Spor etter politiske og rettslig fellesskap i forhistorisk tid.

Tinget var en gammel institusjon hos germanerne. Allerede Tacitus forteller at germanerne holdt ting. En ytterligere indikasjon på at det fantes en fast organisasjonsform på Hedemarken tidlig, får vi av den greske astronomen og geografen Ptolemaios verdensgeografi, hvor han i år 150 e.Kr. nevner forskjellige folkeslag på øya Skandai, dvs. Skandinaviske halvøy. Ptolemaios har i sitt verk beskrevet en stamme på østsiden av Mjøsa som Xaideivoi. Språkforsker K. Müllenhoff og andre språkforskere har oversatt dette til Chaidinoi, og syntes å være enige om at denne form, Chaidinoi, svarer til det norske Heidnir, folket rundt Mjøsa. (se ovenfor) Ptolemaios nevner videre at "gauterne" er naboer til Heiðnir i det østlige Norge.[18] I urnordisk ble navnet uttalt heiþnir, urnordisk -iR < germ. *-īz med sekundær nominativisk r-endelse. Oldnordisk (efter tung stavelse): heiþr <. trolig fra i-stammene.

Viss denne tolking er riktig hvilket det er grunn til å tro, må det ha vært organisert et rettsforbund før dette tidspunkt, kanskje allerede i tiden omkring Kristi fødsel, altså samtidig med arkeologiske funn av første jernutvinningsplasser og foredling av jernet på Åker. Jernvinna har sikkert ført til at lov og orden kom i ordnende forhold.

Ptolemaios beskrivning tyder også på at Hedemarken har hatt et styrt høvdingdømme fra før Kristi fødsel.

Germanerne drev en utrakt handel med det romerske riket, romerne trengte jern til sin rustningsindustri, noe folket på hedemarken kunne levere dermed kunne det opprettes en utrakt byttehandel. Av den grunn kan den greske geografen Ptolemaios fått kjennskap til folket her nord. Kontakten med romerne gjorde at Hedemarkingene fikk kjennskap til romerske samfunnssystem, og at Heidsævisloven bygger på den romerske lovgivning fra 450 f. Kr som da den ble nedskrevet på 12 tavler.

Tingene ble trolig stått under innflytelse av lokale stormenn. I mange tilfeller er det konkrete belegg for geografisk nærhet mellom tingsted og høvdinggård. Tinget utgjorde en urgammel livsnerve i det norske samfunnet: Det skapte rammene for samfunnets politiske styring av frie menn. Vi kan anta at det var kong Hammurabis lover fra 1800 f. Kr. som dannet mønster for andre sivilisasjoner rettspraksis. Hammurabis lov hadde sin opprinnelse fra gammel summeriske rett.

Utsnitt av Hammurabis lovstein, som i dag finnes på musée de Louvre i Paris. Den to meter høye steinblokken hvor Hammurabis lover er hugget inn, er fra 1750 f.Kr. og ble funnet for om lag hundre år siden i byen Susa

Innledningen til Hammurabis lovene indikerer en ny ideologi som vektlegger kongens rolle som solens, den rettferdige himmelske dommers representant på jorden. Loven tok for seg en rekke ulike forhold som arverett, renter på gjeld, skatteforhold og krigstjeneste, selvsagt i tillegg til straff for forbrytelse: Øye for øye, tann for tann, når, Dersom, ... da skal.[19] Denne type blodhevn var også vanlig i Norge. En fastere rettsinstans tvang seg fram. De gamle bygdene rundt Mjøsa (Heideæ) har sannsynligvis dannet et omfattende organisasjonsfellesskap før rikssamlingstiden - Heiðsævilọg – heidenes lovområde.

På linje med at bøndene i Trøndelag dannet – ÞrændalQg – trøndernes lovområde[20].

Tingsystemet medførte at hver ny generasjon ble trent i å hevde sine rettigheter i forhold til lovene som de sel bestemte på tinget. Ettersom det ikke fantes skriftsytem og loven ikke var skriftfestet, men kun var muntlig. Hvert år ble en tredel av loven framsagt muntlig så ingen skulle være i tvil om samfunnets fundament. Tingsystemet var den politiske grunnstrukturen i den norrøne samfunnet og kan ikke bare sees på som en domstol, det fungerte som samfunns regulerende og stabiliserende element under forskjellige konger med ulike politiske ideologier. På 400-tallet ble det østnorske samfunnet i en viss grad omorganisert. Det gamle politiske systemet som tuftet på store slekts- og bruksenheter, ble erstattet av kjernefamilien og enkeltgården.

Denne strukturendringen krevde nye fastere rettsregler. I tidligere tid hadde lederen av storfamilien sittet på sin store eiendom og voktet slektens ære og rettigheter.

Det var bl.a. på tinget at konger etter norrøn tradisjon, ble valgt til konge av folket. Selv mektige konger som bl.a Harald Hårfagre måtte lytte til tingets røst. Men han benyttet seg gjerne av tinget, ofte etter sin egen vilje. Han var av den formening at hans kongelige rettigheter sto over tinget. Alle frie menn hadde plikt til å møte på tinget, bortsett fra de som drev gården alene eller bare med hjelp fra umyndige menn. Alle hadde derimot plikt til å møte på drapsting, kongsting og manntallsting. Kvinner og uføre menn kunne møte hvis de ønsket. En jury bestod av 12 frie menn eller i viktigere saker 2 eller 3 ganger 12, som avgjorde skyldspørsmålet. Heidsævisloven var i sine første år en lov om en levende, guddommelig kraft som åpenbarer seg i tingenes faste, regelmessige gang.

Det har vært skrevet mye om forliket mellom kong MagnusGodi og Haraldr Hardràdi, nesten alle har plassert tinget ved Åker. Finnùr Jònsson 1858-1934 islandsk filolog Prof. i nordisk filologi og Guttorm Gjessing 1906-79, norsk arkeolog Prof. i etnografi, er de fremste som har stilt seg sterkt tvilende til Åker som tingsted. De historikere som har omtalt Heiðsævisþing og plassert tinget på Åker, støtter sitt syn på at det var der forliket mellom kong MagnusGodi og Haraldr Hardràdi kom i stand. Forliket er nevnt i Morkinskinna, Fagrskinna, Hryggjarstykke,Hrokkinskinna og flatøboken.

Thjodrek Munk sier utrykkelig at møtet holdes; in Uplönd ad stagnum, (dvs. Mjøsa.)[21]

Etter at Harald kom hjem fra Russland besøkte han sine slektninger på Ringeriket, der prøvde han å få folket til å krone seg som konge av Norge, men folket satte seg i mot da de mente at de hadde en konge i Magnus den Gode. Etter nederlaget på Ringeriket drog Harald opp til Gudbrandsdalen, for å forsøke om det her skulle gå ham bedre. Han kom til Tore på Steig, hanvar hans gift med Haralds halvsøster. Hersammenkalte Harald til ting, på dette tinget ga Tore Harald kongetittel. Til belønning forærte Harald ham en masurbolle med sølvrand og med et forgylt lokk, fylt med brent sølv og to gullringer hver av ½ marks vekt, og en kappe av brunt purpur foret med pelsverk. Når Magnus fikk høre dette som befant seg i Viken med sin hær. Snorre forteller at kongens rådgivere syntes det var galt at de to, onkel og nevø, skulle stå hverandre etter livet. I kong Magnus sitt følge var Einar Tambarskjelve og biskop Grimkell og mange andre høvdinger. Einar Tambarskjelve som var kongens fremste rådgivere, var fra første stund i mot tanken om at Harald skulle få noen makt i Norge, men det var ikke mer enn kunne vente, ettersom han var den fremste høvdingen i Trøndelag, det så også ut til han mer eller mindre styrte Norge gjennom Magnus. Et sendelag ble sendt til Harald om at Magnus gjerne ville unngå forlik med ham. Det står ingen steder nøyaktig når dette forliket fant sted, men det var antagelig høsten 1046. I Morkskinna står det etter at forliket omtales; ”da det led mot vinter og sommeren etter forliket” En må gå ut ifra at forliket fant sted straks føre vinteren. Om de egentlige forhandlinger ved dette møte forteller ikke skriftene noe særlig. Selv om Einar Tambarskjelve var i mot Harald var det han som utferdiget forslaget til forlik Vilkåret var at de to skulle dele Norge ikke Danmark som var en del av Magnus rike. Samtidig skulle de dele Haralds formue i to like deler. ”Denne saken ble fremmet så stille som mulig” skriver Snorre, som legger til at Harald, sa ja til tilbudet. Magnus og Harald møttes om trent halvveis mellom Gudbrandsdalen og Viken som blir her i Vang. På tinget skal Einar ha sagt: ”Langt var du borte, Harald, da vi vant landet fra knytlingene (Knut den mektiges slekt), vi har ikke lyst til å bli delt mellom to høvdinger. Vi har alltid tjent\én om gangen og slik skal det fortsatt være så lenge kong Magnus holder riket og livet sitt”. Det er på det rene også at de andre høvdingene var fast bestemt på ikke å ha to konger på en gang. Uten at disse var gått i et forbund med hverandre, og de ville derfor ta livet av den som ikke ville inngå et forbund. Denne trussel var tydelig rettet mot Harald, ettersom Magnus ved å innby til møtet hadde lagt sitt fredlige ærend for dagen. Dessuten følte Magnus seg sterk med sin overlegne hærstyrke og mobiliseringshæren på Åker i bakhånd.

Når det samtidlig med forliket ble holdt ting behøver ikke innebære at det hedenske Heiðsævisþing har ligget på eller i Åkers nærhet.

Snorre nevner; ”Heidsævisloven innførte Halfdan Svarte”, men som vi nå har sett er loven mye antakelig mye eldre.  Heidsævisloven kan kanskje ha blitt revidert eller utvidet av Halfdan på grunn av de uroligheter Halfdan hadde med kong Eystein på Hedemarken. Stridene fant sted på Helgøya, hvor Eystein hadde sitt hovedsete. Slaget mellom Halfdan og Eystein skal ha stått på åkeren ”Mannslausn” på Hovinsholm. Begrunnelsen for at stedet var på denne åkeren er de mange våpenfunn. En må anta at forliket kom i stand i nærheten av stedet hvor de kjempet, og hvor Eystein hadde sin kongsgård på Helgøya. Peder Clausson nevner i hans Norriges beskrivelse at paa denne Øe har det fordum tiid været en befestning og kongeligstsæde, Schøning tilføyer antakelig på gården Hovinsholm.[1]

Fra et rent strategisk synspunkt må Helgøya, som med sine vel 18 km2 nærmest ligger som en naturlig borg omgitt av vann på alle kanter, og vil etter all sannsynlighet være et naturlig sted for et høvdingsete.



[1] Schøning, Gerhard 1942 : 36

Når det samtidlig med forliket ble holdt ting behøver ikke innebære at det hedenske Heiðsævisþing har ligget på eller i Åkers nærhet.

Snorre nevner; ”Heidsævisloven innførte Halfdan Svarte”, men som vi nå har sett er loven mye antakelig mye eldre.  Heidsævisloven kan kanskje ha blitt revidert eller utvidet av Halfdan på grunn av de uroligheter Halfdan hadde med kong Eystein på Hedemarken. Stridene fant sted på Helgøya, hvor Eystein hadde sitt hovedsete. Slaget mellom Halfdan og Eystein skal ha stått på åkeren ”Mannslausn” på Hovinsholm. Begrunnelsen for at stedet var på denne åkeren er de mange våpenfunn. En må anta at forliket kom i stand i nærheten av stedet hvor de kjempet, og hvor Eystein hadde sin kongsgård på Helgøya. Peder Clausson nevner i hans Norriges beskrivelse at paa denne Øe har det fordum tiid været en befestning og kongeligstsæde, Schøning tilføyer antakelig på gården Hovinsholm.[1]

Fra et rent strategisk synspunkt må Helgøya, som med sine vel 18 km2 nærmest ligger som en naturlig borg omgitt av vann på alle kanter, og vil etter all sannsynlighet være et naturlig sted for et høvdingsete.

Analyserer vi ordet Heiðsævisþing vil vi se at ordet inneholder fire ledd Heið-sæ-vis-þing:

De to første leddene er det eldste navnet på Mjøsa Heiðsæ, med bortfall av –r.

Tredjeleddet av gammelnorsk vé, vígia, vie, gammelsvensk vi, angelsaksisks. wih gotisk weihs ”hellig plass offersted, blótsted”, sisteleddet þing ”ting”.

 

Det er bare et sted på Mjøsa som kan vise til denne tydningen og det er Helgøya den hellige øya. Ved tusenårsskiftet ble Helgøya skrevet som Eyin helga. I mange tilfeller er det konkrete belegg for geografisk nærhet mellom tingsted og høvdinggård som her på Helgøa. Selve tingstedet var fredhellig, det vil si at det sto under gudenes vern, og ingen måtte bryte freden ved bruk av vold. Tingsted og gudsdyrkelse, lov religion har antakelig hørt sammen frade eldste tider, og sammenhengen har blitt markert rituelt. En skal ikke se bort ifra at Helgøya nettopp har fått sitt navn av den grunn.

Ulls ring.

Vi har sett at Ull er satt i forbindelse med solen, men i Atlakviða, strofe 30, nevnes en edsavleggelse ved Ulls ring; ”at hringi Ullar”. Takket være dette kvadet har M. Olsen[1] og E. Wessen[2] oppfattet Ull også som tingfreden og rettssikkerhetens beskytter. Jeg har og nevnt ovenfor at rettsmenn bl.a. Hammurabi har sett på seg selv som solguden, dette vil si at det var kongene - høvdingene ble betraktet som øverste leder eller gud for den utøvende religiøsiteten og rettspraksisen.

Elgqvist nevner at Ulleråker i Uppsala er et av Sveriges viktigste teofore stedsnavn, hvor det har ligget en tingplass. Wessen og Sahlgren mener Ulleråker er den åker som har tilhørt

Ulltuna kongsgård som var tingplass for hundaret. Ulleråker er lokalisert i nærheten av Uppsala Trefoldighetskirken ligger i dag. Undersøkelser viser til at samtlige Ull-helligdommer ligger ved havsvikernes, innsjøenes, elvenes og åenes vann- og is veier. Og der hvor ridestier og vinterveier møtes hvilket gir kommunikasjon mellom vei og vanntransport.[1] En klar indikasjon på en lignende plassering av Heiðsævisþing er Tingnes, hvor det opprinnelige navnet på Nes prestegård er Ullinshof. Prestgårdenligger i et skrånende terreng ned mot Mjøsa, og kan vise til samme gode plassering. Det er heller ikke langt over til Domkirken på Stor-Hamar som var viet til St. Trinitatis (Trefoldighets-kirke[2]) som kan være med å styrke Heidsævistingets plassering. Treenighetsteologien ble utformet i den gnostiske krise på 100-tallet, hvor denne ideologien kjennes fra tre faser: faderen, skaperen og dommeren, sagt på en annen måte: faderen er kultstedet, skaperen er stedet hvor varer blir foredlet (skapt) eller omsatt og dommeren er tingstedet. 

 

 

Nes kirke

Navnene Tingnes og Ullinshof gir klare assosiasjoner til Ulleråker tingplass i Uppsala. Selv om kildene er svake, kan man se klare likheter mellom Ulleråker i Uppsala og Ullerhof på Nes.En ytterligere antydning får vi ved at hertug Skule etter nederlaget mot kong Håkon i 1240 ved Oslo rømte til Helgøya: (...) etter noe tid der drog han tilbake til fastlandet. Da han nådd Ullinshov[1]kalte han sine menn sammen til ting ca. 120 i antall.[2]   



[1] Her har forfatteren en fotnote: I dag Nes prestegård, Ringsaker kommune Hedmark

[2] Torfæus Tormod Norges Historie bd. 7. :279 Første opplag 2014 ISBN:  978-82-419-1072-2

 

Denne indikasjon kan være med på at Heiðsævisþing antagelig lå her i sundet mellom Nes og Helgøya, mitt i Heidenes rike og nær kaupangen med lett ankomst både vinter og sommer. Det nære sammenhenget mellom kultplasser og landstingningplasser viser bedre enn mye annet, at Ull allerede i tidlig fortid har vært en av Sveriges og Norges viktigste hovedguder. Det er ikke lett å ta stilling til denne tolkning kun på toponymiske materialet. P. A. Munch, G. Storm, A. W. Brøgger, A. Bugge, A. Steinnes og Ch. Blindheim har trukket fram om en mulig forbindelse mellom handelsplassen, et nærliggende ting- og kultsted og det Vestfoldske – Hedemarks kongedømme av Ynglingeslekten.[3] Skiringssal har til dels vært tolket som Ynge-Frøys, dels som Ulls sal, m.a.o. som et kultnavn. Med utgangspunkt i diplommateriale fra 1400-tallet er det ingen tvil om at navnet gjelder det nåværende Tjølling eller Þjoðalyng knytter seg ti det stedet hvor tinget ble holdt. Et tingsted, en kultplass og handelsplass ser ut til å ha vært innenfor et lite geografisk område, lov og religion har hørt sammen fra de eldste tider, og sammenhengen er blitt markert rituelt. Av den grunn må en også anta at det samme har forekommet i Hedemark.

Makeskiftet

Av rimelighetsgrunner må man anta at Olav lot nedlegge tinget, mot at høvdingen på Helgøya fikk gårder i Vang der i blant Åker som vederlag for at de/dem gikk over til den kristne tro. Olav bruker her samme taktikk ovenfor høvdingen som han brukte mellom han, og Torgeir Gamle på Garmo, hvor han ga Torgeir og alle hans etterkommere Tessevannet mot at han mottok den kristne tro og bygde kirke på gården sin.[4]

Fra dette makeskifte var Åker med Disen helt fram til reformasjonen kirkegods eller Hammergods som de fleste gårdene i Vang. Det som kan gjøre denne framstilling betenkelig er at Eidsivating ikke nevner kong Olav Haraldsson eller biskop Grimkjell i det hele tatt. Dersom Eidsivaloven virkelig bygde på Olav den helliges lov, en kan derfor tro at loven har vist til hans autorit. Antakelig var det biskop Grimkjell som satte sitt personlige preg på den nye kristenrett. Ved å ta bort det som var overflødig og sette ut av kraft det som var ugudelig, og endret det som var igjen i tråd med den kristne tro og gjorde det mer nyttig for sine undersåtter.

Den nye Eidsivaloven kom til ved øya Moster i Sunnhordaland, hvor det kom til et møte med mektige høvdinger fra både Trøndelag, Møre, Sogn, Opplandene, Hordaland og Viken. På dette møtet var det meningen om at det skulle utarbeide et lovutkast som kongen og kirken kunne legge fram på de forskjellige lagtingene i landet. Grimkjell ville innføre den kristenretten han hadde med seg fra England. Grimkjell og kongen ville bryte ned den religiøse makt som høvdingene hadde. De ønsket den felles kongen skulle være Guds representant på jorden, og at kirken skulle stå direkte under kongen. Dette ble nedstemt. I stedet ble det bestemt at det bare var de kirkene som kongen og biskopene selv hadde stått for byggingen at religionen og prestene skulle stå direkte under deres makt. På gårdskirkene som tilhørte høvdinger og øvrighetspersoner skulle det fremdeles være som før. Høvdingene var hedenske, men kristne i navnet. På gårdene deres hadde det stått kirker i lang tid, og det var nesten ingen som la slektningene sine i haug etter gammel skikk. Høvdingene hadde styrt disse kirkene selv. De hadde skaffet seg prester som var direkte underlagt høvdingene, som om de var treller.[1] Når det gjaldt gamle skikker, var ikke Grimkjell og kongen budd på å gi noe. Selv om dette også var omstridt. Det kom forbud mot å sette ut barn for å dø, noe som var vanlig for å regulere befolkningen i samfunnet. Det kom også reglerfor faste i forbindelse med de nye helligdagene. Kongen og Grimkjell tvang i gjennom at det skulle være forbudt å ha samleie i over hundre dager av årets dager. Før dette lovforbudet var det vanlig at høvdingene og stormenn hadde flere koner og kvinner som gav dem arvinger, og de hadde fri tilgang til seksuell tilgang på trellkvinner i eget hushold. Det ble også forbudt å blote og trolldom, særlig den magien som tydeligvis fremdeles foregikk i de private hov. Alle lovutkastene de kom til enighet på Moster, ble vedtatt på de forskjellige lagtingene: Gulatinget i Hordaland, Frostatinget i Trøndelag, Borgartinget i Viken. Heidsævisting ble nedlagt i stedet innførte Olav Eidsævisting ved Eidsvoll. Det var nok Grimkjell som var arkitekt for lovutkastene. Olav var nok bare et redskap for Grimkjell og kirken i denne sammenheng følte for kristenretten. De vers som handler om Olav, handler utelukkende om krig, hevn og begjær etter kvinner.

 



[1] Øystein Morten Jakten på Olav Den Hellige ISBN978-82-430-0839-7

Neste endring kom med Magnus Lagabøtter som reformerte lovene for folket på Opplandene og i Vika. Omkring 1270 bedret Magnus Frostating- og Gulatingsloven, en må anta at han gjorde det samme med Eidsivatingsloven også. Det førte til at tidligere strenge lover ble mildnet. Først ved å ta for seg bøtene som hans far hadde redusert til en tredjedel reduserte han nå til en fjæredel av det opprinnelige beløpet. Han gjorde også kroppslige avstraffelse mindre streng. Han fjernet helt den skatten som bøndene vanligvis måtte betale i forbindelse med kongens julebord, som var en kroppsdel fra alle dyrene som ble slaktet til husbruk. Mange som tidligere ikke har hatt arverett, fikk det nå. Vidre avskaffet han drapsmannens mulighet til å kreve hjelp fra sine slektninger til å betale boten og gav ordre om at drapsmenn alene i fremtiden skulle godtgjøre arvingene til den drepte. Av den eiendom som gikk til statskassen ved alvorlige forbrytelser (nidingsverk), påbød han at det skulle tas på forhånd hva som tilkom den krenkende å få erstatning. Han bestemte også at eventuelle barn av dem som var dømte for slike forbrytelser, som fremdeles var umynige eller syke til å underholde seg selv, skulle få de næringsmidlene som trengtes etter lovens bestemmelse inntil de var blitt voksene eller gjenvant helsen, men han ville også ar kreditorer skulle få kompensasjon. De som brøt freden i landet, ble ilagt en bot som ble to ganger så stor som tidligere. Kompensasjon til arvingene av en som var drept, ble fordoblet, men forble uendret for dem som ble såret eller banket opp. Boten for tyveri ble nedsatt, og størrelsen på tyveriet som dannet grunnlag for konfiskering av tyvens eiendeler, ble nå definert, mens dette tidligere også gjaldt for mindre tyverier. For å tilfredsstille både gud og mennesker ble dommerene bedt om å dømme etter "søstrene": Nåde, Sannhet, Rettferdighet og Tålmodighet. Man må vise nåde for å forhindre at sinne og hat kryper inn i rettsprosessen, sannhet for ikke å gi rom for falske anklager, rettferdighet for å forhindre at retten forderves av urett, og tålmodighet for å forhindre forhastet dom.[1] Magnus Lagabøtters sin reformering ligner mistenkelig på "Magna Carta" loven som la grunnsteinen for lov og rett i hele den engelsktalende verden som kong Johan (1167-1216) satte sitt stempel på. Trolig har kong Magnus lest Magna Carta da sammen med sin far kong Håkon var på tokt til Skottland og Hebridene i årene 1262-1263. Hvor han senere foretok samme lovendringer av de norske og islandske lover.

 



[1] Torfæus Tormod Norges Historie bind VII : 447-448-453ff ISBN 978-82-419-1072-2

 

 

 Tinginstitusjonen

I hver treding var det en høvding eller lendemann,[5] som var først og fremst bundet til tinginstitusjonen. Skal man se på maktforholdet etter kristningen, er det ikke tredingkirkene en skal se på, men de kirkene som ble bygd på 1000- og 1100-tallet, stort sett på stormenns grunn. Arkelogiske undersøkninger på Island styrker antakelsen som stormenn fortsatte å kontrollere religionen etter at kristendommen var innført gjennom at de bygde små kirker på sine eiendommer.[1] De gamle stormenn promoterte nye stormenn derfor ble det i Vang bygd flere små kirker eller rettere små gudshus på Valum, Skattum, Nashoug, Hummelstad og Kirkeby. På disse stedene var det antakeligvis besatt av stormenn i tidsperioden fra 1050-1200-tallet.

 



[1] Hans Jacob Orning Historisk Tidsskrift bind 94 nummer 2 2015:286

Det var høvdingen som hadde makten på tinget, både ved domstolen og ved lovgivningen. All politisk makt var i virkligheten i deres hender. Teoretisk kunne tingmennene selv velge hvilken góde (prest)de ønsket å tilhøre innenfor den tredingen de var bosatt. Gódenes/høvdingens makt hvilte på det antall tingmenn som de kunne moblisere. Hver av de tredingene som ble ledet av høvdingene må oppfattes som politisk uavhengig av de andre tredingene. Den strukturelle avstanden mellom tredingene ble opprettholdt ved makt, strider og drap. Dette kunne ha ledet til fullstendig politisk isolasjon. Det ser ut til at det ikke skjedde på Hedmarken. Derfor var viktig for høvdingene å komme sammen en gang i året på hovedtinget som nå var ved Eidsvoll. Her forsøkte man å bilegge konflikter. Det var tilsynelatende en utbredt oppfatning at konflikter burde løses på fredlig vis. Overenskomster var imidlertid vanskelig å få istand, og som oftest var forutsetningen at en av partene ikke var sterkere enn den andre. Man oppfatter vanligvis rettsbøter som middel til å avslutte tvister mellom grupper som maktpolitisk var like sterke. En mann som var sterk nok, behøvde ikke å betale rettsbot. Viss uoverensstemmelser var ventet, møtte gruppene på tinget i regulære kampformasoner. Gjennom politiske manøver kunne maktpolitisk forholdsvis svake grupper temporært moblisere betydelig styrke. Et vanlig motiv i ættesagaene er hvorledes enkeltmenn eller svake grupper klarer å overliste langt sterkere motstandre. De fleste av de beskrevne forhold møter en i samtidssagaene. Vi hører om høvdingen Havlide på Island som første halvdel av 12. hundretallet "gikk i retten med en tallrik skare og ville sprenge tinget". Hans motmann, Torgils, ble dømt fredløs, men ikke desto mindre møter han på alltinget neste sommer. Det blir fortalt at Snorre Sturlassons far, Hvam-Sturla, en gang ikke betalte bøter. Det er mengde eksempler på at høvdinger rider til tings med store styrker når uro ventes.

Åker i høgmiddelalder.

Historiske kilder tyder på at frem til 1237 var Åker gård kongens gods, drevet av leilendinger. Ved et makeskifte mellom kongemakten og bispesetet dette året ble Åker gitt til biskop Paal som vederlag for jordgods på Helgøya. Bispesetets leilendinger og bygselmenn på Åker og Disen vet man lite om. De opplysninger som er bevart finner man i et par korte notater i skattemanntallet over betaling av gjengjerd som i likhet med det gamle visøre var en ekstraordinær matskatt. Ifølge skattemanntallet over gjengjerden i 1514 var bispens bygselmann på Åker - Esten på Åker - og han var skatteombudsmann for sin legd, dvs. han krevde inn skatten fra de skattebønder som bodde i grenda eller den legd som sognet til Åker. I det neste skattemanntallet over gjengjerd fra 1528 nevnes to bygselmenn på Åker og Disen nemlig Torløv og Byrger. Antakelig hadde de hver sin part av eiendommen. Åker var trolig tingsted så sent som på 1500-tallet. Ved reformasjonen i 1537 ble Åker igjen krongods. Hammerhus len, eller Hamargods, omfattet da Åker og Disen, og ble gitt i forlening til kongens fortjente menn, og Åker og Disen som annet tidligere kirkegods i Vang sekularisert til statseiendom. Oppsitterne eller bygselmennene på Åker gikk nå over fra å være kirkens bygselmenn til å bli lensherrens landbønder og innbetalte sin bygselavgift og skatter til lensherren i stedet for bispestolen.

Store parter av det tidligere Hammergods, hvor Åker og Disen tilhørte, ble etter reformasjonen nyttet til oppbygning av det nye Hammerhus len under kongens lensherre på Hammar som ble lensherrens residens. Det nye Hammerhus len ble gitt i forlening til kongens fortjente menn. Den første lensherren var Mogens Svale, som satt til sin død i 1581. Mogens Svale fra Fyn som hadde utmerket seg i syvårskrigen 1563-1570. For sin innsats under krigen fikk han det nye Hammerhus len med Åker og Disen. Det vites ikke om Svale var bosatt i sitt len, men trolig oppholdt han seg på Åker i 1572, fordi han deltok på tingsamlingene her i Vang. Han fikk kongens brev på eiendommene Åker og Disen som hørte under St. Nicolai alter i Hamar domkirke 1575. Det ser ut til at Mogens Svale oppholdt seg jevnlig både i Idd og på Hedemarken. I Idd eide Mogens Svale bl.a. Langebråten, Eskeviken, Askelrød, Busterød; Låby 2 gårder og Glenne. Inntektene fra disse eiendommene ble 1582 overført til hans enke Maren Bjelke, som senere slo seg ned på sin eiendom Sakslund i Stange.

I slutten av 1570-årene hadde Mogens Svale trolig flyttet til Idd. Svale beholdt Hammerhus til sin død til sin død i 1581. Allerede samme år ble Hammerhus gitt til befalingsmann på København slott Christopher Rosengaard på livstid. Etter Rosengaard fulgte adelsmann Alexander Durham, han beholdt Hammerhus til nyåret1600. De to siste lensherrer satte aldri sin fot på Hammerhus. De nøt bare inntektene. I Durhams tid gjestet bispen Jens Nilssøn Vang. Han har i sine visitatsberetninger omtalt en kvinne på Åker i 1594, enken etter sognepresten på Toten, Karl Tordssøn Skonk. Fru Karin Skonk med sine to døtre hadde bopel på Åker. Fra 1647 gikk Åker og Disen over fra å være forlening til å bli privat eiendom. Under Hannibalfeiden 1643-1645 som endte med freden i Brømsebro, ble oberstløytnant ved Bergenhus Jørgen von Reichwein, ble av Norges stattholder Hannibal Sehested tilkalt for å lede troppene ved grensen i kampene mot svenskene. Reichwein, som var blitt adlet 18. oktober 1655, ble forfremmet til generalmajor 1659. Da generalløytnant Jørgen Bjelke 14. oktober samme år rykket inn i Båhuslen, førte Reichwein en av de to kolonnene som gikk over grensen og forente seg igjen ved Vetlanda. I midten av desember trakk nordmennene seg tilbake. Reichwein hadde også en ledende stilling under forsvaret av den norske leiren ved Borge kirke i Østfold 6. februar 1660. For sine fortjenester under felttoget og fordi han hadde lånt krigskassen penger til felttoget mot Sverige, fikk han av Sehested løfte om å få overlatt gårdene Åker og Disen med tilliggelser til odel og eiendom med adelige setegårdsrettigheter. Videre løfte fikk han om at han skulle få kongeskjøte på Åker og Disen.[6] Etter krigen bodde Reichwein på Åker gård. 1666 ble han utnevnt til amtmann over Bergenhus amt og sjef for Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment, men døde året etter. Det må nevnes at den ærgjerrige Sehested som var Christians den IV svigersønn hadde drevet oppsamling av jordgods i tiåra før 1651. Med utgangspunkt i en del av det gamle Gyrvild-godset bygde han opp et adlig godskompleks i Vang. Han drev makeskifte med kronen og kirkelige institusjoner som han la ut garder og gardparter i bygdene omkring setegarden Stor-Hamar. Sehested hadde mange tvilsomme transaksjoner og ble avskjedet av kong Fredrik, og ga fra seg alt det kolossale jordgods i Norge til kongen. Reichwein anvendte store summer på Åker gård. Han drev nybrottsarbeid i stor stil, reiste den store eldste hovedbygning og et større fjøs med steinmur. Man kan si at med Reichwein tok jordbruket til på Åker og Disen. I tillegg tilegnet han seg gårder i Vang og Stange. Han ble således en av de største godseiere i Hedemark

Tydning av navnet Åker, eldste skrifter av stedsnavnet og uttale.

Åker uttales å’ker (uttalen av Åker med “Å” har først oppstått på 1600 -tallet). Akr i Fagrskinna, Skjaldarakr (aScialdar acre) i Morkinskinna og Flateyboken, Agger 1578, Ager 1723.

O. Rygh har forklart; Åker er et usammensatt ord og betyr åker, men kan også bety beite.

En åker er betegnelsen på “dyrket mark, jorde”, i betydning et bestemt jorde under en gård.

Ordet åker/akr som kulturnavn må ha oppstått etter en hadde begynt å pløye en åker. Utgravninger av Anders Hagen på Hunn i Østfold har vist at allerede i steinalder har man benyttet ard og okse til å bearbeide jorda, dette arbeidet blitt satt i forbindelse med ordet reise, ake. Ordet åker som kulturnavn går tilbake til en tid da stedet ikke var selvstendig gård. I Ryghs tydning må Åker derfor ha vært en åker eller et teignavn under en annen gård (jfr. Stabburåker, Neråker, Langåker med mer). Ordet åker kan også være et verb, som da går tilbake til en tid da ordet hadde en annen (eller opprinnelig) betydning. Ordet Åker er et gammelt indoeuropeisk arveord. Den gammelnorske formen var akr, uttalt med et kort a som senere forlenges og fulgte med i den allmenne overgangen av lang a til å. Åker. Roten av ordet er det samme som i latinsk og gresk ago, “drive, føre”, dialekt åke, gammelnorsk. aka, “skli, reise, kjøre, fare”. Fra utgravninger andre steder i Norge viser at arden var kjent allerede i neolitikum, og at åkrene ble kjørt på kryss og tvers før de ble sådd til. Ordets opprinnelige betydning er å kjøre, reise, fare, gå. Etter mine undersøkninger av stedsnavn som innholder ordet åker/aker/åkra finnes det store flertallet av dem ved vassdrag eller sjø. Et godt eksempel er Akergarn på Gotland, Åkerö, Øster-Åker og Åkeri Södermanland, hvoralle er havn.Mine undersøkelser viser også at navnet åker/aker ofte er brukt i forbindelse med vassdrag som f. eks. Åkrestrømmen i Rendalen. Her gikk den gamle ferdselsvei til Røros. Åker sockn ligger mellom Nissan og Lagans øvre løp i Sverige. Urgården Aker i Oslo eksisterer ikke lenger som selvstendig gård, men gården lå ved Gamle Aker kirke, på en høyde over Akerselva.

 Skjaldar.

P. A Munch forklarer førsteleddet; ”Skjaldaraker å være den eldre, sjeldnere form for det senere og kortere Aker”.[7] M. Olsen forbinder Scialdar verken med appellativet Skjoldr ellermannsnavnet Skjoldr, men med et hittil ukjent gude-navn Skjoldr som er motsvarighet til den danske guden Skjold. Prof. Jøran Sahlgren har i Vetenskaps-societetens i Lund årbok 1923 gått imot Olsens tolkning. Han skriver; “att gården Aaker i Vang endast undantagsvis kallats Skjaldarakr. Detta tyder icke guden Skjolds åker utan Aker vid viken Skjaldr”.

E. H. Philippson slutter seg til Sahlgrens tolkning,[8] og C. W. von Sydow finner også Olsens forklaring utilfredsstillende.[9] Sahlgrens påstand at Åker bare unntaksvis kalles Skjaldaraker, blir tilbakevist av Birger Ree i et innlegg i Hamar Stifttiende i 1924 hvor han sier: “Navnet er Skjoldakr, men nå blir det sagt bare Åker”. Utenbygds forskere sier at navnet er Aker, mens lokale folk har sagt Skjoldaker i eldre tider.

 

Ser vi på førsteleddet a scialdar (eller Skjold som de fleste språkforskere har tolket det til), finner jeg det eiendommelig at det er en rekke nordiske sjø-, vik- og navn på elver inneholder dette ordet. Skjolden, strandsted innerst i Lusterfjorden. Skjolden har i likhet med Åker ganske lik beliggenhet, på et lite nes mellom to elver. I Flateyarbok III er Bunnefjorden ved Oslo omtalt som; jin j fiordin Skiálldr. Bunnefjorden ved Oslo av eldre Skiálldr er en kløyvd fjord av Oslofjord. Det er også Skjold ved Ålfjord en sidefjord til Hardangerfjord. Svenske navn som inneholder ordet skjold nevner Hellquist;” Skällnora Skællenōra førsteleddet av gammelsvensk skiolde, Skällenäs, Skældenæs, Skällvik, Skialdovik, Skeldarviken, Skældarvik.  Skäldarviken ved Tåsselv, nord for Ängelholm er havsvik av Kattegat. Samtlige av disse navn er avledet av substantiv sköld. Skjaldar Åkers beliggenhet er på skillet mellom Svartelva, Finnsalbekken og Flakstadelva. Skjolden ligger på skillet mellom Fortunelva og Rausdalelva. Ordet Scialdar av germansk *skelðu av indoeuropeisk * skeltu, ”spalte kløyve, skille, splitte” Indoeuropeisk. *skeler nære beslektet med litauisk skìlti ”avskåret trestykke”,med andre ord skjoldene i jernalder bestod av flere høvlede trestykker. Gammelnorsk skiáldr av urnordisk skialþar uttales skjaldar. Skialþar oggotiskeer beslektet med gotisk Skaidan ”skille, dele kløyve”somligger til grunn for indoeuropeisk.gammelnorsk. skið ”ski, skigard.”  Dette betyr at gammelnorsk skjoldr, urnordisk. Skialthar ”skille, dele kløyve”. gammelnorsk. skjoldr, Skialdar av urnord.skialþar er et sammensatt ord ski-alder. Sisteleddet – ald, oldflertall. alder, older stammer fra ieur.* al som er felles for keltisk, italisk og germansk ” avkom, mengde ”. Dette betyr at Skialder er flertall av ski og betyr som nevnt ovenfor flere sammensatte kløyvde trestykker. Det vil si at skjoldnavnene kan lokaliseres til viker, fjordarmer og daler som er spaltet, (en kløyvning). Skjaldar er flertall og er steder som ligger på skillet mellom to eller flere kløyvninger, i Åkers beliggenhet er mellom Svartelva, Finnsalbekken og Flakstadelva altså tre kløyninger.

 Havnen.

I jernalder og middelalder var vannet den viktigste forutsetning for kommunikasjon, handelsvei og krigføring. Ikke bare over havet, men også inn i landet er det åpenbart at vann må ha spilt en særdeles stor rolle for landets innbyggere gjennom tidene både som næringsvei og ferdselsåre. Like til den dag i dag har Åker blitt kalt Havnen.

Et naust kan også være en god indikator for å lokalisere havner som her på Åker og på Bjarkøy hvor; nausttufta i Sjursåkeren har samme størrelse og navnlikhet. Biskop Jens Nilssøns reisebeskrivelse til Vang i 1594 nevner nettopp at han går i land i ved Åker:

” Nu smaler Miøs sig mere oc mere ind ad Agervigen, och der droge wi ind i øster, och haffde Aker paa den venstre haand..... Saa ginge wi fra aaen i nordoust op til prestegaarden Vang...”. [10]  Den aaen som Nilssøn beskriver er Finsalbekken som renner ut ved Åker.                       Gerhard Schønnings reisebeskrivelse sier oss også at han gikk i land ved

overnevnte bekk.                              

Finsalbekken ved Havna. Den lave vannstanden i Åkersvika indikerer hvorfor markedsplassen ble flyttet til Storhammar.

Husmannsplassen Havna ligger på Åkers eiendom nede ved Åkersvika, ogde to båtnaustene fra tidlig middelalder vitner også om at stedet er brukt som havn. En styrke for denne tydningen er at Vang kirke er viet til St. Clemens, sjøfarenes skytshelgen. Clemens kirkene har navnet etter helgenen Clemens, biskop i Roma 92- 101 som den tredje etter Peter. Han ble forvist fra Roma og sendt til Krim. Der kjempet han mot hedenskapen og bygde kirker. Etter datidens tradisjon ble han druknet av keiser Hadrian i Svartehavet med et anker rundt halsen. Det er god grunn til å tro at det var Harald Hardråde som viet Vang kirke til st. Clemens, ettersom han hadde stiftet kjennskap til sagnet om Clemens på sine ferder i Ukraina og Bysants. 

Tar vi utgangspunkt i disse utsagn og de arkeologiske undersøkelser, viser det med stor sannsynelighet at Åker fra oldtid til nåtid har en tradisjon som havn, men hva slags havn skjuler det seg bak dette navnet?

 



[1] Elgqvist, Eric 1947 : 33

[2] Trinitatis = Den hellige treenighet er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd

[3]Andersen Per Sveaas  1995 :226

[4] Andersen, Sveaas Per 1995 :125

[5]Lendmann er en vasalltittel fra vikingtiden og middelalderen for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv. Slik sett ble disse en forløper til adelen i Norge. Under Magnus Lagabøte fikk de norske lendmennene tittelen baron.

[6] Norske Riksregistranter bind VIII : 556

[7] Munch, P. A  V 1942 : 114 og fotnote nr. 4

[8] Philippson, E.H. Germanisches Heidentum bei den Angelsachsen. 

[9] Sydow, C. W. von Navn og Bygd 1924 artikkel

[10] Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og Reiseoptegnelser 1574-1597, : 309 ved Dr. Yngvar Nielsen 1885



[1] Olsen M Hedenske Kulturminner i norske stedsnavn : 221 Kristiania 1914

[2] Wessen E Forntida gudsdyrkan i Östergötaland : 113ff MØF 1921

 

 



[1] Schøning, Gerhard 1942 : 36

[1] Pilø, Lars Bosted – urgård – enkeltgård : 102 ff Avhandling for dr. art. graden ved universitetet i Oslo 2002

[2] Bjørkvik Halvard Kven åtte jordai den gamle leilendingstida : 80 ISBN 8251900247

[3] Andersen Per Sveaas 1995 : 89

[4] Munch P. A. 1942 IV : 113

[5] Holmsen,A. og Simenen J. Sverreættens kongedømme artikkel av Taranger A. : 71 Universitetsforlag 1970

[6] Munch P. A II 1942

[7] Det Norske folks Historie av P.A.Munch. 1942 bind 5. side 114

[8] Det Norske Folks Historie 1942 av P. A. Munch bind 5 side 115

[9] Snorre 1944 Harald Hardrådes saga kap. 23

[10] Egil Skallagrimssons saga 1995 H. Aschehoug & Co, Oslo

[11] Vårt Folks Historie 1941 av P.A. Munch bind 5 side 115

[12] Det Norske Folks Historie 1942 av P.A.Munch bind 4 side 264

[13] Kolsrud, Nils Oluf HedmaksGårder i gammel tid : 195 Hamar stiftstiende´s bogtrykkeri 1907

[14] Munch P. A. 1942 VII : 399

[15] Bjørkvik, Havard Kven åtte jorda i den gamle leileningstida?Astlandsdalane og Opplanda : 80 ISBN 8251900247

[16] Christiansen, Gunnar E. 1989: 38-39

[17] Tunberg Sven Studir Rörande Skandinaviens Äldsta Politiske Indeling : 218

102Bjarne Simmelkjær Sandgaard Hansen Forårssemestret 2012 Gotisk Kompendium

[19] Fra Steinalder Til Kristendommen av William Foxwell Albright 1977 :184.

[20] Andresen Sveaas Per Samling av Norge og Kristningen av landet 800-1130 : 58 Universitetsforlaget 1995

[21]Munch P.A 1942 V. : 114

 



[1]Engen, Steinar Kongeveger i Vang : 12 Minner ifrå Vang 2002 Vang historielag 2002