vår gamle bondekultur Oslo 1952

[8] Ingstad Anne Stine 1993

[9] Kálen, Joh. Folkeminnesstudier tillägnade H. Celander artikkel Sägenrelikter i lokalitetsnamn : 93

[10] Hellquist, Elof  Svensk Etymologisk Ordbok : 1009

[11]Christensen Arthur Avesta Zarathushtriernes Hellige skrifter i udtog : 65 

[12]Foxwell Albright William Fra Steinalderen til Kristendommen : 165 ff

[13]Munch P. A Norrøne Gude- og Heltsagn 1996 :59 

[14] Bjorvand Harald og Lindemann Otto Fredrik  Oslo 2000 :324

[15] Eliade M De religiøse ideers historie I : 287

[16] Eliade Mirca De religiøse ideers historie I :176 Gyldendal ISBN 87-00-61011-9