Bevaring av ettermælet.

”Til minne om stormenn skulle folk gjøre en haug”. Sier Snorre i Ynglingesaga. Store gravhauger har da også vært oppfattet som monument over mektige personer. Haugene i Uppsala er mellom 40-55 meter i diameter og mellom 7-12 meter høye, med Torshaug som den største. I Beowulf-kvadet får vi også høre at det var viktig at gravminnet ble sett. Her heter det: 

Weder-lyden laga og yrkte haug på lidneset,

Høg og breid, synleg vide for sjøferdsmenn.

 

Lignende tanker og oppfatninger kommer også fram i Homers Odysseen i forbindelse med gravleggingen av Akilles, Petroklos og Antilokos:

Hele akaiernes veldige hær av spydvante stridsmenn

reiste til sist over alle dem tre en kjempestor gravhaug

høyt på ytterste nes ved den mektige strøm Hellespontos,

for at den vidt over hav kunne sees fra seilende snekker

både av menn som lever i dag og av kommende slekter.

 

For menneskene som bygde de store gravhaugene og gravrøyser, må det også ha vært vesentlig at gravminnet ble sett. Det ligger en selvfølgelighet i dette når en bygde stort.  At det var viktig å bli sett, går også fram av det faktum at de store gravminnene svært ofte ligger høyt og dominerende til. Disse forhold er også blitt tatt til støtte for tanken om at den døde skulle ha god utsikt.           

 

 Kong Eystein

Det er ingen tvil om at mange av de norske høvdingdømmene var godt organisert, og kunne mobilisere en stor hær og ressurser til store oppdrag. En av de virkelig store var høvdinger på begynnelsen av 700-tallet var Eystein fra Hedmark, med tilnavnet ins harðráða., den illråde.  I Hauksbok er det et særskilt avsnitt om Eystein illråde: ”Eystein upplendinga-kònungr på Heid, er sumir kalla inn ríkja en sumir inn illa, hann herjaði í Þrándheim ok lagði undir sik Eynafylki ok Sparbyggvafylki.”[1] Det er tydelig at Eystein hardråde vært konge over det meste av Oppland, ikke bare på Hedmark, men også Romerike og Toten. I Håkon Den Godes Saga kap.12 er Eystein herjinger i Trøndelag beskrevet; ”han satte sin sønn Anund til deres konge, men trønderne drepte ham. Eystein kom for andre gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, trellen hans som het Tore Fakse, eller en hund som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de fikk rå seg mest selv. De lot seide tre manns vett inn i hunden, og så gjødde han to ord og talte det tredje. Han fikk et halsbånd og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp et høgsete for ham, og han satt på en haug

som andre konger, han bodde på Inderøy og hadde en gård der det heter Saurhaug (Sakshaug)”. I Olav Den Helliges Saga er Eystein herjinger i Trøndelag også beskrevet:

”Det var en mann som het Kjetil Jamte, sønn til Anund Jarl fra Sparbu i Trondheim; han flyktet østover Kjølen for kong Eystein Illråde.[2] På tilbakeveien dro Eystein ned en i dal, som fikk navn etter ham, Eysterdalen (Østerdalen). Hvor han kom i en trefning ved Estenvollen i Kvikneskogen, her finnes det gravhauger hvor det er gjort funn fra jernalder.

Hundenavnet Sór og stedsnavnet Sórshaug er i Heimskringla skrevet Saurr og Saurshaugr. Detsiste navnet er gardsnavn på Inderøy. Etter M. Hægstad har det i uttale på stedet vært sagt; sø’ssau, men nå er uttalen på navnet; sa’kksau. Det her blitt skrevet som Sorshaugr to ganger i håndskrift, og 7 ganger i brev fra 1293 til 1433.i Sarshaug og a Sorshaug 1430-40. Det er tydelig at dette gardsnavnet kommer av gn. *Sórshaugr. Etter M. Olsen er førsteledd et mannsnavn *Sórr og navnet kommer av latinsk Sarus for et gotisk mannsnavn i den latinske gotersaga til Jordanes fra 551 e. Kr.. Olsen hevder navnet henger sammen med gotisk sarwa ”rustning”, og gammelnorsk. sørvi, ”halsbånd”. Samme ordstamme finnes dessuten i gammelnorsk. sørvar, ”hærmenn”, Sørvi er dessuten også navn på en sjøkonge. Som en konklusjon kan en anta at ordet sórli er kjennetegn på hærfolk og sórli mannsnavn. Førsteledd i *Sorshaugr er derfor enten et mannsnavn som ordrett betyr hærmann eller aller helst om en benevning for en hirdfører, og det har tydelig vært navn eller benevning på en høvding eller høgætta mann som har rådd over en hær.[3]  

  Ynglingeætten i Hedmark

Nyere historieforskning har framhevet Hedmark som den første spiren for rikskongedømmet alt på 700-tallet. Dette kommer fram i Eigil Skallagrimssons saga, hvor han nevner at Halfdan Kvitbein var den første konge i Norge. Kongedømmet her utgjorde likevel bare ett av flere regionale kongedømmer på Østlandet som konkurrerte om overherredømme ove landområd i yngre jernalder og tidlig middelalder.

Ynglingekongen Halfdan Kvitbein f. ca. 680 d. ca. 750 giftet seg med Aasa datter av den før nevnte og mektige kong Eystein Hardråde eller Illråda fra Hedemark: ”Hann fékk Ásu, dóttur Eystein konungs illráða af Heið. Halfdan Hvitbein eignaðist Raumaríkí ok mikit af Heiðmork”.[4] Dette vil si at Halfdan fikk mye av Hedemark og Romerike i medgift.

Eystein, sønn til Halfdan Kvitbein, ble konge etter ham på Romerike og i Vestfold. Han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold. Agnar, Eiriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel. Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halfdan Kvitbein ennå levde. Halfdan og sønnen Eystein fikk da hele Vestfold under seg, og Eystein rådde i Vestfold så lenge han levde.

I Eigil Skallagrimssons saga som regnes som en pålitelig kilde nevnes dessuten at Halfdan Kvitbein var den første konge i Norge.[5]

Det sies at Eysteins hovedgård var Holte i Vestfold. Navnet på hans hustru spriker, men alle skrifter forteller at hun var datter av en konge i Vestmare (Vestfold). Eystein skal ha arvet Vestfold etter sin svigerfar. Med dette ekteskapet får vi en allianse mellom Vestfold og Hedemarken. Vi må nå derfor anta at Halfdan og Eystein var konger over Romerriket/Hedemarken og Vestfold. 

Ekteskapet på den tid var først og fremst en rettspakt, eller en kontrakt mellom to ætter. Hensikten med disse to ekteskapene må være av økonomisk art, en opprettelse av et større økonomisk fellesskap etter Myhres teori. Et bilateralt slektskapssystem gir gode muligheter til å knytte allianser av alle slag. Systemet mangler muligheter for varige politiske grupperinger.

I det politiske spill kan slektskap tjene som et relasjonsbindet faktor mellom gruppene. Alliansene som blir opprettet, er imidlertid midlertidige, og vil ikke virke politisk integrerende. Av dette fremgår det at jeg ikke er enige med forskere som betrakter ætter i vikingtiden som organisatoriske enheter. Hele det historiske bildet taler imot en slik oppfatning. De mektige ættene som for eksempel Ynglingeætten, Ladeætten, Møreætten var i virkeligheten knyttet i sammen med slektskapsbånd. Det var ektepakt mellom forskjellige grupperinger og gaver som bidro til stabilitet. Man kan si at ektepakt sammen med å gi gaver, motta gaver ble mennesker som i utgangspunktet var fiendtlig innstilte til hverandre, forpliktet til å leve i fredlig sameksistens. Ektepakten og gavene skapte allianser som igjen skapte fred og forutsigbarhet. Når menneskene inngikk ektepakt eller byttet gaver, sirkulerte de samfunnsånden seg i mellom, og igjennom denne sirkulasjonen bandt samfunnsånden dem sammen i et fast, moralsk fellesskap. Den historiske tradisjon har etter alt å dømme trolig bevart minne av en tid, da hele sydøstre Norge utgjorde en rettslig enhet som kan være med å bekrefte Myhres teori.

Politisk spill har en tendens til å sentrere om ekteskapsvalg. En må også ta i betraktning at slektskap vil forsøke å utnytte alle muligheter av etablering av forbindelser det fører med seg. Jeg mener det er grunn til å tro at bilateralt slektskap og gavebytte har eksisterte i Norge fra steinalder.

Gjennom ektepakten mellom Øystein og Hild, får Halfdan og Øystein tilgang til Eirik Agnarssons handelsnett, Ribe og Hedeby i Danmark. Hamarkaupangen var nå blitt en markedsplass for det indre Østlandet med klare forbindelser til markedsplassen Skiringssàll. Sammen med Ribe, Hedeby, Skiringsal, Hamarkaupangen og Birka vest for Stockholm var disse var fem bosetningene de første og i tidlig romer- vikingtid de eneste nordiske byer eller kanskje rettere tettsteder.  

Forbindelsen mellomHamarkaupangen og Skiringssàll foregikk vannveien fra Mjøsa ned Vorma, Glomma, Øyeren til Sarpsborg. Denne ankomsten er også nevnt i Inge Bårdssøn og Erling Steinveggs saga; ” med sine skuter langs med kysten til Sarpsborg, derfra opp Glommen og Øyeren til Mjøsen”. Skiringssàll var foruten markedsplass også kongesete med fylkeshelligdom. Dessuten hadde Skiringssàll gode handelsforbindelse med den største handelsplassen i Norden Heidaby (Haithabu), men som opprinnelig het Sliesthorp, også kalt senere Sliawik, Sleswik.

Ynglingeslekten har nå hånden over handelen på Storhammarkaupangen og Skiringssal, og gode forbindelser med kontinentet. Denne handelen gir seg utslag i det såkalte Åker-komplekset som har stått sentralt i tolkningen av kontakter utad, hvor Åkerspenna som er den mest kjente importvaren.

Arkeologiske funn kan selvfølgelig ikke alene fortelle om organisatoriske former, men senere års arkeologiske utgravninger i Skiringssal og Hamarkaupangen, viser spor fra seint 700-tall til tidlig 900-tall, med en hovedvekt på 800-tallet.[6]Det er noenlunde i samsvar med tiden Halfdan og Eysteins rådde over Vestfold og Romerriket - Hedemark. En må av den grunn til å tro at det var Halfdan Kvitbein og hans sønn Øystein som opprettet kaupangene Skiringssal og Hamarkaupangen, etter modell fra det svenske handelsstedet Helgö.

Etter at Halfdan og Eystein hadde fått kontroll over Hedmarken, Romerike og Vestfold ser det ut til at de etablerte seg i Vestfold. Denne overflytting av ynglingeslekten fra Hedmark til Vestfold tvang fram en forsterking av eierinteressene i Hamarkaupangen, som samtidig kunne tjene som oppholdssted hvor kongen kunne være når han kom på veitsle.

Halfdan har antagelig observert hvordan Heidaby har organisert sitt forsvar mot fiendtlig angrep, med betydelige forsvarsverk. Stedsvalget for oppbygging av en ytterligere forsvarskanse falt på et stedet som lå mitt i mot Helgøya på Stangelandet, hvor Huseby ligger i dag. Her kunne man se varslingsvardene på Vethammer og Bangsberget på Nes, en flåte ved Huseby kunne lett stenge sundet mellom Stange og Helgøya for fiendtlige inntrengere. Halfdan bygde opp en Veitsle gård her etter forbilde av den svenske ynglingekongen Braut-Anunds Husebyer. I denne sammenheng kan en også se store likheter mellom de svenske og norske konger ved at deres maktstilling både økonomisk og politisk har vært sterkt avhengig av myrmalmssmeltingen, foredling og omsetning.   



[1] Hauksbok 1 182

[2]Snorre kongesagaer Olav Den Helliges Saga kap 137

[3] Vågslid E Stadsnamntydingar 1 : 142, 143 Eidsvoll 1958

[4] Hauksbok I :182

[5] Lie Hallvard Egil Skallagrimssons saga : 156 Aschehoug1995 ISBN 82-03-17530-9

[6] www.kaupang.uio.no