Åkergård og dens omland – ulike sentrumsfunksjoners plassering i landskapet.

Forord
Denne avhandling er en videreføring av min bacheloroppgave i historie ved høgskolen i Volda. Selv om det gjenstår mye forskning om dette evnet, er jeg pinlig oppmerksom på at jeg fremmer upopulære ideer. For å si det mildt mine påstander har hittil blitt dårlig mottatt, antaglig krever det litt for mye nytekning. Argumentene som jeg fremsetter er ektraordinære og krever derfor ekstraordinære bevis. Av den grunn har jeg hatt bruk for mine kunnskaper i religion på førhistorisk nivå, i norske stedsnavn og min historiske utdannelse. Leseren opplever at jeg dokumenter ny detaljkunnskap på en lang rekke områder slik at tradisjonelle oppfatninger får en ny dimensjon og det samlede sosiale landskapet endres. Jeg ser derfor på meg som en hermeneutiker,  hvor innlevelse som bakgrunn for å gripe meningen i et fenomen. Et slikt perspektiv gir store muligheter til å drøfte samspillet mellom utviklingen på ulike samfunnsområder som religion, rettsutvikling, administrasjon, handel og ikke minst religiøse og verdslige mentaliteter og kultur generelt.
Jeg har som mål med denne avhandlingen å drøfte utviklinga på Hedemarken i sin fulle sammenheng og målet er å kunne sannsynliggjøre denne utviklingen og se dette i sammenheng med utviklinengen i det store sammenheng dvs. Skandinavia og Europa. På samme måten som arkeologen kan tolke sine kilder ulikt, kan heller ikke historikeren direkte og uproblematisk lese historie ut fra kildene. Også historikeren kommer til kildene med en personelig forståelseshorisont som preger av vedkommendes miljø og kollektive erfaringene, forestillingene og holdningene til det. Standpunkter blir påvirket av helhetssynet på historiens gang eller forløp. Blant norske historikere som har behandlet forhistorien dvs. før skrevene kilder, finnes representanter for et historiesyn der de menneskelige åndsnervene var drivkraften i historien. Andre har derimot hevder at materielle forhold var historiens drivkraft i marxistisk forstand, det vil si at eiendomsforhold til produksjonsmiddelene skaper klasser og klassemotsetninger.
Men for så vel arkeologer som historikere gjelder man, uansett ståsted, ikke utelater materiale som kan svekke egne hypoteser, at tolkningene så langt mulig prøves mot tilgjengelig kildemateriale, og at man er forholdsvis eksplisitt med hensyn til til teori og samfunnssyn. 
I denne avhandlingen drøfter jeg hvordan stedsnavn kan gi belegg for de administrative strukturer rundt Åker og dens omland og de ulike sentrumsfunksjoners plassering i landskapet. Tydning av stedsnavnene er tidkrevende og krever at en må tale med gamle folk om deres uttale av navnene, ta stedene i personlig øyesyn.
Noe av det mest tidkrevende med denne avhandlingen var å finne et mønster i gamle stedsnavn og lagingsmåter av dem. Faren her var her at en kunne presse navnetolkningene i en viss retning.
I dette henseende er det fristende å minne om andre teorier innen onomastikken, t.d. teorien om personnavnforledd i norske stadir- navn satt fram av O. Rygh o.a. i Norske Gårdsnavn.
Nyere forsking tyder på at en også på dette punkt har gått for langt. Også Magnus Olsens tolkninger av navneledd til hedenske gudenavn og navn for hedensk kult kan nevnes i denne sammenhengen, jf. og Eivind Vågslids tanke om at det ikke finnes hedenske eller kultnavn i nordiske stedsnavn. På nesten hele 1900-tallet hadde historikerne i kjølevannet av den weibullske sagakritikken unnlatt å bruke sagaene som historisk kilde, fordi de mente deres historiske opplysninger var upålitelige. I den senere tid har sagaene på nytt fått sin renessanse, men nå på en annen måte enn tidligere. En er nå ikke så opptatt av hvorvidt sagaskikkelsene virkelig hadde levd eller ikke, men av hva de gjorde, og hva det kunne fortelle om det samfunnet de levde i. Det er denne antropologiske vendingen i sagaforskningen som på mange måter danner bakgrunnen for mitt ståsted og min kritikk av synet på den norske fortidshistorien, jeg er av den formening at vi må nærme oss fortidssamfunnet på en ny måte., noe som denne avhandlingen gir utrykk for.
Som hermeneutiker pre- historiker må jeg alltid og utelukkende betrakte mitt forskningsmateriales objekter som konkrete utrykk for og legemliggjørelse av menneskelige tanker og ideer, kort sagt -  av viten.
Åker gård har gjennom tidene blitt omtalt med forskjellige funksjoner, både av norske og nordiske forskere. Jeg vil derfor stille kritiske spørsmål angående om Åker er høvdinggård som er blitt hevdet av flere historikere og arkeologer allerede fra merovingertid. 
Senere i Vikingtid har Åker blitt omtalt som kongsgård  til tross for at de første kilder ikke omtaler Åker som kongsgård. Selv om de skriftlige kilder nevner uttrykkelig at Åker var leilendingsgård bosatt med vanlig folk og senere av feltherrer som hadde gjort en innsats i det dansk-norske riket.
Når så mange sterke forskerpersonligheter gjentar seg selv ofte nok om at Åker var en kongsgård, blir det som regel en akseptert myte. Holmsen nevner at Heidsævistinget lå på Åker,  og flere forskere påstår at kaupangen først lå på Åker for siden å bli flyttet til Stor-Hamar. Hvilke kriterium underbygger disse påstander? Dette er Ex silencio slutninger, det vil si at man trekker slutninger om forhold ut fra kildefravær. Man bruker mangel på kilder som argument for hvorledes samfunnsforholdene var. Ett Eksempl er fra Andreas
Holmsen:
I den første tiden har folk og fe uten tvil sultet eller frosset ihjel i
mengdevis.
Denne påstanden er det vanskelig å finne noe som helst belegg for. Arkeologisk er det aldri funnet spor etter noen som har sultet eller frosset i hjel fra denne perioden. Nettopp fordi det ikke finnes slike bevis har Holmsen tillatt seg å komme med forklaringer. Vi mangler graver, følgelig må befolkningen ha minsket dramatisk.
 Min hovedproblemstilling vil derfor være om kildene faktisk er holdbare og om Åker er en lokalitet med ulike funksjoner? Jeg vil sette fram nye tanker om Åker gård og dens omland – ulike sentrumsfunksjoners plassering i landskapet.

 Innledning

Forhistorien til Hedmark nærmere bestemt perioden fra isen forlot Hedmark, til ca. 600 e.Kr. er en spennede periode som dessverre ofte kommer i skyggen av vikingtiden eller senere epoker i Hedmark. Denne avhandlingen har gitt meg anledning til å arbeide med det emnet som jeg synes er mest fasinerende i historiefaget, nemlig den tidlige historie. Min tilknyttning til Vang har gjort at jeg har vært interessert i Vangs forhistorie, og særlig i området rundt Åker og dens nærområde hvor de rikeste oldtidsfunn som er funnet i Norge.

Det må understrekes at et langtidsperspektiv som dette studiet omfatter, medfører at det er de lange linjene i materialet som vektlegges, og ikke detaljnivået. Det vil si at diskusjonen tar utgangspunkt i jernproduksjonen og dens betydning i forhold til det nære omland som innbefatter Åker- området, Hamarkaupangen, Furnes, Nes og Helgøya.Vi vet at det ble produsert store mengder jern i Hedmark, mye mer enn i vikingtiden, og mer enn det som ble brukt lokalt. Noe som førte til en utrakt handelsvirksomhet utfor Hedemarken.

Etter alt å dømme hadde menneskene i Hedmark nær kontakt med begivenhetene i Europa allerede i bronsealderen. Dene kontiniale kontakten gjør seg utslag i gravene hvor det ble lagt ned statusgjenstander som våpenutstyr, smykker og importgjenstander fra Europa. Dette Forskningsprosjektet ved Høgskolen i Volda, diskuterer jeg om Åker var et maktsentrum i tidlig jernalder som Hamarkaupangen må ha vært i middelalderen, og om disse senterne er sett i sammenheng med nettopp i den postulerte jernproduksjonen hadde en medvirkende årsak til konsolidering av makt i området opp gjennom tidene.

Åker gård har gjennom tidene blitt omtalt med forskjellige funksjoner, både av norske og nordiske forskere. Jeg vil derfor stille kritiske spørsmål angående om Åker er høvdinggård som er blitt hevdet av flere historikere og arkeologer allerede fra merovingertid.[1]Senere i Vikingtid har Åker blitt omtalt som kongsgård[2] til tross for at de første kilder ikke omtaler Åker som kongsgård. Selv om de skriftlige kilder nevner uttrykkelig at Åker var leilendingsgård bosatt med vanlig folk og senere av feltherrer som hadde gjort en innsats i det dansk-norske riket.

Når så mange sterke forskerpersonligheter gjentar seg selv ofte nok om at Åker var en kongsgård, blir det som regel en akseptert myte. Holmsen nevner at Heidsævistinget lå på Åker,[3] og flere forskere påstår at kaupangen først lå på Åker for siden å bli flyttet til Stor-Hamar. Hvilke kriterium underbygger disse påstander? Dette er Ex silencio slutninger, det vil si at man trekker slutninger om forhold ut fra kildefravær. Man bruker mangel på kilder som argument for hvorledes samfunnsforholdene var. Ett Eksempl er fra Andreas

Holmsen:

I den første tiden har folk og fe uten tvil sultet eller frosset ihjel i

mengdevis.

Denne påstanden er det vanskelig å finne noe som helst belegg for. Arkeologisk har vi aldri funnet spor etter noen som har sultet eller frosset i hjel fra denne perioden. Nettopp fordi det ikke finnes slike bevis har Holmsen tillatt seg å komme med forklaringer. Vi mangler graver, følgelig må befolkningen ha minsket dramatisk.

 Min hovedproblemstilling vil derfor være om kildene faktisk er holdbare og om Åker er en lokalitet med ulike funksjoner? Jeg vil sette fram nye tanker om Åker gård og dens omland – ulike sentrumsfunksjoners plassering i landskapet.

De gårder som ble utskilt fra en opphavsgård hadde som regel en sterk tilknytting til denne. Likhetstrekk av beliggenhet og ikke minst navnesetting gir oss klare identifikasjonen hvor vi kan finne gårdenes opprinnelse. I den forbindelse setter jeg fram nye synspunkter om at Berg i Furnes var den opprinnelige høvdinggård - urgård.

 Litt om relevante kilder og litteratur.

I en studie som dette må man spørre seg hva slags spor av fortida har vi? Hva slags levninger har vi som potensielt kan brukes som kilder. Kildene deler jeg inn i naturfenomener og menneskeskapte levninger, rester av menneskelige eksistens. De levningene som er skapt av menneskehånd, kan vi dele inn etter hvilket medium som bærer informasjonen, etter hvordan informasjonen kommer oss. Et hovedskille går mellom språklige og ikke –språklige kilder. Skriftlige kilder har blitt tillagt stor vekt at en tradisjonelt har regnet som sikre kilder, de tidene hvor en ikke har tekster som forhistorie. Har vært et felt for arkeologien, og som svært få historikere har berørt. En kan diskutere om dette har vært en lykkelig deling. For store deler av norsk middelalder ville begge fagene profittere på at fagfolkene behersker bruk av begge kildetyper. Arkeologen har som regel skrevet om forhistorien eller førkristen tid vesentlig basert på arkeologisk materiale. Historikeren har så bearbeidet dette, mest ut fra skrevne kilder.       

Sagaene

Isledingabók eller Libellus Islandorum er skrevet av Are Torgilsson med tilnavnet Frode i det første tiår av det 12. århundre. De to manusskrifter som nå er bevart, ble kopiert direkte fra manusskript fra det 12. århundre. Libellus må betraktes som identisk eller svært nærstående til originale manusskrift. Det er en tynn bok på bare ca. 10 sider som gir en oversikt over de viktigste begivenheter i Islands tidligste historie. Den blir av historikere regnet som et verdifullt kildehistorisk verk.

Det er visse indikasjoner, både i Ares egen Libellus, i Heimskringla og i enkelte av de islandske sagaene, at Are Frode har skrevet et større verk etter samme retningslinjer som Libellus. Dette er et tapt verk som går under navnet Liber Islandorum. Liber var et verk på kanskje hundre sider som innholdt genealogier, mange detaljer om landnåmet og andre forhold i islandsk, norsk og grønlandsk historie.

Are Frodes mål var å skrive historie. Han bygde på muntlige informanter, og det må framheves at han sto sitt materiale forholdsvis nær i tid. Han sjøl sto sju generasjoner fra landnåmgenerasjonen, og han gjorde bruk av informanter som sto bare tre eller fire generasjoner fra landnåmet. Hans fosterfar, Hall Torarinsson, var født i år 995. Det ville være å undervurdere islendingenes historiske sans å tro at ikke de viktigste trekkene kunne overføres korrekt gjennom det tidsrom som det her dreier seg om.   

Det må være viktig å finne frem til et kildemateriale som synes å avspeile en periode med større stabilitet, og med varierte eksempler på menneskelig samhandling. Et slikt materiale mener jeg å ha funnet i de islandske sagaer, og det er på grunnlag av disse at mine modeller fra e. Kr. vesentlig vil bli basert. Dette materialet er av spesiell karakter, Egil Skallagrimssons saga gir nyttig kontroller og supplerende opplysninger. Det historiske i Egils saga ble lenge betraktet som pålitelige inntil Edwin Jenssen i 1872 mente å påvise at prosaen og muligens kvadene var av senere diktning. Jenssens artikkel måtte tåle hard kritikk bl.a. av Maurer og Finnúr Jonsson. Det mest omfattende forsvar for av Egilssaga kom fra svensken Wieselgren. Han finner at det ikke er kronologisk uoverensstemmelser med de engelske krøniker når man ser bort fra misforståelse som kan føres tilbake til Are Frode. Den innbyrdes kronologi i Egils saga og i de engelske krøniker stemmer forbausende godt overens. Bare en detalj i sagaen mener Wieselgren er feilaktig beskrevet.[4]

De øvrige islandske sagaer er en gruppe sagaer med emner vesentlig fra mellom år 900 og 1030, og ble nedskrevet i det 13. århundre. Det hersket og hersker fremdeles stor uenighet om hvordan de islandske sagaer skal betraktes som historisk kildemateriale. Samtidig som de synes å beskrive historiske begivenheter, det klart at de også må oppfattes som litteratur.

Det er graden av hvor mye som er historie og hvor mye som er litteratur som det er uenig om. De forskjellige syn synes å ha utkrystallisert seg i to hovedgrupper: friprosagruppen og bokprosagruppen. Sterkt forenkelt kan en sies at friprosagruppen anser det for sannsynelig at det bak den enkelte saga har vært en eller flere muntlige sagaer. Disse var først fortalt av personer som levde samtidig med begivenhetene, og ble senere overført fra slektsledd til slektsledd. De forelå som mer eller mindre ferdige sagaer i det øyeblikk de ble satt på pergament av sagaskriveren. For bokprosa er gruppen sagaene først og fremst selvstendige kunstverk. Forfatterne kan ha brukt muntlige tradisjoner, men disse er omformet og innstøpt i sagaene. Stilistisk røper forfatteren seg gjennom helhet i handlingen. Bortsett fra ekstremister på begge fløyer synes motsetningene til en viss grad å være semantiske.

Vurdert under ett synes diskusjonen om det historiske i de islandske sagaer mange ganger å ha vært lite fruktbar. I mangel av empiri har standpunktene i visse tilfelle vært preget av subjektivitet. Dette slår begge veier. De fleste vil vel i dag være enige om at bokprosaskolens kildekritikk har slått beina under mange av de ytterliggående friprosaforskernes argumenter. På den annen side synes bokprosaforskerne å ha tatt for lite hensyn til tradisjonenes gjennomslagskraft, eller de har rett og slett ikke vært særlig interessert i problemet.

Ved enkelte anledninger synes bokprosaskolen å være like subjektiv i sine antakelser som de mer ekstreme av sine motmenn. Således er henvisning til litterær helhet som kriterium for forfatterskap beheftet med empiriske svakheter. Virkeligheten kan i mange tilfelle være like helstøpt som en roman. Hvis, for eksempel, en moderne saga om Roald Amundsens liv skulle vært skrevet i dag, ville ikke den da i hendene på en dyktig forfatter, inneholde mange av de i samme ingredienser som gjør de beste av de islandske sagaer til høy litteratur. Lesernes eller lytternes betydning for utformingen av sagaene synes idet hele tatt å ha blitt undervurdert. Inntil 12. århundre fungerte det islandske samfunnet vesentlig uten skrift. Så vidt man vet, er skrift første gang brukt administrativt vinteren 1117-18, da lovene ble kodifisert den såkalte Haflidaskrá.  Før dette tidspunkt må tradisjonene ha hatt en rekke viktige funksjoner, og selv senere må det ha vært langt viktigere enn i vårt samfunn, hvor alle sosiale viktige begivenheter skrives ned. På dette skal jeg gi ett eksempel: Kontinuitet i rettspraksis forutsetter en tidsbybde i den juridiske tradisjon. Vi vet at lovene ble overført muntlig fra far til sønn, eller fosterfar til fostersønn, og rettseksempler som juridiske presedenser må ha fulgt med. Tradisjoner tjente også som basis for legitimering av eiendomsforhold eller politisk autoritet. Å kjenne sin slekt var derfor viktig av rent praktiske grunner, dette har holdt seg til langt senere tider.

Even in my youth skriver Benediktsson: I knew many people in the north of Iceland who could trace their ancestors six or seven generation back without the aid of any books or literary sources, and those people were by no illiterate.[5]

Vi vil ha lov til å anta at deres forfedre i fristatstiden hadde like gode genealogiske kunnskaper. Implisitt i et bilateralt slektskapssystem, som det islandske, er at genealogiene angår mange mennesker som vil øve resiprok (gjensidig) kontroll mot for sterk manipulering av disse til fordel for en enkelt gruppe, sjøl om slikt kan ha forekommet. Selv om jeg kommer til å benytte de norske landskapslovene i liten grad, vil jeg nevne noe av dens egenart som kildemateriale. Når det visse historiske beretninger omtaler at Olav den Hellige og Magnus den Gode lot nedtegne lover, beror dette på en misforståelse. De første landskapslovene må ha blitt nedskrevet omkring 12. århundre. For eksempel foreligger Gulatingsloven i håndskrift fra 13. århundre, og i fragmenter fra slutten av 12. århundre. Lovene tilhører således ikke vikingtiden i kronologisk forstand. Det er også andre grunner vanskelig å bruke dem som kildemateriale. De kan i 12. og 13. århundre neppe oppfattes som rettskilder med samme autoritet som man senere tilla slike. Den muntlige rettstradisjonen var den virkelige autoritet. Vi må derfor regne at selv om lovene var satt på papiret, var det ikke derfor sikkert at de ble satt ut i livet.

Tilbake til prosalitteraturen, ett godt eksempel er orknøyjarlenes ættesaga som har blitt regnet som prosadikt, men som vi skal se senere har dette verket elementer som kan knyttes til navnet Norge og personer i prosaen til Hedemarken.

 Sørgermanske kilder.

Jeg kommer i en viss utrekning til og refererer til gammelgermanske samfunnsforhold. De klassiske kilder om dette er Tacitus ”Germania”, og i mindre grad Cæsars ”Gallerkrigene”, den greske astronomen og geografen Ptolemaioser viktig kilde i og med at han beskriver Hedemarken i sin ”verdensgeografi”.

Det fremgår at Tacitus selv aldri var i Germania, og at han i første rekke bygde på litterære kilder, spesielt et tapt verk av Plinius. Det er stor sannsynelighet at Tacitus har hatt muntlig kontakt med offiserer eller embetsmenn i Rhinarmeen, eller ved armeer i andre områder hvor germanere fantes. Plinius har deltatt i de germanske kriger og hadde derfor førstehånds kjennskap til det samfunn han beskrev. Det som nevnt at det er hevdet av historieforskere at Tacitus har vært influert av tidligere skriftlige beretninger om ikke germanske folk særlig keltiske da han skrev Germania. Dette viser at en må bruke Tacitus med varsomhet. Cæsars beskrivelser må betraktes i samme lyse. Det må ta i betraktning at verken Cæsar eller Plinius var trenete etnografiske observatører, og var farget av sin egen kultur i bedømmelse av germanerne.             

Andre kilder.

Året 1775 markerer et skille i kunnskapen om Hedemarken. Da reiste professor Gerhard Schøning gjennom området. Schøning var den første som prøvde å gi en mer systematisk og utfyllende undersøkelse i historisk og antikvarisk retning. Han omtaler områdets geologi, historie, diplomer, kirker, fortidsminner og arkeologiske funn. Jeg har derfor i stor grad benyttet hans beskrivelse av Vang.  Lars Pilø har vært en viktig inspirator både muntlig og hans doktoravhandling Bosted – Urgård – enkeltgård. Jeg har også i større grad støttet meg til Line Bårdsengs hovedoppgave Jernproduksjonen på Hedemarken.   

Stedsnavn har som sin særlige funksjon å skille ut geografiske lokaliteter. Det skilles mellom naturnavn, teignavn og opprinnelige bebyggelsesnavn. Innenfor stedsnavnforskningen regner en vanligvis med at de eldste navnene i et område betegner naturformasjoner.

De arkeologiske funn som er Gerhard Schønning                                             gjort i Åkers nærhet kan relateres til en jordbrukende befolkning med germansk/urnordisk språk fra tidlig- og mellomneolitikum. Stedsnavnene, og særlig de forhistoriske bebyggelsesnavn, er derfor et viktig, men også problematisk kildemateriale til studie av forhistoriske samfunn, da navnene i varierende grad kan innholde opplysninger om bl.a. bebyggelse, sosiale forhold, religion og språk. Jeg har foretatt en omfattende stedsnavntydning etter etymologisk, paleo-økologisk, og topografisk analyse. Dessuten har jeg støttet meg til arkeologiske funn. Av kameral tydning har jeg i utstrakt grad brukt A. Holmsen og A. Bjørkvik. De har ved å ta i bruk leidgangslister, matrikkelmatriale og jordbøker, fått i stand en sammenheng mellom en gårdsalder, navn og beliggenhet. Det må tilføyes at studiet av denne forhistoriske tiden har en mager tilgang til pålitelige skrevne kilder. Men ved å sammenholde overnevnte metoder, har det etter min oppfatning vært tilstrekkelig til at hovedkonturene i Åkers historie kan rekonstrueres. Det vil si at dette forskningsprosjektet ikke legger fram sikre resultater, men mulighet til en videre debatt om emnet. Jeg vil i granskningen også ta med noen ord om midtpunktproblematikken. 

Min oppgave burde nok hatt et større spekter for eksempel kunne jeg trekke inn hvilken innflytelse ynglingeslekten (Halfdan Kvitbein) hadde for oppbygningen av Hedemark som økonomisk og kulturelt sentrum. En annen interessant problemstilling som jeg har diskutert er om det er noen sammenheng mellom Åker og Uppsala som Shetelig hevder. Jeg har også trukket inn Halvdan Kohts tolkning av Dystingbo til disating og vidre ført hans argumenter om dette emnet.

Hva avhandling berører og teknologiens fremskritt.

Jordbruket ledet til nye oppdagelser og oppfinnelser. Jeger – sankerne var nomader og måtte bære med seg alt de eide fra leier til leier. Bøndene bodde mer bofast og kunne oppbevare flere eiendeler. De trengte mer verktøy enn før, og flere redskap ble utviklet til spesiell bruk slipte steinøkser for å hugge skog og rydde åkre, hakker og gravestokker for å klargjøre marken for planting og steinsigder for innhøsting. Nødvendigheten av å lagre og lage mat førte til ny teknologi. Kvernsteiner ble brukt til å male mel av innhøstet korn. Folk begynte å lage leirkrukker til lagring og koking av mat. Da pottemakerne ble dyktigere, lærte de seg å bygge ovner for å brenne krukkene. Senere ble de samme ovnene brukt til å smelte og støpe metall fra naturlig malm – først kobber og gull, så bronse og jern. Skarpe redskap som kniver og sverd ble bedre og mer holdbare når de var laget av metall. Smidde metallsaker ble brukt som smykker for å fremheve en persons velstand og status. En rekke teknologiske nyvinninger innen jernfremstillingen gjorde jordbruket mer effektivt, først arden siden plogen. Et resultat av omstillingen fra jakt – sanking til jordbruk var at menneskesamfunnet begynte å endre seg. Jeger – sankerne levde i små familiegrupper. De fleste forbrukte et stort område – det har vært anslått at et område på 26 kvadratkilometer med skog vil gi nok mat til å underholde bare én jeger – sanker. Det vil si at på Hedemarken (Helgøya, Nes, Ringsaker, Furnes, Vang, Løten og Stange) kunne ikke livnære stort mer en to familiegrupper. Selv med enkelt jordbruk kunne det samme landområdet underholde 800 mennesker. Jordbruket skapte bedre tilgang på føde og befolkningstallet økte, de små familiegruppene utviklet seg til større stammer. Stammens ledere samlet seg for å vedta felles beslutninger og avgjøre tvister, men det var svært få forskjeller i velstand og status mellom de enkelte individene i jorbrukets første fase. Sivilasjonener oppsto på steder som egnet seg godt for jordbruk, Hedemarken med sin gode silurjord og gunstige klima var som skapt for jorbruk. En må regne med at bøndene her i området klarte å produsere mer mat enn hva de og familien trengte for å overleve. De kunne da bruke overskuddet til å bytte til seg annet de trengte, eller til å skaffe seg makt over sine naboer. En må anta at bytte av jordbruksvarer var forløperen til Hamarkaupangen.

Etter hvert som samfunnets velstand og makt økte, trengte man flere yrker – soldater for å ha kontroll og erobre nytt territorium, som bl.a. vi skal se hvordan Øystein Illråde fra Hedemark la under seg Trøndelagen. Handelsmenn og kjøpmenn (Bjørn Farmann fra Hedemark) som reiste ut bidro til Hedemarkens fremgang både økonomisk og kulturrelt. På denne måten oppsto klare forskjeller i velstand og makt mellom stammeindividene, noe som førte til høvdingstyre. Høvdingen hadde kontrollen over hele samfunnets økonomiske aktivitet. Høvdingen behøvde ikke å arbeide, for de lavere medlemmene av stammen måtte gi dem mat til gjengjeld for lederskap og beskyttelse, som en tidlig form for skatter.

Når høvdingen forlangte fine våpen og smykker for å vise sin rikdom, oppsto det en liten håndverkerklasse. Høvdingen hadde oftest en hellig rolle i religiøse ritualer, og det var som regel et permanent seremonisenter, et tempel som tjente som midtpunkt for høvdingedømmet (vi skal senere se var Smørkollen et slikt midtpunkt), med tihørende boligkvarterer og verksteder (Åker, Torshov, Finsal og Ener). I det første kapittel omhandler kunnskapen om villreinens innvandringshistorie og de første fangstfolk i Norden. Kvartærgeologiske og arkeologiske tyder på at reinen har vært til stede i Skandinavia i flere milde perioder (interstadialer) gjennom siste istid. Nyere genetiske undersøkelser viser at reinen fra det isfrie europeiske kontinentet har vandret inn fra sør og genetiske spor etter denne finnes på Hardangervidda, Setesdalen og Nordfjella, samt tamrein i Nord-Norge og Sør-Norge. I øst har reinen fra Beringiabestanden (Sibir og Nord-Amerika) vandret inn. Genetiske spor etter denne fines i alle våre reinstammer. I tillegg tyder de genetiske undersøkelser på Dovre og Rondane bestandene har sin egen innvandrings historie. Forfederne til denne reinen synes også å ha vært i isolert i et eget refugie (tilholdsted) som kan tilbakeføres til siste istid, og spor etter reinen fra dette refugiet finner vi i dag kun i bestanden i Dovre og Rondane med andre ord som vi i dag har på Raufjellet. Mye tyder derfor på at Raufjellreinen er en eldre innvandring enn de andre reinstammene. Dette bestyrkes ved at Gjennom mesteparten av siste istid har imidlertid det eurasiatiske kontinent vært isfritt, det til og med påvist at menneskene hadde krysset polarsirkelen i Europa så tidlig som for 37.000 år siden. Dette har gitt nye perspektiver på menneskenes innvandringshistorie. Innvandrings historie til mennesket på den Skandinaviske halvøy viser også den genetiske materialet samme mønster som reinen, altså innvandret mennesket til Skandinavia både fra øst, nordøst – sørøst via Sør-Sverige (Skåne) og over Danmark/britiske øyer (nordsjøkontinetet)i sørsørvest.



[1] Christiansen, Gunnar E. Minner ifrå Vang1989: 26 Vang historielag ISBN 82-90318-05-7

[2] Hagen Anders Arkeologi i Stange og Romedal : 143 Stangeboka I Demringen Stange historielag 1999

[3] Holmsen Andreas Norges Historie Fra de eldste tider til 1600 : 104 ISBN 82-00-03244-2

[4] Odner Knut Økonomisk strukturer på Vestlandet i eldre jernalder : 18 Historisk Museum Universitet i Bergen 1973

[5] Benediktsson Jakob Landnåmabok Saga Book Vo. XII, part 4 :285 London 1969