Jernalderbefestning ved Åker?

 

 

 

Fra toppen av Ener foto: T. Lageraaen

Gards nr. 20 bnr. 3 Eine uttales ei’ne skrevet som Einne 1593, Eenne 1604, Eigner 1669 og 1723.

 Rygh heller til at navnet kommer av tre navnet einer. Jeg påstår at dette er en feiltolkning i og med i Vang er navnet på treslagetikke ener, men bruse, derfor må gården ha en annen tolkning. Mye tyder på at Gårdens navn opprinnelig er av gn. Ejner som er i samsvar med uttalen med bortfall av –r. Gn. Ejner ”stridsmann”. Ordet er brukt opprinnelig om utvalgte stridsmenn.[1] Fra samme ordstamme er også gn. Einheri, hvor sisteleddet er det samme som i herad. Einheri er brukt av forfedre om en uvanlig god stridsmann. Einherine var Odins stridsmenn, derfor må også høvdingens hirdfører og ha vært benevnt som Ejne, eller Eine. Etter denne tydning var Ener bosted for den øverste leder for hirden. En styrke for denne tydning er at Ener var chefsgaard for det Vangske Compagnie. Ved kongelig resolusjon av 2. september 1799 fikk de nasjonale kompani- og eskadronsjefer i Norge sine egne sjefgarder. Chefsgaarden ble gjevinnegraven fra tidlig folkevandringstid er den eneste som noen gang er oppdaget i Øst-Norge. Den var dessuten en av de rikest utstyrtefor sin epoke i innlandet, og er det fremdeles. Både selve gravskikken og gravgodset forteller om høy status og sterke kontakter langt utenfor Hedemarken. Antagelig antyder den ubrente kvinnegraven at fremmed herskergruppe hadde slått seg ned her på 400-tallet e.Kr. Især er bronsespennene særmerkene og ligner stilisert dragehoder. At både disse smykkene og likebehandlingen forteller om etnisk kontakt med hunernes ledersjikt. Store gravhauger med slikt feminint gravgods kan tyde på at også kvinner kan ha hatt lederfunksjoner på høyt nivå i Norden i folkevandringstid. Eners beliggenhet med vidt syn over nabo egnen og Mjøsa og Eners posisjon som chefsgaard er det all grunn til å tro at Ener var bostedet for hirdføreren. Det kan eller nevnes at Vangske Compagnie under ledelse av Generalmajor Luwzow: "Hadde heldig trefning med fienden (svenskene) den19 april 1808". Chefsgaarden Ener var av de største Chefsgaarder i Opplandske regiment den hadde en skyld på 2 huder og 3skinn. Kompaniet besto av utskrevne rekrutter fra Furnes og Vangrne anlagt til garder som hadde tradisjon for denne slags aktivitet.

Ved Ener er det funnet et kvinneskjellet sammen med rikt smykkeutstyr – nåler og spenner av bronse, rester av utskårene beinsaker, samt en god del perler av glass og rav. Den ubrente kvinnegraven fra tidlig folkevandringstid er den eneste som noen gang er oppdaget i Øst-Norge. Den var dessuten en av de rikest utstyrte for sin epoke i innlandet, og er det fremdeles. Både selve gravskikken og gravgodset forteller om høy status og sterke kontakter langt utenfor Hedemarken. Antagelig antyder den ubrente kvinnegraven at fremmed herskergruppe hadde slått seg ned her på 400-tallet e.Kr. Især er bronsespennene særmerkene og ligner stilisert dragehoder. At både disse smykkene og likebehandlingen forteller om etnisk kontakt med hunernes ledersjikt. Store gravhauger med slikt feminint gravgods kan tyde på at også kvinner kan ha hatt lederfunksjoner på høyt nivå i Norden i folkevandringstid.

Eners beliggenhet med vidt syn over nabo egnen og Mjøsa og Eners posisjon som chefsgaard er det all grunn til å tro at Ener var bostedet for hirdføreren. Det kan eller nevnes at Vangske Compagnie under ledelse av Generalmajor Luwzow: "Hadde heldig trefning med fienden (svenskene) den19 april 1808".

Chefsgaarden Ener var av de største Chefsgaarder i Opplandske regiment den hadde en skyld på 2 huder og 3skinn. Kompaniet besto av utskrevne rekrutter fra Furnes og Vang. Det var riksantikvar Nicolay Nicolaysen som foretok utgravingen gravhaugen på Ener omkring år 1900. Jeg er ikke sikker hvor gravhaugene har vært, men etter kart skal det ha vært 2 gravhauger ved Ener mot vest kanskje de ligger under asfalt idag. 

 

   

 



[1] Vågslid Eivind Norderlendske Fyrnamn : 86 ISBN 82-991668-0-2 Eidsvoll 1988

 

Gnr. 12 bnr. 1. Torshov Uttales; tå’rrsù. Torseg 1520, Torsogh 1578, Torshoug 1723.

 siste leddet su-, og hvor –s- er sammenbindingsfuge, og –u diftongforenkling av au- i haug. Rygh forklarer dette om gårdsnavnet:”Thorshof, Torstempelet,

 Uttalen av sisteleddet su-, og hvor –s- er sammenbindingsfuge, og –u diftongforenkling av au- i haugDiftongene var et var et karakterisk målmerke i gammalnorsk og skriftspråk i dag.                 

I gammalnorsk var diftong au, e og ei. I Hedemarksmål av au, øy og ei som for eksempelau; stør (staur, mør (maur). slik at haug uttales bare med u, som kommer klart fram i gårdsnavnet Nashaug hvor uttalen er; nasu. Torshov og Vidarshov er opprinnelig er skrevet Torshaug og Vidarhaug, i Vangsmålet har uttalen holdt seg til torsu og virsu i motsetning til skriftspråket.

 Uttalen av førsteleddet med en slags å-lyd som går tilbake til gammelt kort o, i motsetning tilgudenavnet Tor somhar i gn. lang o, ogkan derfor ikke ha noen kontekst til guden Tor.[1]

 Var Torshov et kultisk sted og hvordan så sagaenes hov ut? Er sammenheng mellom førkristne kultbygninger og stavkirker? Frem til den første etterkrigstiden trodde arkeologer og historikere at man hadde svaret. Så førte nye funn og teoretisk nyorientering til et annet syn, som har vært dominerende frem til i dag. Noe av bakgrunnen for det dominerende førkrigssynet ble artikulert av Lorentz Dietrichson i innledningen til storverket De norske stavkirker (1892):

”På reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind – det er de norske stavkirker.”

Dietrichson selv pekte på at stavkirkene var en ”oversettelse” fra stein til tre av den romanske basilika. Men for mange virket det rimelig at det måtte være en sammenheng mellom stavkirkene og førkristen byggeskikk, konkretisert ved de to bygningstypene som flere norrøne kilder forteller om – hov og horg. Norges første riksantikvar, arkitekten Herman Schirmer, argumenterte for eksempel for et slikt synspunkt. Da de arkeologiske undersøkelsene av Hofstaðir og andre islandske ”tempelruiner” ble publisert i 1909, oppfattet forskere flest at spørsmålet om hvordan de norrøne kultbygningene hadde sett ut, langt på vei hadde funnet sitt svar. I enkelte stavkirker, som Urnes, var man dessuten klar over at det fantes gjenanvendte bygningsdeler som måtte ha tilhørt en eldre bygningstype enn de stående kirkene. Det var et åpent spørsmål hva slags bygninger det dreide seg om, men nærliggende å se en forbindelse med før-kristne kultbygninger som de man mente å ha påvist på Island. Denne kontinuitetsteorien ble popularisert først og fremst gjennom Magnus Olsens innflytelsesrike arbeider, Hedenske kultminder i norske stedsnavne (1915) og Ættegård og helligdom (1926). Med utgangspunkt i de islandske undersøkelsene mente Olsen at hovet i de skriftlige kildene var et offentlig tempel for et større område, mens horget var en mindre bygning knyttet til den mer private kulten på gården. Men horg hadde også den eldre betydningen steinalter eller oppkastet steinrøys i forbindelse med kulten. 

I kristenrettene er det forbud mot å ”gjøre hus og kalle det horg”, og i Voluspá hører vi om gudene som tømret høyreiste horg og hov på Idavollen.

 Fra 1940-årene av kom reaksjonen mot det som da var blitt etablerte sannheter. Bakteppet var en kombinasjon av en nyfunnet skepsis mot tanken om kulturell kontinuitet mellom hedensk og kristen tid – en utvikling som i seg selv må forstås som en reaksjon mot mellomkrigsårenes germanske ”folkepsykologi” og norrønromantikk, og nye arkeologiske resultater, både metodiske og empiriske. Det førstnevnte aspektet bør ikke undervurderes: samtidig som hov og horg ble satt under debatt og til sist nærmest bortdefinert fra fagdiskusjonen, ble andre monumenter som til da var blitt gitt en ”kultisk” tolkning, satt inn i andre og nye sammenhenger. Runde steinsetninger og andre konstruksjoner av stein var lenge blitt oppfattet som tingsteder eller kultiske anlegg – fra 1950-årene av gikk de fleste tolkninger i stedet i retning av at de var gravminner.

Først ute når det gjaldt kultbygningene, var Aage Roussell (1943), som hevdet at tuftene etter ”hovet” på Hofstaðir ikke var noe annet enn levninger etter gårdshus av den typen som på det tidspunktet var kjent over store deler av den norrøne verden. Fra slutten av 1950-årene kom Håkon Christies utgravninger under gulvet i flere norske kirker, som viste at de bygningsdelene som var blitt gjenbrukt i bl. a. Urnes stavkirke, skrev seg fra en eldre kirkebygning på stedet, og ikke fra et hedensk hov. ”Nådestøtet” kom med Olaf Olsens avhandling om Hørg, hov og kirke i 1966. For ham var hovet en funksjon ved storgårdenes hallbygninger, og ikke en egen bygning. Denne siste teoriene fikk meget stor innflytelse, i det minste i fagmiljøene, og inntil for få år siden var det etablert lære at hov og horg som selvstendige bygninger aldri hadde eksistert. [2]Uttalesen av førsteleddet i Torshov tårr svarer til gn. þórr ”dunder, slå”, gda. thõr, gsv, þõrr har egentlig har betydd “dunder, slå, drønn, bråk,” av indogerm. tén “drønn, larm”, etymologisksettav samme verbalrot indogerm. stén “stønne”.

Før vi går videre på dette tema skal vi se hvaErik Moltke skriver i sin bok om “Runerne i; Danmark og deres opprinnelse; ” Til indhugning af runer i sten brugte man som regel, en tung (kortskaftet) spishammer hvis pikhugning er tydleligt bevart i flere indskrifter....”.

 På mange runeinnskrifter er runeraden avsluttet med en hammer, denne hammeren har blitt holdt av runeforskere for guden Tors hammer Mjølner. Moltke sier videre:

 ”Mærkelig er den langskaftede hammer på den unge Hanninge-stenen. Man gør derfor nok rigtigere i at opfatte hammeren som et stykke smedværtøj og ikke som Tors (kortskaftede) Mjølner. Altså: var riteren eller rejseren smed”[3]

 Etter det Moltke hevder at pigghammeren er den mest anvendlige redskap til å hogge runer med, laget av smeden som også kan ha vært runehogger i enkelte tilfelle. Det er derfor smeden som har vigslet runene med en hammer, ikke guden Tor. Etter Molktes tydning har smeden blitt kalt tor, þórr for han dundra i smia med hammeren. Det er vel ingen andre som passer bedre enn til å personifisere guden Tor enn smeden. Hammeren til guden Tor kalles på gn. Mjølnernavnet er fra samme ordstamme som gn. mjoll“nysnø”, med tanke på glitrende nysnø i solskinn. mjollnirtyder derfor ordrett; “ han som får det til å glitre og skinne,” som når smedenslår på glødende jern, så gnistrende spruter.[4]I Egil Skallagrimssons saga, kommer dette til utrykk:

 I otten opp må smeden

som sølv i pung vil sanke

ved belgen, som vindfylt blåser brann i blåsvarte kullet.

 Sleggen smellende slår jeg

slag i slag mot stålet,

som glohett gnistrer og glimre mens grådige vindbelger tyter.[5]

 Vi ser her hvordan Egil skildrer arbeidet i smia, hvordan det smeller og dundrer, glitrer og gnister. Smeden ser ut til å ha hatt en spesiell betydning i jernaldersamfunnet. Fellestrekkene hos de mytologiske smedene i de norrøne fortellingene som at de var menn, levde på utsiden av menneskenes verden som dvergene Dvalinn og Durinsom smidde sverdet Tyrfingtil Svafrlami.[6]

 Kanskje ble de virkelige jernaldersmedene tillagt liknende egenskaper som de mytologiske smedene. I den sammenheng er det naturlig at smeden blir satt i forbindelse med guden Tor, begge dundrer, slår og gnistrer når dem er i arbeid. Denne tydning gjenspeiler seg både i slaviske og indogermanske religioner. I den baltiske religion er tordenguden Perkūnas (litauisk) eller Pērkons (lettisk) er gudenes smed, førsteleddet perk betyr å slå. De baltiske gudene Perkūnas, Pērkons og germanske Perun, Polske Piorum er alle identisk med Tor som alle betyr å slå.  Disse gudene svarer til den vediske Parjánya (veda, en, den bramanske religions hellige bøker, de eldste indiske litterære minnesmerker, skrevet på sanskrit). Fra våre forfedres område Eurasien (til Eurasia, navn på det europeiske og asiatiske kontinent avkom av europeer og asiat) er himmelguden Tängri den viktigste guden, Tängris smed var Boshintoj. I en legende sendte Tängri Boshintoj og hans sønner til jorden for å lære menneskene kunsten å bearbeide metall. Sønnene giftet seg med jordiske jenter, og ble dermed smedenes forfedre. Ingen kan bli smed uten at han nedstammer fra noen av disse familier[7] Gjennom myter og riter kan maktforhold få skinn av å være gudgitte ordninger, nedlagt i selve skaperordningen. Myter og ritualer tas i bruk av samfunnseliten for å fremme egne interesser. I mytologiens språk heter det gjerne at kongen eller høvdinger er gudens sønn, en idé som går som en rød tråd gjennom religionshistorien fra Midtøstens gamle religioner til kristendommen. Den babylonske kongen var sønn av himmelguden på den måten at han representerte guddommen i kulten.

I Egypt var den regjerende farao sønn av himmelguden på en måte som gjorde farao selv til guddom. I Romerriket ble kulten av keiseren utviklet til store høyder, keiseren var sol Invictus, Den Uovervinnelige Sol, en guddom som hver eneste innbygger i Romerriket var skyldig å anerkjenne. I kristendommen ble Guds Sønn et fast tilnavn på Kristus, den konglige gudesønn kom til å kaste glans over den jordiske kongen – og omvendt. I dette henseende er det ikke rart at smeden fikk en guddommelig status med sin skapermakt, ved å bli guddommelig gjort.[8]  Kelterne som regnes som dem som lærte germanerne smiekunsten, regnet smeden som gud, hans navn var Grobniu og nevnes side om side med legeguden Apollon. Hos romerne var Vulcan smedguden, med andre ord må man gå utefra at flere av Torshovene i Norge er feil tolket til Tors-hov. Smedenes makt over ilden, og spesielt metallmagien, har overalt gitt smeder et rykte at de nedstammer fra gudene derfor har smeden i Norden blitt ofte forvekslet med Tor. Et godt eksempel er Torshov i Løten som også Rygh hevder at stedet ikke kan være noe Tors-hov. Vi kan dermed slå fast at Torshov er smedens boplass eller rettere Torshov er opprinnelig Torshaug, med andre ord  smedhaugen.

 



[1] Hammarstedt N.E  artikkel i Fataburen Kulturhistorisk tidskrift :114 1919  .

[3] Moltke Erik Runerne i Danmark og deres oprindelse : 29, 188. 

[4] Vågslid Eivind Stadsnamntydingar IV : 28

[5] Lie Hallvard Sagaer i utvalgEgil Skallagrimssons saga : 59 ff Aschehoug 1995  

[6]Hervor saga er Svafrlami omtalt som konge av Gardarike.

[7] Eliade  Mircea Sjamanisme : 179Pax Forlag A/S, Oslo 1998

[8] Steinsland Gro Norrøn Religion :394 Pax Forlag A/S, Oslo 2005

 

 Valum

 Et av de største motargumentene om at Åker er høvdinggård er den lave beliggenhet.

Forsvarsmessig ligger Åker meget utsatt til for angrep fra øst, sør og nord av en fiendtlig styrke, og vil lett bli overrumplet. Åker har dessuten ikke øyekontakt verken med varslingsvardene VethammerTittberget, Brurstien på Sotenodden i Stange, Vindlausa, Trostberget og Liberget (Bangsberget) på Nes og Doksrudskogen i Løten. Man kan slå fast at folket på Åker hadde ingen fluktmulighet. Det er ikke til dags dato funnet forsvarsverk eller vern hvor folket kunne søke tilflukt i Åkers umiddelbare nærhet. Det er heller ikkefunnet rester etter innenlandske seilsperringer, eller forsvarsanlegg i Åkersvika.

Markering av jernalderhus på Valum (foto Tore Mælumsæter)     

 

Fra Minnesund ville en fiendestyrke med god bør bruke 2-3 timer til Åker, selv om en slik styrke vil bli oppdaget ganske av de nevnte vardene. Vil det ikke være mulig å flykte fra Åker til borgen i Furuberget som ligger ca. en times gange fra Åker,[1] tiden ville rett og slett bli for knapp, for det var vanlig å flykte med både folk og budskap til borgen. Sivilbefolkningen fra Åkerområdet blir dermed et lett bytte for inntrengerne.

 

Derfor må det ha ligget en ytterligere forsvarskanse i nærheten som må ha hatt visuellkontakt med en varslingsvarde. En snau kilometer nordøst for Åker ligger

 Valum uttales va’lom. Skrevet som Vardhæimi 1318 Vardhæimr 1346førsteleddet vard- bn. vordr (o uttales, å) ”vakt, vaktmann”. Etter dette må man anta at Valum var en vaktgård eller rettere ”de stridenes hall” som ersynonym med Odins Valhall.Valum kan nå forstås som hirdensheim, et sted hvor en mobiliseringsstyrke hadde sin kaserne. (hird er nordiske kongers hoff, krigsfølge og livvakt i middelalderen). Hele forestilligskomplekset om myten Valhall – ideologien, hørte til krigerens domene. Fra Valum kan en se innseilingen fra Mjøsa til Åkersvika, og til varden Vethammer av gn. Viti ” varsel, tegn, merke, vete, bål vedstabel til å sette ild i som varsel om ufred”.   

Skriftlige kilder opplyser at det i 1318 fantes en sognekirke her, noe som tilsier at stedet var en stor viktig plass i tidligere tider. I følge gammel lov og sedvane i patronatsretten har legmenn hatt rett til å bygge kirke på egen grunn. En slik patronatsrett kunne innehas av kronen og av adelsmenn. Med andre ord Valum peker seg mer ut som gård som innehas av en høvding i tidligere tider enn Åker.Utgravningene på Valum i 1992 ble det avdekket tre store hustomter etter langhus fra romertiden, i motsetning til Åker var imidlertid ingen av tuftene og oldsakene eldre enn folkevandringstid ca. 400 e.Kr. Det eldste av husene på Valum har opprinnelig målt 52 meter i lengden og 9,5 i bredden. Dette huset hadde hatt 11 par indre stolper og et stort stolpefritt rom, muligens var dette en hall. Alle tre husene var bygget etter samme mønster. Reisverket i husene var satt opp av to rekker stolper parvis. Husene har hatt leirklinte vegger som har vært hvitkalket. Det er tydelig at tunet på Valum hadde vært stort, tett bebodd og blitt brukt frem til middelalderen, trolig lenger. Det kan likevel se ut til at folkevandringstiden, har vært hovedepoken til Valum. I midten av huset lå det et stort stolpefritt rom. Dette kan tyde på at rommet har hatt en form for offentlig funksjon. Et hus med slike dimrnsjoner som det som har stått på Valum, kan uansett tolkes i retning av at vi har med et høvdinghus å gjøre. Det spesielle ved langhusene på Valum og Åker er i midlertid dateringen til førromersk jernalder. For det første er husene betydelig eldre enn antatt alder på de monumentale gravhaugene i området. For det andre regnes førromersk jernalder tradisjonelt til å være en funnfattig periode i nordisk forhistorie. For å opprettholde makt og sikkerhet var det viktig for høvdinger ha et hærfølge. Det er ikke overraskende at det dukker opp langhus av store dimensjoner midt i dette området. Det er nettopp et slikt monumentalt hus man forventer har vært åsted for maktutfoldelse og offentlige handlinger. Kan stedsnavnet Hærset og Karlset forbindes med et område hæren oppholdt seg? I tilfelle må disse to gårdene være bosted for treller frigivende som er med i leidgangshæren. Et viktig forhold å ta stilling til er hvor stort område som bør ses som en del av sentralplassens ressursområde. I et større område rundt Åker er det funnet både hustufter og våpengraver. En må derfor anta at Åker med Torshov, Dystingbo, Finsal, Ener, Sæli og Gjæsen tilhørte en slags ringtunanlegg og var et skipsreid, mens den ytre ring som bestod av Vidarshov, Ry, Valum, Ingeberg og Kveberg, med hovedtyngden av hirden forelagt til Valum og Stranger. Hestene hadde de i enkve som man kan ut i fra stedsnavn lokalisere til Kveberg (Hveberg). Samlet må denne mobiliseringsstyrken hatt anselige dimensjoner, kanskje opptil 300-500 mann. Jernalderbefestning Maiden Castle i Dorset i England

 

De store våpengravene i Åkerområdet viser klart at det gjennom store deler av jernalderen må ha foregått en militær mobilisering i dette området. Fra Vidarshov og like til Krafterud har vi en eiendommelig forhøyning med en åpning mellom Kay og Torshov. Denne forhøyningen ligner mistenkelig på det Julius Cesar kalte germanernes opidium, som også blir kalt hillforts. Opidum (flertall "oppida") ordet stammer fra den tidligere latin "ob-pedum", "lukket rom", muligens fra proto-Indo-europeisk "* pedóm-”, ”okkupert område” eller ”fotavtrykk”. I England er befestede høyder blant de mest interessante levninger fra jernalderen. Enorme jordvoller som krevde en massiv innsats i form av arbeid og tid. I Danmark er det også påvist store jordvoller ved handelsstedet Hedeby. Det er funnet en fem meter bred åpning i en 30 km lang forsvarsvoll som betegnes av arkeologer som sensasjonelt. Vollen ble anlagt i romertid i grensetraktene mellom dagens Danmark og Tyskland.

Forsvarsanlegget, som er et av de største i Nord-Europa, skulle beskytte Norden mot sakserne og frankerne fra sør. Ifølge fagfolk beskyttet vollen særlig den strategisk viktige handelsbyen Hedeby, som lå i nærheten av Danevirke. Porten er beskrevet i gamle tekster, og her fortelles det at «ryttere og vogner» strømmet Jordvold rundt Hedeby                                      gjennom den med varer fra fjerne strøk.     

I flere århundrer har arkeologer søkt etter åpningen som all trafikk på landjorden måtte gå gjennom for å komme til og fra Danmark. Restene av porten ble gravd ut i en murseksjon fra 700-tallet i det som i dag er Nord-Tyskland.  Innenfor var det ofte store samfunn, et håndverksentrum som jernsmelting, støping og kammaker. Mange hill forts fremsto på slutten av den sene bronsealderen og begynnelsen av tidlig jernalder, ca 1100-1300 f. Kr, da folk levde i små separate grupper med ulike nivåer av rikdom og status. Handel ble etablert i hele Europa og enkeltindivider ble gravlagt i graven med massevis av fantastiske importerte varer. Forskjell på rikdom og status kan godt ha vært en av grunnene for bygging av de defensive strukturer.
Hill forts ble konstruert av tillegg av grøfter og tømmer Palisades, stein-og jord-fylt tre rammer eller brolegge stein strukturer som tårn, murer og vollene. De var åpenbart et resultat av et helt samfunns anstrengelser, og var nok organisert og kontrolert av en stammehøvding. Maktstrukturen i eldre bronsealder var basert på skiftende sosiale relasjoner, og fordelt mellom små og mellomstore høvdingseter og familier som stadig kjempet om makten. Handel og utvidet luksuriøse elementer fra Middelhavet ble tilgjengelig for den voksende elite klasser i Norge, hill forts vokste i størrelse og kompleksitet. Romertidens hill forts spredte seg fra middelhavsområdet og videre nordover.
Nå får plutselig stedsnavnet Kay en mening: Kai uttales kai (ai diftong) skrevet i 1550 årene Kade som antakelig er Kaðe ” utkikk, se skode”. Kai må derfor ha stått et utkikkstårn. Rekonstruksjon tegning av østporten forsvar

 

Tenkt innskjørselvei fra kongeveien (mellom Kai og Torshov)

 Dessuten indikerer også Schønning beskrivelse at det fra Hjellum er rester etter en brolagtsteinstrukturer som antyder rester etter tårn og murer. Dersom dette er riktig åpner det for muligheten til å knytte Imeslund til denne befestningen. En tolkning av Imerslund er at Ime står for jotunen Yme. Etter Ymes død tok gudene øyenvippene hans og bygde den befestede borgen Midgard. Borgen skulle beskytte menneskene mot jotnene. Imeslund ligger ca. 3 km nord øst for Kai. Midgard norrøntMiðgarðr, ”den inngjerdet verden i midten”, stammer fra urgermanske ordet *medja-gardaz(*meddila-, *medjan-). Som igjen er avledet fra urindoeuropeiske rotordene *medhyo ”mellom/midtre” og *ghartos ”inngjerding/gård/heim”.  Fil:Midgard (Sö 56, Fyrby).jpgBetydningen «i Midgard» som er bevitnet på Fyrbyrunesteinen (utsnitt) i Södermanland i Sverige

 Legger vi til grunn den indoeuropeiske betydningen får vi klart for at betydningen av ordet Vang, det midtre området mellom Stange og Ringsaker som var selvstendige konge- høvdingområder, og ordet Vang som betyr ”Samlingsplass”, altså samlingsplassen på midten. Når en også tar i betraktninger borgen i Furuberget og hvilke dimisjoner den har hatt, er det selvklart at også den trengte forholdsvis stor styrke til sitt forsvar, og hvor andre steder enn Valum kunne denne styrken ha vært forelagt? Valum hadde nettopp husly til å romme en så stor styrke, men neppe så stor styrke som trengtes her. Stedsnavnene Gutteberg, Karset og Herset sier oss hvor en så stor styrke var forelagt. Navnet Gutteberg sier oss at her gikk det en vei fra Valum mot Herset og Karset. Herset av gn. herr i betyning ”hærfører”, forklarer at her var boplass for en leder av militære tropper. Karset av gn. karl voksen og fri mann”. Sisteleddet –set tyder på at disse stedene heller var boplass til frigivende treller, kanskje militærepersoner. Det stedet som virkelig peker seg ut som en plass hvor militæremannskaper holdt til er Stranger. Navnet Stranger kommer av gn. strangrstrid, kriger,krigersk, krigslysten, forsvarer. På Stranger er det funnet store mengder kostein faktisk mer enn på Åker, en må derfor anta at her har det vært tilholdsted for mye folk. Som nevnt under kapittelet om Åker hadde hver treding (Hedmarken var delt inn i tredinger) også et forsvar på ca. 120 mann. Tormod Torfæus nevner i sin Norges Historie at lendemannen i Hedmark Fredrik Slafse kunne stille med 120 mann fra hver treding tilsammen 360 krigere til kong Håkon Håkonsson kamp mot ribbungene i 1225[1]

 



[1] Tormod Torfæus Norges Historie bind 7 :171 ISBN 978-82-419-1072-2   1opplag 2014

Nå skal det også sies at Vollen fra Vidarshov til Krafterud kan også ligne på en drumlin fra istiden, (En drumlin (fra irsk: droimnín som betyr «liten rygg») er en spesiell landsskapsform forårsaket av isbreer. Den består av en svakt hvelvet langstrakt haug dannet av bunnmorene fra en isbre i bevegelse, lengderetningen følger isebvegelsen og den er normalt bredere i enden som vender mot isbevegelsesretningen) men denne ryggen er  ikke i fallretningen for isens

bevegelse.

 

Grafisk framstilling av en drumlin. Pilen representerer bevegelsesretningen til isen som formet den.[2]

 

 

 

 Den store konsentrasjonen av kokstein på Stranger tyder på at det her har vært mye mennesker.

 

Etter L. Pilø

 Denne store konsentrerte mobiliseringsstyrken tyder på at den har vært etablert av en langt utviklet høvdingdømme. Som trolig har hatt behov for å forsvare sine territorier i forhold til andre høvdingedømmer, og for å styrke sin økonomiske interesser i området. Valum er dessuten nabo gard til Eine hvor som nevnt årmannen hadde sin bustad. En mobiliseringsstyrke av denne størrelse har behov både for det ytre skjønnhetsmessig, religionsutøvelse og ikke minst lett tilgang til å anskaffe, lagre, fordele og vedlikeholde våpenmateriell.

 



[1] Lageraaen, Torgeir egen måling

[2] http://no.wikipedia.org/wiki/Drumlin