Utbygning av garder i Vang.

 

Utbygning av garder i Vang.

I dagligtalen brukes ofte begrepet gård om et gårdsbruk eller om den samlingen gårdsbruk en opprinnelig gård kan være delt opp i. Stedsnavnforskere og bosetningshistorikere bruker gjerne gård i betydning den opprinnelige gården som det overleverte gårdsnavnet er knyttet til, altså navnegården. En annen betydning av begrepet gård, er matrikkelgård, som hverken trenger å være identisk med navnegården eller gårdsbruket (Holmsen 1979:13f).

En mye sitert definisjon på gård i arkeologisk litteratur er hentet fra Anders Hagens Sostelidpublikasjon (1953). "Det viktigste særmerke på det fenomen vi her benevner en fast gård, er innefôring av kreaturene og pløyde åkrer." (Hagen 1953:319, og i bla. Johansen 1979:96, Vinsrygg 1974:37). I at det førstatlige samfunnet i Norge var et hierarkisk oppbygd samfunn, hvor det var ulik råderett til jord og eiendom, og hvor folk hadde ulike rettigheter. Uten å foreta noen inngående studie av odelsretten her, vil jeg bare gjøre en kort rede for hovedprinsippene i odelsretten i lys av nyere forskning og som kan ha relevans for denne artikkelen. Odel var en rett som tilfalt de såkalte "hauldene" (odelsbårne) i motsetning til vanlige bønder (fribårne), leilendinger, løysinger og treller. Etymologisk tyder odel (oldnordisk "ogal", oldhøytysk "uodal", oldsaksisk "odil") "det beste av en ting". I meningsinnhold synes begrepet å være synonymt med stamgods, fedreland, fedregods og arvegods, og da med særlig referanse til den beste delen av en jordeiendom, altså den oppdyrkede innmarka.

Etter Gulatingsloven oppnådde en person hauldsretter etter fem generasjoners eie. Disse slektsleddene var det derfor viktige å kunne dokumentere. Åseteretten, det at en arvelater (eldste sønn) fikk hovedbolet eller hovedgården udelt, er et prinsipp som først ble lovfestet i Landsloven i 1274. Etter Gulatingslovens arveprinsipper hadde barn av samme kjønn likt krav i avdødes jordegods. Sønner arvet jord, kvinner løsøre. For å unngå oppstykking av en gård var det likevel vanlig at en av arvingene innløste de/den andre. Når to brødre skiftet odelsjord ble det avgjort ved å kaste lodd hvem som fikk forkjøps- og borett. Den andre ættegrenen beholdt odelsrett så langt ut i slekten som giftermålforbudet gjaldt. Bare om den første grenen falt ned i fattigdom eller døde ut, skulle den andre ha innløsningsrett. Studier av familiestrukturen i Norge i middelalderen tyder på at kjernefamilien var det alminnelige. Over tid ville et system som unngikk fysisk gårdkløyving lettere kunne opprettholdes om det var et begrenset antall arvinger, helst ikke mer enn to. Et jevngodt giftermål med tilhørende medgift kunne da gjøre en arvelater i stand til å løse ut en annen. En praktisk konsekvens av et slikt innløsingssystem kan i så fall ha vært at det parallelt kan ha eksisterte et kjøpejordsmarked, hvor utløste medarvinger kunne etablere seg. I høy- og senmiddelalderen ble forhistoriske gravhauger benyttet som dokumentasjon på odel og eiendomsrett i eiendomstvister. I en retterbot om odelsløsning fra 1316 forventes det at en i odelssaker skal kunne utrede eierforholdene tilbake til "haughs ok till hegna" (haug og til eiendom). Landsloven nytter begrepet haugodelsmann (gno. Haugsógalsmagr).  Dette blir tolket som det er mannen som nedstammet fra den hauglagte. Muligens er dette da å forstå som en person med utvidede odelsretter til forskjell fra andre odelsmenn, og kan da usikkert ha sammenheng med en form for åseterett.

Skikken med å gi odelsretten en rettslig forankring i gravhauger sto veldig sterkt i Hedmark.  I svensk lovmateriale fra omkring 1350 finnes også en lignende kobling mellom gravhaug og eiendomsrett. Her søkte man å forby at noen hjemlet sitt arvekrav i gravhauger, som nå skulle dokumenteres på annet vis. Studier haugens betydning i forbindelse med kongevalg og odelsrett i eldre tid viser at odelshaugen så å si var odelsættens hjemmelsbrev på odelsgodset.

Både ifølge Ynglingesaga (kap. 36) skulle arvetaker, konge som odelsbonde, etter visse ritualer tiltre høysetet, og dermed komme i full arv etter faren. Sagaen viser også til kongshauger angivelig ble brukt som høysete. Ifølge Ynglingatal holdt de rede på odelshaugene på kongsgårdene. Å telle forfedre fra haugen forekom i praksis. På gården Indre Hundeide i Eid i Nordfjord i 1321 ble Ingrid Erlingssdatters forfedre i hauge talt tilbake åtte slektsledd for å dokumentere retten til en omtvistet part (DN III nr. 122)

Odelsvitnene sto sentralt i denne prosessen. Seks lokale haulder hadde hørt sine fedre si det samme, og støttet dermed Ingrids sak. Selv om man neppe visste hvem som faktisk lå i haugen, ble den og haugbuen ansett som utspringet for eiendomsforholdet, og haugens alder forankret selve odelskravet. Haugen bidro slik å legitimere odelsretten for den senere slekt. Sosialt plasserer slektene seg i et øvre midtsjikt, "hauldsætter", noen ganger med aristokratiske innslag. Eiendomsretten til en gård, hvor det også skilles mellom odel og eie, er i flere tilfeller forankret i navngitte personer som er angitt å være begravd i bestemte forhistoriske gravminner. Gravhaugen blir nærmest å oppfatte som en form for jordebok, som også ivaretar de rettslige kravene til å forankre odel- og eie i nedarvede rettigheter og til hauglagte personer. I Gulatingsloven, representativ for midten av 1100-tallet, heter det:

"Dei skal telja upp sine 5 langfedrar som har ått (garden), og dertil den sette, som åtte både til eige og til odel". Det er mulig at dette speiler skikken med å føre eiendomsforholdet tilbake til gravhaugen. Spørsmålet er om skikken har sitt opphav i jernalderen eller er en senere tilskivning av haugens betydning. Var det personer med odelsrett som ble hauglagt eller var gravhaugen bare et egnet symbol i høymiddelalderen for å legitimere en da tilsynelatende arkaisk rett? Det har også vært pekt på at både Frosta- og Gulatingslovens odelsrett synes å være påvirket av kristent tankegods. Det kanoniske giftermålforbudet, først til sjuende slektsledd og etter 1215 til femte ledd, synes å ligge til grunn for hvor langt ut i slekten odelsretten gjaldt. Arkeologiske undersøkelser av forhistoriske gårdsanlegg og gårdsgravfelt har vist at bare én, og sjeldnere to personer, per generasjon ble hauglagt per gård, både i eldre og yngre jernalder. På bakgrunn av gravfeltenes brukstid og antall gravminner beregner Arkeolog Skre en tidsperiode for haugbygging til mellom ca. 14 og 29 år, og at det tyder på at haugbygging skjedde ved arveskifter. På grunnlag av husstørrelsen på jernaldergården bebodd av 12–15 personer, og dersom alle hadde fått haugbegravelse over en bosetningsperiode på minimum 200 år skulle det alene gi nærmere 100 begravelser. Det er derfor sannsynlig at det først og fremst var husbonden og eventuelt husfruen som ble hauglagt. Dette vil si at fleste gårder med gravhauger er odelgårder og gårder uten gravhauger er stort sett bygd av frigivende treller. .

I Vang er det en del unntak som for eksempel Liberg og Vartomten, her er det registrert grav. En kan differensiere mellom selvstendige gårder (lögbøli) på den ene siden, og gårder som er skilt fra (hjáleigur) på den andre. Gårder med endelser på -stadir eller hauger, men jeg regner med disse må stamme fra en eldre gård i området.

-bær skal i hovedsak representere lögbøli, Altså gårder som er utskilt fra andre, oftest ved familiedeling. Mens gårder med endelser på -kot, -gerdi, -sel, sal, set, -hús, rud, tomt, åker og -, derimot er antatt å være avhengige av hjáleigur og godssystemer. Disse gårder er stort sett bygd opp av frigitte treller.

De eldste gårdene, Opprinnelsesgårdene

I vikingtiden var det ca. 30 000 gårder i det som senere ble Norge. Hvis vi antar at det bodde i gjennomsnitt seks mennesker på hver gård, var det totale innbyggertall i underkant av 200 000. Vanlig levealder var trolig mellom 30 og 50 år, og antagelig var omkring 20 % av befolkningen treller. Siden levealderen var så vidt lav, må vi kunne anta at det hovedsakelig var ”to-generasjonsfamilier” som bebodde gårdene sammen med sine treller.

Man kan si at det var åkrene som la grunnlaget for den faste bosetningen. Gården ble til slik vi kjenner den fra senere perioder, helårsbosetning med hus og tun, avgrenset innmark og utmark. Når det gjelder spørsmålet om eiendomsstruktur under tidlig bronsealder i Vang – Furnes krever ideelt sett bruk av flere kildetyper, oldfunn, stedsnavn, matrikkelopplysninger, topografiske forhold og lignende. Selv om det ikke er mulig å gi en slik analyse her, kan det likevel ha interesse å se nærmere på arealforholdene i Vang – Furnes som kan dateres til romertid – jernalder, muligens noe tidligere. Jeg har prøvd å konstruere hypotetiske territorier eller opprinnelsesgårder fra bronsealder ved hjelp av stedsnavn, geometriske modeller og topografiske vurderinger, kommet fram til at det er 10-12 gårder som kan ha sin opprinnelse i yngre steinalder: Berg, Ajer og Bjørge i Furnes, Frogne, O, Hol søndre, Vold, Lier,Ås og muligens (Stor-) Hamar i Vang. På alle eiendommene fins mange kulturspor fra forhistorisk tid.

De første åkerarealer ble det fortrinnsvis dyrka jord med god naturlig drenering og bra næringsinnhold fra naturens side. Også A. Hagen og  J. Sahlgrennevner at de eldste bosetningene fant sted først i høyliggende strøk: "På goda grunder och med goda paralleller kan mani stället göra gällande, att den tidligaste bosättningen icke ägt rum vid stranden utan ett stycke högre upp".[1]  Ettersom arkeologene ikke har funnet eldre bosetning ved Åkersvika enn til 200-tallet er det all grunn til å tro at det var på høydedraget vest for Flakstadelva er stedet hvor den første bosetning i området fant sted. Dette indikerer også en bronsealderhaug ved jevanord.

Av den grunn kan Hol og Vold ikke være en opprinnelsesgård. Etter nærliggende ogtopografiske forholdpeker derfor Berg seg ut som en urgård. Med en utvidelse mot Frogne eller O som opprinnelsesgård i Vang. Ved disse gårdene finner vi kalkrik og mineralrik jord i et forholdsvis bratt terreng med god arrondering, lett å dyrke ved å rulle steiner utover og hvor hensiktsmessige grenser lett lar seg innpasse. Innefor datidens jordbrukssamfunn regner en med et område på minst 1 km radius rundt boplassen som det mest intensivt utnyttete, men områdets størrelse kan gå opp i et sirkelrundt område med 3-4 km radius. Nettopp ved disse gårdene har vi naturformasjoner som kan ha tjentsom grense mellom gardene. Berg grenser i vest til Mjøsa, nord Brummunda, øst til Bjørge ved Gålåsbekken. Bjørge har samme grense i nord som Berg Brummunda, øst er Flakstadelva en naturlig grense til Frogne - O. Frogne eller O ved har sin naturlige grense  ved Svartelva, Flakstadelva og Lageråa.

I dette bosetningsbeltet er det bevart nærmere 300 gravminner og det er gjort til dels rike funn fra 1.-5 årh. e. Kr. Her som ellers er det en viss kildesksvikt når det gjelder de nevnte gårdene, men en samling avskaftehulløkser, flintdolker ogbronsekniver antyder bosetningskontinuitet bakover til etableringsfasen for jordbruksøkonomien ved disse gårdene. Det bebodde totalarealet i Vang/Furnes er på 25-30 km2 har altså i løpet av yngre bronsealder gitt plass til 2 gårder med arkaisk naturnavn, som etter navnetypen å dømme har økt til 20 (-heim og -vin gårder) og i vikingtiden økt til 17 -stad gårder i Vang og en tvilsom –stad i Furnes (Murstad). I Vang er Oppstad tvilsom som ekte –stad gård.

Tenker vi oss dette arealet delt opp på de første naturnavngårdene, har hver av disse i yngre bronsealder hatt ca. 5000 - 6000 dekar brutto til rådighet. Med gårdstall på 30, slik det var i yngre jernalder og frem til vår tid, blir tilsvarende arealtallet ca. 800– 1000 dekar som er i overensstemmelse arealet som har vært på en navnegård i Vang.

Selv om det er lett å innse at et slikt område – stort eller lite – aldri har vært delt i like store bruk, er tallene likevel opplysende. De kan nemlig brukes som målestokk på hvor store arealer som maksimalt trengtes for å ernære en gitt brukergruppe der jorden var næringsrik og værlaget egnet seg bra for kornavl som her i Vang - Furnes.

Eller sagt mer direkte: De anførte tallene bekrefter at man verken med hensyn til innmark eller utmark har hatt store krav som man lett vil tro, under enkle økonomiske og teknologiske forhold. I denne sammenhengen er det imidlertid en variabel som er viktig, men vanskelig å beregne, nemlig størrelsen på brukergruppene. Når det gjelder yngre bronsealder, da vårt gårdsbelte omfattet 10-11 enheter, fins det to hovedoppfatninger om grunnstrukturen i bondesamfunnet. Den ene er at storfamilien var normalenheten. Den andre at kjernefamilien har utgjort basis i tidens sosialsystem. Med andre ord kan det ha levd henholdsvis ca. 10 eller omkring 30 mennesker i et grovt gjennomsnitt, på hver driftsenhet. Er dette riktig, har med andre ord det samlede gårdsbeltet gitt plass til minst i 120 eller snarere noe over 360 inndivider yngre bronsealder. Etter min bedømning er det høyeste tallet mest sannsynelig. 

De første faste bosetningene var som nevnt Berg, Bjørge i Furnes, og i Vang Lier for siden å ekspandere ned mot Svartelva til Frogner og O. Fra disse gårdene spredte bosetningen i Vang seg først og fremst mot vest til Storhammer, men antakelig er Storhammer en ekspansjon fra Berg og Ajer. Neste utvikling av bosetningen skjedde mot øst til Hol og Vold, i neste omgang til Ry, Ener, og oppover mot Bjørke.

De nevnte arkaiske gårdsnavn har antakelig sitt opphav i bronsealder eller senneolittisk tid, sett i sammenheng med fordelingen av funnmengden fra slutten av steinalder, syntes å kunne antyde dette. Ved å eliminere middelalderens og jernalderens mer sekundære bruk, og gjennom en nøyere landskapsanalyse av områdene rundt de arkaiske naturnavn, har jeg som nevnt kommet til at det har eksistert ca. 5 opprinnelsesgårdermedarkaiske navni Vang-Furnes, men kun en er antatt å være stamgården. Ideen om de vidstrakte territoriene – den store stamgården – som trolig er bronsealderens første faste bebyggelsesenhet, har jeg basert på mer evolusjonistiske grunnholdninger enn på arkeologiske data. Videre har jeg tenkt meg en tilnærmet regelbundet utvikling, sosialt, økonomisk og teknologisk, der en opprinnelig bosetningscelle gjennom en indre prosses har delt seg i mindre, stadig mer funksjonsdyktige enheter. Man kan også anta at sosialsystemet har endret seg fra stamgården tid til yngre jernalder, og at tallet på faste jordbruksbosetninger har økt i takt med folkeveksten.

Sett i et langtidsperspektiv har det således vært en utvikling.

Det fins imidlertid ikke overbevisende argumenter for at basisøkonomien i videste forstand har vært vesentlig annerledes i tidlig jernalder enn under neolittisk tid eller eldre bronsealder på Hedemarken. Ser vi forholdene i et noe større perspektiv, synes dette å være klart. Produksjonsteknikken med små, velpreparerte åkrer, produksjonsredskapene ard, hakke og sigd, produktene korn, sau, ku hest har vært grunnlaget for bondens virksomhet og levemåte, som vel under romersk jernalder som i neolittisk tid eller eldre bronsealder på Hedemarken. Kontinuiteten kan også registreres i husform og dermed i samfunnets grunnstruktur. Fra og med eldre bronsealder muligens enda tidligere til ut eldre i jernalder, har det treskipet langhuset vært det sentrale og normative bosetningselement også her på Hedemarken. At det avspeiler brukergruppens størrelse og dermed samfunnets basis, må være selvfølgelig. Om denne basis – uansett tidsrom – dannes av enkelte familier eller storfamilien, og om flere husholdninger har vært organisert i større enheter, kan sjølsagt diskuteres, men vanskelig avgjøres.

Grunnlaget for det økonomiske, sosiale, kanskje også det kultiske livet og huset med alle innlagte funksjoner, utdyper det bilde vi alt har fått av tradisjonssammenheng, teknologisk og økonomisk, gjennom mer enn 4000 år. Med dette som basis, og om vi antar at diettypen har vært den samme, dvs. at den samme matmengden fordelt på korn og husdyrprodukter skulle skaffes til veie pr. person i etableringsperioden i bronsealder som i eldre jernalder, må behovet for arealer, innmark og produktiv utmark ha vært tilnærmet lik.

Vi kan derfor bruke arealberegninger som gjelder gårdsstrukturer i eldre jernalder, eventuelt supplert med materiale fra andre før industrielle perioder, for å kaste lys over bebyggelsesmønster i de forskjellige perioder opp gjennom tidene. Eller sagt annerledes: Istedenfor for å konstruere geometriske arealfigurer ved bruk av midtlinjer, sirkler, polygoner og lignende, burde det være mulig gjennom analogier å skisse hvor mye land som måtte hevdes av en nærmere definert enhet sjøl i opprinnelsestiden for den faste gårdsbosetning.

Det er nemlig liten grunn til å tro at beiting og sanking var mer arealkrevende under stein- bronsealder, enn under eldre jernalder. De fem nevnte gårdene med arkaisk navn var sannsynligvis de første som pløyde åkrene med ard og hadde faste inngjerdende åkrer eller viner. Går vi ut i fra at de nevnte gårder med arkaiske navn oppstod i bronsealder, var deres bruksmønster at utnyttelsen av jorda må ha vært ekstensiv basert på husdyr som beitet fritt omkring. Kornet ble dyrket i et system med roterende åkrer i inngjerde enger eller såkalte viner.

Ordet vin “naturlig eng, beitemark“, svarer eksakt til det gotiske ordet vinja “beitemark“. Det hersker en del tvil om ordets alder. P. A. Munch nevner at vin navnet må ha tilkommet når nordboerne kom i gang buskapsskjøtselen.[2] Mer forsiktig er Brødrene Karl og Oluf Rygh. Begge anser at vin- navnene har tilkommet under en tidlig periode, men de mener bestemt med at navnet hadde sin begynnelse betydelig senere enn Munch har antatt. K. Rygh hevder navnet tilhører eldre jernalder.[3] Andr. Hansen er av den mening at vin- navnene tilhører den eldste faste bebyggelsen av et jordbruksfolk med urnordisk språk i Norge kan dateres til bronsealderen, ca. 500 f. kr.[4]nVi ser at språkforskerne har stor spennvidde om vin- navnenes alder. Hansen og Rygh brødrene er av den mening at vin er bebygd gård fra opprinnelsen, og ordet har kommet til å være navn på bebyggelse. For min egen del tror jeg at vin var en naturbetegning. Det innebærer at ordets forhistorie ikke har betydd gård, men først i tidlig jernalder eller romertid ha gått over til bebyggelsesnavn. Denne antakelse blir også omtalt i Laksdølasaga der Olav Hoskuldsson bygger en gard på en rydning i skogen hvor Olavs fe brukte å samle seg for å beite.[5]Gårdsnavn som ender på vin, forteller derfor ikke opprinelig om bosetning, men om hvordan folk brukte området. Med befolkningsutviklingen ble disse viner sjølstendige gårder omkring eldre bronsealder – tidlig jernalder. I de norske vin-navn har v forsvunnet, men har etterlatt spor i form av w-omlyd på foregående stavelse, oftest imidlertid forsvunnet uten og etterlatt noe som helst spor; de norske navn sluttet i eldste tider på in eller inni. I moderne tid har vin fått bortfall av v- og har fått endinger på –in, -en, -ene, -an, -i, -e, -a, -ø, -et.

I Vang - Furnes er og har vært 10 vingårder: I Furnes Dæli, Hovin, Vetten, i Vang Disen, Dæli, Farmen, Gjæsen, Kvæka, Sæli, Vindhol og Vien, sjøl om Greften er et vinnavn regner språkforskerne med at denne garden er av nyere dato et såkalt oppkallnavn. Gården som Olav Hoskuldsson bygde på en rydning i skogen kalte han Hjardarholt (HjarðarholtijaR) førsteledd av gn. jarðarrstridsmann for jord, han som verner jord ”). Mye tyder også på at Lindholt, Bjørke, Kjøs og Imerslund ser også til å være en slik rydning i skogen, og derfor må betraktes som en vin. Mest sannsynligvis er disse gardene av nyere dato, antakelse vis fra sen vikingtid.

Et studium jeg har foretatt av vingården i Vang, viser det seg atvingårdene ligger stort sett sentralt i forhold til de eldste bebyggelse av arkaisk navn, og i forbindelse til de gamle viktige kommunikasjonsleder. Denne plassering av vin gårdene viser hvilke gård som rådde over vinene. De gamle fe tråkkene går hovedsakelig der vi i dag finner vegene som går om vingardene. Fra gammelt av har det gått en vei direkte fra Storhammer over Hol til Disen, dette underbygger at det var Storhammer eller Hol har brukt Disen og Vien som sin engmark. Spor etter fe tråkket fra Kvæka til O og Frogner ser vi i dag i vegen mellom Farmen over Kvæka til Kurud. Frogner eller O har disponert Farmen, fra Farmen viser gardnavnet Gile om en gutu opp til Bjørke. Gjæsen og Sæli er trolig vært benyttet av Berg i Furnes. Dæli betyr dalvinen tyder det på at en gård som ligger høgere har benyttet dette stedet, Lier peker seg derfor ut som opphavsgård til Dæli og Greften. Vindhol (gressgrodd liten høyde) er mer usikker, men mye tyder på at det er Løten, Lautin som har rådd over denne vinen.

Heggvin eller Hegvindum uttales hæ’ggvinn som er bygdenavn i Øståsen, er også et vinnavn. Det er allmenn oppfatning blant språkforskere at stedsnavn som innholder ordet hegg ikke er trenavn, men navnet kommer av gn. hæghn innhegning d.v.s. at Heggvin har vært en innhegnet egn, mark til en annen gard eller flere garder. Det kan også være mulig at Heggvin har fungert som seter allerede i bronsealder.  Jordbruk og bofasthet førte til økende befolkning. Dette skapte behov for nytt åkerland, nye beiter og nye bosetningsområder. Etter framveksten av vingårdene har befolkningen økt til minst 1200 med voksende og barn. Det er i hvert fall jord nok for livberging av minst så stor befolkning, både i yngre bronsealder og jernalder.

Neste gårdsutvidelsen skjedde først ved at gårdene fikk endelsen -heim. Heim navnene ligger med god avstand fra garder med arkaiske navn, vi kan derfor som nevnt konstantere at den første bebyggelse startet oppe i bygda. Heim er et fellesgermansk ord som betyr boplass, et sted der mennesker bor. Ordet finnes i gammelengelsk i betydning gård, og i stedsnavn over store deler av Tyskland.

I Hedmark har språkutviklingen gjemt det gamle heimir bort som etterleddet –um i slutten av gardsnavnet. Heim gårdene har som regel et naturnavn i forledd som kan være vansklig å tyde. Mye tyder på  heim navnene er et resultat av en sterk innflytelse med Nordeuropeiske kontinentet. Antakelig skyldes denne kulturpåvirkningen oppfinnelsen av jernet, og er årsaken til den grunnleggende omstruktureringen av bosetningsmønsteret, og til den sterke veksten av folkemengde ligger på det teknologiske plan. Et sett nye åkerredskaper som kunne selvproduseres, har effektivisert arbeidet med oppdyrkning, jordbehandling og innhøstning. På mindre arealer og færre arbeidstimer var det mulig å høste mer mat, og dermed skape grunnlag for befolkningsøkning. Med befolkningsøkningen får vi en gårdsdeling fra O og Frogner først Skattum tett fulgt av Hanum, Dørum, Hjellum og Valum. Vi vet ikke hvor mange treller det var i forhold til den øvrige befolkning, men det foreligger noen opplysninger i Frostatingsloven som sier at et gardsbruk på 12 kuer og 2 hester hadde ikke mindre enn 3 treller. Dette ble betegnet som et gardbruk noe over normalt bruk. Regner man med at det var en husstand på 10-12 mennesker på et normalt bruk, utgjorde trellene ca en fjerdedel av husstanden.[6] En må anta at trellearbeidet dannet grunnlaget for vikingtidens kulturliv og den store krigerske utfoldelsen som fant sted i vikingtid. Stormennene var da også særlig godt forsynt med treller. Det fortelles i Snorre at:

Erling Skjalgsson (ca. 975-1028) tilhørte en mektig høvdingeætt og var bosatt på Sola på Jæren.

Han var i en periode kongens lendmann. I Snorres kongesagaer fortelles det om Erling og

trellene hans at:

"Erling hadde alltid tretti treller hjemme hos seg omframt andre tjenestefolk. Han gav

trellene sine faste dagsverk og fri etterpå, og gav hver som ville det, lov til å arbeide for

seg sjøl i kveldinga og om natta; han gav dem åkerland til å så korn på, og det de høstet,

ble deres eiendom. Så satte han verdi på hver av dem og satte løsepenger, og det var

mange som løste seg ut alt første eller andre året, og alle som dugde til noe, løste seg på

tre år. For pengene kjøpte Erling seg nye tjenestefolk, og av løysingene sine sendte han

noen på sildefiske og noen i andre næringer; noen ryddet skoger og bygde der. Alle hjalp

han til framgang på et vis." (Snorres kongesagaer:223)

 

 Erik Werenskiolds tolkning av Erling Skjalgsson og trellene hans (etter Snorres kongesagaer)

 Erling Skjalgssons treller er viktig i denne debatten om trellevesenets oppløsning, og løysingenes videre beskjeftigelse. Det er flere årsaker til avviklingen av trelldommen i Norge (Iversen 1994:464ff): Kirkens mentalitet omkring ufrihet, kongedømmets skattepolitikk, minkende import av treller, befolkningsøkning og nyrydding. Befolkningsveksten i eldre middelalder førte i vertfall til nyrydding gjennom gårddeling og landnåm til mer marginale områder, og til intensivering av jordbruket.

Langt ut i kristen tid ble det fortsatt holdt treller. Frigitte treller ble kalt løysinger, og blant dem finner vi nok mange av middelalderens tjenestefolk og husmenn. Vi vet ikke hvor langt tilbake husmannsvesenets historie går i Vang. Kildene er få, og det er ingen som har undersøkt dette emnet spesielt. Det kan nok ha vært husmannsplasser for eksempel i tilknytning til større gårder, men i det store og hele var nok folketallet såpass lavt at det ikke var behov for å rydde særlig mange husmannsplasser. Det var først på 1600-tallet at tallet på husmenn for alvor begynte å vokse. Trelldom er den tradisjonelle skandinaviske betegnelsen på slaveri. I førkristen tid var bruk av treller vanlig i Norge og Skandinavia. I vikingtiden benyttet skandinavene seg av treller, både ufrie skandinaver og treller som ble røvet fra andre land i Europa. Det å holde treller var nedfelt i lovene, men 3–4 generasjoner etter vikingtoktene hadde trellene tjent opp nok til å kunne kjøpe seg fri. Vikingene førte slaver fra Baltikum til Konstantinopel, og de tok slaver i Irland og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken. Høvdinger på Island røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge ran av seg selv. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre for å drikke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge når erkebiskopen engasjerte seg i det. Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca år 1000. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Den engelskeDomesday Book fra 1086 oppgir at 9% av den totale engelske befolkningen var slaver. Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt halsen. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet frihals, som i kristen terminologi ble til frelse. Vedkommende skulle feire med et frelsesøl.

En løysing betegner i landskapslovene en frigitt trell. Frigivelsen skjedde vanligvis ved at trellen betalte eller forpliktet seg til å betale en løsesum. Deretter kunne løysingen holde et frelsesøl for sin tidligere herre. I Gulatingsloven og Frostatingsloven er løysinger med og uten frelsesøl regnet som to kategorier løysinger. I de østnorske kristenrettene ser det ut til at løysing-betegnelsen var forbeholdt dem som hadde holdt frelsesøl - andre frigitte treller ble bare kalt frigitte. En løysing var, i motsetning til en trell, personlig ansvarlig for handlingene sine. Samtidig fikk han rett til bot dersom han ble krenket. Løysinger som ikke hadde holdt frelsesøl, var likevel sterkt bundet til sin tidligere herre. Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror Erling SkjalgssonSola under et uår, fikk han først avslag fordi kong Olav den hellige hadde innført forbud mot korneksport fra Vestlandet pga den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem. Om en frigitt trell ikke holdt frelsesøl, gikk det to (Gulatingsloven) eller fire (Frostatingsloven) ættledd før etterkommerne rykket opp til den høyeste kategorien av løysinger. Deretter tok det ifølge Frostatingsloven enda fire ættledd før løysingen fikk status som årbåren eller fribåren mann med rettigheter som en leilending eller selveier.

De fleste ufrie rydningsmenn ble lønnsomme leilendinger for jordeierne, da de blant annet måtte betale løsesum i tillegg til ordinære avgifter. Det å frigi treller i en tid med sterk befolkningsvekst var lønnsomt for bonden da fleksibel (løs) arbeidskraft ble billigere og en slapp ansvar for treller året rundt. Mange mindre gårder ble ryddet/nyryddet i eldre middelalder kan det arkeologiske kildematerialet fortelle oss. Kan det påvises en sammenheng mellom disse to kildekategoriene, skriftlige kilder og det arkeologiske materialet? Denne beretning er fra i en tid da kristendommen hadde gjort sitt inntog i Norge og trellevesenet var på tilbakegang, og viser hvordan trellebestandens overgang til frie. Det har neppe gått så lett i alminnelighet. Trellevesenet antas å ha forsvunnet i slutten av 12. hundre tallet, etter den tid nevnes ikke trellevesenet lenger i beretningene. Etter at trelledommen forsvant i det 12. århundre, var ikke trellenes ætlinger ennå ikke nådd frem til likestilling med de fribårne. I lovgivningens bestemmelser nevnes om en overgangstid at den frigitte og hans ætt skal stå i et visst avhengighetsforhold til den tidligere eier – herre – og hans etterkommere, en avhengighet som kunne strekke seg helt til den niende generasjon, før løysingens etterkommere ble jevnbyrdig med de fribårne menn. I følge av disse bestemmelser var at de frigivende og deres ætt som regel forble i sine herres og deres ætlingers tjeneste, som arbeidsfolk eller som leilendinger.

Dateringen av husmannsvesenets oppkomst er det stor uenighet om blant historikerne. Det kan med sikkerhet trekkes tilbake til 1600-tallet, kanskje til annen halvdel. En datering husmannsvesenet til den fysiske bosetningsenhetene til perioden 1000-1350, slik jeg antar, sammenfaller i tid både med trellevesenets oppløsning (særlig 1150-1250), med de to fasene i leilendingsvesenets vekst (fra vikingtid til ca. 1150 og fra ca. 1150-1350) Hvilke forhold disse frigivende trellene hadde til haulden er uviss, men en kan tenke seg at de hadde samme plikter som senere husmenn, og de ble ikke frie før etter 5 slektsledd. Med en befolkningsvekst på rundt 145% fra år 1000 til 1350. Førte denne kraftige veksten av befolkningen til utbyning av gårder i nærheten av odelsgårdene i mer marginale strøk. Det ser ut som Lagerå, Lindholt, Spaberg, Arnseth, Lerberg, Liberg, Kallerud, Tomten, Vartomten, Bjørtomten, Kattomten, Ilset, Ingelsrud, Koss, Bersvensrud, Svenkerud, Skjeset, Busterud, Dufset, Syljeseth og Tomter var av de første som ble utbygd. Dette kan jeg si er garder som ble opprettet av frigivende treller i den første fasen mellom år 1000-1200. På disse gardene finnes nesten ingen gravhauger fra før den tid. Det blir da vesentlig for meg å datere gårdsanleggene nærmere, og å sammenligne dateringene med dateringen av trellevesenets oppløsning, veksten i leilendingsvesenet og i befolkningen generelt, og med oppkomsten av husmannsvesenet. Dateringene må kombineres med de andre momentene (bosetningens størrelse, geografiske plassering, navn og skriftlige kilder) for å kunne ha noen mening i diskusjonen om sosial struktur.  

Vartomten har et omdiskutert førsteledd Var- og et enklere sisteledd –tomten. Både Rygh og andre språkforskere finner sisteleddet –tomten uproblematisk med den allmenne tydyningen avgrenset, større eller mindre jordstykke. Rygh sier at ”Om 1ste Led bliver man uvis”, og ender opp med en nokså løselig forklaring ”af vargr”, som han har for vane å knytte uforklarlige navn til dyr- og personnavn. Ettersom vi har flere stedsnavn knyttet til svensk, kommer antakelig førsteleddet fra svenske ordet vara ”obebygd mark, stenig skogsmark”, som er mer nærliggende, som dessuten ikke ligger langt fra gården Kallerud ligger rett førsteleddet er av Rygh tolket til egennavn, men er trolig av svensk käl > brukt om granskog på myrlendtmark, noe som passer bra den myrlendte marka på Kallerud.

 I at det førstatlige samfunnet i Norge var et hierarkisk oppbygd samfunn, hvor det var ulik råderett til jord og eiendom, og hvor folk hadde ulike rettigheter. Disse bestod av både frie og ufrie. Frode Iversen har videreutviklet denne modellen til en romlig modell, hvor denne strukturen også ga seg fysiske og symbolske uttrykk. Her signaliserer gravminner status og råderett. Modellen består av fire konsentriske sirkler, for å angi den romlige spredningen av maktutøvelse og råderett. Den innerste representerer stormannen, med treller og frie underordnet i storhusholdet. Dette kan være en lendmannsgård eller annen stormannsgård, hvor en kan vente og finne graver fra yngre jernalder.

Fig.3.1: Frode Iversens modell for å spore godsstruktur i yngre jernalder (etter Iversen [1997] 1999: 27).

Den andre sirkelen representerer områder drevet av former for ufrie med jordleie, og er derfor uten synlige graver. I middelalderkilder og vært del av større godssamlinger. Iversen har senere brukt de samme metodene for å spore godssamlinger i tilknytning til doktorgradsprosjektet om kongsgårder i Hordaland (Iversen [2004] 2008). I forbindelse med sin hovedfagsoppgave fra 1997, publisert i 1999, har han utarbeidet en interessant modell for å spore godsstruktur i yngre jernalder i Norge, og jeg vil forsøke å utprøve denne modellen for Karmøy. 

Frode Iversens modell tar utgangspunkt i en modell foreslått av historikeren Tore Iversen, som tar utgangspunkt i at det førstatlige samfunnet i Norge var et hierarkisk oppbygd samfunn, hvor det var ulik råderett til jord og eiendom, og hvor folk hadde ulike rettigheter. Disse bestod av både frie og ufrie. Frode Iversen har videreutviklet denne modellen til en romlig modell, hvor denne strukturen også ga seg fysiske og symbolske uttrykk. Her signaliserer gravminner status og råderett. Modellen består av fire konsentriske sirkler, for å angi den romlige spredningen av maktutøvelse og råderett. Den innerste representerer stormannen, med treller og frie underordnet i storhusholdet. Dette kan være en lendmannsgård eller annen stormannsgård, hvor en kan vente å finne graver fra yngre jernalder. Den andre sirkelen representerer områder drevet av former for ufrie med jordleie, og er derfor uten synlige graver. I middelalderkilder og vært del av større godssamlinger. Dette er særlig aktuelt på Karmøy, i forbindelse med kongsgården på Avaldsnes. Iversen har senere brukt de samme metodene for å spore godssamlinger i tilknytning til doktorgradsprosjektet om kongsgårder i Hordaland (Iversen [2004] 2008). I forbindelse med sin hovedfagsoppgave fra 1997, publisert i 1999, har han utarbeidet en interessant modell for å spore godsstruktur i yngre jernalder i Norge, og jeg vil forsøke å utprøve denne modellen for Karmøy.

yngre kilder ville dette tre frem som et heleide område uten graver fra yngre jernalder, med unntak av sentrum. Den tredje sirkelen representerer frie klienter med eller uten jordleie, også disse uten graver. Den fjerde sirkelen representerer bønder som selv rådde over egen jord. Her finnes det gjerne graver fra yngre jernalder (F. Iversen [1997]1999: 27). Modellen tar utgangspunkt i at det er en sammenheng mellom representasjon av graver og eierforhold. Dem tjener likevel primært som en prinsippmodell, hvor det ikke alltid vil være fullt samsvar på mikronivå, men likevel gir statistiske utslag sett i større målestokk. Graver kan her uttrykke råderett over gården, da kun frie menn, som eier jorda selv, har rett til å føre opp synlige graver på gården. Gårder som ble brukt av ufrie jordbrukere vil da gjerne være uten synlige graver (ibid.: 20). Et viktig punkt i Iversens analyse er dermed forholdet mellom romlig fordeling av gravminner fra yngre jernalder og forekomster av heleide- og deleideområder ved lendmanns- og kongsgårdene. Et heleid område karakteriseres ved at alle gårdene i et område eies fullt ut av en person eller institusjon. Et del eide område karakteriseres derimot av partseide eller oppsplittet eierstruktur og bonde eid Dersom det er fravær av synlige gravminner i et heleidområde, i tilknytning til en lendmannsgård, kan dette, under bestemte forutsetninger, kanskje peke tilbake på underliggende gårder og gods i yngre jernalder. Et sentralt kontrollpunkt i analysen vil være om det finnes en overvekt av synlige gravminner fra yngre jernalder i områder utenfor slike heleieområder (F.Iversen 1999: 8). Jeg vil også vurdere forhold på Karmøy ut fra disse premissene. Målet er å finne ut i hvilken grad kan vi spore godsdannelse i tilknytning til gårder som ble kirkesteder på Karmøy, og dermed igjen knytte an til maktaspektet ved anleggelsen av kirkestedene. Nettopp omkring kongsgårder kan en slik analyse være fruktbar. Etter Bjørkviks syn er det her vi kan forvente at eldre krongods ble donert og delt på en eller flere kirkelige organisasjoner. Dette inngår også som et premiss i Iversens analyse, og en forutsetning for å kunne rekonstruere eldre samlede gods (F.Iversen 2008: 89f).



[1]Namn och bygd. Tidskrift för nordisk ortnamnsforskning 15 side 1 ff. av Jöran Sahlgren

[2]Munch P. A. Hist. -geogr. Beskr. over Kongeriget Norge 1849 : 10 ff. 

[3]Historisk Tidsskrift I  1871 : 58

[4]Landnåm i Norge 1904 av Andr. Hansen side 19 ff, 32, 110. og av samme forf. Oldtidens Nordmenn side 31 

[5] Laksdøla saga Sagaer i utvalg :357 Aschehoug &co Oslo  1995 ISBN 82-03-17530-9

[6] Hansen Andr. M. Oldtidens nordmænd, opphav og bosetning side 42