Storhammer

Storhamarkaupangen

For å finne hvor markedsplassen lå og om en konge/høvdinggård lå på samme sted. Må vi se på om det er noen sammenheng mellom kongemakt og kaupang, og om kaupang er et resultat av en bevisst autoritær politikk, eller var den en markedsplass som var gradvis vokset ut av lokale institusjoner uavhengig av kongemakt som for eksempel ting og kultisk synode.

De forskere som har studert handelsstedenes oppkomst i Nord-Europa heller til teorien om at en kongemakt som etablerte seg, nettopp for å utnytte de ressurser som var på stedet. Med utgangspunkt i teoriene til antropologen Karl Polyani har historikeren Kåre Lunden, i boka Økonomi og samfunn fra 1972, prøvd å forklare sammenhengen mellom høvdingmakt og handelsplasser. Lunden legger stor vekt på at handelsplassene, og senere byer, var organ for politisk makt. Han hevder høvdingene, og senere kongene og kirken, administrerte og regulerte handelen, og at det var det i første rekke var de, som drev handelsvirksomheten. For Sveriges vedkommende fastslo Schück allerede i 1926 at Birka var vokst fram på konglig

mark.[1] I forbindelsen mellom strandhandelsstedene har man gjerne tenkt seg at handelsmennene og kongen/høvdingen hadde gjensidige interesser. Handelsmennene trengte beskyttelse. For kongen/høvdingen var handelen et beskatningsobjekt som han kunne eksploatere. Rent deduktivt vil jeg også anta at det var strategisk viktig for kongen å ha jevne tilførsler av varer. For å beholde sin posisjon måtte kongen/høvdingen holde mange menn i sin tjeneste. I Egils saga hører vi at Harald Hårfagre sendte et ut skip etter matvarer, malt, vin og honning, og at styrmennene hadde fått med seg penger av kongen for innkjøpene.[2]

Kongens underhold av mennene var ikke begrenset til mat og drikkevarer. De skulle også ha klær og våpen, og viss de var menn av rang, måtte disse være prestisjebetonet. Det heter i Torbjørn Horkloves dikt om skaldene hos Harald Hårfagre:

På deres klær og deres gullringer kan man se, at de er venner av kongen de har røde skinnkapper med farget felt, sølv omspunnet sverd, ringvevete brynjer, gylne sverdbånd, billedsmykkete hjelmer og ringer om armen som Harald har gitt dem.

Kongen sendte også andre gaver til andre stormenn. I følge Snorre sendte kong Adelsten et gullprydet sverd til Harald Hårfagre, og Harald selv ga sverd og andre våpen til norske høvdinger som han knyttet til seg. Snorre forteller også om Kjetil Kalv som var gift med Gunnhild Olavs halvsøster. Kjetil hadde vært med Olav Den Hellige i kamp mot Svein Jarl på Nesje hvor de vant en stor seier, for den bragden fikk Kjetil en femtensetes karfe, båt. Denne båten tok Kjetil opp Glomma og Vorma til Mjøsa.[3]

Istedenfor å sende skip ut med varer, må det ha vært mer bekvemt og mindre risikofylt for kongen eller en høvding at kjøpmennene selv kom til steder som han kontrollerte. Handelsstedene glir derfor naturlig inn i det politiske bilde i vikingtiden. Det synes å være grunn til å feste lit til beretningen i franske annaler fra begynnelsen av det 9. århundre e. Kr., at den danske kong Gotrik flyttet kjøpmenn fra Reric til Hedeby.

Den karakteriske handelsmann eller farmann var i regelen en bonde ofte bemidlet mann, som hadde flere gårder, men hans egentlige næringsinntekt og sysselsetning bestod av i enten ensom eller kompaniskap med andre yrkesbrødre å drive handel med ulike land og handelsplasser. Han ferdes nesten alltid til sjøs og navnet på den eldste nordiske sjølagsstiftelse, farmannlaget, går helt tilbake til vikingtid.

Den mest kjente farmann fra vikingtid er som nevnt Bjørn Farmann, han var kjent for sin dyktighet som kjøpmann noe han sikkert hadde lært her ved Stòrheimarr. Bjørn fikk tildelt Vestfold av sin far med kaupangen Skiringssàll, hvor han drev handel. Snorre nevner at Bjørn hadde kjøpskip som var ute i fart på andre land, foruten handel hadde Bjørn flere gårder bl.a. Sem.  

Norske arkeologer har lagt merke til at i enkelte områder fins det mange importgjenstander fra folkevandringstiden. Til det må en si at folkevandringstidsmarkedsplassene i fysisk forstand, ikke er funnet. Strengt tatt kan heller ikke funnmengden sies å være av slik størrelsesorden at markedsplasser behøver å være den eneste forklaring på funnkonsentrasjonen.

Ut fra det syn jeg har på samfunnsforhold i folkevandringstiden finner jeg det lite trolig at markedsplasser i vanlig forstand kan ha eksistert. I sin struktur er høvdingedømmer preget av politiske ustabilitet, hvor ingen i lengden kan yte den beskyttelse som er nødvendig for at markedene skal kunne eksistere. 

Min tolkning av de markedsøkonomiske mønstre må derfor bli av en mer indirekte karakter.

I arkeologisk litteratur finner en gjerne indikasjoner på handel beskrevet etter følgende mønstre: 1. på grunnlag av stilistisk generelle likheter, 2. på grunnlag av importfunn.

Generell stilistisk må en i første rekke regne de ornamentale stilene. Denne stilen hører til i det 6. århundre e. Kr., og viser stor likhet både i motiver og utvikling i alle land rundt Nordsjøen. Det er også likheter i spenneformer, våpen og keramikk. De fleste arkeologer har betraktet disse likheter som utrykk for handelsmessig kontakt. De har tenkt seg en Nordsjøblokk betinget av den handelspolitiske sitasjon.

Jeg reagerer på disse forsøkene på å vise handel mellom fjerne områder på grunnlag av likheter i oldsaker. Det er klart at de viser kontakt, men ikke hvordan denne kontakt har foregått.

En avveining av det presenterte materiale må bli at spørsmålet om intensiteten av markedsøkonomien i folkevandringstiden i det frie Germania må stilles åpent.

En sammenligning med senere perioder viser imidlertid kontraster som indikerer at den var mindre intens enn senere. Bortsett muligens Helgö, har man ikke funnet sikre markedsplasser.

De mange myntfunn på handelsplasser i det frisiske og nordtyske område indikerer at mynter ble brukt i vareomsetningen i merovingertiden. Bruk av penger i vareomsetningen i folkevandringstiden er mer usikker. Gull har i vesentlig å ha vært brukt ornamentalt, men klippet sølv kan ha vært benyttet i visse områder.

 

Økonomisk handel eller bytte og gaver

Med utgangspunkt i overnevnte kapiteler vil jeg vurdere betingelsene for visse aspekter av utformingen av økonomiske strukturer. Forutsetningen for redistributive (økonomi forsker Polany mener med redistribusjon at varer eller tjenester trekkes inn mot et senter som igjen deler ut) strukturer synes å ha vært til stede. Sentrisitet i gruppene kunne etableres ved høvdingene eller andre sosialt fremhevete personer.  En må videre anta at den sosiale binding til lederne har vært sterk.

Lederne synes også å ha hatt maktmidler til sin disposisjon.

For Norge generelt har flere arkeologer pekt på at de graver som en må anta er høvdinggraver, finnes i de rikeste jordbruksområdene. Et sterkt jordbruk er en av pilarene for en høvdings maktgrunnlag. Jeg er av den formening at politiske dominante grupper etablerer seg i områder med de beste næringsgrunnlag. Forklaringen er enkel, her kan en akkumulere det overskudd som er nødvendig for å opprettholde en sterk militærorganisasjon.

Forutsetningen for resiproke økonomiske strukturer er det tegn til også å være tilstede. Det gjelder for det første resiprokt gavebytte mellom høvdinger. For det annet kan det ha eksistert resiproke mønster på lokalplanet i grupper med bilateralt slektskap som organisatorisk rammeverk. Men også en kombinasjon av redistributive og resiproke handel synes å ha eksistert.

Institusjoner for byttestrukturer synes å ha vært dårlig utbygget. Momenter i denne forbindelse er: Penger var ikke i omløp. Markedsplasser hvor kjøper og selger kunne møtes på nøytral grunn, eksisterte ikke. Statsdannelser eller større rettslige religiøse sammenslutninger, manglet.

Bytterelasjoner mellom grupper vært svært begrenset, særlig når det gjelder matvarer. Menneskene har organisert seg på en slik måte at brist i tilførsler utenfra ikke ødela det biologiske grunnlaget. Ustabile allianser var ikke tilstrekkelig til å integrere matvaretilførsel over større områder. De personer som best antakelig har deltatt i byttestrukturer, er de sosiale ledere og personer med lav sosial status. Mangelen på penger har vanskeliggjort bytte over store avstander.

Fra og med vikingtiden har de institusjonelle betingelser blitt vesentlig bedre. Innføring av penger som all purpose money, regionale sammenslutninger i tinglag, kongeautoritet og begynnende integrert europeisk markedsstruktur er de viktigste elementer til vi får markedsplasser. En del arkeologiske fenomener synes best å kunne forklares som resultat av forandringene. Dette gjelder for Hedemarkens vedkommende jernutvinningen. Jernutvinningen var kjent fra tidligere, men det er først i yngre jernalder at distribusjon over store områder finner sted.

Den konsentrasjonen av gull i Åker området har vært regnet brukt som betaling i omsetningen av handelsvarer. Man har imidlertid oversett at de senromerske keisere innførte monopol på edle metaller. Monopolet ble opprettholdt av de bysantinske keisere og de frankiske konger. De edle metaller ble således trukket ut av den vanlige omsetning.

Fordi institusjonene for markedsstrukturer var dårlig utbygget spesielt i Norge, men tilsynelatende også i de områder hvor varene ble produsert finner jeg det lite sannsynlig at importgjenstander kan ha kommet til Norge som resultat av prisdannende handel; enten indirekte da en heller ikke kan vente utviket markedsstruktur i det mellom liggende område, eller som en følge av at direkte kontakt mellom Norge og de mellomeuropeiske markedsplassene var etablert.

Klærne til vikingmennene var inspirert av russisk stil. Forskerne tror mennene bar slike drakter på reisene sine langs de østlige handelsrutene til Silkeveien. Denne drakten er utstilt på Museum Gustavianum ved Uppsala universitet.

De kategorier ved vurdering varer det her dreier seg om, er et moment som en også må ta i betraktning. Masseproduserte varer av typen Terra Sigillata, og den senere rulettstemplete keramikk fra folkevandringstiden, kom aldri til Norge. En burde ventet dette, hvis Norge og Mellom-Europa hadde vært markedsøkonomisk integrert.

Administrert handel har nok vært mer sannsynelig. Man kunne tenke seg denne organisert som ekspedisjoner direkte fra storgods i Gallia/Frankriket. En sådan handel ville imidlertid være forbundet med stor risiko. En måtte føre skip med verdifull last forbi uadministrerte områder, med risiko for å bli overfalt. Sakserne var bl.a. kjent for sjørøveri. Ved ankomst til Norge var heller var kjøpmennene heller ikke garantert sikkerhet. Hadde de utrustet seg militært, kunne farene ha vært overvunnet, men slike ekspedisjoner er ikke nevnt i skriftlige kilder, må en regne dem som svært hypotetiske.

I stedet kan en tenke seg en administrert handel via frisiske eller nordgermanske høvdinger, som allerede på forhånd hadde etablert sosiale relasjoner med norske høvdinger for eksempel gjennom slektskap. Det er gode indikasjoner på slike relasjoner var etablert ved likheten i de arkeologiske manifestasjoner. Til forskjell fra markedshandel er administrert handel karakterisert ved få kategorier av varer som jern fra Åker.

 

Gavebytte

Det er kulturhistorisk sannsynlig at institusjonelt mulig at importgjenstander kan ha kommet til Norge som et resultat av gavebytte. Etter min oppfatning var den særnorske kulturen, gavebytte en viktig del for å skape relasjoner mellom grupper. I Håvamål kommer dette klart fram:

41.       Med våpen og klede                          44.         Veit du om ein ven

                Skal vener gåvast,                                             som vel du trur,

                Det vert på dei sjølve synt.                               Og du hjå han fagnad vil få:

                Likt gjevande er vener,                                     gjev han heile din hug

                Om elles alt seg lager.                                        Og gåva ei spar

                                                                                               Fa og finn han ofte.[4]     

 

Andre vers fra Håvamål som viser til gave veksling, er vers 39. 42. 45 46. og 145. Betre enn ovblót ubedi er, gåve krev gjevung att”.[5] Dessverre tilhører ikke dette verset den delen som en med sikkerhet kan si stammer fra vikingtiden. I en annen også noe usikker kildekontekst er fra Olav den helliges saga her finner en et annet eksempel på relasjonsbindende gavebytte:

Under en reise i Gudbrandsdalen oppdager Olav den hellige at den unge Tore på Steig skjult har en gullring som han hadde fått av kong Knut i England. Olav lar Tor straks drepe. Historien oppfattes slik at Tore ved å akseptere en gave fra kong Knut viste at han nå var kong Knuts og ikke kong Olavs mann. Mange andre skaldekvad som innholder opplysninger om gave giving som eksempel kan nevnes Arinbjarnarkvi i Egils saga vers 16. 19. og 20.[6] 

Det forhold at man finner relasjonsbindende gavebytte i den gammelislandske kulturen er en ytterligere indikasjon på at det også har eksistert i Norge i vikingtiden. Gavebytte hos germanerne er også beskrevet av den greske geografen Strabo ca. 63 f.Kr. – 19 e.Kr.

Når gavebytte tilsynelatende finnes i så forskjellige perioder og områder som i Sør-Germania i eldre jernalder, på Island i tidlig middelalder, og i Norge i vikingtiden, skulle en ha lov til å tro at det var solid forankret i germansk kultur. Kulturhistorisk er det sannsynelig at det også fantes i folkevandringstiden i Norge.

Sosiale mønstre med oppsplitting i små sosiale grupper ledet av høvdinger, er institusjonelt forenlig med relasjonsbindende gavebytte. Allerede tidlig institusjonalisert romerne gavebytte i samkvem med germanerne. Tacitus forteller at romerne pleide å gi bort sølvkar til germanske høvdinger. Hoby karene er blitt tolket som gave,[7] også gull og gullmynter var vanlige. I senromersk tid ble gullmynter med keiserens bilde brukt som vennegaver, sportulae, til bl.a. germanerhøvdinger. Disse mynter var noe langt mer enn vanlige mynter. I det byråkratisk administrerte systemet som var bygget opp med keiseren som det sentrale punkt, ble også andre gjenstander som symboliserte keiseren, brukt som gaver. Det var ikke bare gjenstander selv, men også prestisje som var forbundet med keisermakten, som ble overført. Keiserens bilde var det viktigste av symboler. Ulovlig bruk av keiserens bilde ble regnet som majestetsforbrytelse. Det er sannsynlig at en stor del av de gjenstander som vi finner i gravene fra folkevandringstiden, har vært regnet som prestisje givende.

Det ser ut til at i germansk kultur å ha vært en regel å gi prestisjegjenstander med som gravgods. Vanlig gravgods i vikingtiden i Norge og på Island var for eksempel skip, båter, våpen, smykker, hest, og hund. Disse gjenstander ble i det islandske sagaene regnet som spesielt prestisjepregete. Laksdøla saga beretter om Unn som blir lagt i haug:

På den siste dagen gjestebudet varte, ble Unn ført til den gravhaug som var gjort ferdig for henne. Hun ble lagt i et skip i haugen, og mye gods ble lagt inn i haugen med henne; og så ble haugen kastet igjen.[8]

Av importgjenstandene later det til at mynter med keiserens bilde var prestisjegjenstander. Mindre klart er kanskje sammenhengen når det gjelder bronsekar og glass. Når imidlertid Tacitus og Strabo nevner kar som gaver, kan dette tyde på at disse gjenstander var spesielt ettertraktet. Det er mulig at vi også kan finne en sammenheng mellom drikkekar og prestisje i de sosialt, politisk og religiøst betonte drikkelag som Tacitus nevner var karakteristisk for germanerne. Slike drikkelag kjennes også fra Norden i vikingtiden og tidlig middelalder som for eksempel disablót, ølveitsler, brageskåler etc. Både i det gamle Gallia og idet gamle Germania ytet en verten ære ved å drikke store mengder av hans øl eller vin.

I og med at gaven først og fremst er en gjenstand i en sosial kontekst, vil eiendomsforholdet bli vesentlig forskjellig fra en gjenstand ervervet i en markedssitasjon. Ved etableringen av nye allianser kan gaver som er mottatt fra en person brukes i nye relasjonsbindende kontekster med en annen person. I en rekke undersøkte samfunn finner vi derfor at gjenstander vandrer ved gavebytte, til dels over store områder.

Hittil har jeg beskrevet de institusjonelle forhold i Norge generelt. De sosiale og økonomiske forhold i det øvrige Nord-vest-Europa ser ut til ikke å ha vært så forskjellig fra Norge, at en ikke kan tenke seg at hele området har vært integrert i resiproke økonomiske mønstre i en form av gavebytte. Det arkeologiske bilde tyder avgjort på at Hedemark kulturelt var knyttet til landene rundt Nordsjøen. Det er derfor rimelig å anta at et eventuelt gavebytte var knyttet til kjeder innenfor dette område.

En slik elitesirkulasjon var naturligvis ikke innskrenket til importgjenstandene alene. Et hvilket som helst prestisjepreget objekt: våpen, ringer, brakteater, relieffspenner, klær etc. kunne brukes i bytterelasjonene. Gavebytte letter også overføringen av materielle kulturtrekk overstore områder. Som tidligere nevnt er det ikke grunn til å tro at gull eller sølv i større mengder var ervervet i markedssitasjoner. Det er mer sannsynelig at disse metallene er kommet inn i Germania i form av vennegaver og andre former for bestikkelse. Vi har kjennskap til at romerne ga bort store mengder gull og sølv særlig til goterne og hunerne. En viss reserve av edle metaller hadde dessuten vært i omløp i Germania helt siden yngre steinalder.

 

Penning slått under Harald Hardråde med innskrift Olavr a Hamr.                 

Knut Odner har framsatt den konklusjon; at importgjenstandene i yngre romertid og folkevandringstid vesentlig er kommet til Norge enten som resultat av administrert handel eller ved transaksjoner i et gavebytte. Dette forhindrer selvfølgelig ikke at gjenstandene opprinnelig kan ha vært ervervet i markedssitasjoner, for eksempel i kontaktområdet ved Rhinens munning.[9]   

Innenlands var det også stor trafikk. Konger og stormenn fòr på veitsler, folk samlet seg til blot og ting, de naturlige utmarksprodukter som gjorde seg gjeldene i Hedemark var huder, horn og jern ble utvunnet og ført til faste handelssentra. Disse varene må ha vært attraktive på markedsplasser, enten de lå i Sør-Skandinavia eller ved Rhin-munningen. Det er da ikke urimelig å anta i lys av den spesialiserte jernproduksjonen som var på Åker at det har foregått en vareutveksling til et europeisk fjernhandelsnett. Denne fjernhandel har etter all sannsynlighet krevd en markedsplass. Jernproduksjonen var så viktig at den neppe var utenfor kontroll av aristokratiet eller høvdingen. Selv om de første sikre tegn på politiske strukturer kan spores allerede fra romertid i Åkerområdet, er det ingen ting som tyder på at det er grunnlag for å hevde markedsøkonomi så tidlig i området.

Sitasjonen fra 900-tallet er imidlertid annerledes  fordi Bårdsengs analyse av produksjonen var mer omfattende.[10]  Sammen med de samfunnsmessige forholdene i vikingtid og middelalder kan det derfor være argumenter for en begynnende pengeøkonomi. Det blir derfor nødvendig for høvdingen på Berg å anlegge en markedsplass. Havna på Åker er uaktuell på grunn av at landhevning og varierende vannstand gjør at farmannens fraktskip ikke har sikker landingsplass. På østsiden av Mjøsa er det ingen andre steder som har slik plassering i forhold til stamveinett og skipstrafikk enn Stor-Hamar på odden vest for nåværende Hamar bys sentrum. Stor-Hamars beliggenhet i senter for nord-, sør- og vesttrafikk peker seg ut som et samlende sted tidlig, kanskje alt i jernets første fase.  Peder Clausson sier om Hamarkaupangen:

Intet sted dertil, troer jeg, kunne vælges beqvemmere, meere passelig, en just det har valgt. Stedet er et af de angenemeste, ligger hos et stort vand, . . . har havn, elve og skove i nærvesen paa den eene siide og et Opland paa den anden et stort farvand. . . . Staden har været anlagt, til beqvemhed for transporter og tilførseler”.[11]

Med hensyn til topografiske forutsetninger for enkaupang, er det pregnante forskjeller mellom Åker og Odden. På Odden er det gode havneforhold, især ligger Nordvika i ly for vind. Her var det muligheter for å komme inn med båter som hadde stort lastevolum. Transportstrategisk var Odden svært gunstig, både fordi man kunne ha helårig forbindelse, ved hjelp av båt eller isvei, og lett forbindelse, selv med fjerne strøk. I motsetning til Åker som lå inneklemt i en tett bosetning av militært personell, med besværlig sjøvei og liten oppstablingsplass for varer.

De eldste kaupangene komopp på naturlige knutepunkter for ferdselen, gode havner nær seilleden og helst på steder der landtrafikk fra et større oppland kunne møtes med sjøtrafikk. Beliggenheten støtter den klassiske lære om kaupangenes/markedsplassers opphav.                 I nyere tid er denne læren gitt sannsynlighetsgrunnlag i stedsnavn og arkeologisk materiale. Ruinene av domkirken og bispegården angir det geistlige sentrums beliggenhet til odden sydvestre del og ruinene av korskirken og gjenstandsfunn det tilliggende kaupangområde til sydhellingen østenfor. Hamarkaupangen har imidlertid etterlatt sparsomme spor, og har foreløpig vært anonym innen nyere forskning omkring middelalderbyer og tettsteder. Det spørsmål som reiser seg omkring Domkirkeruinen handler om i hvilke omgivelser bispesetet ble opprettet. Det store spørsmål som stiller seg er om det virkelig var ubebodd land som mange har hevder når Hamarkaupangen ble anlagt?

I 1992 ble foretatt arkeologiske utgravninger og pollenanalyser i forbindelse med vernebygget som er reist over Domkirkeruinene. Det ble det funnet spor av trekullholdig lag somer tolket til et jordbrukslag. Dette er datert til 600-980 e.Kr., det ble dessuten gjort store mengder av løsfunn (over 10.000 enkeltfunn), løsfunnene av utgravningene peker i retning av at det må ha vært aktivitet på Storhamar allerede på 600-tallet. Pollenanalyser har påvist at kirke og kirkegård på Stor-Hamar ble anlagt i et landskap preget av åkerdyrking og beite. En dolk av flint fra seinneolitikum som sikkert var Storhamarbondens prestisjesterke symbol forteller

oss at allerede da var det kontakt med folk lenger syd i Skandinavia. En slik skatt har neppe tilfeldig havnet på geitryggen, trolig har dolken blitt brukt i forbindelse med kulturlaget med dyrebein som kan være sporene etter gjentatte rituelle måltider på denne markerte høyderyggen. Det kan også nevnes at i sørnorsk steinalderarkeologi har det vært vanlig å se på spredningen av neolittiske storredskaper for å vurdere spredningen av jordbruk, eller i minstefall en neolittisk livsform. Det er særlig arbeidsøksene av flint og bergart som harvært ansett for å være spor etter jordbruksbosetning. Sammenholdt med resultater fra utgravningens eldste lag gir dette indikasjon på at her har ligget en gård. Datering av trekullforekomstene og funn av to spydspisser i bispegårdens ruiner bestyrker datering av gården til i hvert fall vikingtid.

Høyderyggen kan altså hatt en spesiell betydning allerede før Domkirken ble bygd. Sammen med resultater fra utgravningens eldste lag får vi en sterk indikasjon på at det må ha ligget en gård på Hamarkaupangen da bispesete ble opprettet på midten av 1100-tallet. Et av gårdens hus har ligget på høydedraget der Domkirken senere ble anlagt. Ser en på tidligere løsfunn av to spydspisser[12] fra vikingtid i Bispegårdens ruiner i sammenheng medpollenanalysene og utgravingene kan spydspissene stamme fra ødelagtegravhauger i området. I 1892 ble det gjort funn av mynter på Helgelandsmoen, som bærer skriften: HARALDR REX, på baksiden av myntene står navnet Olafr á Hamr.Myntene er tolket til å være preget av myntmester Olav i Hamar. I følge nyere tolking av myntinnskriftene gjengir disse bare lokaliteten Hamar og indikerer atnavnet opprinnelig har vært knyttet til kongsgården og deretter blitt betegnelsen på kaupangen. [13]

Harald Hardråde etablerte et nasjonalt myntvesen i 1055. Myntfunnet antyder at myntvesenet har ligget på Hamarkaupangen på Harald Hardrådes kongsgård Hamar Mikli (Storhamar).Dateringer av myntene til år 1060, underbygger Hamarkaupangens eldste bymessige bebyggelse tilbake til midten av 1000-tallet. Pollenanalysene viser også at det har ligget en jordbrukmessig bebyggelse i området i yngre jernalder.[14]

I kombinasjon av overnevnte analyser tyder på at Harald Hardråde anla et urbant senter med grunnlag i en eksisterende kaupang og gård. Hamar Kaupangens geografiske beliggenhet tyder dessuten på at lokaliteten ble etablert for å knytte innlandet østenfjells sammen med områdene ved Trondheimsfjorden og Viken, og at dette inngikk i en systematisk plan for reorganisering av sentraladministrasjonen og koordinering av urbane sentra som ledd i kongens samling og styring av riket.

Line Bårdsengs C14 datering av jernfremstillingsplassene viser det påfallende sammenfall med den tidligste fasen av kaupangen, noe som neppe kan være tilfeldig. Spesialiseringen av jernproduksjonen har krevd velorganisert samfunn for å forvalte overskuddet av jern. Overskuddet av jernproduksjonen har hatt stor betydning fordi det har krevd muligheter for omsetning, noe som betyr at jernet kan ha hatt en viss sentrumsdannende virkning.

Jeg antar jernet var en forutsetning for etablering av Hamarkaupangen allerede i yngre jernalder. Bispegårdens beliggenhet, navn og topologiske relasjon til langsgående kommunikasjonslinjer indikerer stedskontinuitet mellom kongsgård og bispegård.

Bispesetes opprettelse først på midten av 1100-tallet antyder dessuten at kongsgården har hatt en kirke og at denne kan ha vært domkirkens forgjenger. Kongsgårdens sannsynlige beliggenhet på samme sted som den senere bispegården tyder derfor på at denne ble overtatt av biskopen i forbindelse med opprettelsen av bispesetet, og at dette har inngått i avtaler som ble gjort ved kardinalens besøk. Domkirkens antatte funksjon som sognekirke tyder på at kaupangen har manglet egen sognekirke også før opprettelsen av bispesetet, og at denne funksjon opprinnelig har vært knyttet til kongsgårdkirken. Dette kan ha bakgrunn i at kaupangen ble anlagt på kongsgårdens område, og at kongen derfor var grunneier.

Jeg er av den formening at det er de gode havneforholdene ved Stor-Hamar som en mulig årsak til at Kaupangen ble lagt akkurat her. Odden ga ly for nordavind og gode landingsmuligheter for større fartøyer. Restene etter bryggefundamenter som er registrert på stranden ved Domkirkeodden, er tydelige tegn på at Mjøsa som transportåre var viktig, og at Hamarkaupangen var et viktig ledd i vareutvekslingen mellom innlandet og kystbyer i både Norge og utlandet. Bryggeanleggene er ikke vitenskapelig undersøkt, men består sannsynligvis av steinrøyser som har vært rammet inn av trekar. Enden på bryggekonstruksjonene ligger nærmere hundre meter fra land, noe som skyldes at Mjøsa før reguleringen hadde en svært varierende vannstand. Bryggene ble derfor lagt så langt ut at tilkomsten ikke ble forhindret av lav vannstand. Amatørdykkere skal også ha rapportert om en mololignende konstruksjon som omkranser bryggeanleggene. Den siste opplysningen er svært usikker, men synes ikke utenkelig siden landingsplassen er eksponert for vind og sjø fra sør.

 

 

Slik kan brygge anlegget på Stor-Hamar ha sett ut Tegning etter Vitlycke museum Tanum Sverige

 Økonomisk sentrum.

Harald Hardrådes bruk av Mariadedikasjonen sannsynliggjør at kongsgårdkirken på Stor-Hamar har vært viet til Maria.[15] Selv om vi ikke har noen kilder som forteller oss hvem som bygde kongsgårdkirken, er det liten tvil blant historikerne om at det var Harald Hardråde som var byggherre. Kombinasjonen av historiske, topografiske og termologiske kilder tyder på at Harald Hardråde valgte Stor-Hamar og nærområdet til anlegg av militært, administrativt, religiøst og økonomisk sentrum for Opplandene som ledd i konsolidering av makt og for kontroll over handel og varetransport mellom det indre Østlandets bygder og kysten ved Oslofjorden. Samtidig indikerer kombinasjonen av kildetyper at Harald foretok reorganisering av Nidaros og Oslo. Den geografiske relasjon mellom de urbane sentra i Nidaros, Stor-Hamar og Oslo tyder på at Stor-Hamar har inngått i en systematisk plan for opprettholdelse av kontroll over områdene på Opplandene og i Trøndelag og Viken.

Både H. E. Lidén og Ellen Helene Vibe Müller er av den formening at det fantes en kongsgård ved Hamarkaupangen. Da bispestolen ble opprettet i 1152, var det et konglig maktsentrum som ble overlatt til biskopen. At Domkirken ble kaltes kristkirken i de eldste kjente skriftlige kilder, er av Lidén oppfattet som en sterk indikasjon på at kirken eller dens forgjenger eksisterte da bispestolen ble opprettet. De øvrige Kristkirker i andre norske middelalderbyer er alle knyttet til kongemakten.[16]

I fundasjonsbrev for den norske erkebispedømme av 1154 omtales Hamarbispesete som Epicopatus Hamarcopiensis.[17] Anvendelsen av termen kaupang som lokaliseringsreferanse angir at den har eksistert forut for opprettelsen av bispesete.

StorhamarlåvenStorhamarlåven                                                                          

De store arkeologiske undersøkingene i Trondheim og Oslo tyder på at det var bymessig struktur der tidligere enn det Snorre nevner. Arkeologiske undersøkingene i Gamlebyen på 1970-tallet, viser at det var bymessig bosetning omkring år 1000,[18] altså før Harald Hardrådes tid. Nidaros, Bergen og Oslo ble vel helst bisperesidenser mot slutten av 1000- tallet fordi de hadde et visst bypreg på forhånd; det var gammel kirkelig regel at biskoper skulle bo i byer. En må derfor anta at også Hamarkaupangen hadde et visst bypreg når domkirken bygdes. I følge sagatradisjonen var det dessuten konger som bygde domkirker ved de eldste by bispesetene i annen halvpart av 1000-tallet, og fra dem kom det i førsterekke kirkens jordgods i den eldste tid.

Det må være grunn til å regne med at kongedømmet virket aktivt by fremmende tidligere enn kirken. Mye tyder derfor på at Harald Hardråde utnyttet tidligere kongsgårder/kaupanger til sin virksomhet. Sammen med arkeologiske funn og tydning av stedsnavn må en anta at Berghøvdingen anla kaupangen. Harald Hardråde overtok kaupangen og anla en kongsgård på Stor-Hamar og kaupangen vokste til å få en by preg slik vi kjenner det fra Hamar krøniken.

Det er naturlig å se Hamarkaupangen i lys av jernvinna, fordi det anses som rimelig at det er en sammenheng mellom den spesialiserte jernproduksjonen og foredling som nå er avdekket over hele Hedmark. Det mest sannsynelige er at Stòrhammar var den opprinnelig markedsplass. At det var en markedsplass i området bestyrkes ved at sønnentil Harald Hårfagre Svanhild datter av Eystein Jarl Den Mektige (riki) fra Hedmark med navnet Bjørn med tilnavnet Farmann eller kjøpmann, han var kjent for sin dyktighet som kjøpmann noe han sikkert hadde lært her ved Stòrheimarr. Bjørn som fikk tildelt Vestfold med kaupangen Skiringssàll, hvor han drev handel.   

Hamarkaupangen ligger midt imellom tinget på Helgøya/Nes og kultstedet Smørkollen. Ser vi på det strategiske, finner vi Hamarkaupangen er plassert så å si i sentrum til alle ferdselsveiene både til vanns og lands. Kan ordet kaupang hjelpe oss med tidfestingen av Hamarkaupangen? Gammalnorsk Kaupang betegner i utgangspunktet en handelsplass og har paralleller utenom Norge: i Sverige köping, köpunge, köpinge, i Finland kaupunki, gammalengelsk, caping, mellomtysk kōpinge. Forholdet mellom disse betegnelsene er omdiskutert. Men den oppfatningen som står sterkest i dag, går ut på at de alle springer ut av en substantivering av verbet å kjøpe i vest- og nordgermanske språk, på gammalnorsk kaupa, på gammaldansk og gammalsvensk köpa. Den normale endelsen skulle i så fall være –ing eller –ung. Når den i stedet er –angr eller med bortfall av –r på gammalnorsk, blir det forklart som en sekundærform påvirket av stedsnavn med sisteleddet –angr i betydningen fjord, vik, våg, som bl.a. i Stavanger. Dette passer godt for Hamarkaupangen og andre sjøvendte kaupangstedene. I Norge er Kaupang først belagt som navn på Nidaros, i skaldestrofer og myntinnskrifter fra de to, tre siste tiårene på 1000-tallet. Men de senere års utgravninger i Trondheim tyder på at bosetningen og handelsvirksomheten der er eldre enn 1000-tallet, det er derfor tenkelig at kaupang navnet var knyttet til stedet i vikingtid. I Kaupang i Tjølling tyder myntfunn og annet arkeologisk materiale på at handels- og handverksenteret fungerte fra slutten av 700- til slutten av 800- tallet, da det blir omtalt som port. Det er rimelig å regne med at navnet kaupang skriver seg fra denne fasen enn at det skulle være oppstått lenge etter at handelsplassen var nedlagt.

Utbredelsen av kaupangnavnet i Norge viser klart et østlig tyngdepunkt, og østnorske området glir over i svensk landskap med en rekke navn på – köping(e), -köpung. Og herfra er det klar kontinuitet over Skåne til danske köping- navn. Både i Sverige og Danmark bærer flere byer slike navn på 1200- og 1300-tallet.[19]

Mye tyder på at det var Halfdan Kvitbein (født ca. 710) som innførte kaupang navnet i Norge og Storhamarkaupangen. Halfdan Kvitbeins store slektskap til Sverige først og fremst gjennom sin far Olav Trætelgja fra Värmland og sin bestefar Ingjald Illråde som også en stund også var konge over Skåne.  

Økonomisk styring og bruk av penger.

De vanligste former for penger er myntet eller umyntet sølv eller gull. De arkeologiske funnene indikerer at myntet sølv var utbredt i sen del av vikingtiden. Til sammen kjennes ca. 250 000 sølvmynter fra Nordens vikingtidsfunn. Antagelig har sølvmynter vært alminnelig bruk i siste halvdel av vikingtiden. Det er bare et fåtall av myntene i Norge som er fra tidlig vikingtid. Menneskene har trolig ikke heller og hatt noen klar forståelse av myntenes funksjonelle muligheter. Nesten alle mynter som er eldre enn ca. 900 e.Kr. er perforert eller forsynt med hempe. Folket på den tiden manglet de penge historiske forutsetninger for å se preget mynt som noe mer enn merkverdigheter og pyntegjenstander.

Det eksisterer ikke gullmynter fra vikingtiden i Norge. De første nordiske gullmynter ble slått av Håkon Magnussen på slutten av 1200-tallet. Et lite antall gullmynter er funnet i Norge fra eldre jernalder. Fra romertid og folkevandringstid er det til sammen funnet 12 gullmynter. Trolig har heller ikke menneskene i folkevandringstiden i Norge hatt noen klar forståelse av gull- eller sølvmyntenes bruk som penger. I likhet med myntene fra tidlig vikingtid er de fleste perforerte eller forsynt med hempe. Fra Norge og det øvrige Norden, foreligger en rekke rike gullfunn fra folkevandringstiden, av den grunn har det blitt hevdet fra enkelte forskere at Norge hadde en gullmyntfot som gikk over til å bli en sølvmyntfot i vikingtid.

Jeg er av den oppfatning at gull i folkevandringstiden som special purpose money.  Det vil si at gullet hadde en begrenset bruk. Forskjellige typer penger brukes ofte ved forskjellige typer transaksjoner. I det gamle Babylonia ble sølv brukt som standard verdimål, bygg til å avslutte forpliktelser og andre varer som byttemiddel. I primitive økonomier er special purpose money alminnelig. Svært ofte er bruken begrenset til spesielle sitasjoner, som for eksempel ved brudekjøp eller rettsbøter. 

Selv om vi i et forhistorisk materiale finner at penger er tilsynelatende har vært i bruk, kan vi ikke derfor forutsette at de har hatt samme funksjoner som penger i dag. Det kan ha vært special purpose money.



[1] Schück Adolf Studier rørande det svenske stadsväsendet uppkomst och eldsta utveckling Uppsala 1926

[2] Egils saga

[3]Snorre 1944 Olav Den Helliges saga kap.51

[4] Mortensson-Egnund Ivar Edda-kvede :35 Det Norske Samlaget Oslo 2002 ISBN 82-521-5961-3

[5] Mortensson-Egnund Ivar 2002 : 47

[6] Lie Hallvard Egil Skallagrimssons saga :181 Sagaer i utvalg Aschehoug  Oslo 1995 ISBN 82- 03-17530-9

[7] Friis Johansen K Nordiske Fortidsminder II København 1923

[8] Seip Didrik Arup Laksdøla saga :317Ashehoug&co Oslo 1995 ISBN82-03 17530-9

[9] Odner Knut 1973 : 70-146

[10] Bårdseng, Line 1998 : 107

[11] Schøning, Gerhard :44 1942

[12] Dahl, D. Hamar Bispegaard. Undersøkelser og opmaaling. Foreningen til norske Fortidsminnemærkes bevaring. Aarsberetning for 1916 Kristiania 1917

[13] Müller, Vibe Inger Helene Hamarkaupangen. Fra kongsgård til bispegård : 129 Universitets Oldsaksamling 1984/1985 Oslo 1986 

[14] Bårdseng, Line 1998 : 101

[15] Müller, Vibe Helene Inger Hamarkrøniken Et puslespill om Hamar gård, kaupang og by : 234 Universitets Oldsaksamlings Årbok 1999 Oslo 1999

[16] Pedersen, Ellen Anne 1999 :  185

[17] Kårstad, Oddrun Hamar Bispestols historie 1153 : 22 Hamar

[18]Rindal, Magnusartikkel i DagbladetTirsdag 28.12.1999,

 

[19] Øye Ingvild Kaupangen i Sogn i komparativ belysning Viking 1989 bind LII : 149 NAS