Gårdene i Vang

  

På denne siden vil jeg legge inn tydning  alle gårdene i Vang etter hvert.

Stedsnavn handler om identitet: Hvor kommer jeg fra? Hvilken landsdel, hvilket landskap? Hva betyr stedsnavnet? Stedsnavn handler om språk: Hva er språkhistorien bak stedsnavnene, hva sier det om dialekttilknytning, påvirkning utenfra, språkutviklingen? Stedsnavn om historisk sammenheng: hva slags aktiviteter har det vært på dette stedet? Hva har folk levd av, hva har de drevet med, hva slags impulser og hendelser viser seg i navnehistorien? Til sist handler stedsnavn også om verdigrunnlag: Er det spor fra førkristen tid her? Viser navnet til en kult, en religion, en praksis? Ønsker man gjennom navnet å formidle noe særskilt om stedet, dets topografi, historie og kultur.

 

Storhammer Gnr.1 bnr.1.

Uttales stó`rhămăr.

Rygh skriver: Hamarr nevnes i mellomalderen og ofte i kongesagaene og i diplomer som bispesete og kjøpstad ( tildels også kalt Hamarkaupangr), men ikke som gård.

Tillegget stor- har gården fått i senere tid i motsetning til Lillehammer, som allerede i gamle dager var en kaupangr.

 

Hammarr til dagligtale hammar g. nordisk hamar, isl. hamarr, dansk. hammer, g.saksisk hamur, ty., ags. hamor, eng. hammer, med betydn. brattklippe, bakke, steinig mark, også brukt om utskytende landodde.

Fra avstand i seilingsleden på Mjøsa ser Storhammer ut til å ligge under den bratte klippen til Furuberget, men navnet kan også bety utskytende landodde, Geitryggen danner en odde fra Glasshuset og ut i Mjøsa.

Disen Vestre Gnr. 3 bnr.1

 

Uttales di`sen                    

 

Diisen 1578. Diiβenn 1604.

 

Rygh: *Disin sms. med vin. 1ste led kan være kvinnenavnet Dis, da vin i intet tifelle sikkert kan påvises sms. med personnavn; det kan da ikke være annet enn dis, gudinne, og gården må antas i hedensk tid å ha sått i noe forhold til gudinenes eller en gudegård, i S. Odal og i Modum. - Østre Disen er lagt inn under denne gård.

 

I enden av Flakstadelva ved Åkersvika har vi Disen som av de fleste forskere har sluttet seg til Olsens og Ryghs tydning gudeeng, et sted hvor man dyrket sine personlig dis. I seneretid har flere språkforskere gått bort fra denne tydning. Disen ligger i skjæringspunktet mellom Flagstadelva og Svartelva som danner Åkersvika, denne plassering danner grunnlaget for tydning av navnet. Førsteleddet Dis- av indoeuropeiske roten duis ”deling, kløvning”.1] Sisteleddet er vin ”eng, beitemark”. Sisteleddet kan ikke ha blitt tillagt før mennesket hadde husdyr. Disen betyr "enga mellom elvene".

 

 

 



[1] Ståhl Harry Kvill og Tyll En studie över några ortnamn ingående ord med betydelsen ”Åmøte, ågren”: 80Uppsala 1950

 

 

 

                                                        Børstad. gnr. 4. Bnr. 1

 Børstad uttales bø`r`sta. Byrisstadum1369, Børestadt 1578, Børstad 1669, 1723

 O.Rygh forklarer: "Byrgirstadir? af mandsnavnet Byrgir (Birger) uagtet sammensætninger med dette neppe ellers findes skr. Byris- i MA, er denne forklaring dog sandsynelig.

 Skrivemåten i 1369 tyder på at stedet opprinnelig har hatt navnet Byrgi intetkj. er av samme ordstamme som borg. Med betydning "skrent, helning som faller bratt ned mot lavere liggende land" 

 I Ås på Follo er det et gardsnavn som blir uttalt `rrsømm, og er skrevet Byrgisheimi 1319-92, garden ligger på en lav høyde med berg, samme gardsnavn er det også i Strandebarm i Hordaland, der er det uttalt bø`rseim og skrevet som a Birgisheimi 1306-24. Denne garden ligger nedunder en bratt bergli. Vi ser her likhet i beliggenheten i de nevnte garder og Børstad. Gardene ligger i en bratt helning som faller ned mot Åkervika.

Bak hovedhuset er det tydelig at det er bratt skråning, lite stup.

 

 

 

 

 Kluke. gnr. 4 Bnr. 2

 

Kluke Uttales klu`ke. Kluku 1349, Kluckene 1550, Kluge 1578, Klugge 1593, Kluge 1604, Kluge 1669, Kluge 1723. Kluke er et usammensatt ord. Her er det mange tolkingsmuligheter, noe som prof. O. Rygh også påpeker.

 O.Rygh skriver om Kluke: " Træffes ogsaa paa et par andre steder som gaardsnavn, i Biri og Gjesdal; beslægtet er mulig Kluken (udt. Klukjen med enstavelsestone) i Værdalen. Dessuden skrives en gaard i Nedre Eker, som nu heder Kruke, Kluka i R.B. 92, 258. Der turde derefter værer grund til at formode, at vi have det samme navn i det oftere forekommende Kruke (Vaage, Øier, Sem, Tjøme, Hedrum, Leksviken; kun i Hedrum fundet i gammel form, i Kruku R.B. 49. jfr. D.N. XIII 41 paat.) Man kunde derefter tænke paa en af de betynninger, hvori Kruk og Kruka nu anføres brugte af "Ross", (uordentlig samling eller dynge; rummet mellom to sammenholdte hænder)" Det er mange mulige forklaringer til stedsnavnet, i Kormaks saga (side 3) er ordet dyngje brukt om kvinnene's hus; " om kvelden gikk Steingerd fra dyngjen sin med en trellkvinne". På Island er Dyngje betegnelsen på små høyder eller hauger, ved Kluke er det en mengde gravhauger, som også kan være forklaringen. Når en tenker på "Ross" sin forklaring av ordet "Kruka" rommet mellom to sammenholdte hender. Fører dette til D`yngja, er navnet på myrområdet med sine mange bekker, diker og kanaler mellom Holstein og Jylland. Dyngja kan også være avledet av Dùna, slavisk og keltisk Dûna. Dunàrii er navnet på Donau hvor den sprer seg over et stort område før den renner ut i Svartehavet, slik Flakstadelva har gjort i eldere tider. Kluke ligger på en liten kolle som er synonymt med dynge, hole, knaus, klippe, det betyr at Ross sin tydning er riktig.

 I 1318 var bonden på Kluke i tvistesak med Sigvattr på Tommelstad om en hestehage, Utfallet av saken er ukjent.

 

 

 

                                                

                                                     Tommelstad Gnr. 6

 

Uttales tó`mmelsta. Thumlastade (th er runen Thurs) 1318, Thumlastodum 1337, Tomellsadt 1578, Thommelsta 1593, Thunblestad 1595, Tommelsta 1604, Tommelstad 1669 og 1723.

 

O. Rygh forklarer: Efter de gamle former Thumlastadir.  Som beslægtet navn ved jeg kun at anføre Thumlaheidr (RB. 328), nu Tumlehed vestligst paa Hisingen I Bohuslen. Tomle i N. Land, der i DN. III 553 skrives i Tumblum, kan ogsaa sproglig høre hid, da dette brev er fra sen tid (1441), og at da var ved at fortrænge th. Formodentlig er her sammenhæng med Thumall, tommelfinger; men det er ikke givet, at dette ord er at opfatte paa samme maade overalt, hvor det bruges i stedsnavne. Ved Thumlastadir ligger det nær at tænke paa mandsnavnet Thumli  (Sturlunga saga II 343 vigf.), der kan sigte til, at vedkommende havde en vandskabt eller beskadiget tommelfinger.

 Nei Rygh dette kan du vel ikke tro på sjøl? Man kaller vel ikke opp et stedsnavn på en mann som mangler en legemsdel? Tommelstad består av to ledd, -stad er hovedleddet og betyr bosted. Den mest sannsynelige forklaring er: utmerkingleddet Tommel- skriver seg fra latinske ordet Tumulus, som betegner en haug, naturlig eller forarbeidet, og som kan dekke over en grav. På Tommelstad er flere hauger som stikker opp i landskapet. I Orienten kalles slike hauger "tell" i Egypt "kom" i Tyrkia "tepe". Tommelstad betyr etter dette "stedet ved haugene". 

 

 Sæli foto T.Lageraaen

Sæli Gnr.20 Uttales sæ`łi Sæli skrevet som Seline 1550, Selinn 1578, Sellinn 1593, Sellin 1604, Selli, Sellind 1669.                                                                

Gardsnavnet er av Rygh tolket til å komme av trenavnet selje, uttalen er imidlertid sæ`łi, jf. Ryghs tolkning med gardsnavnet Syljuset uttales sỳ`ljuset som Rygh også har tolket til trenavnet selje. Vi ser at uttalen er veldig forskjellig, Syljuset er i overensstemmelse med vangsmålet av trenavnet selje. Man må da tro at Sæli har en annen betydning. Omtrent samme stedsnavn finner vi i Dalerne i Sverige, Sælen. Sælen legger ved Vestre-Dalaelv, elven renner her sakte omtrent som Flakstadelva, en må derfor anta at førsteleddet sæl er av gn. siæl som kan spores tilbake til indogerm selh krype, bevege seg sakte”. Altså et sted hvor en ting som beveger seg sakte i disse tilfelle elvene. Førsteleddet blir da sel lugnvatten. Sæli har betydningen enga hvor vannet renner sakte, noe som er karakteristisk for Flakstadelva på stedet.

 

Tronhus  foto: T.Lageraaen

 Tronhus Gnr.21

 Uttales trø`nnes Skrevet som Trondhuβ 1520,1578. Trundhus 1593.,1604, 1616. Trondhuus 1669. Trundhuus 1723.

Rygh omtaler navnet: " sandsynlig Þróndarhus, af mandsnavnet Trond (Þróndr)"Þróndr eller Þrundr er tilnavn på Odin. Þróndr er i samme ordklasse som Þróndur -ar av stammen þróast, "trives, vokse" Tronhus kan da bety et sted hvor det vokser bra, eller hvor folk trives, eller rett og slett som Rygh nevner Trond`s hus? Trondheim er samme stedsnavn. Sisteleddet "hus" er i germansk ofte brukt "huus" som vi ser det i 1669 og 1723, det var vel antakelig skrivere med tysk, dansk og nederlandsk udannelse. Men ordet "huus" i middelalder ble også brukt om hedenske og kristne tempel, dels synonymt med "hof". Hus av ind.eur. * kūdh-so "beskyttelse, dekke til, gjemme". Ordet er også beslektet med "hud." Vi skal være oppmerksom på at Tronhus er nærmeste nabo til Valum, som jeg har antydet kan bety Odins Valhall.Her kan det være flere tolkningsmuligheter?

 

Narmo Gnr. 33 Bnr.1, og 2.

Uttales; nã rmò. Nærmoo 1520, Narmo 1578, 1593, Narmou 1604, 1/1, Naremou 1669, Narmoe 1723.

O. Rygh skriver: Kan ialfald være Narfamòr, af mandsnavnet Narve (Narfi),.           

Førsteleddet Nar- stammer fra narfi-nari om smalt, trangt. Axel Koch mener at norr. narfi eller nari er det samme ord som nynorsk og svensk nare om trangt sted[1], og der hvor luftstrømmen blir klemt sammen, så nare og gn. narfi, nari betyr trangt sted. I Sverige finnes tre sjønavn med navnet Nären, disse sjøer er alle lange og smale. Harry Ståhl nevner:” När skulle betyda ‘sund’ och vara avlett av stam “nar-” i avljudsföhållande till “nor” ‘smalt sund’ ”[2]. Narmo ligger på sandig moreneslette ved kanten av Bjørgedalen. Litt nedenfor Narmo ved Vennkværn er terrenget flatt, mot Narmo stiger terrenget brått på begge sider av Flakstadelva. Bredden her i passet er ikke stort mer en 150-200 meter, og høydeforskjellen er ca. 150 meter.Hovedleddet -mo betyr slette og da helst der det er sand.Narmo betyr trangt, smalt sted ved en slette.  Dette blir bekreftet i navnet Bjørgedalen, hvor førsteleddet Bjørge- er utledet fra Bjarg, Bjarga, som betyr bratt berg, tverrbratt lende.[3] 

I 1717 hendte noe merkelig på Narmo. I kallsbok for Vang beretter daværende sogneprest, Niels Dorp om en uforklarlig hendelse: 16. juni gikk Helge Dufset fødrådsmann på Narmo ned til havnehagen for og kviste noen trær. Helge gikk av gårde med øks i hånden. Da han etter solnedgang samme kveld ikke kom hjem, syntes hans sønn Niels Helgessøn dette var merkelig, og ber tjenestegutten gå ned i havnehagen og rope på hans far. Tjenestegutten fikk ikke svar på sine rop, gikk han hjem igjen. Nå ble sønnen for alvor urolig for far sin, han og konen gikk ut for å lete etter faren. De ropte og huiet, men ingen svarte. Etter leting i havnehagen finner de det stedet hvor faren hadde kvistet to, tre trær. De finner også hans øks, votter og lue på samme sted. De ser at jorden på stedet her oppsparket som det skulle vært gjort av hester under kamp. Helge Dufset er og blir borte.

De ber så naboene på begge sider av Flakstad elva om hjelp til å lete etter Helge. Naboene var villige alle som en, de leite over alt i havnehagen, men fant ham ikke. De fant bare stedet bare der han hadde hugget og ble forundret over, hvor opp rotet det var i jorden.

Ved Soloppgang neste morgen, går Niels Jensson Lund, som bodde på andre siden av elva beinvegen over elva, det var lite vann i elva, så han kunne vasse over. Han kommer midtveis, finner han Helge Dufset Narmo med vidt åpne øyne og utstrakte armer og bein liggende på en tørr sangrunne i elva. Under hode har han en stor stein. Niels Lund spør han hvordan han er kommet dit, han får ingen svar. Niels Lund prøver å løfte han opp, men greier det ikke, det var som å løfte på en diger stokk. Niels Lund går opp til Narmo og beretter at han har funnet Helge midt i elva, og hvilken tilstand han er. Alle gikk avsted og bar Helge hjem på båre. Niels Helgessøn sender bud presten og han skriver: ”Derpaa kom strax sønnen til meg og anmeldte mig denne hendelse med hans fader, og som jeg fornam at derved intet var at gjøre, efterdi den gamle mand fandtse uden røst, rørelse og forstand, saa bad jeg sønnen, at han , saa snart han merkede nogen forandring til bedring, vilde give det tilkjende.”

Den tredje dagen skjer det forandring, Helge får rørelse igjen i venstre side, men den høyre er ennå lam. Helge snakker også lavt og et uforståelig språk. Dorph får bud om bedring, og reiser straks til Narmo. Helge snakker nå lavt og langsomt, men presten forstår ham. Dorph spør hva som har hendt ham. Helge svarer: ” jeg hadde kvistet tre, da han plutselig så en høy gammel skjegget mann stå ved sin side. Han hadde spurt Helge hvem som hadde gitt han lov til å hugge på dette stedet.” Helge hadde følt frykt for den ukjente mannen og svarte:” Hestehagen og det sted der han hogg, har alltid tilhørt Narmo, og derfor hogg han der og ikke var tilfornærmelse for noen.” Da hadde den gamle skjeggete mannen svart: ”Det skal vi nappes om! Derpå slo han Helge i hodet og siden visste Helge ikke noe mer.

I mellom det stedet, hvor Helge ble funnet og der han hadde hugget var en stor distanse, etter Dorph beskrivelse. Dorph angir ikke hvor det var i elva Helge ble funnet, Men en må anta at det må være nord for Bjørgedalen et sted. Helge Døde 20. juni 1717 og ble 71 år.

 



[1]Stadsnamntydigar 1av E. Vågslid side 216 Univeritetforlaget 1962

[2]Kvill och Tyll av Harry Ståhl side 163

[3]Stadsnamntydningar 1984 av Eivind Vågslid side 28.

 

Vennkvern gnr 32 Uttales væ`ņņkvæņņ. - Huinnequern 1550, Huennequerner 1578, Huernquern 1593, Hueenquern 1604, solgt 1/4 av garden 1669, Wend Qværn1723.                

Rygh skriver: *Hvinnkvern, af hvinn, en Rasper (nappe, til seg). Som bekjendt, havde man i gamle dage ikke stor tillid til mølleres ærlighed.

Det kan hende at mølleren var uærlig, men man setter ikke navn på et sted etter eierens uærlighet. Etter å ha sett på forskjellige stedsnavn med førsteledd "vend" flert. vender folkenavn og har samme opphav som Vänern Vǣnir, obj. kasus Vǣni av urnord. Wānnia sjø i Sverige, "vann", av indoeur. "uen". Vendel i Sverige som i dag ligger på tørt land har samme etymologi "vann" Väneren har også samme etymologi. Det er tydelig at førsteleddet betyr "vann", sisteleddet eller rettere utmerkingsleddet henviser i de fleste tilfelle til førsteleddet, etter dette betyr stedet "Vasskvern".Som Tegning etter Ingmar Nordstrand  en kuriositet kan også nevne at Vangsboka (gnr. 153-177) står det bl.a. side 408: Jakob Arnesen f. Vannkvern. Hans far Arne Olsen, familien nevnt på Blæstad og på Vannkvern.

 

Huse Gnr. 35. Bnr. 1. Huse Søndre Gnr. 35. Bnr. 2.

 Uttales; hù’se. Huße 1604. Huuße 1669. Huuse 1723. 1799, Huse 1917. Huser 1966

 O. Rygh skriver: Húsarflert. av hús. Sjelden i navne usms. i ental (undtagen i nyere navne i bestemt form, huset).... kun undtagelsevis ord af anden betydning. I denne stilling kan hús efter nutidens udtale let forblandes med óss, der nu tildels som 2det led udtale -us, og er ogsaa tildels i skrift blevet forvexlet dermed ( særlig er Áróss, aamunding, oftere uriktig gjort om til Aarhus).

 Det finnes i Norden en mengd stedsnavn på -hus. Folkeetymologisk anses de være sammensatt med subst. hus ‘bygning‘. Språkforskere har i alminnelighet forklart ordet så. Noen forskere har påpekt, at hus i visse tilfelle er likt med os. Noe som Ryghnevnerovenfor. I Sverige påpekte Adolf Noreen, at Åhus i Skåne betyr ‘åmunning‘, og at hus ikke har noe med subst. hus.[1]Karl Gustav Ljunggren nevnerat det finnes atskillige eksempler på hus for os[2].  I en avhandling tok Petrus Envall opp spørsmålet til systematisk behandling og påviste, at mengder av nordiske stedsnavn på -hus, som i sisteledd hittil å ha vært ansett som subst. ‘hus, byggning‘ , er i stedet sammensatt med subst. (h)us ‘os‘.[3]Substantivet os anses i allmennhet være identisk med lat. õs, gen. õris ´munn´ motsvarer sankskrit ãs, ãsyá. Hj. Lindrothhevderat óss opprinnelige betydning fra begynnelsen var; ´det som bruser, fosser og det som ikke fryser til´. Hva er det som kan passe til denne beskriving av stedet? P. Envall skriver om stedet; ”Huse, gård i Vang,nedanförutloppet av en bäck i Flagstad elv. Envall hevder Huse har navnet etter denne bekk. Det er nok feil for etter samtale med Ola Sæhlie blir jeg forklart at i bakke siden ned mot Huse finnes det en mengd ”iler” eller ”vannoppkommer”, som ikke fryser til. Samtidig ble det fortalt at jorde nedenfor bakken  (fra starten på den gamle lysløypa) har vært umulig å grøfte pgr. av vanntilsig. Stedet Huse betydning passer med Lindroth’s beskrivelse av ordet óser, og betyr ikke et kompleks av hus, men hentyder på vannoppkommene ovenfor.

 



[1] Spridda studier 3 av A. Noreen side 93

[2] Namn och bygd 1936 av K. A. Ljunggren side 122

[3]Husaby och Husum av Petrus Envall innledning side 5

 

Bokalsveen, Gnr 34. Bnr. 5.

 Uttales; bó’kallsvéa. Bokalsveen 1899. Bukalsveen 1980.

 O. Rygh skriver: Det synes rimeligst, at 1ste led er bukkr, buk, enten i den opr. betydning eller efter ordets brug som tilnavn. Den anførte form... kunde dog, hvis man kan bygge noget paa den tyde paa en anden oprindelse, af búkarl, der forkommer i form. som det synes med betydningen bonde, og i stedsnavne sikkert maa haves i Bukalrud. Skulde ordet ogsaa have været brugt i den mere indskrænkede betydning: nybygger, rydningsmand? Det ligger nær at slutte dette af de anførte stedsnavne.                                                                             Bokalsveen består av tre ledd Bo- kal- sveen, det er to hovedledd -kal og -sveen. I følge E. Hellqvist forekommer det fornsvenske ordet karle- i vekslende former: Karla-, Karle-, Karl-, Kara-, Kare-, Kar- Kåre-, Kår-. Det norrøne navnet Karl betyr fri, men ikke høyættet mann. Denne betydning har vært særlig sterkt framtredene, framgår av, kvadet Rigstula der karl opptrer som stamfar for de frie bøndene. Karl er brukt om folk i en viss sosial kategori, håndverkere smeder, tømrer og som betegnelse på en jordbruker eller en røkter. Sisteleddet -sveen best. subst. av gn. sviða ‘ brenne, noe som er svid eller brent ryddning’. Førsteleddet leddet bo-  av gn. bú ‘ bu, bosted, gård betegnelsen for en midlertidig hus, hytte eller skur. På Grønland var en ”bukal” en midlertidig boplass for fest eller midlertidig boplass for arbeidsfolk til hovedbølet. Ross nevner ‘ 1. bukall om en røkter på seter, 2. búkarl, bonde’[1] 

 

Langenga Gnr. 46. Bnr. 4.

 Uttales; la’ngænga. Langengen 1899. Langenga 1917.    Navnet består av to ledd, siste leddet enga av gn. engeng, grasmark’. Førsteleddet beskriver antagelig formen på sisteleddet, lang-eng.

 

Tømte Gnr 46. Bnr. 5.

 Uttales; tøm’te. Antagelig også blitt uttalt; tø´mmti. Tømte 1917.                                  Navnet av gn. topt, tópt, tupt, tompt, (fl. tomptir) .‘tuft, toft, tomt’ Er som regel betegnelsen på en hustomt. Det heter et sted hvor bonden skulle dele ut en eiendom; ”ganga um akræ ok ængir ok sua apter a topt.

 

Rønningen Gnr. 46. Bnr.6

 Uttales; rydning av gårdsmark’rø’nningen, og rø’nninga. Rydningen 1899. Rønningen 1917.

 Rydningen substantiv bestemt av gn. ruð, ‘

 

 

 



[1] Norsk Ordbog 1895 av Hans Ross

 

Øvre, Nedre Løvlia Gnr. 45. Bnr. 1, 2.

 

Uttales; lau’lia. Løflien 1723. Løvlien 1799. Lauvlia 1917. Løvlien 1937. Løvlia 1980.

 Navnet består av to ledd, førsteledd Løv- av gn. lauflauv på tre’ . Sisteleddet mest trolig av gn. hlið ‘side, bergside, fjellside’, men det er mulig at det også kan komme av gn. liða ‘siste, slutten’. En kan da tenke seg hvor en samler det siste lauvet til vinterforsyningen, noe som var en hellig handling i likhet med det siste kornbandet fra åkeren. I mesolitisk tid var løvet det eneste og viktigste fôret til husdyra i vinterhalvåret.

 

Melby Gnr. 54

Uttales; mæ´llby. Melbye 1669. Meelbye 1723. Melbye 1791. Melby 1803.Førsteleddet Mel- av gn. meðal ‘mellom’. Sisteleddet -by  av gn býr, ordet býr svarer til formen på ordet i svensk og dansk, og ble i Norge i tidlig tid etter det gårdsnavnene viser brukt bare på Hedmark, Opplandene og  Trøndelag. Resten av landet brukte ordene bær, bø. Sisteleddet henger etymologisk sammen med gn. búi, bu, og tyder opprinnelig bustad og er brukt om en større samling av hus. J. Sahlgren nevner; ”sammensatta -by navn förklaras som ”en by” som byggts på en annan ”bys” åker och innanför dess stengsel, aldrig från ”inge” eller ”stad” gårder”[1]. Ved navntolkning må man i stor utrekning ha tatt sikte på hvilken tilknytting eiendommen eller andre forbindelse i forhold til hovedbøle. Det går således ikke å betrakte navnene isolert, om man vil få fram deres fulle betydning. Den eldre gård må ha et navn av usammensatt ord i ubestemt form. Dette vil si at Melby må ha utgått fra Ås eller senere Skjeset.

 Dalby gnr. 55.Uttales; lby. Dalbye 1669. Dalby 1723. Dalbye 1791, 1803.

 Dalbýr, Dalgården. Førsteleddet Dal- av gn. dalr ‘ dal, grop, lavere’, gården som ligger nedenfor. Sisteleddet se ovenfor.

 Vestby Gnr 55.

Uttales; væ’ssby. Vestby 1966.

Navnet er ikke behandlet av Rygh for gården er tilkommet etter hans død. Av gn. Vestbýr ‘vestgården’, se Nordby

Nordby Gnr. 55.

Uttales; nol’by. Nordby 1917. Av gn nordrbýr ‘nordgarden’. Nordby og Vestby er tilkommet i senere tid og er oppkallnavn av Dalby og utgått fra denne, ‘Gårdene vest- og nord for Dalby’.

 

 

 



[1]Namn och Bygd 1927 av prof. J. Sahlgren side 18

 

Gnr. 10

 

Uttales; pal’ru. Palrud 1937.  Stedsnavnet er ikke behandlet av O. Rygh.

Førsteleddet Pal(e)- av gn. Pall ‘(gress)flate i en bakkeside’. 

Palerud er fradelt prestegården

 

 

 

 

 

 

[4

 

Gnr.56 Svenkerud Østre og Vestre

 

Uttales; svæ’nnkerú. Suincherud 1669. Svindkerud med Westvang Engeslet 1723. Svenkerud 1890.

 

O. Rygh skriver: Sveinkaruð, af mandsnavnet Sveinki, almindeligt i MA., endnu brugt i den sydvestlige del af landet, ogsaa i Danmark i MA. Rygh hevder at stedsnavnet er av Sveinki egentlig Svenke fra mannsnavnet Svein eller Sven(n), som opprinnelig er tilnavn på Sigurðr, isl. Sigurður og Sigvarður, færøysk Sjúrður ‘seirende, vardemann’.

 

 I det seneste to hundre årene har stedsnavn som innhold det gamle ordet Svin(a)- vært oppfattet som svin, gris, men betydningen ordet svina har gått i glemmeboken. Av den grunn er disse stedsnavn oftest blitt maskert gjennom om danning av Svin- til Sven-, eller blitt erstattet av helt andre navn.

 Jeg den formening at Rygh har tatt feil: Svenkerud ligger på en høyde ovenfor et bløt myrlendt område. Ser man på de eldste skriveformer er det tydelig at det kommer av gsv. swin " opptørket eller grunt vann", og gn. svina "svinne, minke, tæres, minkes- innskrumpe inn gjerne om vann som tørker bort". Svenkerud skal etter dette bety rydningen ved opptørket eller grunt vann. En bekreftelse på dette er dammen på Østre Svenkerud, en naturlig dam som ikke har tilsig fra bekk eller lignende. Det er derfor mest sannsynelig at Svenkerud har navn etter gammelt vadested/overgang, ved den gamle ferdsels vei Bjørgedalsvegen. Omtrent samme beliggenhet har Svenkerud i Våler.

 

Man kan følge ordet svin til forkjellige stedsnavn; Svinnegarnsviken i Mäleren av fl. swina swin "sjøstrand" Tacitus nevner Suiones urnord. swianiR motsvarer Swina- Swinagarn; Sveriket av Swinriket (Sverige). Videre navn som Svintuna på Vikbolandet Ø.gøtaland Svinesund i Østfold og Swinemünde i Polen alle vadesteder eller overganger. Den første skrivemåten av førsteleddet i 1669 Suinck-, er -u- er skrevet for -v- . Fra 1225 ble v-lyden i innlyd føre sjøllydav og til skrevet med u, og fra og med 1265 i alle opphavsbrev;men det syntes ikke å være helt gjennomført før etter 1280 og har holdt seg fremover til 1700-tallet.

 

 

Bildet: Hol Nordre

Hoel garder i Vang.

 

Hol nordre, østre, vestre Gnr. 64, 186. 187 uttales hół: Nordre; Holl 1550, Hoell 1578,1593, 1604, 1669, Hoel 1723. Vestre og Østre; a Hoole i Diplomatarium Norvegicum 1460, Hoell 1578, 1604 delt i 2 garder. Hoel 1723.

 Hoel av gn. Hóll "slakk bakke".

 Andre garder med "-hol-" i navnet:

 Holset Gnr. 2 : uttales; hó`łset. a Hoæsættre 1318, Hoelsetter 1593, Hoellβedt 1604, Hoelset 1723. av gn. Hóll. Selv om denne garden ligger i Hamar, har den gardsnr. 2 i Vang. Hamar var Vang.

 Holabakken Gnr. 133 , Uttales; hó`łabakken f. ledd av gn. Hóll.

 Kolbuholen Gnr. 149, Uttales; kǿ`łbúhółen f. ledd "kull bu (hus hvor en oppbevarer kull)" 2 ledd av gn Hóll

 Tømmerholen Gnr. 150 Uttales; tø`mmerhółen f. ledd antakelig veltplass for tømmer. 2 ledd av gn. Hóll

 Vindhol Gnr. 167. Uttales Vi`nnhół. Wendoll 1574. Windoll 1578, 1593. Windoell 1669. Windahl, Windohl 1723. Førsteleddet har vært kontroversielt tema, noen har tydet f. ledd til vind, andre til vin "eng". For min del er jeg av den formening at en ikke gir navn etter hvordan vinden blåser, men hvordan området er brukt, geologisk utseende, naturformasjoner, elver, vann, fjell osv. Antakelig er f. leddet "vin", "eng"

Grubhol uttales gru`bbhół. Gruboell 1574. Graaboll 1593. Gruboll 1597. Graaboell 1604, 1669. Graaboel 1723.

 

Rygh: "Navnet maa være gammelt. Af andre lignende navne som mulig kunne være gamle, mærkes Grubbeli i Lyngdal og Grubbedalen, dalføre i Suldal..."

 

Ivar Aasen, Ross og J. Fritzner nevner at "Grubba" er "fordypning, søkk", noe som stemmer bra for stedet.

Når "Hóll" opprinnelig har betydd "slakk bakke" er det en mer riktig betegnelse for de garder som er omhandlet her. I dag har betydningen gått over til å bety "liten rund haug". I norrøn tid var betegnelsen på en liten haug "hof", siden "hov" "terreng som hever seg".                            

 

 

 

 

Gnr. 69 Rogstad.

 

Uttales; rồ´ksta, eller rå´ksta. Rogsta 1574, Rogstadt 1578, Rogsta 1604 (delt i to gårder), Rougstad 1669 Rogstad 1723.

 Rygh nevner: " Gaardnavnet Rogstad eller Rokstad uttales dels med lukt, dels med aabent o, findes paa adskilige steder, men kan ikke være af samme oprindelse overalt. Rokstad i Sandsvær (aabent o) skrives i RB (Bisp. Eysteins jordb.) ca. 1400 og i DN (Diplomatarium Norvegicum) 1449 Rakastaðir, Rokstad i N. Stjørdalen (lukt. o) i AB (Aslak Bolt jordbog) ca. 1435 Raukastaðir," Videre ramser Rygh opp mange flere med samme navn, han fortsetter videre; " ... jeg er tilbøielig til at anse for lydlig ændring av Rolfstaðir, af mandsnavnet Rolv (Rolfr), uagtet der tildels findes skrevne efter den nuv. form eller en nærstaaende allerede slutningen af 14de aarh. Et sikkert exempel paa overgang fra Rolfs- fra til Roks haves i Roksrud i Frogn..." Rygh er av den formening at stedsnavnet kommer av egennavnet Rolf, gn. Rolfr, urnord. Rolfir.

Denne fortolkningen er et klassisk eksempel av Rygh, hvor han ikke har tatt stedet i øyesyn, men bare tolker etter unøyaktige kart på slutten av 1800-tallet og tildels skrift. Når han er i villrede tolker han dem til egennavn eller tilnavn.

 Jeg er av den formening i dette tilfelle at førsteleddet Rog- er av gn. hrūga subst. også råg, råga, rygg "liten haug, høydedrag, grus rygg eller småsteinet haug". Noe som er betegnende for stedet. O i førsteleddet er med lang o som uttales å.

Bersvensrud - Ingelsrud  i Vang.

 Hvilken etymologi gjemmer seg bak disse eiendommelige gardsnavnene i Vang?

Proff. O. Rygh har tydet gardsnavnene til egennavnene Bergsvein og Ingulfr. En tolkning som etter min oppfatning ikke er rett. Jeg er av den oppfatning at i de fleste tilfeller vil stedsnavn kunne sees av ferdafolk hvilke navn stedet har, uten å måtte spørre om det er Per eller Ola sin rydning.

I dette henseende er det fristende å minne om nye teorier innen onomatologien, eksempelvis i teorien om personnavnforledd i norske steds- navn satt fram av O. Rygh o.a. i Norske Gårdsnavn. Nyere forsking tyder på at en på dette punkt har han gått for langt.

Også Magnus Olsens tolkninger av navneledd til hedenske gude-navn og navn for hedensk kult kan nevnes i denne sammenhengen. Navnetolkning som bygger på topografiske særegenheter, bør ha sin basis i visse grunnleggende forutsetninger. Først og fremst gir inngående kjennskap til topografien i det område man behandler et stednavn visshet for etymologien ikke motsies av terrenget. Videre spiller kvaliteten av de kart man bruker – og derved deres målestokk – en avgjørende rolle når jeg skal danne meg inntrykk av et områdes topografi. Ved navnetolkninger av stedsnavn der isostatiske bevegelser gjør seg gjeldene – og dette inngår ikke minst nedre deler av Vang – er det viktig å ha gode kunnskaper om og forståelse av de naturkrefter som har bidratt til å omforme et landskapet.

Til formildende omstendigheter for Ryghs tolkninger kan man si at han satt i Oslo i slutten av 1800-tallet med datidens kart og tolket stedsnavn i Hedmark. Det må sies at han aldri var i Vang for med selvsyn for å se de steder han tolket. Stedsnavn han ikke fant noen rimelig tolkning, tydet han enten til egennavn eller tilnavn.

Ingelsrud Gnr.83

Gardene Ingelsrud og Bersvensrud ligger et godt stykke fra nærmeste navnegård(Ilset). Ingelsrud. uttales i`ngłsú. Ingelsrud er nevnt i skrift 1550, 1593 Ingulsrud, Rygh tydet navnet til egennavnet Ingulfr, Rygh forklarer ikke bortfall av –fr. Etter min mening består gardsnavnet av tre ledd Ing- els – rud,sisteleddeter klart rydning. Førsteleddet Ing- kommer av gammelnorsk ynguini eller rettere yngvi til ing i norrøn tid som opprinnelig har tydet mindre del av noe større, som har overgått til å bety slekt, yngre, ætt. De første skrifter om gården tyder på at andreleddet –els-  opprinnelig vært –ils- som forteller hvem som ryddet garden, nemlig en yngre av nabogarden Ilset. Altså Ing-il-rud, hvor –s- er en sammen bindingsfuge. 

                                      

Bersvensrud Gnr. 85

Bersvensrud, er skrevet i 1616 Bersuendrud. Etter denne skrift må den opprinnelig uttalen være bæ`rrsvæṋṋsrú. Uttalentyder derfor ikke at navnet er Bergsvein, uttalen ville da ha vært bærj`svennrú.

Det syntes klart at også dette stedsnavnet består av tre deler, sisteleddet –rud er ingen diskusjon om at det betyr rydning. For å tyde førsteleddet Ber- viser uttalen bæ`rr må komme av gammalnorsk berr adj. uttales bæ`rr som gardsnavnet, ordet har flere tydninger etter hvor i landet en befinner seg, men i Hedmark har ordet antagelig en tydning litt for seg sjøl, atskilt fra andre, avsides, noe som godt kan forsvares ettersom stedet ligger et godt stykke fra andre garder når Bersvensrud ble ryddet. Andreleddet –suend- hvor –u- er skrevet for –v- som var vanlig på den tiden, det syntes derfor det er helt klart at andreleddet kommer fra gammalnorsk verbet svið sveiðbrenne, svi av. Etter min tydning skal Bersvensrud tyde en avsideliggende brent rydning, noe som var vanlig på den tiden når en skulle rydde seg land jf. skogfinnene.

 

Kvæka Gnr. 185.

 

Uttales; kvæ`ka. Queke 1616, Queche 1669. Quæche søndre og nordre 1723 1/4, 1/4.

 

Rygh skriver: Mulig kan tænkes paa stammen hvik-, der paavises i et par stedsnavne, Hveker i Vaaler sml. og Vekato i Ullensaker. Lydlig minde disse navne om oldn. hvika, der ligesom tildels endnu kvika, brukes om ustø, usikker bevegelse, især undvikende, tilbakevikende, og i deraf afledende betydninger. Det lader sig dog vansklig forklare, hvorledes et saadant ord kunde komme til anvendelse i stedsnavne.... Kvæka er sandsynlig sms. med vin; som det følgende vil vise, ere vi her paa overgangen til den del af Hedemarken, hvori navne sms. med -vin nu alm. udtales med endelsen-a, medens de længere nordover alm. have -en eller -e, -i.

 

Kvæka er sammensatt av gn. Hvika "ustø, vinglete, vingle, vakle, dra seg unna, endre". Øst for garden har Svartelva gravd seg forskjellige løp gjennom tidene nord for garden, mellom husene og Kvækabakken har elva flere ganger gravd sitt løp. Rygh hevder. sisteleddet -vin kommer fra det gotiske ordet winja som betyr eng, beiteplass. Beiteplassen og garden har navn etter hvordan elva har forandret løp. P. A. Munch nevner at vin navnet må ha tilkommet når nordboerne kom i gang buskapsskjøtselen. Mer forsiktig er Brødrene Karl og Oluf Rygh. Begge anser at vin- navnene har tilkommet under en tidlig periode, men de mener bestemt med at navnet hadde sin begynnelse betydelig senere enn Munch har antatt. K. Rygh hevder navnet tilhører eldre jernalder. Andr. Hansen er av den mening at vin- navnene tilhører den eldste faste bebyggelsen av et jordbruksfolk med urnordisk språk i Norge kan dateres til bronsealderen, ca. 500 f. kr. For min egen del tror jeg at vin var en naturbetegning. Det innebærer at ordets forhistorie ikke har betydd gård, men først i tidlig jernalder eller romertid ha gått over til bebyggelsesnavn. Denne antakelse blir også omtalt i Laksdølasaga der Olav Hoskuldsson bygger en gard på en rydning i skogen hvor Olavs fe brukte å samle seg for å beite. Sagnet om Kvæka nevner at stedet lå under Vide (Nordvi) som beite. På Vide var det to brødre som skulle dele garden det ble bestemt at den ene skulle bosette seg på Kvæka. Når grensen skulle settes mellom de to gårdene skulle en ri fra Vide og den andre fra Kvæka på et bestemt klokke slett, og hvor de møttes skulle grensen gå. Grensen går i dag nøyaktig midt imellom gårdene. Utmerkingsleddet hvik- har bokstaven "i" gått over til "æ", det er bokstaven "v" i -vin som framvirker denne omlyden.

Gnr. 192 Vold

 Uttales vøļļ  Woldt 1604 gården delt 1/2 Wold 1669 1723 1/1

 Vold av gn. vQllr " engslette, jevn gressmark". Dansk vold, isl. völlur, ty. wald. Germansk *wálþu som disse ordene går tilbake på lþ>-ll i nordisk, betyr vanligvis "skog" i vestgermansk. Betydningen "åpent, kupert høyland" ved eng. wold er etter alt å dømme yngre og en følge av avskogingen av landet. Man går gjerne ut fra at det i nordisk har skjedd en betydningsendring fra "skog" til "gressvoll", men ut fra den sannsynlige etymologien som er foreslått nedenfor, er forholdet snarere omvendt. Den nord. betydningen "gressvoll" er mao. den eldste, og vestgermansk har tidlig hatt betydningsendring fra "(gress)mark, åpent land" til "holt, skog". En lignende betydningsutvikling ser vi f.eks. ved "lund" og videre ved lat. lūcus"(hellig)lund, skog" som oppr. betydde "lysning, åpning" og er beslektet med "lys". En slik utvikling har trolig sammenheng med at enger og åpne sletter oppr. var omgitt av skog. Ieur. Den germ. grunnformen *wálþu til ordet for "(gress)voll" forutsetter et pregerm. *wel-t- "gress" i kymr. gwellt, "korn". Hit hører også hettisk wellu "eng" < ieur. * wel-nu. Roten til Vold er ieur. *wel- "gress".

 

 

 Bjørke gnr. 194

 Uttales: bjø`rke  Biørka 1493. Biorcke 1550. Biørcke 1578. Birke 1604. Birche 1669. Bierke 1723.

 Rygh: * Bjarka. Her kan godt efter beliggenheden elvenavn. Birk (Træ). Endel af de derfra stammende Gaardnavne komme nærmest af det af Ordet dannede Elvenavn Bjarka (i Nutidsform gjerne Bjørke). Et andet af Ord, birki Sted bevoxet med Birk (se ovfr. S. 31), har udstrakt Anvendelse i Gaard- navne, usms. og som 1ste Led. Usms. lyder det nu oftest Børke, Børkje... I Skrift finder man ofte Birke og Bjerke istedetfor Bjørke; undertiden synes Bjørke virkelig at være traadt istedetfor oprindeligt Birki. Sammensætninger derimod, som det synes, ingen med vin. Ordet er beslektet med sanskr. bhürja, "en slags bjørk", Ossetisk barse "det lyse treet". Indoeur. bherg "lyse". Got. baírhtein”åpne". Substantivet er dat. sg. (germ. *-īn-i) av baírhtei”åpent lyst sted", f -stamme, < germ. *berht-īn- = oldnordisk. birti klart lyst sted ”, dannet av adjektivet baírhts < germ. *berh-ta-z ”lys, klar " hvorav også eng. bright, er av samme ie. rot *bʰer(H)ĝʰ- som i da. birk, oldnordisk bjǫrk, lit. bèržas, sankrit bhrājate glinse, stråle”.

 Bjørk er ofte brukt som stedsnavn og navn på floder i Øst-Europa jfr. Beresina, "Bjørkefloden" i Hvite-Russland - Ukraina. Denne floden var brukt av vikingene som ferdselsåre til Svartehavet. Av byer kan en nevne Bereza Gorod i Hvite Russland, Breza i Bosnia. I En felles nevner for disse stedene er at de ligger ved en elv og har i eldre tid vært handelssteder. I Skandinavia er handelsstedet Birka (i dag Björkö) mest kjent. Man må anta at Bjørke har den opprinnelige betydningen av ordet"åpent lyst sted". Nå er det ingen større elver, bekker som renner forbi Bjørke, men for borti mot hundre år siden kom det en større bekk fra Ålstad, Hummelstad, Ingvoldstad hvor den ble brukt som bleikeplass. Denne bekken som fortsatte forbi Bjørke kan ha gitt navnet til stedet.

 

Gnr.75 Dæli

 Uttales; dæ`łi. Skrevet som: a Diælina 1492 i DN. Dellinn 1578. Delli 1669. Dæhli 1723.                                                                                                          O. Rygh skriver: "DQlin, Dalsgardens sms. av gn. dalr og vin". Ryghs tydning bærer preg av at han ikke har sett stedet og det har vel gått litt fort i svingene, og han har glemt den eldre skriftformen, som er den viktigste Diplomatarium Norvegicum. Når han nevner at Dæli er "vin" navn som er riktig etter DN. Dæli er da fra opprinnelsen ikke gard, men beite for en eller flere andre eldre garder i utmarka. Når Rygh henviser til gn. dalr er det betegnelsen på en dyp renne i landskapet jfr. Gausdal, Gudbrandsdal osv., det kan man ikke si om dette området. Jeg vil heller vise til Ivar Aasen ord "dæle"søkk, grop, som er av gn. dæll -ir -ar, om "liten dalbue". Noe som kan stemme bedre for området. Siste bokstaven "i" er rester av "vin" eng, beite. Etter dette betyr navnet enga eller beite i en dalbue eller Aasen "søkk, grop" Et navn kan dateres ut fra språklige og ikke-språklige kriterium eller en kombinasjon av disse. Hvis et navn har fått omlyd, kan det bety at navnet er blitt til før omlyden sluttet å virke. Således må f.eks. den i-omlydte formen Dæli dateres til en periode før i-omlyden sluttet å virke (6–700-tallet)[1]

 



[1] http://www.sprakradet.no/Tema/Stedsnavn/Lar-mer-om-navn/Artiklar/Stedsnavn/

 Dystvold

 Dystvold uttales dýsst’vøll. Skrevet som Dysteuold 1593. Dystuoll 1604. Dystwold 1669. Dystvold 1723. Professor Rygh hevder at førsteleddet er dyst- og sammenstiller det med nynorsk. dys, duste, dust “ drysja, smått. dysjeregn” Rygh nevner at ”Navnene kunne komme af dust n. (i folkesproget nu f.,) støv”. Denne tydning har blitt oppfattet av at det er fossen i Finsalbekken som ligger ca. 100 meter øst for Dystvold som har gitt dette dustregnet (duskeregn) og dermed gitt navn til gården. Magnus Olsen og Eric Elgqvist hevder at Finsalbekken har opprinnelig hatt navnet Dysta. I eldre tider har bekken på sin vandring gjennom landskapet hatt navn etter de steder den passerer f.eks. Dystvøllbekken, Kjøsbekken (-elva), Greftenbekken, Ilsetbekken, Ormseterbekken osv., med andre ord bekken har ikke hatt noen enhetlig navn.

 Fossen ved Dystvold har en variabel vassføringen over tid, den kan derfor ikke gitt et konstant duskeregn som kan settes forbindelse med stedsnavnet.Av andre elvenavn med førsteledd Dyst-, er Dysta elv som renner sydover mellom Nes på Romerike og Odalen som i målføre uttales dy’ssta. Dysta renner gjennom Dysttjern, ved en gard som heter Dystlid og ut i Glomma ved Dysterud. Denne elven renner stille gjennom et flatt lende slik som Finsalbekken. De eldste skrift av Dysterud; j Dystu rudhi 1394, tyder på at det må være sammensatt med genitiv til et nylagetmjuktelvenavn Dysta. Dyst er visselig en avledning på -t til stammen i gn. dúsa “hvile seg”, nn. dusa, duste “hvile, sakke akterut”, gn. Dus int. ”hvile, sakte, doven, logn, stille”, nyislandsk. dúsa “være i ro”, dús int.“ blikkstille, havblikk, stille vindstille på vatnet solblank”, således Dysta opprinnelig betyr stille elv. Andre hevder navnet kommer av ”dyster” og det tenkt at nord for Dystvold var det en gang i tiden en tett skog som kan ha virket dyster.

 Det er helt klart at Dystvold er et sammensatt naturnavn, men hva er den rette tydning? I dagens vestlige moderne samfunn er det vanlig å definere naturen som det motsatte av kulturen. Naturen oppleves som noe utenfor mennesket, og fremstilles som et middel for økonomisk nytte. Landskapet blir fremstilt som noe man lever av, ikke noe man lever med. Dette synet ligger langt fra naturens rolle i forhistoriske samfunn. I andre og tidligere kulturer har naturen hatt en mangesidig rolle, der naturen i tillegg til å skaffe til veie de nødvendige økonomiske ressursene også har spilt en rolle i stedsanvisning for veifarende. Dessuten har Fjell, hav, dyr og planeter kan ha fungert som symboler som menneskene kunne bruke for å konkretisere begrepsmessige forhold og konstruere sosiale og kosmologiske mønster og videre lagt grunnlag for sosiale relasjoner mellom mennesker. Navnetolkning som bygger på topografiske særegenheter, bør ha sin basis i visse grunnleggende forutsetninger. Først og fremst gir inngående kjennskap til topografien i det område man behandler. Stedsnavn må ikke bli motsagt av terrenget, dvs. eldre gårdsnavn med naturnavn skal man kunne se hvilket navn stedet har, men likevel skal man være obs. på endring av klima og landskapsformasjoner kan ha påvirket hvordan menneskene oppfattet landskapet. Ved navnetolkninger av stedsnavn der isostatiske bevegelser gjør seg gjeldende og dette inngår ikke minst nedre deler av Vang, er det viktig å ha gode kunnskaper om og forståelse av de naturkrefter som har bidratt til å omforme et landskap.
Når det gjelder Ryghs tolkning av stedsnavn må en ta i betraktning at han satt i Oslo/Kristiania i slutten av 1800-tallet med datidens kart og tolket stedsnavn i Hedmark. Til formildende omstendigheter for Ryghs tolkninger kan man si at han aldri var i Vang for

fossen i Finsalbekken 

 med selvsyn for å se de steder han tolket. Stedsnavn han ikke fant noen rimelig tolkning, tydet han som regel til egennavn eller tilnavn. Derfor er flere av hans tydninger av stedsnavn i Hedemark, feil etter moderne praksis.  Sisteleddet som i dette tilfelle –vold beskriver som hovedregel førsteleddet. Vi kan dermed forkaste begge de tydninger som er fremsatt. Ved innkjøringen til Vestre - Dystvold ligger en haug eller rettere vold som sannsynligvis opphavet til sisteledd. Etter mine studier på stedet kommer førsteleddet dyst av gammelnorsk. dys ” steinrøys, liten haug” som erav samme ordstamme som gn. dysja ” sammenkastet stein, røys eller opplagt steinhop, mindre enn røys”. Det er tydelig at en del av denne volden bak gårdene består av stein som er fraktet ditt, og derav navnet Dystvold.

 Volden nord for Dystvold med steinrøys på toppen

 

 

Brendseter

 

Stedsnavn som inneholder ordet brenn-, brend- har blitt oppfattet jord skikket til dyrkning ved brenning, sviða, sviðningr.[1]Kristen Sandvold[2] nevner at på Brendseter sannsynlighar værtjernutvinningsplass. Sandvold hentyder at førsteleddet hentyder da på den varmen som skulle til i ovnene. Jeg er av den formening at Sandvold tar feil, for menneskene i jernalder hadde lagt merke til at det i myrer som hadde svak helning mot sør og vest, og som samtidig hadde en del vegetasjon fantes rustne klumper som på gn. kaltes rauði etter fargen. Fra gammel tid kaltes det å tilvirke jern av myrmalm; å blàsa rauða. Dette vil si at det er navn med ord som blàsa(blåse, blæse)og rauða (rød, Rau, jern, jønn, slagg) som hentyder på jernutvinning

 

Brendseter ligger vest vendt i en meget bratt liinnenfor Busterud i Almenningen. Her er det ingen myrer av betydning som kan gi nok jern, samtidig er stedet for bratt slik at eventuelt jern forsvinner lenger ned i dalen Ner-Brennseter ble dessuten ryddet så sent som på 1700[3] -tallet og da som svedjebruk. Det er mest trolig at stedet er ryddet ved brenning, en svedje.

 

 

 



[1] Indledning til Norske Gaardnavne av O. Rygh side 45

[2]Minner frå Vang 1985 artikkel av Kristen Sandvold side 85

[3] Gamle Boplasser i Veståsen samlet av Peder O. Pedersen, Anders Andersson, Henrik Bleken Rud

 

Tørbustilen

 

Uttales; tørr’bu’stilen.

 

Navnet består av tre ledd utmerkingsleddet Tør- og to hovedledd -bu- og -stilen. Førsteleddet opprinnelig Tør-  av gn. þjórr  stut, okse’. Andreleddet -bu av gn. , og betyr i dette tilfelle fjøs . Sisteleddet -stilen av dansk med innlån. av lågtysk stellenplassere, legge ’, samme som  gn. stilla,  plassere fe, fórplass, et sted hvor en melker’.