Kjetil Kalv

Olav den Helliges kristning på Opplandene var ikke mer hellig enn at han fristet enkelte bønder med større rikdom, og prestetittel viss de gikk over til ham. Sagaene forteller at Olav fór til Vingulmark og lærte folk god kristenskikk, og de som ikke ville godta kristendommen ble landsforvist, andre ble lemlestet på hender og føtter. Det han likte best var å stikke ut øynene på dem som ikke ville omvende seg, halshugging og henging benyttet han seg også av. Han lot ingen slippe ustraffet som ikke ville tjene gud. Kongen på Romerike reiste da opp til kong Rørek i hedemarken, hvor det ble besluttet at de skulle innkalle kongene fra Gudbrandsdal, Hadeland til møte hos kong Ring på Ringsaker. De var nå 5 konger som besluttet å gjøre motstand mot Olav. Kongene innkalte da lendemenn og storbønder fra sine steder og lot dem vite om planen og avtalte møte når den skulle settes i verk. På det møte var Kjetil Kalv fra Ringnes i Stange, Kjetil var gift med Gunnhild Olavs halvsøster. Kjetil hadde vært med Olav Den Hellige i kamp mot Svein Jarl på Nesje hvor de vant en stor seier, for den bragden fikk Kjetil en femtensetes karfe, båt. Denne båten tok Kjetil opp Glomma og Vorma til Mjøsa.[1] Samme kveld som Kjetil hadde vært i møte med de 5 konger på Ringsaker, satte han med skipet sitt ut på Mjøsa og seilte til Eidsvoll, der møtte han Olav og fortalte om planene til Opplandsbøndene. Olav samlet mennene sine og dro opp til Ringsaker, hvor de kom før det ble lyst og uten at vaktene oppdaget dem. Kjetil visste hvilke hus kongene sov, Olav omringet husene så ingen kunne slippe unna. Kongene som var ubevæpnet ble tatt til fange alle sammen og ført fram for Olav. Rørek ble blindet på begge øynene, og Olav tok han med seg som fange. Gudrød fra Gudbrandsdal skar han av tungen, Ring og de to andre ble landsforvist, sammen med lendemennene og storbøndene som var til stede. Ring og hans sønn Dag dro først på vikingtokt, siden reiste de til Sverige hvor han fikk et lite rike i Värmland ved et sted som heter Vatsbu ved Vänern. Dag var siden med i Olavs hær på Stiklestad.

Du som øder armgull ga arg lønn til karer som land ville svike for alle lumske renker;hærfører fordum Hedmarks-kongene som straffet de fortjente, den gang de søkte mot deg, konge.

En må regne med at dette sviket av Kjetil Kalv ble hans ætt lite populære blant folket på Hedmarken.  A. Hagen kaller kongenes sammenkomst i Ringsaker et komplott mot Olav som ble avslørt av Kjetil Kalv, men det er vel heller Kjetil som kan kalles forræder eller nazisten i denne sammenheng. Kongene på Opplandene ville forsvare sin tro og sitt territorium.

Kong Olav la nå under seg de riker som disse fem kongene rådde over og krevde skatt fra disse. Olav var nå kvitt sine rivaler på Hedmarken, Ring som var av Harald Hårfagre ætt hadde like stor rett til tronen som Olav. Samtidig det året 1018 begynte Olav å tvangskristne hedmarkingen. Folket på Hedmarken ville ikke godta kristendommen og mange opprettet offersteder i hjemmene. Først nå kan man si at Opplandene var blitt en del av Norge, ikke engang Harald Hårfagre var Opplandene så fast sammen knyttet sammen med resten av Norge som nå. Olav la nå ned Heisævistinget og delte Hedmark inn i tredinger (se ovenfor).

Rørek måtte følge kongen og ble passet hele tiden, men likevel prøvde han både og rømme og drepe Olav. Folket til Olav prøvde å overtale ham til å drepe Rørek, etter at Rørek prøvde å stikke ned kongen i Tønsberg kirke. Olav svarte sine menn:

”Det er så sant som det er sagt at det er mange som har måtte lide døden fordi jeg er slik mot Rørek. Men jeg har liten lyst til å ødelegge den seieren jeg vant over opplandskongene den gang jeg tok dem alle fem på en morgen, og fikk all den makt de hadde uten at jeg trengte å bli banemann til noen av dem, for de var mine frender alle sammen. Men nå er jeg likevel ikke helt viss på om ikke Rørek får tvunget meg til å la ham drepe”. 

 Olav lot Rørek leve men ble landsforvist til Grønnland med et skip som tilhørte en islending ved navn Toraren, men skipet kom aldri til Grønnland men havnet på Island. Etter opphold på et par gårder fikk Rørek sitt eget hus på en liten gård som heter Kalvskinn. Her likte Rørek seg svært godt, for der regnet alle ham for å være størst. Tredje sommeren etter han mistet sitt kongedømme i Vang ble Rørek syk, og han sovnet stille inn på Kalvskinn, og her endte den siste store Heidnirhøvdingen sine dager.[2]

 



[1]Snorre 1944 Olav Den Helliges saga kap.51

[2] Det Norske Folks Historie 1942 av P. A Munch bind 4 side 121, 122.