Åkergård og dens omland - ulike sentrumsfunksjoners plassering i landskapet.

Åkergård og dens omland – ulike sentrumsfunksjoners plassering i landskapet.

  Åker beliggenhet.

Åker gård ligger i øst – vest helning mot Åkersvika i gamle Vang kommune, i dag Hamar kommune, i Hedmark fylke. Fra gammelt av var Furnes en del av Vang:. . .  Furunesse i Wangx thinghanne. I dag grenser Vang mot Furnes i nord, øst Løten og mot syd Stange. Den delen av gamle Vang som er dyrket og bebygd, har noenlunde form av et rektangel med den største utstrekning ca. 12 km. mellom Vangsåsen i nord og Stangegrensen i sør; mellom grensene i øst Løten og Furnes i vest er avstanden ca. 9 km. Det høyeste stedet i Vang finner vi lengst inn i kommunen ved Kroksjøhøgda med en høyde av 925 m.o.h.

De vesentligste elvene som renner ut i Mjøsa er Svartelva som renner fra øst ut i Mjøsa ved Åkersvika. Her møter den Flakstadelva som kommer fra nord ned i samme delta. Navnet Vang tilsier at Vang er eller var et midtpunkt, et samlingspunkt for Hedemarksbygdene. Mjøsa var en viktig naturgitt ferdselsvei, ikke bare for samkvemmet mellom bygdene rundt Mjøsa, men også for Gudbrandsdalen, Østerdalen og for reisende til og fra Trøndelag.

Utløpet av Mjøsa, Vorma som møter Glomma, var viktige ferdselveier til havet for bosatte i Mjøsbygdene og Romerike. Åker gård ligger sentralt til, her krysser to gamle ferdselårer hverandre – den gamle Kongeveien fra Oslo oppover Gudbrandsdalen og veien til Østerdalen.  I de eldste tider var nok Mjøsa den viktigste nord – sør traseen, for fra Minnesund var det kun ridevei på grunn av bratt terreng. Yngvar Nielsen skriver om veien: I 1766 skal det ha vært god vei på Hedemarken, medens man over Morskogen ikke kunne kjøre, vanskelig nok å ride”.[1]

Åker er omkranset av en rekke middelaldergårder: Gjæsen, Sæli, Ener, Finsal, Ry, Torshov og Vidarshov, (og muligens Dystingbo og Tostingbu). Siden tilkom Vang prestegård som nærmeste nabo. I høgmiddelalderen lå Åker opprinnelig i et åpent jordbrukslandskap, men i dag ligger gården inneklemt i et tettbygd område som går under fellesbetegnelsen Ridabu. Med en slik kommunikasjonsmessig beliggenhet, er det naturlig at gården peker seg ut i historisk sammenheng. Hamarkaupangen er lokalisert til odden vest for nåværende Hamar bys sentrum ca. 3-4 km. vest for Åker. Kaupangen har kanskje en mer sentral plassering enn Åker, midt skipsleia for nord – syd - vest trafikk og veiforbindelse med den gamle kongevegen mot øst og nord.

Arkeologiske funn på Åker.

Utgravningen på Åker belyser en bebyggelse i alder og karakter som man antar har hatt en sentral betydning i jernaldersamfunnet på Hedemarken. De første større planmessige arkeologiske undersøkninger ble først foretatt i 1988. Det ble da funnet et tykt lag med kokstein,ovenfor var det trelag med dyrkningsjord. Fra eldre romertid opptrer de første kokegroper.Det er funnet ca. 200 kokegroper og ildsteder datert fra romertid til 700 e. Kr.,Spesielt er det kokegropenes store antallog størrelsen på gropene, og funn av uforholdsmessig stort zoo-arkeologiske materiale av eldre storfe i yngre romertid/folkevandringstid. Dette kan best forklares med at disse dyrene er transportert til Åker fra andre gårder og konsumert her, til et stort antall mennesker som av en eller annen grunn var samlet på gården.

Det er og funnet en hellekiste med en gullring og skår fra leirkar datert til romertid. I 1991 ble det foretatt nye utgravninger. Det ble da funnet spor etter fem hus, og spor etter stolpehull datert 80-200 e. Kr.. Utgravningene på Åker viser at det skjuler seg en lang og delvis komplisert historie. I selve hovedfeltet av utgravningen er det funnet en flatjustert skraper fra seinneolitikum, men det ble ikke funnet bebyggelse som kan knyttes til dette funnet. De første sikre spor etter bygninger er datert til ca. 200 e.Kr., men det er usikre spor etter eldre bygninger. Fra yngre romertid er det spor etter utstrakt smiing, smykke- og kamproduksjon. I folkevandringstid reises det flere hus i hovedfeltet. Disse avløses av et 34-40 meter langt langhus i merovingertid/eldre vikingtid. I et av husene ble det gjort noen eiendommelige funn av knuste menneskeknokler. Etter merovingertid er det ikke funnet spor etter mer husbygging i utgravningsfeltet, men nær dagens tun er det funnet spor etter jordgravde stolper fra overgangen vikingtid/mellomalder. Både på Valum og Åker fantes spor etter store bygninger som skiller seg fra hustomter en vanligvis finner på jernalderboplasser. Tuftene ga inntrykk av å ha vært bygninger som tjente spesielle formål. Hus I på Valum er datert til folkevandringstid. Til forskjell fra husene på Valum var hus I og II ved selve Åker 33 og 38m lange. Videre er det interessant at enkelte av husene på de to lokalitetene var branntomter.  Arkeologene har påvist at store huset på Valum var brent. Kanskje kan sagaen kaste lys over årsaken til at slike store eller spesielle bygninger ble brent. Sagaene viser at konflikter i jernalderen kan knyttes til stormannen og hallen hans. I beretningen om Harald Hårfagre møter vi en stormannsfamilie som er involvert i en konflikt med kongen. Sagaen beretter hvordan Haralds menn ville stoppe hedmarkskongen Øysteins sønner. Hedmarkskongen vendte seg til sine forbundsfeller i Gudbrandsdalen – som stilte opp med friske tropper. De ble enige om å samrå seg på et gammelt maktsentrum i Ringsaker antakelig på Berg i gamle Svaðabu. Haralds tropper hadde funnet ut hvor de var samlet og rykket raskt fram, mens de fire sammensvorene kongssønnene intetanende sov ut rusen etter kveldens gilde, omringet Haralds menn gården og satte fyr på husene de lå i. Her ble to av kongssønnene brent inne Hogne Kåresønn og Gudbrand. Øysteinssønnene ble drept utenfor. Det samme gjentok seg under Olav den Hellige da ble også Berg brent ned. Høvdingenes haller er viktige åsteder der maktkamp og stridigheter avgjøres, og brenner stormannens hall ned vil han også miste makten. Om en tenker seg at liknende maktkamper om kontroll over områder foregikk i Norge kan nedbrenningen av bygningene på Valum være resultat av at noen har utfordret stormennenes kontroll over disse områdene. Denne fortellingen viser tydelig at det var viktig for konger å ta kontroll over andre stormenns områder. De arkeologiske undersøkelser ved tunet på Åker har påvist plasskontinuitet for bebyggelse tilbake til ca. 200 e.Kr.. En så langvarig plasskontinuitet er ikke vanlig i Skandinavia.[2]

 Andre funn ved Åkers nærhet.

I året 1868 ble det gjort bemerkesverdige gjenstandsfunn på gården Åker som utgjør de rikeste og viktigste skattefunn fra norsk merovingertid. Frem til 1912 kommer i alt 15 gullbelagte spenner, beslag og våpendeler fra Åker til Oldsaksamlingen. De fleste aldri før funnet i Norge.

. Men - til tross for det sensasjonelle funnet - begås en gedigen tabbe av datidens myndigheter.

Fuglehode funnet ved Smørkolen i forgylt bronse med granatøye, kan ha prydet et skjold

Grundige etterundersøkelser på funnstedet ble aldri gjennomført!

Åkerskatten skulle aldri bli sensasjonelt oppdaget som ett samlet funn, lik Tut-ankh-Amons grav i Egypt eller Osebergskipet i Vestfold. Hadde det skjedd, ville skatten utvilsomt vært brent fast i vår bevissthet, og historien måtte ha blitt omskrevet. I stedet ble kostbarhetene, skjult som brune klumper sammen med jord og stein, først slynget utover åker og eng en gang midt på 1800-tallet. Under åkerarbeid begynte så enkeltfunn, ett etter ett, å komme for dagen. Jordmassene som ble spredt, ble tatt fra en gedigen gravhaug på Smørkollen cirka 400 meter nord for Åkers gårdstun. En haug som i bunnen trolig hadde en diameter på 25-30 meter. På slutten av 1800-tallet og frem til 1930-årene ble masser fra gravhaugen også kjørt bort. På grunn av unøyaktig stedsangivelse for de første Åkerfunnene var en ikke klar over at skatten kom fra Smørkollen før i 1992. En gjenstand funnet det året bekrefter oppdagelsen, var et skjoldbeslag, og passer sammen med et fuglenebb funnet på samme sted i 1889, forteller førstekonservator Perry Rolfsen ved Universitetets kulturhistoriske museer/Oldsaksamlingen. Det ble altså Åkerskattens skjebne: Å bli oppdaget stykkevis og delt. Av funnet er over 40 praktgjenstander av gull, sølv eller tinnbelagt bronse, og ca 60 gjenstander er av jern.

Kongsgårder og krongods.

Forskningen rundt Åker har først og fremst av naturlig grunner vært dominert av arkeologene med A. Hagen i spissen. Historikerne A. Holmsen og H. Bjørkvik har gitt viktige innspill i debatten om Åkers posisjon i middelalderen. De har søkt å klarlegge de eldste støttepunktene

for rikskongedømmets myndighet, kongsgårdene, og et mulig veitslesystem i tilknytning til dem. De var først og fremst interessert i den jord som i tidlig middelalder må ha ligget til kongsgårdene og til andre gårder under kronen. For dem var selve grunnspørsmålet krongodsets omfang i rikssamlingsperioden. Det kildematerialet de i første rekke benyttet i sine undersøkelser, er opplysninger om kongsgårder og andre gårder, nevnt i forbindelse med kongen i skaldekvad, lover og sagaer, og landskyldmateriale fra høy- og senmiddelalderlige jordbøker og diplomer. Denne undersøkelse av agrarhistorisk massemateriale er satt i system av Holmsen. Det var kirkens jordeiendommer som sto i fokus for hans interesse, og om antagelse at senmiddelalderens store kirkelige godsmasse var blitt overdratt ved konglig donasjoner. Holmsen og Bjørkvik la til grunn de store overføringer av gårdsgods til kirken fra kongen i rikssamlingsperioden. De ledende høvdinger og motmenns gårder ble lagt inn under kongedømmet og de var av den formening at det var slik landsomfattende krongods oppsto.[3]

Historikere som Y. Nielsen H. Koht, Edv. E. Bull, d.e., J. Schreiner, A. Holmsen og H. Bjørkvik brøt med den eldre oppfatning av odelstilegnelsen. De var av den formening at Harald Hårfagre gjennomførte en omfattende konfiskasjoner av høvdingers og bønders gårder.[4]  Håkon den gode ga tilbake odelen, mens tilegnelse av ”alt land ble stående”. En kan si at Håkons tilbakegivelse av odelen var et avkall på konglig beskatningsrett, som heller ikke var anerkjent i de gamle lover. Kongen forbeholdt seg altså retten til grunneiendoms- og disposisjonsrett over allmenningene, både til fjells og til sjøs dvs. over fiskeværene og havnene. Når det gjelder krongodsutvidelse i Olav Haraldssons styringstid, er det rimelig på å tenke seg konfiskering av motstandernes gårder som et vesentlig element. Det ser vi i 1018 når Olav utrydder de fem kongene på Ringsaker som var samlet til motstand mot ham. (se ovenfor) Denne motstand kom i stand ved Olav Haraldssons harde fremferd på Rommerike. De fem konger var hadelandske og den raumariske konge, og Ringsakerkongen Rørek og hans to brødre Ring og Gudrød.[5] Deres komplott mot Olav ligger i at Harald hadde satt seg ut over lovene, ved at han førte en større hær enn loven tillot (på Olavs tid bestod hirden av 60 hirdmenn, 30 gjester og 30 huskarler)[6]. Munch nevner at Olav hadde tre-fire hundre mann. Dessuten anklaget de Olav for ran og lemlestelse av befolkningen.

Etter de gamle lover var kongen verken ulastlig eller uanklagelig. Tvert imot: hans forbrytelser skulle straffes hardere enn hans undersåtter. De må betale sårbod til kongen etter sin stand. Kongen må betale større sårbod til rettssamfunnet enn andre. Gjør kongen seg skyldig i rov eller andre forbrytelser mot befolkningen, skal det gå hærpil over alle fylker, og man skal gjøre motstand mot ham og drepe han. Kommer han seg unna skal han jages fra landet. Det var således fullt legitimt at de fem konger kom sammen for å gå i mot Olav.

Nå gikk det ikke sånn. Tvert imot overlistet Olav kongene ved hjelp av Kjetil Kalv på Ringnes i Stange. De fem kongene fikk forskjellige skjebner, og vi kan gå ut fra at Olav konfiskerte deres gårder. Denne form for drap og konfiskering og nedbrenning av motstandernes gårder, var en vanlig foreteelse av den utøvende makt. Denne hendelsen ligner mistenkelig på den hendelsen som Harald Halfdansson (Hårfagre) hadde mot de fire konger som hadde kommet sammen på Ringsaker for å gå imot Harald.[7]

 Forliket på Åker.

Vi har til nå konsentrert oss om kilder som kan si noe om Åkers rolle og funksjoner i forhistorisk tid. Vi skal nå se nærmere på hva skriftlige kilder forteller om gårdens historie i middelalder og til dels seinere perioder. I 1046 kom Harald Hardråde tilbake til Norge fra Sicilia og Konstaninopel som væring. Han dro opp først til Ringeriket for å få støtte til å få kongemakt i Norge etter sin halvbror Håkon Den Gode. Til nå hadde Magnus Den Gode (fra den Vestfoldske linje etter Harald Hårfagre) kongemakten. Etter at Harald (som var fra den Hadelanske linje etter Harald Hårfagre) hadde besøkt sine slektninger på Ringeriket, hvor han prøvde å få folket der til å krone han som konge. Innbyggerene der satte seg i mot da de mente at de hadde en god konge i Magnus den Gode. Etter nederlaget på Ringeriket drog Harald opp til Gudbrandsdalen for å forsøke om det her skulle gå ham bedre. Han kom til ToreSteig somvar hans venn og gift med Haralds halvsøster. Hersammenkalte Harald til ting, og på dette tinget ga Tore ham kongetittel. Til belønning forærte Harald ham en masurbolle med sølvrand og med et forgylt lokk fylt med brent sølv og to gullringer hver av 1/2 marks vekt og en kappe av brun purpur foret med pelsverk. Denne kappe ble senere skåret til et alterklede. Da Magnus fikk høre dette, befant han seg i Viken med sin hær, og han dro opp for å komme Harald i møte.

Det har vært skrevet mye om forliket mellom kong MagnusGodi og Haraldr Hardràdi, nesten alle har plassert tinget ved Åker. Den islandske filolog Prof. i nordisk filologi Finnùr Jònsson 1858-1934 og arkeolog Prof. i etnografi Guttorm Gjessing 1906-79, var de fremste som har stilt seg sterkt tvilende til Åker som tingsted. Forlikstedet er nevnt i Morkinskinna og Flatøboken som Skjaldarakr, mens Fagrskinna som har omtrent samme tekst, nevner akr alene. Forlikhet er også nevnt i Hryggjarstykke,Hrokkinskinna og Snorre med omtrent samme tekst, men nevner at stedet ligger ved sjøen. Det har fått de overnevnte personer til å forbinde forlikstedet med Aker i Oslo. Thjodrek Munk sier utrykkelig at møtet holdes; in Uplönd ad stagnum, (dvs. Mjøsa.)[8]Det står ingen steder nøyaktig når dette forliket fant sted, men det var antakelig høsten 1046. I Morkskinna omtales forliket; "da det led mot vinter og sommeren etter forliket" En må gå ut ifra at forliket fant sted straks føre vinteren i 1046. I kong Magnus sitt følge var Einar Tambarskjelve og biskop Grimkell og mange andre høvdinger. Om de egentlige forhandlinger ved dette møte forteller ikke skriftene noe særlig, men det er på det rene at høvdingene var fast bestemt på ikke å ha to konger på en gang uten at disse var gått i et forbund med hverandre, og de ville derfor ta livet av den som ikke ville inngå i et forbund. Denne trusel var tydlig rettet mot Harald, ettersom Magnus ved å innby til møtet, hadde lagt sitt fredlige ærend for dagen. Dette viser at det må ha vært forhandlet på forhånd. Den som stod for denne forhandlingen, var antakelig Einar Tambarskjelve. I forhandlingen med Harald satte Einar fram forslag om at Harald skulle få sin del i Norge mot at han delte sin rikdom med Magnus. Det synes også at en form for sermoni skal ha vært avtalt på forhånd, og som skulle finne sted ved en høytidlig avslutning på forliket. Snorre forteller: "Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald sin frende ombord"Kvelden føre tingdagen da alle hadde spist kveldsvord, gikk Magnus til Haralds tjeld med sine menn. Han ga Haralds menn en gave, enten et sverd, skjold, kjortel eller en ring. Jo mer fornem personen var, desto mer kostbar gave fikk han. Til slutt kom Magnus til Harald og rakte ham to fine rør-tene. Her spriker de forskjellige oversettelser, Munch skriver to smukke rør-tene.[9]  Snorre nevner to kjepper.[10]  Rør-tene er nok riktig, for spydskaftet kaltes rør. I Egil Skallagrimssons saga er dette nevnt:" I hånden hadde Egil et krokspyd med gull-lagt rør."[11]  Dette sier seg sjøl at en ikke rekker fram to kjepper, men to emner til spydrør. Magnus spurte Harald; "Hvilken av disse tene vil du motta, slektning?" Harald svarte; "Den som er meg nærmest". Magnus sa da;" med denne rør sprote gir jeg deg halvdelen av Noregsveldet med alle skylder og skatter og all den eiendom, som dertil ligger, på det vilkår at du overalt skal være like så berettiget konge som meg. Men at jeg når vi begge er sammen, skal være den fornemste hva hilsen, oppvarting og sete angår. Er vi tre fyrste sammen, skal jeg sitte i midten, likså skal jeg ha kongehavnen og kongebryggen. Du skal også være forpliktet til å styrke og understøtte vårt herredømme fordi jeg har gjort deg til den mann i Norge som jeg trodde at ingen skulle bli så lenge vårt hode er over jorden".[12]Harald reiste seg opp og takket Magnus for det han ga ham halve Norge, deretter satte begge seg til et drikkelag, og stemningen var høy mellom dem. Det har vært satt fram hypotese om at forliket mellom kongene hadde funnet sted i det store båthuset som ligger sør for Åker. En skal huske på at dette ikke var noe vanlig husting. Sagan skiller mellom dette og heradsting og fylkesting hvor de siste var en åpen plass. Husting, er det kongen holdt for å rådslå med sine rådgivere.[13] Kongeforliket var et kongsting, der alle bønder eller årbårene, àrfbàren, de som hadde odelitingforeningen dvs. alle i Heidnir, hadde plikt til å møte ved tinget.

 Åker krongods og kirkegods.

Det de fleste som har uttalt seg om Åker som kongsgård, tar først og fremst utgangpunkt i de arkeologiske funn som ikke er funnet på Åker, men på Smørkollen og de skrevne kilder fra sen middelalder.

Store samfunnsendringer preget den norrøne perioden. De viktigste drivkreftene bak disse forandringene var kongemakten og kirken. Samarbeidet og konkurransen mellom disse institusjonene omformet til slutt det gamle samfunnet. Den krigerske vikingen ble omgjort til en fredlig leilending mest opptatt av sitt lokalsamfunn og livet etter døden. I løpet av 1100- og 1200- tallet skjedde det en fundamental omlegging av makten og forestillingene om den. Framveksten og utviklingen av kongemakten, godt hjulpet av kirken, resulterte i at makten ikke lenger ble bygd opp nedenfra, med støtte av bøndene, men kom ovenfra, fra Gud. Kongen fikk sin makt fra ham delegerte den deretter videre nedover i samfunnet. Kongen var ikke lenger bøndenes venn, men deres herre. Han kunne nå kreve deres lydighet. Kongen var blitt Guds stedfortreder, og som samfunnets øverste dommer skulle sørge for rettferdighet. Denne utviklingen svekket maktgrunnlaget til de lokale høvdingene i Hedmark. Kokurransen mellom dem opphørte for det meste gjennom tvang og nedbrenning av høvdingenes gårder, flytting av tingsteder, markeder og nedleggelse av gamle kultsteder. Dermed forsvant mye av vikingtidens dynamikk. De høvdingene som overlevde denne omveltingen ble nå kongens embetsmenn og skulle saksøke bøndene, de som før hadde vært den viktigste brikken i deres maktgrunnlag. Det skjedde en overgang fra en maktstruktur hvor de lokale høvdingene utgjorde det viktigste elementet, til en struktur hvor konge- og kirkemakten dominerte den politiske scenen. Disse endringene, sammen med omlegging av handelen og politiske forandringer i Europa, resulterte i at Hedmarken mistet sin sentrale posisjon og ble gradvis skjøvet lenger ut i periferi, økonomisk og politisk.  I perioden etter 1046 er ikke Åker nevnt i noen kilder. Åker er heller ikke nevnt under de langvarige kampene mellom birkebeinerne og baglerne, hvor Helgøya ble sentrum i Mjøsdistriktet. I høymiddelalderen under Håkon den gamles regjering finner man opplysninger om Åker. Forhistorien er nemlig den før omtalte konflikt mellom birkebeinere og baglere. På slutten av 1100-tallet fikk Hamar bispestol av baglerkongen Inge alt gods på Helgøya, dvs. praktisk talt hele Helgøya, det gamle høvdinggodset, som Olav Haraldsson hadde erobret etter seieren over Hedemarkskongene. Siden har Helgøya vært den norske kongeætts eiendom, og kongen hadde egne sysselmenn på øya. I 1226 under Håkon Håkonssons strid med Ribbungene var Helgøya tilholdssted for de som reiste seg mot kong Sverres ætt. Her tok kong Inge tilflukt i 1202 etter slaget ved Hafrsfjord.[14] Inge hadde kongsgård på Helgøya hvor han senere ble drept av bøndene på Hedemarken anført av en bonde med navnet Gunnar Lest.[15] Bispestolen på Hamar fikk Helgøya av kong Inge til takk for hjelp og støtte i kampen om kongemakten.

Baglernes nye konge Erling Steinvegg holdt til her i 1205, Ribbungenes kongsemne Sigurd hadde bosted på Helgøya i 1225. Håkon Sverresson som nå ble konge gikk til åpen strid med biskop Paal av Hamar og forlangte det gamle kongens gods tilbakelevert, idet han hevdet at baglerkongen Inge ikke hadde noen rett til å skjenke kirken kongens gårder på Helgøya eller det gods som tilhørte rikskongene av ynglingeætten. Håkon satte derfor makt bak ord.

Som motrekk mot Paals forsøk på kontroll over skipstrafikken på Mjøsas søndre del, anla Håkon en mindre festning på Steinsholmen i Ringsaker, hvorfra Håkons menn kunne føre effektiv kontroll med båttrafikken nordfra til Hamarkaupangen. Paal fikk støtte av hertug Skule.

Skule jarl - Håkons svigerfar, som ikke var fremmed for tanken om sjøl å ta kongemakten i Norge i samarbeid med kirkens menn. Biskop Paal klaget til pavestolen over hva han kalte kongens overgrep mot kirken og ulovlig tilegnelse av jordgods som tidligere var skjenket Hamar bispesete. Pavestolen svarte med pavens brev fra Perugia den 11. oktober 1234, som forbød Håkon å tilegne seg bispesetes jordgods og oppfordret Skule jarl til å beskytte kirkens gods.

Striden bølget fram og tilbake i noen år, men i 1237 kom det til et minnelig forlik mellom kongemakt og bispesete. Biskop Paal ga på bispesetets vegne avkall på alt kongens gods på Helgøya, mot til gjengjeld å få av kongens gods annensteds.  Dette godset skulle ha landskyld som svarte til godset på Helgøya. Det var med andre ord et makeskifte mellom bispesete og kongemakten. Det kongens jordgods som Håkon overlot Hamar bispesete mot vederlag for jordgodset på Helgøya var de fleste gårder i Vang, med bl.a. Åker med Disen. Denne store samling av gods rundt bispesetet er et minne om selve grunnfestninga av kongemakten i Norge, eiendom som kongen slo under seg i rikssamlingstida. Det er resultat av de stridene som rikskongene førte mot de lokale høvdingene.[16]  Fra nå går Åker over til å bli kirkegods under Hamar bispestol – Hammergods – med bispesetet som landsherre og med innbetaling av bygsel og avgifter til Hamarbispens ombudsmenn, som besørget skatten videre betalt til sysselmannen og derfra senere til lensherren på Akershus.[17]

Det store spørsmål i denne sammenheng er hvordan Åker kan ha kommet til å ligge under Helgøyagodset. Etter min oppfatning ligger Åker for langt unna til å være gods under Helgøyahøvdingen i forhistorisk tid. Åker har helleringen naturlig tilknytting til Helgøya, så her må det ha foregått et makeskifte engangi tiden.                                                               

En mulig teori om hvordan Åker har kommet til å ligge under høvdingen på Helgøya må sees i sammenheng med flyttingen av Heidsævisting. Det er klart at Olav den Hellige ikke kunne forenes med at hans kongedømme av gudsnåde skulle godta det hedenske Heidsævistinget og den rett som folket hadde gjennom de gamle lovene ved å avsette og straffe kongen.                                                                                                                                    I hedensk tid forbandt man overnaturlige evner med det konglige blod. Kongeætten sto gudene særlig nær. Denne forestillingen ble styrket gjennom den kristne tanke om kongedømmet som embete innstiftet av Gud for å fremme hans sak på jorden.

Det var derfor viktig for Olav å få nedlagt det hedenske Heiðsævisþing, og helst opprette et nytt felles ting for Opplandene. Det nye tinget for Opplandene og Viken ble lagt til Eiðsvellir og kalt Eiðsifaþing.  På Hedmarken (Heidenes område) opprettet han i stedet tredinger, med et ting i hver treding. En treding er tredjedelen av det riket som Heidene rådde over, som i andre deler av landet betegnes som fylker. På Hedmarken ble det en treding med Nes og kirken som hovedkirke med tingplass. Andre treding som omfattet Ringsaker uten om Furnes, med Ringsakerkirken som hovedkirke og tingsted. Tredje treding med ble lagt til Vang med Furnes, Løten og Stange med Vang kirke som hovedkirke og med tingsted ved kirken eller ved Distingbo. En styrking for at at Hedmarken var inndelt i tredinger finner vi i et håndskrift av Eidsifvatingslagens kirkerett hvor det står: "Hafuud kirkiur ero .ix a uplandum firer---.[18]

Tunberg skriver at denne teksten bestyrker at det var trefylkesting på Opplandene og at Opplandene etter Olav den hellige ikke kan oppfattes som en helhet, men som treding. En bekreftelse og riktigheten av denne antakelse angående Olav den hellige flytting av Viken og Opplandenes opprinnelige Heiðsævisþing til Eiðsvellir får vi ved Magnus Lagabøters lagrevisjon fra 1268:

            "lagtekin lagbók Vpplenninga ok Vikveria er Magnvs konṽngr skipaði".                         

Denne teksten gir klart inntrykk at det var en felles lov for Viken og Opplandene.

Foruten at det var ting i hver treding, hadde hver treding også et forsvar på ca. 120 mann. Tormod Torfæus nevner i sin Norges Historie at lendemannen i Hedmark Fredrik Slafse kunne stille med 120 mann fra hver treding tilsammen 360 krigere til kong Håkon Håkonsson kamp mot ribbungene i 1225[1]

 



[1] Tormod Torfæus Norges Historie bind 7 :171 ISBN 978-82-419-1072-2   1opplag 2014

 



[1]Engen, Steinar Kongeveger i Vang : 12 Minner ifrå Vang 2002 Vang historielag 2002

[2] Pilø, Lars Bosted – urgård – enkeltgård : 102 ff Avhandling for dr. art. graden ved universitetet i Oslo 2002

[3] Bjørkvik Halvard Kven åtte jordai den gamle leilendingstida : 80 ISBN 8251900247

[4] Andersen Per Sveaas  1995 : 89 

[5] Munch P. A. 1942 IV : 113

[6] Holmsen,A. og Simenen J. Sverreættens kongedømme artikkel av Taranger A. : 71 Universitetsforlag 1970

[7] Munch P. A II 1942

[8] Det Norske folks Historie av P.A.Munch. 1942 bind 5. side 114

[9] Det Norske Folks Historie 1942 av P. A. Munch bind 5 side 115

[10] Snorre 1944 Harald Hardrådes saga  kap. 23

[11] Egil Skallagrimssons saga 1995 H. Aschehoug & Co, Oslo

[12] Vårt Folks Historie 1941 av P.A. Munch bind 5 side 115

[13] Det Norske Folks Historie 1942 av P.A.Munch bind 4 side 264

[14] Kolsrud, Nils Oluf  HedmaksGårder i gammel tid : 195 Hamar stiftstiende´s bogtrykkeri 1907

[15] Munch P. A. 1942 VII : 399

[16] Bjørkvik, Havard Kven åtte jorda i den gamle leileningstida?Astlandsdalane og Opplanda : 80 ISBN 8251900247

[17] Christiansen, Gunnar E. 1989: 38-39  

[18] Tunberg Sven Studir Rörande Skandinaviens Äldsta Politiske Indeling : 218