Klima etter siste istid

Klima etter siste istid.

Siden jorden ble dannet har det vært flere omfattende istidsperioder på jorden. Den første perioden har antatt å ha vært for ca 2.7 til 2.3 milliarder år siden. I mindre enn 10 % av jordens historie har vi vært uten istid. Men hvordan oppstår egentlig disse istidene?

Det hele skyldes endringer i jordens rotasjonsmønster rundt sin egen akse varierer en del og gjør at polene flytter seg med 14 m. i året. Solinnstrålingen forandrer seg langsomt, og naturlig vil dette føre til bølger i klima. Vi har nå hatt en varmeperiode som har vart i omtrent 10000-11000 år, og ifølge statistikk over tidligere tider og forskning på de orbitale endringene i jordens bane, burde vi i løpet av de neste tusen årene være på vei ut av den nåværende varmeperioden og på vei inn i en ny istid. For ca. 3millioner årsiden økte den siste store istidsperioden i omfang og isdekket spredte seg i omfang og isdekket spredte seg til den nordlige halvkule. Herifra har jorden hatt ca. 30 nedisninger med varierende omfang i 40 000års-, og senere 100 000års intervaller. I motsetning til hva vi faktisk trodde før at istidene varte ikke mer rundt rundt 10 000 år, avløst av mye lengre varmeperiode. Tvert imot, istidene varte gjerne i 100 000 år, og varmeperiodene innimellom varte fra om lag 8500 til 15 000 år. Disse avbruddene med varmere klima blir kalt mellomistider. Men det var selvsagt ikke is overalt hele tiden i løpet av en istidsperiode. Med jevne mellomrom steg og sank temperaturene litt, og breene flyttet seg innover på landjorden og trakk seg tilbake. Til tider ville isen i Norge for eksempel smelte helt bort, for så raskt å komme tilbake igjen. Mellomistidene har også sett variasjoner i klima, og den siste mellomistiden (sluttet for ca. 110 000 år siden) var en del varmere enn den nåværende, som er den kaldeste av de siste 5 mellomistidene. Det må likevel nevnes at ifølge NASA er i ferd med å nå igjen den temperaturen vi så i forrige mellomistid, hvilket i seg selv kan oppfattes som et varselstegn. Klimatisk kan tiden etter siste istid grovt sett deles inn i tre perioder: Sen-Weichsel interstadial med relativt varmt klima, Yngre Dryas stadial med relativt kalde forhold, og Holocen interglasial med klimaoptimum. Dette er dokumentert blant annet gjennom rekonstruksjon av variasjon i vegetasjon, havtemperatur, lufttemperatur og likevektslinjer. Forskerne mener store endringer i hav- og atmosfæresirkulasjonen forklarer det ustabile været ved slutten av istiden. I første halvdel av Yngre Dryas la sjøisen et lokk over Nord-Atlanteren, som førte til et kaldt og tørt klima. Det varme vestavindsbeltet ble trolig presset sørover til Nord-Tyskland. Men den siste halvdelen av Yngre Dryas, de siste 400 årene av istiden, var klimaet preget av raske temperatur- og nedbørsendringer. De brå klimaendringene skyldtes nok at vestavindsbeltet vekslet mellom en sørlig bane til en nordlig bane, slik den er i dag.  Ustabile vindsystemer startet med at økt solstråling smeltet sjøisen. Dette førte til at tilstrømmende atlantisk sjøvann drev det vestlige vindsystemet nordover, omtrent slik vi har det i dag. Vinden og tilstrømmende hav ga varmere klima som smeltet isbreer. Ferskvann som rant fra breene og ned i sjøen fikk havet til å fryse til igjen og skapte et nytt islokk. Dette førte til at vestavindsbeltet beveget seg sørover igjen, slik at det ble kaldere. Slik varierte klimaet, helt til det brått endret seg til det vi har i dag. Det var altså de store skiftene i luft- og havsirkulasjonen som førte til at været slo om hele tiden i en periode før istiden til slutt tok slutt. Etter at innlandisen forsvant fra Skandinavia for omkring 10 000 år siden, ble klimaet mer stabilt enn det var under avsmeltningsperioden. En årsak til dette er trolig at smeltevannstilførselen til havet avtok i betydelig grad, og dermed ble denne viktige faktoren for raske naturlige klimaendringer redusert. Men selv om en kan beskrive klimaet de siste 10 000 år som forholdsvis stabilt, så har man observert endringer, både langsomme forandringer over mer enn 1000 år, og mer kortvarige prioder over noen hundre år eller mindre. Det er sammenliknet flere rekonstruerte temperaturkurver for de siste 12 000 år. Kurvene viser en gradvis nedkjøling i størrelsesorden 2-4C i løpet av de siste 8000 år. Flere har foreslått at denne langsomme nedkjølingen skyldtes redusert solinnstråling på den nordlige halvkule.

 DRYAS OCTOPETALAE: Det latinske navnet på reinrosa har opphav i de kalde dryasperiodene på slutten av siste istid. Bildet er tatt i Semmeldalen på Svalbard. Det gir et trolig et inntrykk av vegetasjonen på den skandinaviske tundraen under lengre interstadialer. (Foto: Per Jordhøy)

Ettersom isen trakk seg tilbake førte dette til et åpent urtidslandskap, bestående av nakent blankskurt fjell og av rått ende- og bunnmorenematriale, tildels av grov- og finkornet matriale som var blitt vasket ut med breelver og vann under avsmeltingen. Det breelvene etterlot seg var rikt på minerlaske næringsstoffer, men manglet nitrogen. Det er derfor neppe tilfeldig at de første planter som innvanderet hadde nitrogenbindene knoller på røttene, særlig reinmose og fjellplanter som tilhørte erteblomstfamilien.. Av treslag er det or og tindved som har slike bakterieknoller på røttene. Av vegitasjon i dette åpne landskapet, dominerte lyskrevende trær som busker som tindved og einer. I den første tiden var det en temmelig glissen skog med bjørk iblandet en del osp, og relativt rikelig med tindved. Av gress var det innslag av det varmekjære dunkjevle. Bjørk og osp var dominerende frem til ca. 7000 år f. Kr.

Furu som har frø som spres lett med vinden invaderte til Østlandet fra øst og sør, og fortrenger den preborale bjørkeskogen. Ved grøfting av Ormsetermyra fant Henrik Bleken-Rud en furustamme som er datert til 6800 f. Kr., deler av furustammen står ved messehallen på ustillingsplassen. Samtidig får vi inntreden av hassel som har tunge frø, og må ha antagelig vært spredd med fangstfolk som hadde nøtter som niste. De har da mistet noen nøtter her og der slik at hassel fikk etablert seg. Denne omfattende furu ekspansjonen sammen med hassel, tyder på at klimaet under disse år (7200-6500 f. Kr.) var betydlig varmere og tørrere enn tidligere. For at disse treslagene skal ha mulighet for god frø modning er avhengig av at gjennomsnittstemperaturen for vekstsesongen er tilstrekkelig høy, minst 10,5 gr. for furu og 12,5 gr. for hassel. Innvandring av Or (ørder) som kom hit antagelig fra øst og var vanlig treslag ved 6500 år f. Kr., og som foretrekker lokaliteter med høy grunnvannstand. Dette tyder imidlertid på at klimaet etter hvert ble fuktigere.

 Atlantisk tid 6200-3000.

Temperaturen fortsatt var stigende, fremgår tydelig av sterkt innslag mellomeuropeisk edelttre alm og lind. Alm og lind også har stor spredningsevne, og viser en rask fremrykning i Vang ca. 6200 f. Kr. Det må antas at middeltemperaturen var betydelig høyere enn disse treslag krever. Middeltemperaturen for juli- august har vært minst 16-17 gr. og for januar-februar ikke lavere enn -2 gr. Ved atlantisk tid får vi innslag av meget varmekjære vekster som misteltein, bergflette og kristtorn. For disse vekster er meget krevende når det gjelder vintertemperaturen, mens sommertemperaturen er av mindre betydning. Kristtorn kan utelukkes allerede ved en gjennomsnittstemperatur for kaldeste måned i året (januar-februar) på -0.5 gr. Dette forteller oss at i denne varmetiden var det for Vang sitt vedkommende var temperaturen 6 høyere enn i dag, for månedene januar og februar. Dette er ekstremt mye i forhold til andre områder, og det er derfor grunn til å tro varme effekten av Mjøsa. Denne perioden viser en ytterligere fremgang for hassel og or, som begge viser en kulminasjon midt i perioden. Andre nordiske treslag som bjørk og furu, viser en tilbakegang. Dette viser at det i Vang på den tid må ha hatt et meget tett skogsdekke. Mjøsa har et overflateareal på 366 km², og er på det dypeste 449 m. Med andre ord en ganske enorm vannmasse, som må ha ganske betydelig varmekapasitet og evne til å oppmagasinere varme under den varme årstid. Sjøl om vinterklimaet ikke har vært kaldt, er det på grunn av Mjøsas store varmekapasitet grunnlag for å si at den var isfri om vinteren.

Eldre subboral tid 3000-1500 f.kr

Ved denne tiden skjer det en ny og omfattende endring i skogens sammensetning. Treslaget lind rykker raskt inn i Vang, og fortrenger almeskogen. Linden blir nå den dominerende treslag. Denne forandring som inntreffer er som vi senere skal se, forårsaket av kraftig jordbruksekspansjon som finner sted ikke bare i Vang, men hele området. Dominansen av lind under siste del av eldre subboral tid gir derfor grunnlag for å si at Mjøsområdet den gang hadde et meget varmt sommerklima. Dette bekreftes av før omtalte innslag av misteltein, bergflette og kristtorn. I denne tid var store fjellvidder skogkledde. I den forbindelse kan vi nevne at Jostedalsbreen var bortsmeltet og var skogvokst. Det svært varm og tørr tid, tilnærmet dagens middelhavsklima. I slutten av perioden viser lind og nå en nedgang i bestanden i høyere liggende områder. Dette er uten tvil kulturbetinget ved menneskelig aktivitet.

Yngre subboral tid 1500-500 f.kr.

Denne periode innledes med at lind og alm går katastrofalt tilbake, edelløvskogen taper terreng, først til bjørkeskogen og senere til furuskogen. Or som i første rekke koloniserer områder med høy grunnvannstand, viser samtidig en viss fremgang, noe som tyder på at klimaet fortsatt er gunstig, men noe fuktigere enn i de foregående perioder. På overgangen til neste periode inntreffer en omfattende forverring som på det nærmeste utsletter alle varmekjære skogselementer i Vang, også svartor og hassel.

 Subbatlantisk tid 500 f. Kr. til i dag.

Tradisjonelt regnet man med en brå og voldsom klimaforverring omkring midten av første årtusen før Kristus, mellom bronse- og jernalderen. Begrepet fimbulvinter forekommer både i Edda diktningen og hos Snorre som nevner tre vintre uten noen sommer i mellom, som førte med seg katastrofale betingelser for menneskene og var et av mange varsler om Ragnarok, verdens undergang. Det er mye som tyder på at denne klimaforverringen startet mye tidligere. Sannsynligvis så tidlig som på overgangen mellom yngre steinalder og bronsealderen (ca. 1500 f.Kr.). Klimaforverringen har følgelig skjedd langt mer gradvis enn antatt. Dette behøver ikke å bety Snorres og andre historikere beskrivning om fimbulvinter er urett. For det er på dette tidspunkt edelløvskogen ikke lenger makter åhevde seg i konkurransen med treslag av typisk nordisk eller nordøstlig type, da i første rekke gran.[1] Det tar ikke lang tid før denne klimaforverringen stabiliserer seg til omlag som i dag. Gran har frø som lett spres med innvandret fra øst til Vang.

Landhevning.

Langs hele Mjøsa og i lavereliggende partier av Vang ser vi resultater av landhevning og vannets arbeid. Etter som landet steg, skar vannet seg ned i tidligere avsetninger og førte materialet til et lavere nivåer, samtidig som jordmassene ble vannbehandlet og sortert. Markerte terrasser, strandvoller og strandlinjer vitner om landhevningen. Dette går klart fram i Vang hvor vi har en terrasse ved ca. 145 meter, og en ved ca. 180-190 meter som tilsvarer strandlinjen ved Minnesund-trinnet, som var på ca. 190 meter over det nåværende havnivå for 10 000 år siden. Strandlinjen går på skrå oppover jo lenger vi kommer inn i landet. Det lavtliggende deler av Vang (under 190 meter) har da ligget under vann. Vi kan bare tenke oss hvilke vannmasser som skar seg ned i løsmassene i Bjørgedalen og førte dem utover nedre deler av Vang. I siste fase lå isen igjen bare i de laveste partiene i Vang. De siste isrestene var mettet med stein, grus og slam.

Grustaket ved Dalseng lagdelt sand og grus og rulle stein            Smeltevannet laget uthulninger iiskanten og gravde seg tunneler ned mot dalbunnen og fulgte denne. Sideavsetningene trer i dag frem som brede, flate terrasser på begge sider av dalen. I dalbunnen la isen fra seg steinmateriale i hauger og rygger, såkalt dødisterreng bl.a. ved Vennkvern. Under avsmeltingstidens avleiring er det ofte tykke morenelag, såkalt bunnmorene, som ble avsatt under issålen da storisen fløt gjennom dalen. Bunnmorenelagene har vekslende tykkelse. På flata ved Narmo og Dalseng er det resultat av smeltevannsaktivitet. I grustaket ved Bjørgedalen ser vi lagdelt sand og grus, mens det øvre lag består av rullestein. Disse massene bærer preg av å være behandlet i og av vann. De ble fraktet med smeltevann i svære istunneler, gjel. Noe vi ser resultat av i den djupdalen oppover fra Narmo til Lier, Busterud og Brennseter. Hvor breelven under høyt trykk under isen og har arrondert fjellgrunnen til en V formet dal lik Grand caynon, men i mindre målestokk.

Mange har en oppfatning av at Norge var totalt nedisetgjennom hele siste istiden (Weichsel-istiden, ca 105.000 år). Geologiske undersøkelser blant annet i Hamnsundhelleren og Skjongshelleren ved Ålesund viserimidlertid at Sunnmøre har vært delvis isfritt i flere perioder, bl. a. 24000-26000- og 27500-35000 14C år BP.. Funn av beinmateriale etter ulike arktiske fugle- ogpattedyrarter indikerer at en ”Svalbardlignende” fauna syntes å ha vært tilstede i kystområdene her i disse periodene. Det er også påvist at menneskene har krysset polarsirkelen i Europa så tidlig som for 37.000 år siden. Dette har gitt nye perspektiver på menneskenes innvandringshistorie. Rein inngår i beinmaterialet fra Hamnsundhelleren. Andre geologiske undersøkelser kan tyde på at områder helt inn i sentrale Sør-Norge har vært isfrie i senere interstadialer. I en av de tidligere ”varmeperioder” som det geologene kaller Torvastad-inerstadialet var isen nedsmeltet over store deler av Skandinavia. Trebare områder med tundra og en arktisk fauna preget da trolig landet vårt. I 1984 publiserte den danske kjemikeren Willi Dansgaard et arbeid som observerte at klimaet under siste istid gjentagende ganger ble punktert av veldige hurtige varmepulser på opptil 10o C. I alt er det observert 20 slike hendelser de siste 70 000 årene. I et nytt arbeid viser Anais J. Orsi og kolleger ved Scripps Institution of Oceanography at presisjonen og anslaget på raske fortidige klimaendringer kan spores og rekonstrueres ved hjelp av andre isotoper som er å finne i Grønnlandsisen, nemlig nitrogen(15N) og argon (40Ar). De har klart å angi nøyaktig en varmeperiode som inntraff i nord- områdene for nøyaktig 38230 år siden. Ved hjelp av detalerte geokjemiske analyser og beregninger viser de at oppvarmingen var hele 11,80 pluss/minus 1,80o C over en periode på bare 140 år. Oppvarmingen var todelt. Den første varmebølgen ga en oppvarming på hele 9,4o C over kun 20 år.[2] Denne oppvarmingen betyr at folk kan ha bebodde Skandinavia før den siste landisperioden, er svært sannsynlig. Oppvarmingen stemmer godt overens med at det i Danmark, Sør-Sverige og Syd-Norge, er det funnet skelettdeler av Mammut, som er datert til mellom 35 000 og 25 000 år. I områder hvor disse store flokker av dyr og mange andre dyr og planter eksisterte, må ha vært attraktivt for folk. Derfor burde det ha vært folk her i mellomtiden før siste isdannelse.
Fra Blomvåg i Bergen er det funnet skjellet etter rein, datert til tidlig del av isavsmeltningsfasen som knapt kan være dyr som har migrert fra sør. De kan dermed ha overlevd landisfase i isfrie områder
/refugier, såkalte nunataker, i de høyestliggende partier av fjellandskapet. Det store spørsmål som neppe kan besvares her, er har også mennesket klart å overleve i fjelllandskapet, sammen med reinen? Nyere arkeologiske undersøkelser viser at mennesker har vært raskt var til stede nedover langs den svenske vestkysten og kysten av Norge, når de ble isfrie. Dette tyder på at den kunnskapen om å overleve, og ferdes langs kysten i et arktisk landskap allerede var kjent. Ettersom istidenskyster nå ligger under vann, vet vi nesten ingenting om kystbosetningen.
Totalt er det grunn til å håpe i fremtiden at bebyggelsen fortsatt fra istid kan bli funnet både i morenelag på Nordsjøen bunnen og i fjelllandskapet. De siste glacial periode begynte omtrent 500 000 år siden, under hva arkeologene kaller paleolitiskt tid, dvs. i den eldste steinalderen. Gjennom denne perioden var det folk i Europa. Vår kunnskap om menneskelig evolusjon har alltid vært begrenset av sparsomme mengder funn av fossiler. I Atapuerca i Nord-Spania er det gjort funn av eldste menneske noensinne er funnet i Europa, blant annet en delvis hodeskallen tilhører en ung mann som levde 780000 år siden. I et system av kalksteinsgrotter i Atapuerca har gitt en forlegenhet av rikdommene i sammenligning med et ellers spredt hominide funn. Siden 1980 har arkeologer funnet rester av 32 individer fra et kammer i bunnen av en 14 meter lang tunnel kjent som La Sima de los Huesos (grav av bein). Knoklene, som dateres til rundt 300 000 år siden, 75% av fossilene er fra mellom 100.000 og 1,5 millioner år siden. Knokkelne tilhører en art av menneskelignende skapning kalt Heidelbergmennesket. For 500.000 år siden, hadde en gruppe mennesker slått seg ned ved Boxgrove i West Sussex, England.
 Her avdekket arkeologer et skinnebein fra en mann. Dette beinet målte 35 langt, noe som tyder eieren hadde vært rundt 180 cm og veide 88 kilogrammes. Denne personen tilhørte Heidelbergmennesket. Hodeskaller fra andre steder i Europa og i Afrika viser at heidelbergensis var å utvikle en stor hjerne, og arten er nå sett på som en viktig evolusjonær sammenheng mellom ergaster og moderne mennesker. I dag er Boxgrove grusa steinbrudd. Men for halv million år siden, var det en strand og kalksteinsklipper her, med en tidevanns lagune gjemt bak et nes. Hester, megaloceros (gigant hjort), og ulver opptok landskapet, sammen med en ressurssterk gruppe tidlige heidelbergmennesker.

 Heidelbergmennesket var ikke redd for å jakte på store dyr.   (Bildet: www. BBC.co.uk)

For å overleve kalde klimaet under istiden, utviklet heidelbergensis fysiske tilpasninger til kulde, og ble neandertalerne.

 

Klimaforandring

Fra rundt 150.000 til 130.000 år siden, opplevde Europa kaldere og mer tørre enn dagens forhold. 130.000 år siden begynte en varm og relativt fuktig fase, og dette varte frem til ca 115 000 år siden. Etter følgende kjølig og tørt klima til at kald, tørr maksimum for omlag 70 000 år siden, etterfulgt av en svært ustabil fase med generelt mer moderat klima. Fra omtren 28 000 ble det igjen svært kaldt, og Isen i Nord-Europa vokste betraklig. Omkring 12 000 år siden ble klimaet raskt varmere og fuktigere, lignende som i dag. Men med en sterk kald tørr hendelsen rundt 11000 år siden. Under selve istiden er det store temperatursvingninger, Neandertaler                                                               slik at f.eks. isen over Norge i perioder (for 100 000, 80 000 og 35 000 år siden) var smeltet nesten helt bort, for raskt å komme tilbake igjen. For ca. 45000 år siden, var klimaet i Europa gjennom serier med svært plutselig bytte mellom varme og kalde forhold som må ha forandret neandertalere ”miljø”. Skogen begynte å vike, til fordel for åpne sletter. For vel 15 000 kalenderår siden begynte temperaturen å stige merkbart (klimaperioden Bølling), for så å synke igjen i klimaperioden eldre dryas (en kortere periode på noen få hundre år). Så fulgte en varmere periode (klimaperioden Allerød) før det siste ”temperaturfallet” og breframstøtet i yngre dryas. Den varte i ca 1000 år og breavsetningene etter dette siste framstøtet er mange steder godt bevart, slik at vi kan ane omfanget av isfrie areal langs kysten i Vest-Norge på dette tidspunktet (ca 12000 kalenderår siden).

Homo Sapiens, det moderne mennesket.                                                                                           

Det er det funnet kranier i Great Rift Vally, Etopia i Afrika, datert til omkring 160 000 år siden.

 Great Rift Valley

Like ved grift vally ved Omo Kibish er navnet på en av flere steder i en gammel fjellformasjon kalt Kibish, langs Omo-elven ved foten av Nkalabong Range i Etiopia. I Kibish er det gjort utgravninger av Homo sapiens som er 125 000 år før nåtid. Funnet inneholdt et nesten komplett skjelett av en voksen mann Homo sapiens sapiens .Kalium-argon datering av vulkanske tuffs (vulkansk bergart) på Omo Kibish foreslått for noen forskere at skallen dato er mellom 104 000 og 196 000 år siden, og at den sannsynlige datoen er nærmere 195 000. Hvis den er riktig, dato gjør dette Omo Kibish en av de eldste kjente Homo sapiens steder på planeten. By 135 millennia ago humans had split into four groups.For 135 tusen år siden delte menneskene seg inn i fire grupper. One group went south to the Cape of Good Hope.En gruppe dro sørover til Kapp det gode håp. The second group went south-west the Congo basin.Den andre gruppen gikk sørvest til Kongo-bassenget. The third went to the Ivory Coast.Den tredje gikk til Elfenbenskysten. The fourth went north-east to Somalia.Den fjerde gikk nordøst til Somalia. The fourth went north-east to Somalia.By 115 millenia ago some of the descendants of the Somalia group had travelled down the Nile to the Mediterranean and crossed Suez to what is today Israel.For 115 tusen år siden dro noen av etterkommerne av Somalia gruppen nedover Nilen til Middelhavet og krysset Suez til det som er dagens Israel. Omtrent for 90 tusen år siden døde denne gruppen ut. Rundt 80 tusen år siden krysset en annen liten gruppe fra Etiopia stredet Bab-el-Mandeb til den arabiske halvøya. Denne gruppn som kanskje bare var 100 mennesker, det var deres etterkommere som til slutt koloniserte resten av jorden. Etter at Jemen var befolket, spredde dette folket, som forble i sør, generasjon for generasjon beveget de seg langs kysten av Iran og Pakistan, inntil de nådde India. Persiabukta var i hovedsak land på grunn av lav vannstand. En av gruppene vandret nordover og innover i landet, og dro til Irak, Lilleasia og Kaukasus. Herfra har en i en eller eller flere omganger befolket Europa og Levanten.

 Den gruppe mennesker som migrerte østover langs vannkanten på Asia, og nådde kysten av Sør-Kina for ca. 74 tusen år siden. Omtrent på denne tiden eksploderte vulkanenToba in Sumatra exploded 74 millennia ago, wiping out almost all life in southern Asia. Toba på Sumatra. Dette resulterte til nesten alt liv i det sørlige Asia omkom. Toba forårsaket en atomvinter som nesten utryddet alle menneskelige arter. Den gruppen som var kommet til Sør-Sibir hadde best forutsetninger for å overleve Toba utblåsningen. Av den grunn flyttet de stadig på seg for å komme unna vulkanasken. På denne tiden var folkeauken liten ikke bare på grunn av askeskyen, men også for at de stadig flytte omkring etter maten, viltet. De bar alt de hadde også små barn, det vil si at en kvinne ikke kunne ta hand om et nytt barn før det hadde gått 3–4 år. Dersom hun amma barnet opp til denne alderen, var det også små sjanser for at hun ble gravid igjen. De dro stadig lenger nord og vest inn Sibir. Hva var det som førte dem mot nord? En ting er sikkert i dette karrige område måtte menneskene ha store område for å skaffe nok mat. Det var nok en av grunnenene, men den menneskelige utforskertrang og for å se hva som var bakenfor, var en annen grunn. De hadde sikkert også lagt merke til de store gåseflokkene som trakk mot nord om våren for å komme tilbake til høsten. For naturmenesker vil det være naturlig å spørre seg hvor de dro? De la også merke til at det var flere som vendte tilbake enn de som dro mot nord og at det var flere ungfugl som kom tilbake. Et funn i Nord Sibir kan være med å bekrefte dette. Funnet består i utskjærte gjess i flukt av elfenbein fra mammut. Selv om disse funnene er tolket til å være et religiøst rituale, er det ikke å komme ifra at grågåsa´s trekkvei er i samsvar med homo sapiens vandringer mot nord. Som grågsa hadde mennesket en kronglet vei gjennom Himalaya, Khyberpasset mot Turkmenistan og Sibir.

 

Trekkveier for grås og moderne mennesket.

40000 år gammel utskjæring av gås funnet i Tjumen oblast øst for Ural  

Funn fra Tsjekkia fra 40 000 år siden har forbausende samme likhetstrekk som funn fra Sibir. Funn fra Tsjekkia ligger i den nordlige trekkveien, mens funnene fra Sibir er fra den sørlige trekkveien. Gruppen av mennesker som vandret nordover i Sibir, nådde Nordishavet for omkring 30 000 år siden. Selv om det var istid var klimaet en del varmere isen var for det meste bortsmeltet. Her utenfor isranden eksisterte det store tundra- og steppeområder. Her beitet store grasetere som mammut, ullhåret neshorn og kjempehjort. På jakt etter bøffel, antilope og lenger nord de kom, ble matseddelen erstattet med mammuter og reinsdyr.

Antatte isfrie områder i Skandinavia  interstadial for 50 000 – 28 000 år siden, basert på geologiske undersøkelser.  Antatt ”varmere” periode under siste istid. Tundra og trebart landskap preget landet vårt og ga trolig livsvilkår for en arktisk preget fauna hvor blant annet rein inngikk. 

Denne gruppen vandret mot vest over Ural mot Finland, noe funn fra spor etter menneskelig aktivitet er etter all sannsynlighet funnet i Finland, i Wolf Cave i nærheten av Kristinestad. Grotten som er 18 meter bredt og 25 meter horisontal sprekk i berget, inneholder seks forskjellige lag med fyll. Utgravninger i Wolf Cave er foreløpig datert til 35 000 år siden, og kan indikere tilstedeværelse av innbyggere i fra 27 000-60 000 før BP (BP er 1950), og før siste istid 25000- 15000. Funn av sledemeie av lerk er også funnet i samme område. Nå viser det seg at gentest av meien stammer fra Ural. Dette underbygger at det var en migrasjon fra øst i en tidlig fase. Nå kom ikke disse menneskene til uberørt land, andre hadde kommet før dem, nemmelig Homo neanderthalensis. De har bebodd Europa fra Atlanterhavet til Sibir. Neandertalene var svært muskuløse og dermed godt utrustet til å takle kravene i det harde klimaet i istiden. For å få nok energi i det kalde klimaet måtte neandertalerne spise mye kjøtt, og for å få nok kjøtt for å overleve, trengte de å bli dyktige jegere. De arkeologiske utgravninger antyder at neandertalerne levde rundt kantene på skogen der de jaktet på store dyr som hjort, hest, mammut og storfe. Skogene gav brensel og materialer til hus og redskaper.  Det er derfor ikke usannsynlig at både neadertaler og homo sapiens har levd i sameksistens i Skandinavia, i deler av det sørlige og vestlige områder i isfri perioder.

I 2010 ble det lagt fram undersøkelser hvor forskerne sammenlignet genom fra neandertalere med genom fra fem ulike mennesker: En fra Kina, en fra Frankrike, en fra Papua New Guinea, en fra det Sør-Afrika og en fra det vestlige Afrika. Analysene viste at man kunne finne igjen gener fra neandertalerne hos de tre første, men ikke hos afrikanerne. Det kan være indikasjon på kryssavl mellom neandertalere og moderne mennesker, noe som må ha skjedd etter at våre forfedre hadde forlatt Afrika. Siden neandertalgenene finnes i like store mengder hos både europeere og asiater, må overføringa av disse genene ha skjedd før utvandrergruppene av det moderne mennesket skilte lag og spredte seg til hver sin verdensdel. Forskerne mener at mellom én og tre prosent av genomet til europeere og asiater stammer fra neandertalere. Det peker imidlertid mot at blandingsforhold ikke var særlig vanlige, og at genoverføring mellom de to menneskeartene bare skjedde i meget liten grad.

For hundre tusen år siden var neandertalere alene i Europa, men for ca 45000 år siden, kom de første Homo sapiens, det moderne mennesket til Europa fra Afrika via Midtøsten, ifølge tolkningen av arkeologiske bevis. På den tiden var klimaet mildere, det var en interstadial, og det var isfri hele veien opp til Jämtland[3]. Migrasjonen var derfor sannsynlig  på grunn av bedre levekår. De tidlige innvandrere kan ha spredd seg så langt nord som Nord-Sverige, Finland og Hedmarksområdet. Folket kan ha kommet fra Midtøsten en gang mellom 70 og 50 tusen år siden, da den relativt sterke interstadial har gjort Europa til et mer levelig, mens det kan ha vært tørke i Midtøsten. Studier av migrasjon av moderne mennesker i Europa konkludert med at haplogruppe R A kom østfra for ca 40-35000 år siden. De antok at det var de som var Aurignac kultur (de første europeerne som gjorde hule maleri), en kultur som samtidig skjedde i Sibir, hvor den første utvandringen til Amerika fant sted noe senere.

Menneskene migrerte tilsynelatende vestover i ca 35 000 år siden, og spredt over store deler av Europa. Da de ankom ble Europa delte haplogruppen R1a1 i vest og øst. Forskerne sier at en gruppe forble i Øst-Europa, hvor den høyeste frekvensen av R1a1 nå i Ukraina, mens en annen gruppe gikk til den iberiske halvøya, der R1b haplotype nå er dominerende. Grupper med I En kan da ha blitt isolert fra hverandre i Sentral-Europa. Det kan også være at utbredelsesmønsteret er delvis et resultat av senere migrasjoner under istidens maksimum.Tidspunktet for denne innvandringen var på slutten av interstadialen, da klimaet svingt mellom strengere og mildere perioder i 1500 års syklus. Som nevnt har klimaendringer i Sentral-Asia forårsaket utvandring derfra til Europa. Aralsjøen begynte nemlig tørke ut, noe som indikerer en overgang til ørkenklima i Sentral-Asia. I så fall var det en "utvandring press", ikke en "invandringssug" til Europa. Nylig er det blitt funnet deler av mammut skjellet i et grustak i Dösebacka nord for Kungälv sør i Bohuslän som er minst 36 000 år gammelt som antyder at mennesker kan ha hatt tilhold her.


Norske mammutfunn Illustrasjon: Sandra K. Ingebregtsen

Alle funn av mammutrester er gjort på Østlandet. Først og fremst i Gudbrandsdalen, dessuten på Skreia og ved Jessheim. Man kan spørre hvorfor vi ennå ikke har funnet noen mammutrester andre steder på Østlandet uten at vi har noe fullgodt svar på dette. Alt tyder nemlig på at vår norske mammut har vært av sibirisk type og må derfor ha vandret inn til Norge østfra. Ved hjelp av 14C-dateringer er man kommet frem til at de mammutrestene vi har funnet i Norge kommer fra dyr som levde for mellom 40 000 og 55 000 år siden. På den tiden var det en mildere periode under siste istid og lavlandsområdene var isfrie. Særlig i dalbunnene kunne det om sommeren sikkert bli ganske lunt og her vokste det nok planter til at mammuten kunne skaffe seg den maten den trengte. Da klimaet igjen ble kaldere og isbreene vokste og bredte seg utover, kunne ikke mammutene lengere klare å leve i vårt land.[4]Funn av et reinsgevir i Ullensaker i Akerhus er en annen interssant indikasjon på isfritt område, og denne viste en alder på 40 000 år BP.[5]                                                                                                                                                                                       

Mammut i Gudbrandsdalen. Illustrasjon: Bogdan Bocianowski             

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



[1]Norsk Skogbruksmuseum Årbok nr.7 1972-1975 artikkel av Ulf Hafsten

[2] Dr. Øyvind Paasche og Dr. Kerim Hestnes Nisancioglu artikkel i Aftenposten Innsikt Nr.8 2014 september

[3]http://atlantisinireland.com/DNA/Europeernas_DNA.php

[4] http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Ti-artige-ting-om-Norges-forhistorie-7849581.html

[5] http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2005/19.pdf