Dystingbo krigrådets tingsted

Dystingbo krigrådets tingsted.

Dystingbo uttales dys’ting’bo: Skrevet som Dystingboe 1446, 1595 1622, Distingboelsz 1517, 1519, Distingbo 1595, 1774. Dystingby 1761[1].

Stedsnavnetbestår av tre ledd, Dys-ting-bo.

Det hersker en hel del forskjellige tolkninger av navnet, H. Koth[2] og O. Kolsrud hevder navnet er Dis-ting, er markedsplass. I sin begrunnelse nevner de at den opprinnelige kaupangen har ligget på høyden ved Vang, og at Dystingbo er et minne om det tinget som ble holdt her vinterstid. Deres forklaring av stedsnavnet er antagelig inspirert av Disasagaen.

Eric Elgqvist er ikke enig Koths og Kolsruds tolkning; “denna sammanställning är dock förfelad,” [3] M. Olsen er også skeptisk til Koths tolking, han samtykker med Elgqvist og mener at navnet inngår i et gammelt elvenavn.

Olsen og Elgqvist hevder at Finsalbekken har opprinnelig hatt navnet Dysta. Olsen sikter antagelig til at bekken har navnet fra stedsnavnet Dystvold som ligger ved Finsalbekkenlenger opp, oguttales dýsst’vøll. Rygh hevder at førsteleddet er dyst- og sammenstiller det med nynorsk. dys, duste, dust “ drysja, smått. dysjeregn”[4] Rygh nevner at ”Navnene kunne komme af dust n. (i folkesproget nu f.,) støv”.[5] Det har blitt oppfattet av Olsen at det er fossen ved Dystvold som har gir dustregnet (duskeregn) og som har gitt denne tolkning. Fossen ved Dystvold har en variabel vassføringen over tid, den kan derfor ikke gitt et konstant duskeregn som kan settes forbindelse med stedsnavnet. Ved innkjøringen til Vestre-Dystvold ligger en stor haug som kan være opphavet til førsteleddet dys av gn. dys ” steinrøys, liten gravhaug” som er av samme ordstamme som gn. dysja ” sammenkastet stein, røys ”. I eldre tider har bekken på sin vandring gjennom landskapet hatt navn etter de steder den passerer f.eks. Dystvøllbekken, Kjøsbekken (-elva), Greftenbekken, Ilsetbekken, Ormseterbekken osv., med andre ord bekken har ikke hatt noen enhetlig navn.

Finsalbekken strømmer på sin vei gjennom noenlunde flatt landskap så navnet Dysta er ikke noe passende navn på denne bekken etter Ryghs tolkning av ordet Dyst.

 Dystingbo i dag

Av andre elvenavn med førsteledd Dyst-, er Dysta elv som renner sydover mellom Nes på Romerike og Odalen som i målføre uttales dy’ssta. Dysta renner gjennom Dysttjern, ved en gard som heter Dystlid og ut i Glomma ved Dysterud. Denne elven renner stille gjennom et flatt lende slik som Finsalbekken. De eldste skrift av Dysterud; j Dystu rudhi 1394, tyder på at det må være sammensatt med genitiv til et nylagetmjuktelvenavn Dysta. Dyst er visselig en avledning på -t til stammen i gn. dúsa “hvile seg”, nn. dusa, duste “hvile, sakke akterut”, gn. Dus int. ”hvile, sakte, doven, logn, stille”, nyislandsk. dúsa “være i ro”, dús int.“ blikkstille, havblikk, stille vindstille på vatnet solblank”, således Dysta opprinnelig betyr stille elv eller stilt i en elv. Har bekken hatt dette navnet er det kun fra Nedre Skråstad og nedover til Torshov, for nedenfor passer ikke denne beskrivelsen her har bekken større fart. Vi kan derfor se bort ifra M. Olsen og E. Elgqist tolkning om at Dystingbo skal komme av elvenavne Dysta.

Dessuten er de to siste leddene – tingbo ikke forklart i forhold til førsteleddet Dys-.

Dystingbo hadde i gammal tid årlig jordleie på en fjerding rugmjøl (46 kg.). Dette er lite i forhold til andre garder i Vang, bare en sjettedel av jordleia til en fullgard på 1600-tallet.

I nyere tid har Dystingbo hatt et areal på ca. 100 da., i dag er det bare 60 da. igjen.

Dette er lite sett i forhold til en navnegard i Vang som har hatt omtrent 1000 da.. Derfor kan ikke Dystingbo primært ha vært gard. Hva skjuler seg da bak dette gamle navnet?

Etter kart av 1761 går det fram at Vang kirke lå på Dystingbos eiendom, hvilken betydning har dette for den videre tolkning? Går vi til Sverige for å se hvilken betydning ordet dís har i forskjellige sammensetninger, er det gammelsvensk dísaþing, skrevet; in nundinis dictis disathing i 1304, dysæthingh i 1322. Denne skriftform antas å være genitiv flertall av dís.

Vi har sett at førsteleddet i Dystingbo er skrevet både med i og y. Når man finner y i stedsnavnet beror det på at trykktunge vokaler i norrønt i fremre stilling får en rundet fonem, slik at den urunda i blir i fonemet runda y. Dette betyr stedsnavnet opprinnelig skrives med i selv om uttalen er med y, og at navnet må komme av dis “kvinnelig gudinne”, dette vil si at navnet må stamme fra urnordisk *þis “kvinne, frue” som svarer til dagens uttale (þ i framlyd uttales som th i engelsk thing).

Religion rommer et forestillingsunivers som kommuniseres i form av fortellinger. Disse fortellingene er uhyre viktige elementer i kulturen. I bunnen av hver kultur ligger det som regel noen hovedfortellinger som gjenskapes og forandres i stadige nye varianter. Dette er kulturens myter eller helligefortellinger.

Disasagaen er en sånn helligfortelling som stammer fra Wannegarngods ved Sigtuna i Sverige som forteller noe om opprinnelsen til Distinget.

Disasagaen handler om dronning Disa fra omkring ca. 500 e. Kr... Sagnetforteller om at hun forhindret hungersnød i landet:

“Uti kong Sigtryggs tid var i Sverige stor hunger. Derfor ble det holdt ting, det medførte at alt udugeligfolk skulle slås i hjel. Disa, en rådsherrens datter av Wännegarn (Wannegarn ligger 5 km. nord for Sigtuna) skjønte seg ikke på sådant forslag, og mente seg, så kvinnfolk hun var, vel kunne finne på et bedre forslag. Denne uttalelsen fikk kongen høre, hvor han straks ba henne komme til seg. Om hun var så vis, skulle hun nå få bevise. Kongen bestemte at hun ikke skulle komme kledd eller ukledd; til hest eller til fots; akende eller bærende; roende eller seilende; ikke i ny eller ne; dag eller natt. Disa som var en skarpsindig jomfru, gjorde således: Hun svepte seg inn i et fiskenett; spente en bokk for en slede; sitt ene bein støttet hun på bokkryggen, det andre på sleden. Slik kom hun til kongen, i skumringen på den dag da månen ble full. Hun ga da det råd til kongen, at folket ikke måtte drepes, men gis en øks og såkorn og la dem sende til det nordlige av Sverige (sagaen sier nordlande), slik at de kan rydde ødemarken. På den måten fikk folket beholde livet og riket ble utvidet, og kongens inntekter økte. Dette likte kongen så vel, at han fulgte hennes råd, og tok henne til sin dronning. Til minne om denne handling innsatte han i Uppsala et ting, og et marked, som inntil våre tider har vært holdt, og kalles Distingen.[6]   

 

Dette sagnet har mye tilfelles med Tacitus, beskrivelse av germanernes Nerthuskult. Han forteller hvorledes den hellige vogn blir brukt til å kjøre gudinnen med rundt i landet for å sikre sol og gode år. De mange ofre av kvinnesmykker i yngre bronsealder tyder sikkert på dyrkelse av en kvinnelig guddom i bronsealderen. Dreibjergvognen er av arkeologer satt i forbindelse med Nerthusdyrkelsen, og stolen som ble funnet sammen med vognen er tolket som gudinnens sete.

Vi må se på Disadyrkelsen som en slags fortsettelse av Nerthuskulten, og Frøykulten en videre føring av Disakulten. I alle kultdyrkelsene har kjøring med vogn spilt en viktig rolle. Fra Sverige kjennes en beskrivelse av Frøydyrkelse i historien om trønderen Gunnar Helming som var blitt dødsdømt i Sveariket, men som reddet livet ved å utgi seg som Frøy. I historien fortelles hvordan Frøy, og en prestinne, som var gudens kone, reiste rundt i landet i vogn for å sikre gode avlinger. Gunnar Helming kom vel fra sin rolle som

Dreibjergvognen  funnet ved Dreibjerg presetgårdsmose                    Frøy, det ble milde vintre og godt år, oggleden var stor blant svearne da gudens kone ble med barn. Skildringen kommer fra en sen kilde, Flateyarbok, og er vel neppe riktig i alle detaljer, men det er så stor sammenheng mellom beskrivelsen av Gunnar Helmings vognferd som Frøy, Disas sledetur og Tacitus beskrivelse av Nerhusdyrkelsen, at sagnet om Gunnar Helming sikkert går tilbake på minner om en virkelig kult.

Hvilken religiøs eller kirkelig fest som Distinget i fordom tid forente? Svaret på dette finner vi i Olav den Helliges saga kap 77:

”I Svitjod så lenge hedendommen varte, at det skulle være hovedblot i Uppsala i gjøåmåned, da skulle de blote for fred og seier for kongen sin, og dit skulle det komme folk fra hele Sveavelde; der skulle også alle svears ting være. Det var marken og handelsstevne der også, og det varte i en uke, og da kristendommen kom til Svitjod, holdt likevel lagtinget og markenen seg. Men nå siden hele Svitjod er blitt kristent og kongen har holdt opp å bo i Uppsala, er marken flyttet og holdt ved kyndelsmessetid (2 feb), og slik har det vært hele tiden siden, men nå varer den ikke mer enn tre dager. Der er sveatinget, og dit kommer de fra hele landet.”                                                                                                                                                                             

 

Snorre gir hermed klart beskjed om at i middelalderen utgjorde Distinget Svearnes felles lagting og på samme tid som kyndelsmesse, på de første dager i februartil minne om Maria kirkegang. Dette vil si at det var den store kirkefest som innledet Distinget.   

Denne festen ble feiret under høytidlig festtog med brennende lys, derav navnet kyndel (av kandela som betyr lys), og ved dette tilfellet innvigdes alle de lys som skal brukes for gudstjenestelig bruk det kommende året. Med denne opplysning forstår vi nå hvorfor Distinget blir så kort omtalt i Uplandslagen, for det er identisk med Kyndelstinget som i samme lov omtales i § 10:

“Nu påbjuder kongungen här och leding, rodd och utrustning. Då skall man utse bestättning och skepp och befälhavare och alla roddare. Och skall han (ledingen) påbjudas på kyndelsmässotinget och vara tillstädes på mönstringen”.

 

Vi erfarer nå at på Kyndelsmessetinget ble de viktigste militære vedtak bestemt. Dette tinget krigerske beslutninger var ennå i den kristne kirkefest. Under Disatingets navn gjemmer det seg et opprinnelig allment krigsråd som en gang om året under den hedenske tiden sammenføyer de forbundene stammer og Hundaret til Uppsala.

Disa er den nordiske motsvarighet til den egyptiske gudinnen Isis. Hos egypterne avbildes Isis med et nett om hodet og midje, likeså Disa som kom innsvøpt i et nett, men Isis forekommer også avbildet bare med nett om hodet. Både Isis og Disa ble dyrket i Gjø måned (tid som omfatter slutten av februar og en del av mars).

Både Isis og Disa har sin opprinnelse i den skytiske jaktgudinnen Diana med sitt jaktnett. Diana (uttales med lang 'i'og en') er en adjectival form utviklet fra indoeuropeisk * divios, tilsvarende senere' divus ',' dius ', som i Dius Fidius , Dea Dia og i nøytrum form middels mening himmelen. Det er forankret i indoeuropeisk * d (e) y (e) w betyr lys himmel eller dagslys, som også avledet av navnet på vediske gud Dyaus og det latinske deus (gud), dør (dag, dagslys).[7]

Disa festen i Uppsala, Diana festen i Ephesus (Efeos) og Isis festen i Egypt er analogisk lik både tidspunkt og utøvelse. Etter Plutark (Plutark gresk. Plutarkhos ca.45-ca. 125 gresk historieskriver og filosofisk skribent) gikk de egyptiske prestene ved Isis festen nattestid til havet på den 19:de måneden Choiac (Goe eller Gjømåned) og bar opp en kiste, som inneholdt en rund gyllen ask som forestilte solen, og ropte med høy røst at Osiris (Osiris egyptisk gud, knyttet til dødsriket, sønn av Geb Jorden)var gjenfunnet. Det vil si at solen var gjenoppstått. Plutark nevner Isis var tingsrettens overhode. Ordet Disating antyder at hun var tingsrettens skytshelgen som også Isis var tingsrettens leder, også i romersk mytologi var rettferdigheten en gudinne, rettferdigheten er dydenes dronning, (Justitia est regina virtutum). Trolig er Isis og Disa er de samme skytshelgener.    

Olaus Magnus den siste katolske biskop i Uppsala nevner i sine memoarer at ved midtvinter ble det holdt marked på isen, og isen var så tjukk hatt den bar ”tyngden av hele den tallrike skara folk og buskap og varer… og fra fordoms tid til denne dag har denne marked kalles Disting”. I gamle dokumenter fra Uppsala nevnes også dette tinget for Disa- eller Dysa-ting.

I Uplandslagen taler virkelig om Distinget. I loven aller siste paragraf, Thingmalabalkens § 14 står det:Disæþingx friþær gangær in a Disæþingx dagh, ok standær tweggiæ kiöpþing mællum. Det är: Distingsfrid tar sin början på Distingsdagen och räcker mellan tvänne torgdagar”. Med andre ord var det ting hvor tvister og krigsråd ble holdt i tiden mellom torgdagene.Vi forstår nå lett at de gamle landskapstinget som samlet folk på bestemte tider for avgjøre rettstvister, på samme tid ga anledning til bytte av varer som var foranledningen til markedet.

Vi har nå sett at Åkerområdet er stedet hvor hirden har sin forlegning, det vil være naturlig at det også her ble holdt krigsråd. En må videre anta at dette rådet eller rettere Distinget ble holdt på kirketomten, derved oppstår også navnet Vang. Navnet Vang er brukt om steder der hvor folk samles,

“Vanggressgrodd voll’. Stedsnavnet Vang forekommer oftest i de store og gamle bygder Øst-Norge og i Trøndelag, i de fleste tilfeller ligger Vangen sentralt i bygden. Navnet opptrer forholdsvis ofte som navn på kirkested og sogn, og det må derfor ha vært mer en gressgrodd voll, en hedensk motsvarighet til “kirkevangen”. Dette kommer tydelig fram i Lokasenna vers 51 hvor Skade truer Loke; Fra mine ve og vangr skal det alltid komme kolde råd mot deg. [8]  Torolv Mostrarskjeggs herredsting på Island var vangen så hellig at ingen måtte krenke den. Etter Uplandslagen ble tinget og handel holdt på samme sted, dvs. ved nåværende Vang kirke. Markedet, tinget og den personlige kulten har her fulgt en hedensk kalender og følgelig har sine røtter lenger bakover i tid, kanskje allerede til de første gårdsdannelser i yngre steinalder. 

På grunn av landhevning trakk Mjøsa seg tilbake og gjorde havneforholdene ved Åker ble utjenelig, framtving flytting både av tinget og markedet. Markedet flyttet til Storhamarodden hvor havneforholdene var gode. Tinget ble flyttet til sundet mellom Helgøya og Nes. Mye tyder på at det var Ynglingekongen Halfdan Kvitbein som flyttet markedet til Storhamar etter svensk mønster, og samme flytting som han foretok i Vestfold hvor han flyttet tinget til sletten ved Tjøllingvollen. Antakelig fikk tinget ved Tjøllingvollen og tinget ved Nes/Helgøya klarere rettslig betydning for hele Hedemarken og Romerike. Senere satte Halfdan Svarte klarere ordlyd på tinget og kalte det Heidsævisting.

 Disene.

Religion har alltid en samfunnsmessig relevans. Kulten har med samfunnet å gjøre fordi alle former for menneskelig kommunikasjon skjer i en sosial kulturell kontekst. Fortellingene mytene, har også med samfunnet å gjøre, for i de hellige historiene ligger de modellene som samfunnet er strukturelt etter. Det betyr at religion alltid har med maktforhold i et samfunn å gjøre. Det kan gi seg utslag i produksjon av myter og riter som funksjon å legitimetere maktgrunnlaget til bestemte slekter; slik produseres herskerideologi. Det var ikke bare den rettslige siden som var hovedsaken, det var like mye den religiøse siden som tiltrakk menneskene i stor grad. Offer, ting og marked som utgjorde den felles treenige punkt som det allmenne liv til folket i fredstid handlet om. Disa-blot, disting og Disa-ting var med andre ord det store midtvinter marked og hvor rettspraksis ble utøvd i Uppsala i uken fra omkring 17. februar. 

Den hinsidige verden kan være forlokkende og by menneskene på velsignelse, men den kan også være skremmende og truende. Menneskene kan gjøre bruk av kreftene i den andre verden, men de kan også ha behov for å beskytte seg mot disse. Det betyr at menneskene stadig kommuniserer med den andre verden. For våre nordiske forfedres religiøse fantasi var Diserne særskilt merkelige, de forestilte det skjønne kvinnelige vesen, beslektet med Nornene (Nornene er vise; ikke bare kjenner de guders og menneskers skjebne, det er Nornene som skaper skjebnen) som Nornene stod Disene for skjebnen. Alle menneskene hadde sin Dis, (gen. diser flert. Disir, gen. Disa), sin ledsagerinne, sin Fylgja eller Haminga. Noen egentlig forskjell var det ikke mellom disse vesener, det eneste var at Fylgja kunne framtre i dyreskikkelse. Vi skal kunne si disene var beskyttelsesengeler, gode engler, om vi ser bort fra det gode og det rette som vår kristne fantasi vil forene. For den hedenske menneske var tanken ikke på noen indere høyere makter, snarere skulle Disene kunne betegnes som ytre lykke, lykke, eller det motsatte ulykke. Ordene dísablót og dísarsalr er kjent både fra Ynglingesaga, Hervarar saga og Friðþiófs saga.

Det har vært mange forskjellige tolkninger av ordet dís. Munch har sammenstilt det med Ulfilas gotiske bibel hvor ordet deisei (dïsï) forekommer (2 Kor..11: 3) som har blitt oversatt med klokhet, listig. Flere språkforskere heller til at det kommer av gammeleng. ides, fsax og fhty. idis (itis) “kvinne, frue” som er den samme tydning som gudenavnet Frøya gn. Frøyja, húsfrøyja ”husfrue”. Ordet dís svarer til det gammelindiske gudinnenavnet Dhisánã “frue”. Opprinnelig betyr ordet kvinne, frue, dette kommer også fram ved at det bare er kvinnenavn i sammensetninger med -dis, Herdis (stridskvinne), Frøydis (kvinnen som gir mange avkomme) Hjørdis (sverdkvinne), vanadis (jordløs kvinne) osv.

Ordet har også språklig likhet med lat. deus ”gud, gudinne”, deus otiosus ”skaperguden”, ogfra den indoeuropeiske roten deiwos ”himmel”.

Gudsbegrepet viser seg å henge sammen med himmelens hellighet, dvs. med lyset og oversanselige som da Disene åpenbarte seg både under søvn og i våken tilstand. Ofte når krigeren sov på sitt skjold natten føre den forestående kamp, så han sin lyse Dis lette skikkelse i drømmen som ga han løfter om seier, eller han så mørke alvorlige Disa forkynte hans død. Det var også hun i kampens glød som hjalp han til å unngå motstandernes døende hugg, men hun stod også i veien for motstandernes spydspiss. Når Disene grep inn i livets alle nærmeste forhold, var det naturlig at man egnet dem særskilt aktelse og tilbedelse. Det finner vi i de fornnordiske sagene hvor Disablot, offer til Disene varen offentlig kultform som bledyrket i samtlige skandinaviske land, menhovedsakelig på østnordisk område. Allerede i det gamle Egypt ble det skildret englelignende vesener. Her er det en høy grad av sammenfall med beskrivelsene om de nordiske disene. I den greske mytologien er det gudenes sendebud, Hermes, som har disenes eller englenes rolle.

Det var ved et Disablot som Fritjof den djerve traff kong Helge og leverte han den utkrevde skatten fra Orkenøy. Og hvor kong Helge falt om fra kongesete, og på samme gang han gjennom sin uforsiktighet satte Balderstemplet i brann.

Det var ved Disablot i Uppsala i Disatempelet som kong Adils fall av sin hest og knuste skallen i fallet mot en stein:

”Aðils konungr var at dísablóti ok reið hesti um dísarsalinn. Hestrinn drap fótum undir honum ok fell ok konungr af fram, ok kom hofuð hans á stein, svá at haussinn brotnaði, en heilinn lá á steininum; þat var hans bani. Hann dó at Uppsolum ok er þar heygðr”. Professor Noreen har tolket dette vers: “Adils fikk i form av døden umiddelbart svaret av sin dis, hvilken han forgjeves forut hadde ofret”[9]

Etter B. Nermann fant denne hendelsen sted i år 575.[10] Når stormenn døde var det viktig at de ble hauglagt i sakralsentrets midtpunkt, eller som før postulert gravlagt nær sin Disa.

Disas arvtager i vikingtid Frøya delte valen, slagfeltet av døde krigere, med Odin. Hennes bolig heter Folkvang, navnet som forresten lik det kortere Vang, viser til et folkerikt sted, noe som kunne passe på et kollektivtdødsrike. Fruktbarhetsgudinnene er dessuten ofte knyttet til død og dødsrike generelt. G. Schøning nevner hauger fra hans innreise i Vang;

thi jo meere man nærmer seg Vang eller hoved-kirken, jo meere tiltager og antallet av kjæmpe hauger, hvilke blive tilsidst næsten fler man kan tælle.”

 

“-foruden adskillige mindre, som her er å se nesten overalt, -og samme steds muligt endnu fleere, omkring kirken og prestgaarden ligger her en usædvanlig stor mængde af større og mindre kjæmpe-høie, rundt om paa alle kanter, især ligger østen for kirken en stor samling af høie paa mark, som kaldes Dystingboe, -og adskillige smaa steenrøser… På Dysting-bo en stor fladaktig rund, med steene besatt haug… mueligt ere her, i de eldste tiider, holdt offringertil Disa, samt ting paa samme tiid, og markeder.. fra disse(Hjellum)mot vesten gaar, som en ophøiet ryg, af sammenkastede steene, mueligt en fordum brolagt vei.[11]

 

Denne fordums brolagte vei minner sterk om veier en finner ellers i Europa fra hellige steder, den mest kjente er en nylig vei funnet fra Stoneheng i England. Her har arkeologene funnet rester etter en vei som går fra hellige stedet Stoneheng til elven Avon.

Denne vei antas å være brukt til å frakte asken fra de døde som ble brent ved Stoneheng til elven, hvor den ble spredt.

Spørsmålet er om veien i Vang har gått fra den omtalte offersteinen ved Dystingbo til Svartelva? I tilfelle må vi også koble inn Skattum og vaneguden Skade som begge navnmessig har navn etter Svartelva:

Det har vært vanskelig å finne en tilfredsstillende forklaring på navnet skaði, det har sammenheng med atdet finnes flere språklige forklaringer som gir en gode tolkninger.            J. Sahlgren og F. R. Schörder kombinerer navnet skaði med lat. scateo,-ere “ springe fram” og litau. skastu, skatau, skasti “ springe, hoppe”[12]. Sahlgren begrunner sin tolkning til de offer i kilder og sjøer som var vanlig for vanekulten, og skaði må derfor være en elv- og sjøgudinne. Sahlgren hevder av skaði komme av en eldre ordstamme skaþkilde, flod, sjø” (jf. ovenfor lat. scatere springe fram). Uavhengig av de forskjellige tolkningsforsøk har skaði blitt oppfattet som en månegud. Hj. Lindroht tror Ull kan være den glinsende solguden, og Skade er denne guds bleke forfølgere [13]. Denne tolkning av Lindroht viser at det har eksistert et gudepar Ull og Skade. De tolkninger som knytter skaði sammen med fsax. scado, fhty. scato, got. skadus “skygge”, harmonerer best om Skade som månegud. Etter dette må Ull og Skade være et gudepar, fra tidenes begynnelse er Ull den lyse, Skade det mørke som er knyttet til hverandre. Skade må derfor oppfattes som en gud for de døde eller en gud som har blitt dyrket til vern mot skade ogdød. I den mening til i særlig grad å verne mot skade på grøde og avling. Det er også meget trolig vi har her forklaringen på navnet på Svartelva “ den mørke elva, eller Skades offer elv.” Og som nevnt er vann det livgivende hvor oppstandelsen igjen skal oppstå.

Hvordanhar så navnet Skade blitt uttalt i den tid som var hennes tidsalder, urnordisk tid?

Først må vi ha litt språkhistorie. Urnordisk språk regnes fra 0-700 e. kr. før den tid var det felles germansk språk. Det urnordiske språket deles igjen i eldre og yngre urnordisk og hvor vi får et markert dele ved 400-500 tallet (synkopetida) som sammen faller med folkevandringstiden. Skade er skrevet med -ð- som egentlig i urnordisk er fonemet q. Fonemet q finnes ikke lenger i moderne norsk, men ble fra først utrykt med grafemet þ i alle stillinger, (se ovenfor elvenavnet skaþ, uttales ska ´tt), men þ ble etter hvert med i framlyd, og ð i inn og utlyd. þing uttalt qiing - som i engelsk thing. Staþir norrønt staðr - uttales som th i engelsk that. Vi kan her følge eksplosjons konsonant thvordan den har utviklet seg i inn- og utlyd fra et felles germansk språk, til uttale th i norrønt, til d i moderne norsk.  I den norrøne normalortografien blir det brukt ulike tegn for de to variantene þ for den ustemte (þing) og ð for den stemte (stað) I Snorre Edda er navnet skrevet þ; Skaþi heitir dottir Þiaza”

Etter dette kan en si uttalen av navnet Skade har i urnordisk tid vært; ska’thæ. Mellom år 1000 og 1200 skjer det en forandring i vokalsystemet, der den lave æ faller sammen med mellomhøy e ogbliretter språkutviklingen uttalt som e. Etter at norrønt fårlatinske bokstaver ved år 1000 blir gudenavnet skrevet Skaðe og senere Skade.

Den gard som peker seg klart ut som Skades kultplass etter den urnordiske uttalen, er Skattum uttales ska’ttom. Det er tydelig her førsteleddet Skatt- opprinnelig er urn. skaþ som vi husker ble uttalt ska’thæ som er overensstemmelse med grafemet på soknenavnet i 1361, Skattæims sokn. Denne uttalen har blitt oppfattet av de første skrivere som lang konsonant slik at grafemet har utviklet seg til -tt, gjennom middelalderen i tråd med den opprinnelige uttale (se ovenfor). Sisteleddet -um er heim, O. Rygh skriver om heimnavnet på Østlandet; - er udtalen nu -óm, aam,-øm, skriftformer um eller i enkelte tilfælde -im.” [14]Det kan stilles spørsmål om heim i forbindelse med gude-navn kan tolkes hjem som menneskebosted. Det er vel mer riktig å tolke det verden, Skades verden. Vi ser nå hvordan tydning av stedsnavnet harmonerer med områdets kultiske posisjon i Heidnir, og når vi vet at på Skattum har det vært kirke som var vanlig å reise på gamle kultplasser ved kristendommens innførsel. Denne kirken stod 250 meter sydvest for husa på gården. G Schønning beskriver dette kirkestedet:” Strax vesten for gaarden ligge 2de runde kjæmpe-høie, strax vesten for dem igien en lang ryg eller ophøiet plads, paa hvilken ligge 2de firekantede, med steene rundt omkring besatte, samt dermed belagde steen-plader”[15] På Skattum er det et meget stort antall gravhauger, røyser og hustomter, bl.a. en stjerneformet haug med steinsetning langs kantene. Når stjernehaugen har denne formen kan dette være med å bekrefte Skade som en himmelgudinne. Eller som nevnt ovenfor en gud for de døde. Hj. Lindroht har gjort en redegjørelse om gudenavnet Skade og hvor navnet finnes i stedsnavn. Han finner stort antall stedsnavn tilknyttet Skade har vært gravsteder i hedensk tid: Skodvin i Bø, Skäfve i Vaxala ligger nære Gamle Uppsala der det er mange gravhauger. På Norr- Skedicka i Börstil er det åtte gravhauger. I Skerike sokn hvor en av Sveriges eldste kirker stått har mange gravhauger. Skäfve i Över-Järna sokn er det 17 gravhauger.Om Sköfdesokn beretter Lindroht: “ På Sköfde hed finnes en mengd gravhöger och bautasteinar i hedens hela strekning.” [16]Skattum skal etter dette da bety “offerstedet ved kilden eller elven, eller elven skað, den mørke elva”, eller ganske enkelt offerelven. Noe som også kan være meget sannsynelig ettersom Svartelva i tidligere tider har hatt et løp på nordsiden av jernbanelinja. Dette kan vi si av navnene på de jordende både på Skattum, (Strandjordet) og på O (Bastudåker)og stedsnavnet Kvæka. Kvæka av gn. Vhik “usikker bevegelse, ustø, unnvikende og tilbakevikende”. Øst for garden Kvæka har Svartelva gravd seg forskjellige løp gjennom tidene, og hatt sitt løp nordenfor husene i mellom husene og Kvækabakken. Her har elva dannet små tjern ned mot O som har blitt kalt av gn. hoo av urnordisk Hanhu, opprinnelig av urgisk o som betyr elv, derav kommer stedsnavnet O.

I følge Schøning har det vært minst 300 gravhauger i Vang pluss alle de hauger som finnes på Helstad og ellers rundt omkring i Vang. Ritene ved død og begravelse hører til livsløpsritene som preget av integrasjon og overgang. Døden var en overgangstilstand. Når et menneske døde, ble ikke dets personlighet og kraft borte, men gikk over i en ny fase i tilværelsen, den døde fikk ny status. Fremdeles ble den døde regnet tilslekten. Graven eller haugen kunne ligge separat eller være del av et kollektivt gravfelt. Dette må bety rett og slett at Vang-Åker området også var et kult- og gravsted. Store kollektive gravfelt er kjent i Norden, for eksempel fra Borre i Vestfold, ved Ålborg i Danmark og Ynglingeætten gravfelt i Uppsala, Birka i Sverige og Grobin i Latvia. Slike kollektive gravfelt går gjerne tilbake til perioden før vikingtiden, antakelig like til folkevandringstid.

Dyrking av Disene må ha vært en offentlig bestemmelse i Uppsala, samtidig er helt klart at dyrking av Diseneharhatt en sentral plass hos fortidas menneske. Hvor dyrking av Disene har hatt en utpreget profan karakter. Kongen var den høyeste representant for menigheten og offergode, de ofret til fred og seier for sin konge og til sine Diser, men først og fremst til den høyeste Dis som var kongens Dis som er beskrevet i ynglingatals vita vættr, (rettslige gudinne) Disenes Dis, den høyeste Disen. Når de høyere gudene Tor, Odin og Frøy som prydet Uppsala templet og særskilt den sist nevnte, fikk under de åtte dager som tinget varte rikelig part av det allmenne offer. Det er da besynderlig at selve hovedblotet ikke fikk navn etter de høyere guder, men etter de lavere guddomligheter. Dette viser hvordan menig mann tenkte, hos Disene trodde de seg å ha sitt beste beskyttelse og sin trygghet til liv og velferd. Denne skjebnefesten er en form for skapelse, hvor man fikk avgjort sin skjebne for hver måned og hver dag det kommende året. Lignende skjebnefest svarer til den babylonske nyttårsfest og av samme betydningsinnhold fantes overalt i orienten. Disesalen må være der hvor folket møter sin Dis dvs. sitt eget Jeg, og hvor krigeren får sitt svar på livet.  

Krig tillegges gjerne sakrale dimisjoner, hvor Disa initierer og beskytter krigeren. Hva var det som ligger til grunn til riding i Disasaler, slik vi ser når Adils ble drept da han red rundt i disasaler?

Fra Dalsland har vi en lignende skildring fra 1700-tallet i forbindelse med spising av julegrøten:

”Først gikk bonden ut och gikk rundt stugan tre gånger. När han tredje gången kom til trampen (trammen), kunde han se, vad som skulle hända det följande året. Sedan gick han in igen och bugade sig vid dörren, och mitt på golvet och vid bordet. Så satte han sig vid bordet. Gumman hans hade slagit opp gröten i ett fat och lagt en sörhåla i mitten (dette skal jeg komme tilbake til). Gubben tog en grötsked, doppade i smörhålan och sade; “Jag mejar i tjock åker.” Sedan tog kärringen en sked och sade; “ Jag tar opp i tjock åker”. Till sist tog gossen en sked och sa; “ Jag gör band och binder i tjock åker”[17]

Når disse magiske formler blir sagt er ment for å se inn i neste år som da Adils falt fra hesten, fikk han umiddelbart i form av døden svar fra sin Dis.

Når vi kan se en forbindelse mellom Adils og spising av julegrøten i julen henger det sammen med at den hedenske julen var på en annen tid enn vår kristne Jul, ved slutten av januar eller begynnelsen av februar.[18]   

N. Lid hevder at Disasaler har vært en kultbygning for en særskilt dis. Han nevner de eneste gudinner som bærer navnet dís er Frøya gn. horn, hørn vanadís, og Skade ôndurdís.[19]

A. Kock har tolket ordet Disarsaler som han hevder er utviklet av et eldre dís-air-salR og betyr disene kult sal.[20] I svensk ordbok antas ordet kan bety “ avlivet persons ånd i kvinnelig skikkelse” sompå forskjellige vis inngriper i de levendes levesett. Når det i hedensk tid omtales dísablót, gjelder det sannsynligvis dísir (flert. av dis)som kollektiv en egen gudeflokk. Ordet dísablót syntes å tilhøre i samme ordklasse som Disablótþing som er betegnelsen på den urgamle marked som ble holdt årlig i åtte dager slutten av januar eller begynnelsen av februar i Uppsala. Dette marked formidlet varer fra det uppsvenske og norrlendske området, vare utførselen bestod først og fremst av skinn og jern. Det regnes også at disablótet feiret samtidig med dísaþing. En vet også fra Uppsala at samtidig med dísablót og dísaþing ble rettstinget holdt i Svithjod (Sverige). Under den hedenske tiden var det gammel sed. Hovedblotet skulle holdes i Uppsala i “Goe” (Goe eller Gói måned som var mellom 12. februar og 15. mars) I dronning Disas saga nevnes også store gjestebud og kappleiker ved vintersolverv. Kappleikene bestod i ridetevlinger og hvor det ble utdelt en pris til den som best kunne ride.

At blotet foregikk i innomhus må først ha kommet i norrøn tid, for Tacitus som levde ca. 100 e. Kr. nevner i sine skrifter Germania uttrykkelig germanerne dyrket sine guder i hellige lunder, og de anså det under gudenes verdighet å tilbede innen vegger og i bilder.[21]              

Til julemåltidet ble det ofret en gris, det samme kommer til utrykk i fornaldarsaga, Hervar saga ok heiðreks om offer til Frøy.Det fortelles her at kong Heidrek blota til Frøy; den største galten han kunne få, vil han gi Frøy. Denne galten var holden så helligat de i alle viktige saker skulle sverge eden sin over busta på galten. Galten skulle så ofres som sónarblót (Són er blitt tolket til måltid) som julemåltid.

Ved juleblotet ble galten leid inn i hallen foran kongen, de la da hendene sine over busta på galten og ga han lovnader. I denne Heidrek saga heter det at han ofra til Frøy ved juleblotet, en annen variant av samme saga ofra han tilsvarende til Frøy først i februar. Her er det gjort nærmere greie for formålet for ofringa: Kong Heidrek blota til Frøya og hedret henne mest av alle gudene sine. Det var skikk å blote en galte, den største de kunne få, de avlet opp galten og ga han til Frøya først i februar, for å få god årsvekst kommende år (“ hann skyldi gefa Freyu til aarbotar i vphafi manadar þess er Febrarius heitir”). Dernest ble det laga til blot for god lykke på reiser (til farsælldar). Folk hadde den oppfatning at denne galten var så hellig at en etter dette blotet skulle kunne ta avgjørelser i alle viktige saker. I Hyndlujoð vers. 8 er galten Gullinbursti omtalt som galten til Frøya. I Ulv Uggassons Húsdrápa str.7 der heter at Frøy; “ riðr fyrstr á borgenum golli byrsta” (ved Balders bålferd).

I Flateyrbók I side 420 er det fortalt om Tidrande sønn til Sidu-Hall, natten etter veizle at vetrnóttum ville ut og se hvem som banka på døra, enda han av en spåkyndig ble advart mot å gjøre dette. Han så to flokker hver på 9 ridende dísir; den ene flokken var lys og vennlig, den andre svart og fiendtlig. Den lyse flokken må være Frøya som omtalt som fruktbarhetsgudinne. Den svarte er Skade en gud for de døde. Om disekulten vet man lite, men i Viga-Glums saga kap 6 er det fortalt om et dísablót på Voss som ble holdt ved vinternetter. I Fornalder saga om Fridtjov den frøkne er det omtalt et disablót i Sogn som foregikk i dísarsalir; “ Voru konungar þá at disablóti, ok sátu at drykkju; eldr var á gólfinu, ok sátu konur þeirra við eldinn ok bokuðugoðin, en súmar smurðu, ok þerðu með dúkum.” [22]På Island har man trodde man på begynnelsen av 1800-tallet at diser har holdt til i visse steiner som derfor ble kalt landdísasteiner.[23] Med denne opplysning om steinene og ordene dísarsalir og dísablót, er det all grunn til å tro at disene har hatt en særskilt kult og at de har blitt dyrket som fruktbarhetsgudomligheter.



[1] navnet er skrevet på kart med -by , kartet er Edv. Erkens eie på Dysttingbo

[2] koht H. Innhogg og utsyn 1921 

[3] Elgqvist Eric Skälv och Skilfingar : 107

[4] Eskeland Lars Norsk Ordliste Høg-norskordliste 1997 

[5] Rygh Oluf Norske Gaardnavne bind III : 92 

[6]forfatterens oversettelse fra tekst på tavler i Viby kloster (Viby er en gård under Wännegarn og er Sveriges første kloster fra 100-tallet)

[7] http://en.wikipedia.org/wiki/Diana_(mythology)

[8]Munch P.A. Norrøne Gude og Heltesagn : 208 revidert utgave ved Haavardsholm Jørgen  1996 

[9] Bugge Sophus Uppsalastudier : 195Uppsala 1892

[10] Nermann Birger Sveriges rikes Uppkomst : 83 

[11]Schøning, Gerhard :27ff  1942

[12] Skagerhult sockens naturnamn side 91 av J. Sahlgren, Skadi und die götter Skandinaviens av F.R. Schröder

[13]En nordisk gudagestalt i ny belysning genom ortnamn side 69 av Hj. Lindroht

[14] Rygh Oluf Forord til Norske Gaardnavne 

[15] Schøning Gerhard Reise gjennem Hedemarken 1775 : 54  særtrykk av Hamar Stiftstiende 1942

[16]  Grønvik Ottar Håvamål strofe 138, vers 1-6 : 25

[17]Celander Hilding Nordisk Jul I : 185 ff 

[18] Petersen Henry Om Nordboernes Gudedyrkelse och Gudetro i Hedenhold : 27

[19] Lid Nils Jolesveinar og Grøderikdomsgudar : 125 

[20] Kock A Svensk ljudhistoria 1904 : 45 

[21]Germania av Tacitus kap. 9, 39, 40, 43

[22] Fornaldarsögur 2 : 85 ff.

[23] Bidrag til en historisk-topografisk beskrivelse af Island. 1. side 580 note 1 av P. E. Kålund