L175-R1a1a1g3a1a Y355 Markeringene viser tydelig at det var forbindelse mellom Opplandene og England, dvs. at Hedmarkinger og Opplendinger var vikinger.

Folkevandringstiden

 Folkevandringstiden er betegnelsen på en periode i jernalderen som tidsmessig plasseres mellom ca. 350 og 550 e.Kr.

Når jeg nå begynner på en fortelling om forntiden som sjelden gir forståelige svar, blir reultatet i beste fall at vi havner i nærheten av sannheten.  

Til tross for at folkevandringstiden som navnet tilsier er en periode med folkevandringer, har dette i liten grad blitt omtalt i Skandinaviske områder inntil nylig. Men først må vi se hva Snorre skriver om "folket" som innvandret Skandinavia":

Her forteller Snorre om Svitjod at det ligger nord for Svartehavet. Gjennom Svitjod løper elven Tanais (Don) ut i Svartehavet. Den skiller tre verdensdeler. På den østlige siden heter det Asia og på den vestlige Europa. I Asia ligger Åsaland med hovedborgen Åsgard. I denne byen levde en høvding ved navn Odin. Stedet var et stort blotsted (offersted) som ble styrt av tolv hovgoder (offerprester). De skulle forestå blotene og dømme mellom mennesker. De ble kalt diar, og dem skulle folket tjene og hedre. Odin selv var en stor kriger som hadde reist mye og vunnet stor makt. Han var seierrik at han alltid seiret i hver eneste strid. Deretter forteller Snorre om det eneste unntaket, om kampen mot Vanene som sluttet uavgjort. Senere forteller Snorre om den store fjellrygg fra nordøst til sørvest; den skiller Åsaland fra andre riker. Sør for fjellet er ikke langt til Tyrkerland, der Odin hadde store eiendommer. På den tid fór romerhøvdingene vidt om i verden og la under seg alle folk, mange høvdinger flyktet fra eiendommene sine for denne ufreden. Men Odin var framsynt og trollkyndig, derfor visste han at hans avkom skulle bygge og bo på den nordligste halvdel av verden; derfor satte han brødrene sine, Ve og Vilje, over Åsgård, og fór sjøl bort og alle diane med ham, og mange mennesker. Først fór han vest i Gardarriket og sør til Saksland. Han hadde mange sønner. Han vant et stort rike i Saksland, og der satte han sønnene til å styre landet; så fór han nord til havet og tok seg bosted på ei øy, der heter det nå Odinsøy, på Fyn. Så sendte han Gevjun nord over sundet for å finne mer land, hun kom til kong Gylve, og han gav henne plogland. Da dro hun til Jotunheimene og fikk fire sønner med en jotun der, dem gjorde hun om til okser og spente dem for Einer davon ist A-se-na.“plogen, og så drog hun landet ut i havet og vestover mot Odinsøy, der heter landet Sjælland, og der bodde hun siden, Skjold, Odins sønn, fikk henne til ekte, de bodde i Lejre.[1]  

Rekonstruksjon av Eratosthenes 'kart over kjente verden, c. 194 BC. hvor Tjansan fjellene kommer tydelig fram. Vi ser her tydelig hvordan fjellryggen skiller Store Svitjod fra andre riker Dette verdenskart kan Snorre ha sett.

Ser vi på den første linjen til Snorre, har de fleste historiker antatt at denne fjelkjeden er Ural fjellene, men Ural har en nord - sør formasjon og ikke nordøst-sydvest som Snorre forteller. Fjellryggen som Snorre beretter om må dette være Tjansan fjellene (Tian Shan, eller kinesiskTjanšans). Tjansan er mer enn 2500 km langt fjellsystem i Sentral-Asia som strekker fra nord-øst Tarim Basin, Baikal, Xinjiang i Kina til Kasakhstan , Kirgisistan, Usbekistan og i syd-vest til Turkmenistan. Kineserne kalte Romerriket for ”Da Qin” i boken Hou Hanshu av forfatteren Fan Ye:

”Kongeriket Da Qin ......folket av dette land er høye og ærlige. De ligner på folket i riket i midten og derfor kaltes dette kongerike Da Qin”

後漢書(宋紹興).jpg

 

Første side av manuskriptet Han Hansu bildet:http://en.wikipedia.org/wiki/Book_of_the_Later_Han

I etterordet til Hou Hanshu benytter den kinesiske historieskriveren et annet skrifttegn for betegnelsen for sitt eget land. Dette skriftegn oversettes i engelske kilder til ”Kina” og er ikke identisk med ”Riget i Midten”. Jeg tror derfor vi her skal forstå ”Riget i Midten” som ”Midgård eller ”den kjente verden”. Og som vi skal se er ”Midgård” i samtiden bosatt av indoeuropeere.

Hou Hanshu forklarer oss nøyaktig hvilket geografisk område det opprinelige Midgård var. Den østlige grense var den kinesiske mur. Den vestlige grense var ”Da Qin” (Romerriket), dvs. Tanais elven (i dag elven Don), som var den gamle landegrense mellem Europa og Asia[2]. Den sydlige grense var ”Anxi” (Parthia) som var et området omkring Samarkand, Uzbekistan, samt Hindu Kush. Den nordlige grense kan ikke bestemmes fra Hou Hanshu, men fra Völuspá (vers 11-13, Ældre Edda) kan vi se at der nord for Midgård bodde mongolske folkeslag. Dette behandles i kapitlet ”Dværgene”. Den nordlige grense har derfor vært mellem breddegrad 50º og 60º nord. Kineserne kaldte oprindeligt sig selv ”Hua Sha” eller ”efterkommere efter Hua”. Det er først i Qing-dynastiet fra år 1644 e.Kr. at betegnelsen ”Riget i Midten”, fonetisk udtalt "Djung Gjaard" (staves ”Zhong Guo” (mandarin) og ”Chung Gwok” (kantonesisk)), betegner Kina.

Ekkoet av det opprinnelige Midgård kan ses i det 777.000 km2 store landskap, som er kjent som ”Dzungaria, Jungaria, Sungaria, Zungaria, Zhungáěr”. Området sprer seg i dag over Xinjiang og det vestlige Mongoliet fra Gansu (øst), Tien' Shan (Tianshan, Tienschan) (syd), Irtysh elven (nord), Tarbagatai (Tarbagatay)-bergene (nordvest) og Altai-bjergene (nordøst). Landskapet har i dag ingen juridisk, politisk eller kulturel sammenheng, og dets opprinnelige indoeuropeiske befolkning finnes ikke lenger. Det var også her det var et blomstrende sentrum for buddhismen med mange klostre og stupa. Det er i dette trianglet i den nordøslige utkanten av Akamenideriket som Odin kom fra. Her finner vi stamfaren til den norske fjordhesten, Przewalskihest  (Equus ferus przewalskiiuttales:sheh-val-Skee).  Przewalskihest har som fjordingen en mørk mohawk-aktig manke sebrastripet bein, med den karakteriske ålen over ryggen.Przewalskihesten minner om en fjordhest i utseende, men denne underarten er fysisk mindre og har en mer tønneformet kroppsbygning enn vanlige hester. I likhet med fjordhesten har også Przewalskihest stående kortvokst (stri) man. I dette trianglet ligger dinosaurer skjelletter like i dagen. Hodene av dinosaurerne ble brukt som et symbol på åndelig kraft og styrke. I Kinesk tro ble dinosauerhodene sett på som draker. Kinas draker bringer ­lykke og symboliserer makt. De inngikk i keiserens emblem. Draken skulle vareta skatter og hemmeligheter, draken kunne ikke bli overvunnet og beskytter huset mot alle fiender. I Kina har dragen fortsatt en viktig plass i folks bevissthet, og den er lett synlig i gatebildet. Kinesere kaller seg dragens barn, og dragen er fortsatt svært synlig i det kinesiske samfunnet. På apotekene kan man kjøpe dragebein, og nettopp i Kina finnes en dinosaur som mer enn noen annen kan representere dragen. Dragen finnes på hustak, ved inngangen til hoteller, restauranter og forretninger. I interiører er den ofte rikt representert. Den lever videre i arkitektur, skulpturer og billedkunst. Og i nattemørket lyser neondragene.

Den kinesiske versjonen av Fugl Fønix – Feng – opptrer ofte sammen med dragen – Long. Dette parsymbolet er vanlig i restauranter og forsamlingslokaIer hvor det holdes bryllup, plassert høyt oppe på veggen slik at brudeparet kan stå under det. Ifølge tradisjonen bringer symbolet lykke og opphøyd harmoni til ekteskapet. Feng og Long er et eksempel på yin og yang – motsetninger som utfyller hverandre i en harmonisk enhet. I dette tilfellet det feminine og det maskuline. Fra gammelt av er dragen den kinesiske keiserens beskyttende dyr. Naturlig nok dominerte dragen fullstendig utsmykningen av keiserpalassene. Dette er tydelig i Den forbudte by, det tidligere keiserpalasset i Beijing. Her er det drageornamenter overalt – over portaler og i takdekorasjoner, langs gelendre og i midtrabattene i de store paradegatene. Keiserens trone er fullstendig dekket av forgylte drager. Og høyt hevet oppe på hustakene overvåker dragene palassområdet. I palassparken Beihai finnes en stor dragevegg, som beundres av mange besøkende. Den er kjent som «Ni-drageveggen», 21 meter lang med ni store drager utformet på et underlag av keramiske fliser. Tallet ni er lykketall i Kina, det assosieres med et langt og lykkelig liv. Fortsatt i dag, etter hundrevis av år, er fargene briljante. Mens drager i Vesten er onde og må drepes av tapre riddere, er den kinesiske dragen et symbol på absolutt makt og styrke i menneskenes tjeneste. Den allmektige dragen beskyttet hele det kinesiske keiserriket, sørget for gode avlinger, velstand og lykke for befolkningen. Den kinesiske mur er også en beskyttende drage, som bukter seg over fjellene i nord. Drakesymbolene er også forbundet med utviklingen av slange mønster, designet på utsmykningen av våpen og dyre gjenstander som senere skulle bli en karakteristisk stil av.  Geografisk sett har vi den beste representasjon av denne drakestilen (kalt folkevandringsstil eller Vendelstil A) i Norden, og da særlig i Norge[3]. Ellers er den godt representert hos angelsaksere i England, og på kontinentet finner vi den f.eks. hos frankere, almanner og longobarder. Den kontinentale form av denne stilen er midlertid ikke særlig imponerende hva kvalitet angår, og det er da også alminnelig enighet om at stilen primært er en nordisk skapelse og at den fra Norden har spredt seg til kontinentet og England. Vendelstil A er det ornamentale mønstret og dyrene (dinosaurene) temmelig naturalistiske slik vi finner i Kina. Dette tyder på midlertid at stilen først kom til Norden med en migrasjon eller kontakt fra dette trianglet, for siden å spre seg til kontinentet og England. Vendelstil A er det ornamentale mønstret og dyrene (dinosaurene) temmelig naturalistiske slik vi finner i Kina. Dette tyder på at det har vært en migrasjon eller kontakt fra dette trianglet. Vi skal se at denne stilen følger samme migrasjon som DNA R1a.

Drakekirken ved Molde

Nordens vikinger skar figurer av farlige drager til ­utsmykninger på skip. Harald Hardråde bygget et vikingskip som liknet Ormen Lange som Olav Tryggvasson engang hadde eid, og han valgte omhyggelig ut alt som skulle til. Drakehoder prydet baugen og en hale akterstavnen, midtskipet var ornamentert med slangebuktinger, og var forgylt. Stavkirker er ofte prydet med draker og løver osv. Dette kan virke som en litt spesiell og rar symbolbruk på en kirke. Her er det også flere teorier å forholde seg til. Noen av teoriene går ut på at symbolene har hedenske innhold. Folk måtte gradvis venne seg til kristendommen, og prydet derfor kirkene med draker osv. for å varsle en for fare, og fungerer som en beskytter av kirkene. Her var det mange nomadiske stammer, som mer eller mindre kriget med hverandre og med det kinesiske dynastier. Trianglet strekte seg fra Orkhon dalen til Turpan i Kina vest for Tjansan fjellene forbi Tarimbekkenet, Ferganha dalen til Oxus elven i Turkmenistan. Det er disse riker som Snorre nevner.I Orkhon dalen er det funnet inskripsjoner viser tydelig den hellige betydningen av denne regionen, noe som gjenspeiles av utsagnet "Hvis du bor i landet av Ötüken[4], og reiser med karavaner fra dette stedet, vil du ikke ha problemer. viss du bor på Ötüken, vil du og din slekt leve evig!"  

Når Orkhon inskripsjoner ble oppdaget, var det tydelig at de var en runer og har en overfladisk likhet med det nordiske runealfabetet. Snorre nevner også at Odin var skrivkyndig!

 I nord for den kinesiske mur og Tjansan levde det mange stammer under fellesnavnet Xiongnu. Xiongnustammene hadde mange kriger med det kinesiske Han dynastiet. Yuezhi var en nabostamme av Xiongnu og var en gammel indo-europeiske folk ofte identifisert med Tókharoi (Τοχάριοι) av klassiske kilder. Indikasjon av portretter på mynter av Yuezhi konger fra det andre til første århundre f.Kr., viser atYuezhi skal ha vært Europoid mennesker. 

De var opprinnelig bosatt i tørre gresslettene i den østlige Tarim Basin -området, i det som i dag Xinjiang og vestlige Gansuved Tian Shan, (Tjansan) i Turpan regionen i Kina. De migrerte til Transoxiana, Bactria og nordlige Sør-Asia. Yuezhi ble kalt "vestlige barbarene", i kinesiske annaler.[5] Opprettelsen av Oasebyen Dunhuang oppkalt etter fjellet Dunhong av keisern Wudi i 111 f.Kr. under Han-dynastiet. Beliggenheten gjorde at byen ble det viktigste handelsknutepunktet innen den kinesiskkontollerte delen av silkeveien. Byen spilte en viktig rolle i kultur- og vareutvekslingen mellom Kina og landene vestenfor.

    

Mumien av Beauty of Loulan med rekontrukjon. Bildet hentet fra http://www.absolutechinatours.com

                                                                          

Omkring år 120 f.Kr., hadde keiser Wudi et felttog mot hunnerne i området.Urolighetene med Xiongnu og Han dynastiet førte til Yuezhi flyttet vestover og erobret Bactria, og antikkens greske forfattere forteller oss at erobrerne av Bactria var Asii. Asii har også blitt identifisert med sanskrit Asiagh eller "asier" og var en av Yuezhi og Tochari stammene. І de kinesiske krøniker om Bactria blir landet оf Daxia, dvs. Tocharistan (Turkmenistan), som var en del av tyrkisk herredømme. 

Tavle fra Gamle Uppsala museum.                                                              Navnet Asii stammer fra en legende om en gutt som skadd i kamp og ble reddet av hun ulv. Med gutten fødte ulven ti gutter som var halvt menneske og halvulv. Av disse ble Ashina som ble deres leder kalt Ashina klanen, som hersket over Göktürk og andre tyrkiske nomadiske imperier. kinesisk: 阿史那, Moderne kinesisk: (pinyin): āshǐnà, a-shih-na, midt kinesisk, Asen, Asena, som i kinesiske kilder ble omtalt som en stamme som en herskende dynasti av den gamle tyrkere. Kinesiske kilder identifiserer Asen, Asena, med Asii,som den største av de fem Yuezhi fyrstedømmer.[6]Asii klanen ble ansett for å være valgt av himmelguden Tengri (samme som norrøne guden Tor) Tyrkerne, med mange av sine undersåtter, var troende til Tengri.De æret sine forfedre, årlig gjennomfører spesielle seremonier på forfedrenes gravsteder. Asii-klanen var steppenes adelsklan, beskrevet dem som "steppearistokrati" som antakelig slo deg seg ned i Fargana dalen dalslette som ligger mellom Tjansan, Tian Shan i nord og Alajfjellene i sør. Ferganadalen deles mellom Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan.  De tilhørte Y Dna R1a1a1, den skandinavisk gren har genealogiske forbindelse til kirgisiske haplogruppen.
"Migrasjon fra sørlige Sibir og Sentral-Asia i form av Y-DNA slektsforskning" I den 300 kilometer lange og oppimot 150 kilometer brede dalen som gjennomflytes av elvene Naryn og Kara-Darja i øst.
Den fruktbare Ferghana-dalen var en viktig kanal på Silkeveien. Når krigerkeiseren Wudi (wuti)  140-87 f.Kr. utvidet det kinesiske riket mot vest skapte han vei i vellinga. Det gjorde han ved å nedkjempe fiendtlige tyriske stammer som generasjoner hadde stengt for forbindelsene mellom Sentral-Asia og det kinesiske Han riket. Veien mot Vest-Turkistan var innfallsporten til Perserriket. Den ble dermed trygget, og det brakte nytt liv i de gamle karavanerutene mellom Kina og Vest-Asia. Slik ble den sagnomsuste Silkeveien født, og et nytt kapittel i samkvemmet mellom Orienten og Romerriket ble innledet. Silkeveien var datidens viktigste globaliseringsfaktor, for her møttes handlende fra datidens kjente verden. Varer og ideer, intellektuell, religiøs og verdslig innflytelse fra steder som Persia, Antiokia (fordums by i antikken i nordlige Syria), Øvre Egypt, Bysants, Mongolia, Afghanistan, Sibir, Kina og Sør-India.   Silkeveien ble koblet til den gamle kinesiske hovedstaden Xi'an over Tarimbekkenet til Kashgar i Xinjiang, Ferghana dalen til nordsiden av Aral sjøen og det Kaspiske hav, til porten på nordsiden av Svartehavet og videre til Europa. Ferghanadalen var et kulturelt kraftsentrum i Sentral-Asia, og de arkeologiske undersøkelser viser med all tydlighet at her møttes den hellenistiske, persiske, tibetanske, indiske og kinesiske verden, smeltet sammen og utviklet et egenartet, ressussterkt, intellektuelt, kosmopolitisk miljø smeltet sammen og skapte de mest uventende forbindelser og nye uttrykk i kunst, klesdrakt, religion, litteratur, i etikk, moral og politisk filosofi som besto gjennom mange hundre år. Det finnes bare en grunn for denne kulturelle utviklingen - Silkeveien, den viktige handelsruten mellom Romerriket og Kina, og Ferghana dalen sentrale plassering på denne veien.                                                                                           

Fergahana, Bactria fra dette område kom Odin fra. foto:http://en.wikipedia.org/wiki/File:Greco-BactrianKingdomMap.jpg

Regionen Ferghana ble erobret av Aleksander den store i 329 f.Kr. og ble hans mest avanserte base i Sentral-Asia. Han grunnla den befestede byen Alexandria Eschate i den sørvestlige delen av Ferghana -dalen, på sørbredden av elva Syr Darya (gamle Jaxartes), på stedet der den moderne byen Khujand (også kalt Khozdent, tidligere Leninabad) i delstaten Tadsjikistan. Alexander bygget en seks kilometer lang mur rundt byen, og som for de andre byene han grunnla, hadde en garnison av hans pensjonerte veteraner og sårete som bosatte seg der.

Hele Bactria, Transoxiana og arealet av Ferghana forble under kontroll av den hellenistiske Selevkidriket til 250 f.Kr.. Akamenideriket ble etterfulgt av Selevkidriket, det vil si generalene til Aleksander og deres etterkommere. Regionen ble deretter fravristet uavhengighet under ledelse av sin guvernør Diodotus av Bactria, til å bli den gresk Bacteriske kongedømme.

Ferganadalen tilhørte i oldtiden og tidlig middelalder i perioder Baktria, det persiske rike, det gresk-baktriske rike (Bactria).

leverte herskere til eurasiatiske nomadestater. Noe også Snorre nevner at det var mange høvdinger i Åsaland eller Asiiland. Snorre forteller: "disse Asiamennene ble kalt æser, aser"... Man må anta at Snorres "aser, æser er Asii folket.

Vi ser nå en klar sammenheng mellom Snorres beskrivelse av Odin og folket Asii og deres land. For å styrke denne hypotesen må vi se nærmere på området hvor de kom fra. På Nordsiden av Tjansanligger Tarim Basin eller Tarimbekkenet i det vestlige Kina, ved den gamle Silkeveien, som har spilt en betydelig rolle i historisk sammenheng om menneskelig migrasjon, kulturelle utvikling og kommunikasjon mellom øst og vest. Tarim er berømt på grunn av oppdagelsen av mange godt bevarte mumier fra bronsealderen. En 3800 år gammel mumi som ble funnet i Loulan Xinjiang provinsen i Kina med tilnavnet "Beauty of Loulan", Det var den største oppdagelsen er uten tvil. Mumien ble oppdaget i 1980, Perfekt bevart. Hun hadde et delikat i utseende og med hvit hud, relikvie fikk derfor kallenavnet "Loulan Beauty." Eksperter bekreftet at kvinnen levde noen 3800 år siden. Spesielt unik er at hennes ansiktsstruktur som er svært nær det europeiske/ nordisk utseende, som har tiltrukket seg betydelig interesse blant forskere om hvem som var disse menneskene, og hvor kom de fra. Senere ble flere slike mumier gravd opp i 1998 ble det godt bevarte liket av et spedbarn som døde ca 4000 år siden, og restene av en gammel mann som døde mer enn 1500 år siden, er også avdekket i området.   

Basert på analyser av menneskelige levninger og andre arkeologiske materiale fra de gamle gravene (datert fra ca bronsealderen til jernalderen), er det nå utbredt aksept for at de første innbyggerne i Tarimbekkenet kom fra Nord-Europa. De viktigste ledetråder til sin opprinnelse, kom fra rutete twill stoff som er bemerkelsesverdig lik de som finnes i østerrikske og fra tyske arkeologiske steder. Antakelig har disse menneskene vandret fra områder nær Kaukasus-fjellene i det sørlige Russland, hvor de tidligste kjente rutete twills dukket opp ca 5000 år siden."Det er omtrent der vi tror den indoeuropeiske hjemland var. Det mest fornuftige hypotesen om deres opprinnelse, og den desidert enkleste, er at en gruppe av indoeuropeerne satte kursen vestover, og de ​​er de vi nå kaller kelterne. Og en annen gruppe dro østover inn i Tarim -bassenget i sentral -Asia. Men denne hypotesen holder ikke mål for kelterne har hovedsakelig Y DNA R1b, mens Tarimbekkenet mummine har Y DNA R1a.
Gravplasser er ofte preget av runde lave fyllinger og noen ganger av stein barrierer. På gravplasser følgende typer elementer har blitt funnet: Skjeletter i sammenkrøpet stilling, begravet med rikt dekorert keramikk, flint pilspisser, bronse verktøy og våpen, perler av kobber, duksjon av gull og kobber øredobber. Keramikken er flatbunnet, som regel, og består av ornamenterte potter, krukker, og rektangulære "retter." De tidligste Tarim mumier, funnet på Qäwrighul og datert til 1800 f.Kr., er av Europoid type. Det ser ut som de hadde tilknytning til bronsealder folk til det sørlige Sibir, Kasakhstan, Sentral-Asia, og til nedre Volga. De nye funnene tvinger oss å ta en ny vurdering av gamle kinesiske bøker som beskriver historiske eller legendariske mennesker med stor høyde, med dyptliggende blå eller grønne øyne, lange neser, langt skjegg, og rødt eller blondt hår. Tekstilene som ble funnet sammen med mumiene var en tidlig europeisk tekstil og vevtype og er lik tilsvarende tekstiler funnet på menneskelevninger i saltgruver i Østerrike fra tidsrommet 1300 f.Kr. [7]

 I Parazyk ved Altay fjellene er det også funnet en kirkegård med godt bevarte mummier, En av de utgravde var en kvinne, kalt Ice Maiden. Hunlevde her på steppene i Sibir en gang rundt det 5. århundre f.Kr. Hun var trolig i tjueårene da hun døde, og hun ble begravet i løpet av våren. Hun ble funnet i 1993 sammen med seks hester, og hun hadde på seg en gul bluse av tussah silke, en rød-og-hvit stripete ull skjørt med en dusk belte, lår-høye hvit filt leggings, med mår pels, et lite speil laget av polert metall og tre med utskårne hjort horn. Kvinnen i en av Uppsala haugene hadde med seg et speil en kvinne i en av haugene inkluderte en antikk speil med et øye på baksiden. På en av hennes skulder var det tatovert hjort, og en annen på hennes håndledd og tommel. Dessuten hadde hun et gedigent hodeplagg som var nesten tre meter høy. Derfor var kisten nesten åtte meter lang. Basert på det som ble funnnet i hennes kammer, kan hun ha hatt forhøyet status som prestinne. 

En teori 3000 år siden er at europeere for var på vei i forskjellige retninger, noen reiser vest blir keltere i Storbritannia og Irland, mens andre tar en nordlig rute blir den germanske stammene, og deretter en andre drar østover og ender opp i Xinjiang.
Her har to sub-kulturer
[8] som har vært aristokratisk utvidet seg mot sør og øst til Alakol, (1800-1400 f.Kr. Alakol sjøenkasakhstansk: Алакөл, Turkic "fargerik sjø") ved Almaty og Shyghyz provinser, øst sentrale Kasakhstan. Ut av 10 menneskelige mannlige Y DNA  Andronovo kulturen fra Krasnoyarsk-regionen, hadde ni av R1a1a1 Y-kromosom haplogruppe. Den samme haplogruppe var alle mumine fra Tarim, Turfan og Baikal, og to kvinnelige mtDNA prøver U5a1 som er nesten identisk med den ene kvinnen i Osebergskipet. WikiMiniAtlas Den andre kvinnen fra Oseberg, var "norsk", dvs. fra området som i dag er Norge. Men langt tilbake i tid hadde hun forfedre, som kan ha levd i Svartehavsregionen.[9] Dette vil si at det er indisider på at det har vært kontakt mellom dette område og Skandinavia. I nordøst ved Tarimbekkenet og Turfan i Xinjiang provinsen dette folkeslaget antropologisk hadde europoid utseende. I de samme geografiske området som Tarim mumine ble funnet, ble også funnet Tocharianske tekster og malerier fra tredje til niende århundre e.Kr., som er koblet til et indo-europeisk opprinnelse og peker på Caucasoid folk med lyse øyne og hårfarge. Mallory og Mair[10] knytte dette folket med Tocharian og iransk (Saka) som er grener av indoeuropeiske språkfamilien, som også Snorre nevner; "...språket til disse asia folket bredte seg ut over Norlandene".

I 2008 ble restene av en annen mann oppdaget nær Turpan. Forskere tror han må være medlem av Gushi kultur. Mannen ble begravet med en rekke praktiske og seremonielle gjenstander, blant annet bue med utstyr og en harpe, og 789 gramcannabis. Gjennom genetisk analyse og karbon datering, er begravelse datert til ca 700 f.Kr.. Bare to av de 500 graver på stedet inneholder cannabis, som fører forskere til å foreslå sjamanistiske roller for de to personene. I 2009, restene av 30 personer funnet på Xiaohe Tomb komplekset ble analysert for Y-DNA og mtDNA markører. Analysene viser at det var en blandet befolkning i både vestlige og østlige Tarim-bassenget siden tidlig bronsealder. Xiaohe folkets mors linjener var overveiende østasiatiske haplogruppe C med mindre antall av H og K, mens de faderlige linjene var alle vesteurasiske R1a1a som kan spores tilbake til 6000 f. Kr. Om denne Y DNA har oppstått her eller i Europa har ikke forskere klart å fastslå.

"Caucasoid" mumier, som for eksempel "Beauty of Loulan", har tiltrukket seg betydelig interesse blant forskere om hvem som var disse menneskene, og hvor kom de fra. Basert på analyser av menneskelige levninger og andre arkeologiske materiale fra de gamle gravene (datert fra ca bronsealderen til jernalderen), er det nå utbredt aksept for at de første innbyggerne i Tarimbekkenet kom fra Vesten. Mumiene som er funnet i Tarim Basin hadde Haplogruppe R1a (Y-DNA)som er karakteristisk for vestlige Eurasia i området Øst-Sentral-Europa, Sentral-Asia og Indusdalen, men også Norge med overvekt i Trøndelag og på Østlandet.

På grunn av den romerske hær ekspansjon østover, samt bevisene til de gamle forfattere og de ​​arkeologiske restene, syner en massiv migrasjon av disse stammer fra Syr Daria Delta / Oxus (Central Asia) ved midten av det andre århundre f. Kr. En god del dro nordvestover til Nord-Europa andre av Syr Darian stammene, invaderte Nord-India.

De var et hestefolk som flytte med sine familier og store flokker av hester og husdyr de migrert på leting etter nye gressletter. På grunn av sin militære dyktighet og disiplin, var ustoppelig og fortrenger alt på deres vei. De satte i gang en bølge av migrasjon en domino effekten av store populasjoner av folk som flyttet mot vest for å finne land med store gressletter å gi fôr for sine hester og andre dyr. I år 135 kom de til Dnepr og ved de ungarske slettene i Øst-Europa, ved elven Tisza nær byen Szeged. Til Skandinavia har de kommet samtidig

Denne migrasjonen har foregått over flere hundre år, fra Xiongnu provinsen. Hvor de ble sterkt kulturel påvirkning av kinesisk kultur. I Kina har keiseren helt siden keiser Wendi under Han-dynastiet hatt posthume navn som blant annet keiseren av Han dynastiet kjent som keiser Wu av Han ble født som Liu Chedette var et egennavn for bruk i familien. Bruken av Bronsespeil som var karateristisk for hun. foto Britisk museum  

"Han" i henvise til keiser Wu er en referanse til Han-dynastiet som han var en del av. Familie navnet er "Liu": den herskende familien eller klanen av Han-dynastiet." Navnet "Liu" er etter keiser Liu Bang som var grunnleggeren av Han-dynastiet, og som etterpå kom å bli kjent som keiser Gaozu av Han. Navnet "Di" er en tittel: Dette er det kinesiske ordet som i keiserlig historie i Kina betyr "keiseren". Navnet "Wu" betyr bokstavelig talt "martial" eller "krigerske", men er også knyttet til konseptet med en bestemt guddom i den historiske kinesiske religiøse gudeverden eksisterende på den tiden. Kombinert, skaper "Wu" pluss "di" navnet "Wudi". Wudi er keiserens Posthumous navn, brukes for historisk  og for religiøse formål, for eksempel å tilby ham etterlatte æresbevisninger ved hans grav. Navnet Wudi dukket opp i urnordisk som Wotin under store invasjoner ved begynnelse vår tidregning. Wotin er det samme som norrønt Oðinn, Odin.

En gruppe av hunerne som var ledet av Attilaetterfulgte de første migrasjonsbølger vestover. Attila[11] var den vestlige forlengelse av den kongelige Xiong familien med sentrert rundt Karaganda i Kasakhstan. Det er etter min oppfatning liten tvil at Faganha dalen er det Snorre omtaler som "Åsgård". Om hele Ferganha dalen lå under akamenideriket er tvilsomt, men dalen var uten tvil sterkt påvirket av dens kultur. Trolig var flere av stammene i Ferganha dalen med som leietropper i akamenideriket, som trengte soldater til å forsvare sitt store rike.  Med Alexander den store inntog av imperiet og Ferganha dalen førte til full oppløsning av akamenideriket rundt 330 f. Kr. 

Image0014Attila forsøkt rekunstruert bildet: http://learnlearn.net/Historie,religion,kunst/Hise.htm  I folkevandringstiden skjer en ideologisk endring hvor sjamanistiske praksiser med opphav i asiatiske tradisjoner bryter med tidligere romerske forestillinger. I stedet for å tilpasse seg til kontinentalsk kristendom utformes det en egen religion med et distinktivt formspråk. Spesielt den germanske dyrestilen, som pryder bl.a.

 Åkerspenna, avbilder transformasjonsprosesser og sammenvevinger av hele eller deler av dyr og mennesker og er karakteristisk for sjamanisme og Odinkulten. I folkevandringstiden skjer det en dramatisk økning i gulldepoter i forhold til romertidsfunnene, som representereren aggressiv og politisk økonomi som har sin parallell i Asii folkets bruk av gull som det overordnete institusjonelle medium. Slik vi har sett ved Åkerfunnene som er av de største gullfunn i Norge. Avbildninger av sammensmeltede menn på hester som fins på gullbrakteater, er en indikasjon på den steppenomadiske krigerkulturen. Brakteatene har sitt utgangspunkt i romerske gullmedaljonger som avbildet den romerske keiseren, men dette sterkeste romerske symbolet ble transformert til en barbarideologi som presenterte nye myter, og ble introdusert i det femte århundret. Av funn som regnes som uomtvistelige å tilhøre Asii folket og Hunerne basert på funndistribusjon er åpenendte gulløreringer og små bronsespeil. Ni slike øreringer er funnet i Danmark og en i Rogaland. I den eldste av kongshaugene i Uppsala, som er kalt Odins haug og dermed institusjonaliserte den nye ideologien, fant man et slikt speil. Det er denne referansegruppen av elite som er Hedmarkshøvdingens nærmeste. Funn av speil sammen med rester av avkuttet hår i graven representerer levninger av en gravskikk som er omtalt fra Orkhon- og Ferganha dalen. Videre har det også blitt argumentert for at sadler som ble funnet i høvdingegravene i Vendel og Högom ble brakt til Europa av de samme folkene.

Hvis man ikke tolker funnene som tilfeldig import eller eksotika, men ser de synkront og med kontinentale paralleller, så er det altså sterke indikasjoner på at Asii eller Hunerne har vært i Skandinavia og at de germanske stammene i møtet med Asii/Hunere utviklet sitt eget

formspråk og nye myter som gjennomsyret aristokratiets sosiale, militære og religiøse liv.

Fortidens kultur er vanskelig å tilnærme seg fordi kildematerialet ofte er begrenset, men en nasjonal eller regional ideologi begrenser enda mer de begrensningene vi allerede har. 

Den kraften som opphavsmyter og historiske fortellinger hadde som identitetsskapende faktorer for folkevandringstidens folk, kan man ikke se bort fra. Myter, sagn og dikt har i muntlig form eksistert som "historien i manns minne". Det er liten tvil at det var hunnerne som fungerte som sentral omdreiningspunkt i den europeiske og Nordens historie. Vi skal se at når Snorre forteller om Odins/Wotan reise fra Asia, blir det meste av hans fortelling bekreftet av andre europeiske historieskrivere.

Ser vi litt på Snorres beretning:

den tiden fór romerne vidt og bredt rundt i verden med seierrike våpen og forsøkte å tvinge alle folkeslag til å adlyde sin makt. Derfor var det mange høvdinger som ble tvunget til å forlate riker og eiendommer. en fordi Odin var trollkyndig og kunne se fremtiden ville bringe, visste han på forhånd at hans avkom skulle bosette seg i den nordlige delen av verden og herske over den[12].

Asii folket reiste fra Ferganhadalen over Qaragum sjøen, elveløpet til Shardara sjøen, følger videre elven Syr Darya til Aral sjøen, til Sarai og Caffa (Feodosia) på Krim, som den gang var et blomstrende handelssted. Her på Krim er det funnet en runestein fra romertid som er lik runene som er brukt i Norden.

File:Gnezdovo2.JPGOdin satte sine brødre til å styre over sine eiendommer i Åsgård (Ferghana). Selv dro han nordover med alle sine diener og en stor mengde andre mennesker. Først kom han til Russland (antakelig Ukraina), hvor han satte sønnen Sigrlami til høvding Hans sønn Svaverlame (Svafrlami) er i Hervor saga omtalt som konge av Gardarike, og den første eieren av det magiske sverdet Tyrfing. En dag han var ute jaktet oppdaget to dverger i nærheten en stor stein. Han bandt dem ved å svinge sverdet over dem slik at de ikke kunne forsvinne. Dvergene, som ble kalt Dvalinn og Durin, spurte de  kurgans i Gnezdovo Smolensk Oblast Russland                                                   

han om de kunne kjøpe seg fri. Til det svarte Svafrlami, viss de kunne lage en magisk sverd som verken kunne brekke eller ruste og skjære gjennom jern og stein like lett som gjennom et tøystykke og som alltid ga seier. Når Svafrlami fikk sverdet, så han at det var en utsøkt og flott våpen, og det fikk navnet Tyrfing. Men, før Dvalinn og Durin forsvinner inn i fjellet, forbanner de sverdet slik at det aldri kunne trekkes ut av slira uten å drepe en mann, ville være angre på Svafrlami og forårsake tre onde gjerninger. I Hervarar saga, Gesta Danorum, Hyndluljóð og en rekke færøyske balladerog Orvar-Odd saga er det omtalt en berserkArngrim fra Bolmsø i Sverige. Hvor de nevner at Arngrim var på plyndring i Gardarike, hvor han møtte kongen Svafrlami. De begyntestraks å slåss. Tyrfing hogg gjennom Arngrim skjold og ned i jorden, hvorpå Arngrim kappet avhånden til Svafrlami, og tok Tyrfing og drepte ham. Arngrim tvang deretter Svafrlami´s datter Eyfura til å gifte seg med ham. Ifølge R -versjonen[13], ble Arngrim hærsjef for alderen kongen, og han overtok både Tyrfing og Eyfura som belønning. I alle versjoner av sagaene, returnerte Arngrim til Bolmsø med Eyfura. De fikk barnene Angantýr Arngrímsson og Barri. Det finns en jernaldersgrav på Bolmsö som består av flera reiste steiner som tillsammens viser formen av 21 meter langt och 7 meter brett skip. Den her sortens graver kalles for skipssetninger og de forekommer både under yngre bronsealder og yngre jernalder. Skipsetningen på Bolmsö er fra yngre jernalder og ligger på ett gravfelt med flere gravhauger. Hvor mange steiner som har vært i skipssetningen fra begynnelsen er usikkert. En kilde fra 1792 beretter at det har vært 27 reiste steiner. Det finns flere eksempel på skip i mytologiens verden. Bland annet har vi skipet Nagelfar. Nagelfar var et spøkelsesskip som bygdes av døde menns uklipte negler. Derfor var man under vikingtiden nøye med å ha klipte negler for ikke hjelpe til i byggingen av skipet. Bolmsø presenterer 530 bevarte minnesmerker fra jernalder, inkludert steindysser graver i ulike former, spesielt store trekantede. De dominerende gravene er en stor gravhaug fra jernalderen med tillegg av steler.[14] En gård med navnet Hofavslører at det var en gang en hedensk plass.

Skandinavia og Rus riket felles identitet og og felles estnisk opphav.

Gravminnene på Bolmsø har sine paralleler til landskapet omkring Birka og andre elite gravfelt i Uppland. Også på det store gravfeltet Gniezdovo ved Dnepr er det undersøkt flere storhauger med graver som viser klare likheter med gjenstander fra skipsgravene i Norge som Gokstad. Forøvrigkommer slike funn fra blant annet Gorodisje-Novgorod, Supruuty og Jaroslav i Russland, samt fra Sestovitsy i Ukraina. Dette stemmer godt overens med med Duczkos påstand i sin bok[15] at Borre-grava med sitt hesteutstyr ofte er blitt framstilt som karakteristisk for høystatusgraver i Norge, men han uderstreker at vi må til Mellom-Sverige og Gotland, og videre østover til Russland og Ukraina, for å finne tilsvarende graver. Han argumenterer derfor at denne kategori av graver har tilhørt en skandinavisk elite som med utgangspunkt i et høystatusmiljø omkring Birka har spilt en sentral rolle i den økonomiske og politiske utviklingen innen Rus-riket og Skandinavia. Noe som blir bekreftet av tekstilrester av silke er et av mange produkter som vitner om utveksling på det høyeste sosiale plan mellom Skandinavia og Øst-Europa. I Vestfold kjenner vi silkerester Gokstad og Haugen. Fra Birka forekommer det tekstiler av ulike slag i både kvinnegraver og mannsgraver og mange har opprinnelig tilhørt drakter som er inpirert fra Rus-riket. Da nordboerne (rus eller varjager i de skriftlige kildene) trengte fram langs de to store hovedferdselsårene Volga i øst og Dnjepr i vest var det eventyrlige muligheter som åpnet seg for dem. Ibn Khordadbeh forteller fra 800-tallet at nordboerne dro i karavaneferd til Bagdad med varer. Her varebyttet slaver de med skinn, våpen, kostbarheter i form av sølvmynter, persiske sølvarbeider og silketøyer. Det viser at det har vært tett kontakt med det høyeste sosiale lag i Kiev, noe som også senere slektskap har vist. Det var gode forbindelser mellom Norges skiftende regjeringer og de russiske fyrsteparene det viser det var her Olav den Hellige fant tilflukt for danskekongen Knud den store kom til Norge med en flåte og Olav flyktet i 1028. Olavs sønn Magnus den Gode ble oppfostret hos fyrsteparet, Magnus var her fra da han var seks og fram til han var 11 år. Han ble oppdratt som en sønn av Ingegjerd og Jaroslav. At det virkelig var tilfelle, er det ingen grunn å tvile på, siden Magnus var sønn av mannen som Ingegjerds halvsøster Astrid var gift med. Magnus var på sett og vis nevø av den russiske fyrstinnen. Einar Tambarskjelve hadde selv 1034.35 reist til Gardariket for å hente den ennå ikke 11 år gamle Magnus hjem til Norge for å bli konge. Siden skulle dette slekskapet ytterligere forsterkes gjennom Harald Hardråde, som kom til hans hoff på vei til Konstantinopel 1042. giftet seg med deres datter Elizaveta Jaroslavna (Elisabet; no: Ellisiv, Ellisif Jarisleivsdatter). I følge tradisjonen ble den eldste sønnen og arvingen til den regjerende fyrsten i Kiev sendt til Novgorod som barn. I norrøn mytologi ble byen nevnt som hovedstad iGardarike. Fire norske konger - Olav Tryggvason, Olav Haraldsson, Magnus Olavsson og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet[16]. Olav Tryggvason skal ha vokst opp ved hirden til fyrst Vladimir i Novgorod fra han var 9 til 18 år, i perioden 977-986. Deretter var Olav i tre år gift med en datter av kong Miesco i Polen, som bygde opp et rike som strakte seg fra Østersjøen og sørover mot Dnepr og Kiev. Seinere ble han gift med Svein Tjugeskjeggs søster Tyra, som tidligere hadde vært gift med kong Burislav i Polen. I følge krøniken var Oleg enehersker 879-912, Oleg svarer til norrønt Helge. De norrøne hovedseter i Ukraina og Russland var Kiev og Novgorod.

Jeg tror denne slektskap og navnlikhet på Kievrikets herskere med Skandinavia påkaller onomatologiske argumenter (onomatologi: vitenskapen om navn, navneforskning), går lenger tilbake i tid en de skrevne annaler. For meg syntes det klart at Rus-Kiev riket og midtre deler av Skandinavia har felles estnisk identitet.

Fra gamle Uppsala til Opplandene og Hedmark.

Sagatekster, skaldekvad og arkeologisk kildemateriale, samt Y DNA peker ut Mälardalen som politisk sentralområde i folkevandringstid og tidlig jernalder. Ynglingasaga omtaler Gamle Uppsala som sete for konger av ynglingeætten gjennom ca. 20 generasjoner, fram til kong Ingjald Illråde, som beregnes å ha levd midt på 600-tallet. Hans sønn, Olav Tretelgja, skal ha blitt forvist til Värmland og grensetraktene til Hedmark, mens Olavs sønn, Halfdan Kvitbein, gjennom inngifte etablerte seg som Hedmarks-konge på 700-tallet gjennom inngifte med Eystein Illrådes datter, Aasa. I følge sagaen ble Halfdan og Aasa grunn stammen til den norske greinen av ynglingeætten, med Halfdan Svarte, Harald Hårfagre og den videre kongerekke med det første sete i Hedmark. Det kan ikke være noen tvil om at de store gravmonumentene i Gamle Uppsala markerer dette som et politisk sentrum. Det fremgår også av de store hallbygninger fra 600-tall og 700-tall. Tidfestningen av Valum og Åker i Vang, tyder på at også her var et politisk senter, men antakelig 200-400 år før. Hallen på Valum var like stor som hallene i Uppsala. Selv om Vang ikke kan vise til store kongehauger i dag, har det vært mer 300 gravhauger i Vang med Smørkollen som den største. Ales haug på Alhaug ruver godt i landskapet samme gjør Halfdanshaugen ved Hudbred. Antakelig har det i denne perioden en rivalisering mellom disse senterne på grunn av naturesurssene i første rekke jern. Sagaen omtaler et stort slag mellom disse senterene på isen i Väneren, hvor kong Adils vant over Hedmarks-kongen Ale.   

Asii vandring nordover til Østersjøen, videre langs Sydenden av Østersjøen til Sakserland

Her satte han sine sønner til å styre. Vegdeg ble deretter en mektig høvding i Øst-Sachsen, og fra ham stammer Heingest også omtalt som Hengest, angelsksernes høvding og første konge av Kent. Det finnes ingen samtidige kilder, men de eldste opplysninger om ham kommer fra den angelsaksiske munk og forfatter Beda (født ca. 672 død 735), i hans verk "Det engelske folks kirkehistorie". Han forteller at Hengest og broren Horsa, sønner av en jysk høvding ved navn Withgils, var blant jydene som kom til England i det 5. århundre. Withgils sønn av Witta, sønn av Wecta eller Vedaeg, sønn av Wotin eller Odin, sønn av Frealaf død 190 e.Kr., sønn av Frithuwulf født 160e.Kr. i Asgard, Asia, sønn av Finn.

Hengest og Horsa inngikk en avtale med den britiske krigsherren Vortigern; brødrene skulle hjelpe britene i kampen mot piktere og keltere, mot at de skulle få Kent til odel og eie. Ifølge Beda gjorde Hengest etterhvert opprør mot Vortigern, og etablerte seg som konge av Kent. Hengist eller Hengest (død cirka 488) var en jysk hærfører, som ifølge myten sammen med sin bror Horsa skulle ha anført den germanske invandring til de britiske øyer i 400-tallet. Navnet betyr "hingst"angelsaksisk eller oldengelsk.
Ifølge myten var han en jysk hærfører, som sammen med Horsa kjempet mot keltiske stammer og vant et område i det sydøstlige England omkring Kent. Stedet, hvor jyderne og anglerne satte over til Britannien skal ha vært Venningsted på den nåværende øya Sild[17]. Den Angelsaksiske Krønike daterer hans død til 488, men det er ikke opplyst, hvordan han døde.
Ideen om krigertvillinger er et vanlig mytologisk trekk. Den første historiske kilde som forteller om Hengest og Horsa er Beda den ærværdige[18], som levde to århundreder senere. Ifølge Beda var de sønner af en jysk høvding med navnet Withgils. Brødrene inngikk etter Beda en avtale med den romansk-keltiske hærfører Vortigern. De skulle hjelpe britene i kamp mod pikterne og kelterne. Beovulfkvadet omtaler Hengist som halv-daner. Dette kommer også fram i den store sagnkretsen om Nibelungene/ Volsungene og Peter Albinus Niveomontanus i Aserne vandring fra Ferghana dalen til Skandinavia sort pil. Rød pil vikinger.

Det nye Sachsens progymnasmata, som består av flere sagnkretser som er flettet inn i hverandre eller komponert på forskjellige måter, forankret i beretninger om

Burgunderrikets
 undergang etter hunernes angrep. Disse diktene stemmer 
hovedsakelig overens Sagnet om volsungene. Volsung og hans etterkommere,
kjennes også fra en rekke norrøne kilder, blant annet Den eldre Edda. Samme historie forekommer
som Sjurdakvadene på Færøyene, der den ble sunget i forbindelse med rekkedans[19]. I Ari Þorgilsson
sin Islendingabok og i Historia Norwegiae, er Eigil Vendelkråka kalt Den lyshårete sønn av Odin rase
... som streifer skogene i Øst. Y Dna bekrefter også denne vandringen;den skandinaviske Ygrenen -.
med mutasjoner L176.1-R1a1a1g3a1 og en annen L175-R1a1a1g3a1a. Medlemmer av denne grenen migrert
til de britiske øyer som kan dateres tilbake til år 200 f.Kr.til 700 e.Kr.[20]

 I perioden fra ca. 100 f. Kr til ca. 300 e.Kr. dukket det opp nye stammer og konføderasjoner av stammer i Nord-Europa. Alemannere, frankere, markomannere, keltere og langobarder er noen av de folkegruppenesom dominerer flertallet av de historiske kildene fra denne perioden. Identiteten til Nord-Europas befolkning endrer seg betraktelig på denne tiden. Fra Volsung stammer mektige og tallrike slekt, som avlet de største monarker i Europa, også konger i Norden. Oppholdet i Sachen ble Asii påvirket av den keltiske kulturen. Kelterne var et folkeslag som i all hovedsak holdt til i vest i Frankrike. Vi finner spor av kulturen helt tilbake til 1200 f.Kr.,
Kelterne var kjent for sine druider, som kunne være både kvinner og menn, sine eiklunder, sine kunnskaper om medisin og ikke minst sine lover og regler som i det store og hele var meget rettferdige og ble utøvet med godt skjønn. Det fantes egne druideskoler, og utdannelsen kunne vare i mange år. Druidene var ikke høvdinger eller ledere, men rådmenn, vismenn, healere, "prester" og ikke minst forvaltere av naturens kraft og energier. Druidenes kunnskaper er omsluttet av mye mystikk, og hvor mye man faktisk vet om dette nå, er i beste fall uklart. Den keltiske kulturen tok godt vare på sine. Årsaken til at druidene ble respektert, var nok i all hovedsak at naturen ble sett på som en med spiller i livet som skulle vises respekt. Den gav mat, ly og råmaterialer til diverse konstruksjoner, og hadde sine eikelunder hvor energi var konsentrert – steder man kunne oppsøke for trøst, healing, kontemplasjon, inspirasjon og kontakt med andre energier som ikke nødvendigvis hadde fast form. Dyr av alle slag hadde sine spesielle funksjoner i tillegg til at de ble benyttet som mat. Alt var i grunnen hellig, i den forstand at det skulle respekteres og vises ære, og ikke minst var det viktig med balanse. Skulle man høste av naturen, tok man kun det man hadde behov for, ikke mer.
Vi ser her klare likheter mellom kelternes druider og Odins 12 hovmenn, og Snorre nevner at det var skikk at tolv hovedguder skulle være de øverste, de skulle rå for blotene og dømme mellom folk; de kalles diar (gud) eller drotner (de som står i spissen for en hird); dem skulle hele folket tjene og vise lydighet. Kelterne hadde stor innflytelse på forholdene i Sentral-Europa som i Gunderupskjelen                                                sin tur igjen antas å ha hatt betydning for oss her oppe i nord som vi finner igjen i det norrøne miljø, kultur og tradisjonen. Tacitus nevner dette om de enkelte stammene, og ramser opp med de som bor nærmest romerske landområder og avslutter med de fjerneste kystene mot
Østersjøen, blant dem de ravsamlende Aestii, som vi gjenkjenner som Asii. Tacitus nevner at norrmanrene hadde hverken gudshus slik sømmet seg ikke for deres guder eller gudestøtter, men dyrket dem i lunder. I kapittel 7 beskriver Tacitus deres styre og deres ledere som basert på hva de har gjort tidligere og egalitært med et lederskap ved eksempel heller enn ved autoritet og at straff ble utført av prestene. Han nevner i kapittel 8 at kvinnenes meninger ble respektert. I kapittel 9 beskriver Tacitus en form for folkesamlinger som minner om de offentlige ting som er nedtegnet i senere norrøne kilder. Tacitus forteller videre at germanerne ikke har gudebilder og gudshus, men har helligdommer i lunder og skoger. Etter at Assi hadde besatt Sachsen forflyttet de til Kimbria (Jylland), som på den tiden var de viktigste delen av Reidgotaland, og tilla seg selv senere dette navnet på landet. Gundestrup Cauldronkjelen, som ble anbrakt i en myr i Himmerland i andre eller første århundre f.Kr., viser at det var en slags kontakt mellom kelterne og Asii, men det er usikkert om denne kontakten kan være assosiert med Plinius den eldre (150-450) som gjenforteller en redegjørelse av Pytheas fra Massalia.[21]

Goterne tilholdsted kalles Árheimar og ligger på Danpar ( Dniepr ). Stedsnavnet Árheimar har vært koblet til navnet Oium eller Aujum som var et navn på et område i Skytia, hvor goterne under deres konge Filimer slo seg ned etter å ha forlatt Gothiscandza, (Gøtaland) ifølge Getica av Anes, skrevet rundt 551 av både Heinzel og Schütte.[22]

I denne legenden tilraner den skandinaviske Heidrek Ulfhamr Angantyrsson,den gotiske tronen i Reidgotaland. Heidrek ser ut til å etablere en første kontakt med hunerne ved å kidnappe Hun Prinsessen Sifka, voldta henne og sende henne tilbake til hunerne gravid med Hlod, bror til Heidrek. Heidrek eller Heiðrekr var en av hovedpersonene i syklusen om det magiske sverdet Tyrfing. Heidrek ætt kan følges tilbake til Gudmund på Glasesvoldene som av prof. Sophus Bugge er lokalisert til Svadabu i Ringsaker og settes i forbindelse med Rolf av Berg som er konge på Hedmarken[23]

Han opptrer i Hervarar saga, og sannsynligvis også i Widsith, linje 115, som Heathoric sammen med sine sønner Angantyr (Incgentheow) og Hlod (Hlith), og Hlod mor Sifka (Sifeca).

Heidrek dør ca 602 i Hedmark.



[1] Snorre Sturlasøn Kongesagaer oversatt av Dr. G. Storm: 7 J.M. Stenersens Forlag AS Oslo 2005

[2]Snorre er i Ynglinga Sagaen helt enig i at Ásaland/Midgård ligger øst for Tanais-floden: ”Fyrir austan Tanakvísl”.

[3] Torleif Skjølvold Forholdet mellom Folkevandringsstilen og Vendelstilen: 55 ff.  Viking 1964 Bind XXVII

[4]Ötükengammel tyrkisk, Ötüken "Land of Ötüken," legendarisk hovedstad i tyrkiske mytologi og Tengrism. Ötüken er også et av navnene på Moder Jord.

[5] http://www.triposo.com/section/Yuezhi

[6] http://en.wikipedia.org/wiki/Asioi

[7] http://en.wikipedia.org/wiki/Tarim_mummies

[8]Subkulturer kan skille seg ut fra vertskulturen gjennom alder, rase, etnisitet, klasse og/eller kjønn. Trekkene som skiller ut en subkultur kan være estetiske, religiøse, politiske, seksuelle, eller en kombinasjon av flere av disse.

 

[9] http://www.aftenposten.no/viten/article1707648.ece

[10]Mallory, JP , Mair, Victor H. (2000), The Tarim Mummies: Ancient Kina og Mystery av de tidligste Peoples fra Vesten , London: Thames & Hudson  .

[11] Navnet på hunnerkongen Att-ila ”lillefar” = oldnordisk Atli, Aþils>Adils.  no./da. Atle, nht. Etzel

[12] Tormod Torfæus Norges Historie Bind I : 297 ISBN 978-82-514-0716-8

[13] De islandske forfatterne er ukjente og teksten er blitt bevart i tre ulike varianter, håndskriftene «R», «H» og «U».

[14]Stele fra gresk; stående blokk er en stein som generelt er høyere enn det er bredt. Steler brukes som minnesmerker med navn og stilling risset inn eller påmalt.

[15] Wladyslaw Duczko Viking Rus. Studies on the Presence of Scandinavians in Eastern Europa. The Northern World. vol. 12 Leiden, Brill

[16] http://no.wikipedia.org./wiki/novgorod

[17]Sild (på nordfrisiskSöl’ og på tyskSylt) er den største av de Nordfrisiske Øyer. Øya ligger mellom Amrum i syd og den danske Rømø i nord. Arkeologiske utgravninger har vist at området allerede er bebodd i neolittisk tid.  Mange gravhauger. Best kjent er Denghoog , Harhoog og Tinnum Castle. Stor aktivitet i forhistorisk tid. De første århundrene etter Kristus var Herring del av myrene på østkysten av Jylland. Ifølge tradisjonen gikk jydene og vinkler i brødrene Hengest og Horsa her i 450 ut av havet for å kolonisere de britiske øyer. Etter Jutlanders og anglernes utvandring til Storbritannia skal området ha vært nesten ubebodd i hundrevis av år, til om lag 800 frisere sørfra avgjort på dagens øyene Amrum, Før og sild. Sylt første kirke ble bygget rundt 1020 i Keitum på et førkristent gudshus. Det er anslått at stedet var bare et sted for Odin . Kirken tilhørte klosteret i Odense og i 1188 ble viet til den hellige Knut .

[18]Bede den ærverdige (eller Beda engelsk : Ærverdige Bede (født ca 672 , død 25 mai 735 ) var en angelsaksisk munk og forfatterHans viktigste arbeid er Historia Ecclesiastica Gentis Anglorum ( De engelske folks kirkehistorie

[19] Lotte Hedeager Skygger av en annen virkelighet: 45 ff ISBN 82-530-2098-8

[20] http://bialczynski.wordpress.com/tag/wenedowie/

[21]Pytheas fra Massalia (ca. 380 f.Kr.-ca 310 f.Kr.) var en gresk handelsmann, geograf og oppdager fra den greske kolonien Massalia (dagens Marseille i Frankrike). Han gjennomførte en sjøreise for å utforske det nordvestlige Europa rundt 325 f.Kr.

[22] Pritsak, Omeljan . (1981). Opprinnelsen til Rus. Cambridge, Mass .: Distribuert av Harvard University Press for Harvard ukrainske Research Institute. ISBN 0-674-64465-4 s. 209

[23] Bugge Sophus Mytiske Sagn