Jern, økonomi og kongemakt.

Jern, økonomi og kongemakt.

Med jernets inntreden i samfunnet innledes en ny æra i jordbruket. Redskaper av jern var bedre enn redskaper aveksempel bronse, og de var fremfor alt billigere.

Pilø nevner i den forbindelse at ”jernets overlegenhet som redskapsmetall har gitt mulighet for økt agrarproduksjon og økt verdiskaping i jernaldersamfunnet”.[1]  

Allerede før vikingtid får vi i Vang en sterk økningav bosetningen, noe som må til dels forklares ut fra jernvinna. Spesialisering av jernvinna skaper en rikdom som kommer til utrykk i G. Schønings beskrivelse om skatteskylden i Vang:

“ En særdeles beregnings-maade af landskylden er her, i Vangs giæld, brugelig, da man regner den, efter saa og saa mange bolløxer. Man Bronsebarre talanton                                     maaeheraf slutte, at jærn-virkning og jærn-smidderie har her i gamle dage, været meget giængs, eller en af landets fornemste og mest giængse producte”[2]

Bolløksene hadde en form som en liten åre og var ca. 30cm. Denne likhetsform forteller oss at bolløksene var et betalingsmiddel. Bolløksene i Vang har antagelig sitt opphav fra grekerne som også betalte sine varer med smidde jernstenger. Seks slike ble kalt en bunt, som på gresk heter drakhma. Dette var inntil nylig fortsatt navnet på de greske penger. Grekerne må igjen ha kjent til Talanton som er bronsebarrer brukt som betalingsmiddel av fønikerne allerede 3200f. Kr.

Talanton hadde form som et dyreskinn. Opplysning fra Schøning reflekterer hvor viktig jernutvinning og smiing har vært for Vang. Man kan si at jernvinna var livsnerven i jernalderens i Vang bygdekultur og vitner om en maktkontinuitetog sentrumskontinuitet i området over lang tid. Hvor vareutveksling har vært et viktig økonomisk grunnlag for oppkomsten av kaupang på Stor-Hamar og som senere, utviklet seg til et administrativt sentrum for Mjøsområdet. Etter rikskongenes overtakelse av riket opprettholdt de denne kontrollen over vareomsetningen og for produkter fra jernet og jordbruket.

 Omsetningen av jernet i den første tiden var det nok kunløselige handelssamkvem, for det er ikke registrert noen fast kaupang før merovingertid i Norge. Med de mengder av jern som ble produsert og foredlet, var det naturlig at det tvang seg fram et marked, en kaupang.

Myhres teori om oppbygning av kaupang ved at en ”. . .fyrsteslekt på Borre allerede i merovingertid har skaffet seg herredømme over andre sentrale regioner på Østlandet”[3]. Denne slekten har hatt kontrollen med produksjon og distribusjon av subsistens og nyttevarer fra store deler av Østlandet. En iakttakelse som støtter Myhre er at en del av jernslagget på Hamarkaupangen inneholdt ualminnelige store mengder mangan som skriver seg fra manganrik lokalitet som finnes i Gausdal. Det kan derfor tyde på at det fantes en forbindelse mellom de store jernutvinningsanleggende i Gausdal og en høvdingmakt i Hamar området.

Dagfinn Skre er kritisk til denne teorien: Han stiller spørsmål ved hvilke ”. . . midler merovinger-og vikingtids herre på Borre kan ha hatt rådighet for å utøve en kontroll som ikke en gang høymiddelalderens norske rikskonger kan sies å a hatt”[4]

Skre er av den formening at det har vært begrensede midler for å øve kontroll over andre regioner på det tidspunkt. Forholdet til andre landsdeler har sannsynligvis dreid seg om fiendskap, eller vennligsinnede og ærefulle relasjoner mellom likestilte Bolløkser                                            parter gjennom giftermål. Skre peker imidlertid på at noen produkter som for eksempel jern bare ble produsert i enkelte distrikter. Jernprodukter måtte man få tilgang til gjennom gaver eller bytte med andre varer. Hvem som har rett av Myhre og Skre kan være vanskelig å bedømme, men skal en tro på sagaen, er det vitnesbyrd om en bestemt ætts politiske dominans i Vestfold og Opplandene. Min framstilling av Ridabu området som en sterk mobiliseringshær og flåte antyder på at det er Myhre som har rett. Videre viser jeg til nedunder på at det på Hedemarken og Vestfold har hatt en sammenhengende samhørighet, et rike. Utviklingen av førhistorisk maktsentrum på Hedemarken kan konkluderes med: Det ene er at rikdommen har hatt to kilder, overskudd på gårdsprodukter og en sterk utnyttelse av utmarksressursene. Den andre like opplagte saken må være det som alt er postulert, nemlig at nettopp Vang – Furnes området geografisk, næringsmessig og strengt historisk, oppfyller flere kriterier som kreves for å akseptere ideene om et høvdingstyrt, militært og ikke minst økonomisk sentrum.

Handelen.

Med jernets inntreden i Hedmarks historie ved 200-tallet hadde hedmarkingene et produkt som var etterspurt på kontinentet, noe de arkeologiske funn viser at Hedmarken ikke var noen isolert bakkrok i Norge. Arkeologiske funn viser at overklassen her ved Mjøsa stod på høyde med sine frender andre steder i Norden. Det var utvilsomt et stort behov for jern i tidlig mellomalder og vikingtid, noe særlig de norske gravenes jernrikdom vitner om, samtidig som de viser at det ikke har vært noen mangelvare. Utrustning til hirdmenn, vikingferdene og nagler til båtbyggingen har krevet stor jerntilgang. Dessuten krevde nyvinninger i jordbruket som plogjern og sigder jern i store mengder. Analyser av norskproduserte sverd har vist at de maktet å fremstille jern av utmerket kvalitet. I Olav den Helliges saga fortelles det at Knut den Mektige i England sender bud til Kalv Arnesson i Norge og ber han send tre tylfter økser og beslag.[5]

Produksjonen av flere etterspurte og nødvendige varer, for eksempel redskaper av kleberstein og som nevnt jern, må ha ligget i hendene på profesjonelle håndverkere.

I senere tid er det avdekket jernfremstillingsplasser på Rødsmoen, Gråfjell og nå til sist i Trysil. I forbindelse med de arkeologiske undersøkelser av Gråfjell nevner Ole Risbøl: “at det er helt klart at det ble produsert mer jern enn det var bruk for, og det er grunn til å tro at varene ble eksportert”.[6]

Han nevner videre at jernvinna må ha vært egen industri, en spesialisering. En må gå ut ifra at foredling av jernet også ha vært egen virksomhet. Foredlingen har antagelig foregått på steder som lå nær råstofforekomstene. Dette reiser spørsmålet om distribusjon av ferdige produktene. Kilder som direkte kan fortelle om slik lokalhandel denne tiden, er svært så magre og ikke helt pålitelige, men gjennom stedsnavn og arkeologiske funnmateriale kan en rekonstruere visse trekk i slik handel.

I lokal handelssammenheng er det rimelig å se enkelte kjøpsteder og handelsplasser i de indre bygder. For eksempel Torge ved Elverum har sikkert vært en stapelplass for jern og skinnvarer, Koppang hvor kleberstein var den viktigste varen. Disse stedene førte sine varer til Hamarkaupangen, hvor varene ble fraktet videre til Skiringsal og andre steder i Norge. En viktig handelsvei var over Valdres til Sogn. Flere arkeologiske materialet fra Sogn vitner om at jernbarrer har kommet fra Østlandet. Også en spesiell bisseltype og ringspenner indikerer en nær forbindelse. I de arkeologiske undersøkelser på Valum ble det funnet rester av makrell, som kan være et resultat av denne handelen med sogningene. Et godt datert båtnaust på Åker[7] viser at hedmarkingene hadde store skip som kunne uten problemer seile fra Mjøsa, ned Vorma og Glomma og ut til Skiringssal. Denne handelsplassen var ikke bare Vestfold-Oppland – rikets kommersielle sentrum, men også et knutepunkt for norske farbønders ferder østover til Gotland, Helgö senere Birka og Gardarike, sørover til Hedeby og Frankriket og vestover til de britiske øyer og norrøne øyene vest i havet. Ptolemaios sin kunnskap om Hedmarkingene viser at folket her var godt kjent langt sør på kontinentet allerede omkring 150 e. Kr.

Hva inntekter av fjern- og lokalhandelen i Skiringsal kaupangen i Vestfold og Hamarkaupangen kan ha betydd for styrking av vestfoldske og hedemarkske kongedømmes maktgrunnlag, lar seg ikke konstantere. Men det må ha lov til å tro, er at det i Vestfold og Romerike/Hedemarken fra 800-tallet av fantes markeds- og handelssenter som kan ha betydd noe for konsentrasjon av økonomiske ressurser. Disse ressursene og da sa særlig jernet har kommet enkelte storætter til gode, bl.a. ætten til Halfdan Kvitbein. Av den grunn må en gå ut fra at Hamarkaupangen var underlagt politisk kontroll fra ham. Med visse unntak synes det å være alminnelig at politisk dominante grupper etablerer seg i områder med de beste næringsmuligheter. Forklaringen er enkel, i disse områder kan de akkumulere det overskudd som nødvendig for å opprettholde en militærorganisasjon. Ynglingekongenes dominans på Østlandet har som nevnt hvilt på en relativt sterk hærmakt, på mer eller mindre regelmessig inntekter av handel ved kaupangene Skiringsal og Hamar.

 Markedsplasser

Hos enkelte arkeologer har det vært tendens å betrakte handelen mellom Norge og Vest- og Mellom-Europa i yngre romertid og folkevandringstid som omfattende. Wenche Sloman er en utpreget eksponent for denne retningen. For folkevandringstiden tenker hun seg:

… en fast oppbygd handelsorganisasjon som alle var interessert i å opprettholde. Fra Norge ble utført dun, fjær, spekk og huder av sel, hval, hvalrosstann og pelsverk.[8]

Det er verdt å merke seg at spor etter disse transaksjoner ikke finnes i samtidige litteratur. Det finnes imidlertid en notis hos Jordanes som indikerer at svenske stammer i folkevandringstiden hadde handelsforbindelse med det romerske riket. Østsvenske handelsforbindelser i folkevandringstiden er også rikelig dokumentert gjennom de arkeologiske utgravninger på Helgö og Birka.

Med sikkerhet kan en si at det markedsøkonomiske apparat var mindre utbygget enn på 1000-1200-tallet. Et vendepunkt var inntruffet noen århundrer tidligere. I europeisk økonomisk historie er det 10. og 11. århundre et skille av uvanlige dimisjoner. Gamle byer som tideligere først og fremst hadde vært religiøse sentra, ekspanderte og nye ble grunnlagt. Mange av de fremdeles eksisterende byene i Nord-Tyskland og nordligste deler av Frankrike, Flandern, Brabant og Meuseområdet, ble etablert i det 9. århundre. Tyske og belgiske forskere har funnet frem til en rekke tekster og diplomer som bekrefter dette. I følge Latouche var imidlertid handelen fremdeles på et forholdsvis primitivt stadium.[9]

De profesjonelle handelsmenn var for en stor del agenter og utsendinger for verdslige eller geistlige fyrster. Byer og markeder ble etablert av fyrster som ledd i deres økonomiske politikk. Særlig fremtreden er denne politikken i Tyskland på 900-tallet. De politiske og økonomiske forhold var ikke de samme i alle områder som Norge kan ha hatt handelsforbindelse med. Det faller naturlig å skille mellom følgende tre områder: Det frie Germania inkludert Danmark og Sverige, England, Gallia eller Frankrike.

I England kan en ikke vente med å finne markedsøkonomi før politiske forhold ble stabilisert fra ca. 750 e.Kr. og utover Det var først etter at Germania var trukket inn i det europeiske politiske system, at vi finner virkelige markedsplasser. Det er uklart om de germanske folk opprinnelig har hatt mekanismer for flyt av varer eller markedsøkonomiske mønstre.

De var utpregete agrarfolk, og de gammelgermanske ord for kjøp, salg og pris er alle av sen opprinnelse eller er blitt erstattet med latinske ord. Tacitus forteller at germanerne hadde liten forståelse for verdien av sølv eller gull, bare de som bodde nærmest den romerske grense forsto bruken av sølvmynter. Tacitus opplyninger om uvitenhet om pengers verd i det indre Germania blir bekreftet av det arkeologiske materiale. Selv om det i senere år er gjort stort myntfunn på Gålå i Sør-Fron, er de store myntfunn fra første århundre etter Kristus samler seg i et forholdsvis smalt belte langs den romerske grensen. Fra det 2. århundre har en imidlertid også store myntfunn fra det indre Germania, inkludert Danmark og Sverige.

I en diskusjon om markedsøkonomi i folkevandringstiden er det naturlig å ta utgangspunkt i de arkeologiske undersøkninger på Helgö i Mälaren. Disse undersøkninger har brakt for dagen tusenvis av funn. Funnene går tilbake til første århundre etter Kristus. Majoriteten av funnene skriver seg fra folkevandringstid og merovingertid. Det er rikt innslag av utenlandske produkter fra Vest-Europa, det baltiske område og områder enda lenger mot øst.

Den sosiologiske og merkantile karakter av Helgö har man enda ikke noe klart bilde av. På Helgö var det ingen by i vanlig forstand, men muligens var det en markedsplass her. For meg er det naturlig å sette den i forbindelse med kongemakt som tradisjonene og de arkeologiske funn indikerer ble etablert i Mälarområde mellom 400 og e. Kr.. Viss dette er riktig, kan Helgö ha vært et møtested for kjøpmenn fra øst og vest under proteksjon av kongemakten. Helgö kan også ha vært endestasjon for kongens handelsutsendinger. Ingen andre boplasser av Helgös karakter har hittil blitt oppdaget i Nordsjø- eller Østersjø-området. Det er ofte antatt at de første handelssteder oppsto i vikingtid. Imidlertid kan også andre steder enn Helgö føres lenger tilbake i tid, men disse har sine retter i merovingertiden. De arkeologiske utgravninger i Hedeby i Nord-Tyskland har brakt for dagen spor etter bebyggelse i merovingertiden. Et myntfunn viser bosetning som går tilbake til en tidlig del av det 8. århundre e. Kr. Det er indikasjoner på handel og håndverk for denne bosetningen.

Dorestad er flere ganger nevnt i skriftlige kilder fra sen merovingertid. Byen er også nevnt i et skrift fra omkring 650 e.Kr., og da som senter for frisisk makt.[10]

De utgravninger som er foretatt viser store myntfunn fra 750 og 830 e. Kr., denne konsentrasjon av mynter i tid viser at stedet hadde sin glansperiode på den tid. Quentovic er en annen frisisk by som er nevnt i skriftlige kilder fra merovingertiden og vikingtiden. Hvor den har ligget vet vi ikke, men mynter laget her i det 8. og 9. århundre e. Kr. kjennes i stort antall. Foruten Quentovic og Dorestad må Domburg på Walcheren i Nederland ha vært en viktig frisisk handelsplass. Domburg er ikke nevnt i skriftlige kilder, men det er funnet tallrike merovingiske gullmynter og angelsaksiske sølvmynter.

Det er mange sikre indikasjoner på merkantil virksomhet i området mellom Rhin-munningen og Jylland i merovingertiden, er vårt kjennskap til dette i folkevandringstiden begrenset. Det er ikke funnet markedsplasser som kan sammenlignes med Dorestad eller Domburg.

Under de primitive økonomiske forhold som hersket i Gallia/Frankrike i på 200-300-tallet kan en neppe vente stor handel til Norden. Det skulle imidlertid ikke være noe i veien for at enkelte luksuspregete varer kan ha vært omsatt.  



[1] Bårdseng, Line 2000 :94ff

[2]  Schøning, Gerhard 1942 : 53

[3] Myhre, B Borre- et merovingertidssenter i Øst-Norge. Økonomiske og politiske sentra i Norden ca. 400-1000 e.Kr.  : 155ff Åkerseminaret, Hamar 1990 Universitets Oldsaksamlingens Skrifte. Ny rekke. Nr.13

[4] Skre, D Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Doktoravhandling. : 464I trykk

[5] Hougen Karine Ellen Handel og samferdsel i Nordens Vikingetid :183 Viking bind XXIX Oslo 1965

[6] Hamar Arbeiderblad 14. Juni 2000

[7] Rolfsen, Perry Båtnaust på Jærkysten. Stavanger Museums skrifter 8 1974 Stavanger

[8] Sloman Wenche Folkevandringstiden i Norge : 58 Stavanger Museum 1955

[9] Latouche Robert The Birth of Western Economy : 285 London 1961

[10] Jellema Dirk Frisian Trade in the  Dark Ages : 17 Speculum 1955