Smeden var forbindelsen mellom de underjordiske

Smeden var forbindelsen mellom de underjordiske og den øverste gud                                

I den senere tid har fagmiljøene begynt å stille spørsmål ved den tradisjonelle oppfatningen av oldtidssmedens rolle og posisjon. Etter min oppfatning er det åpenbart at smeden aldri er eller var en verdinøytral håndverker, men en person som i kraft av sine spesielle kunnskaper som ildens mester er en fryktet og farlig person med nære forbindelser til død og transformasjon. Når det i alt tyder på at oldtidssmeden ikke umiddelbart kan beskrives ut fra våre dagers håndverkersbegrep, åpner dette også for nye forståelseshorisonter i fortolkningen av det historiske materialet av smeden. Ny innsikt skaper nye spørsmål, og ett av disse omhandler likbrenning. Den vanligste gravformen i Skandinavisk oldtid, fra midten av bronsealderen omkring tusen år før Kristus og fram til vikingtiden, er ulike former for branngraver.

Etter brenning av lik ble aske og beinrester samlet i en urne, eller bare lagt i en grop, og som regel markert med en liten haug eller steinsirkel. Man kan si at fortidens branngraver kan sidestilles med nåtidens krematoriegraver. Det merkelige, men hittil ubemerkete, og dermed uproblematiserte, er nemlig at mengden av brente bein sjelden tilsvarer den faktiske mengden fra likbrenning. Prøver foretatt ved norske krematorier viser vekten av brente knokler etter moderne kremasjon i gjennomsnitt er 3075 gram pr. person. I materiale fra arkeologiske utgravninger av branngraver viser at de kremerte skjellettrestene ofte er overraskende små, vanligvis fra noen få gram til 100 gram, og sjelden mer enn 1000 gram.  Ved en begravelse forventer vi at alle dødes brente knokkelrester er nedlagt samlet, enten det er urne eller samlet i en grav. Men oltiden har dette, med få unntak, verken vært tilfellet eller hensikten. Det arkeologiske materialet viser klart at bare en liten del av det som ble brent, faktisk ble begravd. Selv om graven var monumental og gravgavene kunne være mange, fulgte ikke alt av den dødes jordiske rester med likevel i graven. Formålet med likbålet var åpenbart ikke å samle alle knokler for begravelse, men gjennom brenningen å tilegne seg den dødes jordiske rester, for de brente knoklene må ha vært brukt til noe helt annet. Nesten alt skjelettmaterialet fra menneske har en brenningsgrad som tilsvarer temperaturer på mellom 1000 og 1200 grader, til tider enda høyere. Fra etnografiske studier av likbrenning i Nepal og India er det åpenbart at det er nødvendig med profesjonell kompetanse ut over hva de enkelte familiemedlemmer kan være besittelse av, for å bringe et likbål opp i slike temperaturer. Den eneste person som i Nordens oldtid peker seg ut som den profesjonelle behersker av ilden, brenning og høye temperaturer, er smeden. Det er derfor naturlig å fokusere på smeden som den rituelle eksperten, som gjennom det meste av oldtiden også sto for kremeringene. I det arkeologiske materialet er det blant annet funnet menneskebein i smedovner fra bronsealderen og på smedplasser med gravrester fra jernalderen; spor etter støping av bronse finnes på gravplasser, og slagg finnes ofte i de skandinaviske gravhauger. Mange spredte og hittil upåaktede observasjoner i det arkeologiske materialet faller nå på plass i et helhetsbilde av smeden som den rituelle spesialisten med ansvar for og kunnskap om likbrenning.

Det er ikke utenkelig at det var nettopp i kraft av likbålet at smeden oppnådde den nødvendige høye temperaturen som var forutsetning for en del av hans smed- og støpearbeid.

Dette fikk viktige religiøse følger, ved siden av det sakrale hvor man knyttet likbålet til sjølve jorden og himmelen. Derfor er det enormt antall forholdsregler, tabuer og ritualer som følger likbrenningen. Smeden og før han pottemakeren er ildens herre. Ved ildens hjelp, bevirker han at liket går fra en tilstandsform til en annen. Smeden opptrer nå i stedet for moder jord for gjøre fortgang til ny gjenoppstandelse.  

Derfor var smeden i fortiden samfunn ry for å være ildens herre. Smedens orakelaktige karakter, ladet med krefter som på engang er hellig og infernalsk som overføres til smeden: de blir dermed høyt aktet, men også fryktet. Det nordiske kvadet om smeden Volund i Den eldre Edda forteller om mestersmeden Volund, som ble holdt i fangenskap på en liten holme av kong Nidur og tvunget til å arbeide for kongen. For å hindre Volund i å flykte, skar kongen over knehasene hans. Volund tok hevn; han drepte Motiv fra Hyllestad kirke: smeden og hans svenn       kongens sønner, voldtok datteren hans, omskapte seg til en fugl og fløy av sted. Kvadet opplyser om at Volund etter drapet på kongssønnene kastet kroppene deres inn i smia for å framstille de smykkene som han deretter ga dronningen og kongsdatteren. Dette kvadet kan naturligvis helt og holdent tilskrives mytens frie fantasi, men det er tross alt mulig at historien også reflekterer en nærmest ubegripelig tidligere tiders virklighet. Nye undersøkelser viser nemlig at det beste materialet for å oppnå så høye temperaturer som er nødvendig for å herde jern til stål er nettopp beinkull. I denne prosessen trenger kullstoff fra beinkullet inn i overflaten på jernet og endrer strukturen; jernet blir til stål. I den norrøne litteraturen er det påfallende at særlig sverd og hjelmer har egennavn og tillegges mennesklige egenskaper. Spørsmålet er derfor om det ikke var hos smeden selv at de manglende brente menneskeknoklene kom til nytte?

Hvis dette virkelig har vært tilfelle, så blir grusomheten i Volunds hevn enda mer makaber, smykkene som han smidde til dronningen, innholdt hennes egne sønner

Materialet som ble brukt til kammer var hardt horn, takk, fra elg, hjort eller reinsdyr, eventuelt bein av rørknokkel fra storfe eller hest. Gravene forteller at merovingertidens samfunn hadde plass til og behov for spesialiserte beinhåndverkere, og at skogs-og fjelljegerne visste å utnytte sin økologiske nisje optimalt.

At yrkeskombinasjonen ikke forsvant ved utgangen av forhistorisk tid, viser de

halvfabrikata av reinhorn til tannplater som er funnet i middelaldertufta på Vesle Hjerkinn på Dovre og gravhaugen i Eltdalen i Trysil. Trysil funnet er datert til 500-tallet, spydet har sine eneste paralleller i Mellom-Tyskland. Også sverdet ligner mest på kontinentale funn. Mye tyder at funnet på at mannen var pelshandler og helst beinmaker med god forbindelse til en høvding med kontinentale kontakter, mest sannsynelig en hedemarkshøvding.        

Hva er årsaken til den rikdommen som skjuler seg bak en rekke grav- og gullfunn fra eldre og yngre jernalder i Vang? Sjøl om nettopp Vang var – og er - særskilt egnet for

jord- og februk, blir det naivt å tro at det var krøtter og korn som ble konvertert i fremmedvarer som bl.a. Åkerspenna, gull og sjeldne våpen. Det er nok heller utmarksproduktene jern, huder og horn som var gangbare på markedsplassene, enten de lå i Sør-Skandinavia eller Rhin-munningen. Nettopp i de store skog- og myrrike randsonene rundt høvdingbygdene på Hedemarken, fantes det som mye malm i myrene og ikke minst store elgstammer.

I allmenningen var det også store reinflokker, som må ha vært en rikdomskilde i jernaldere. Ikke bare er tallet på rester etter blestring og jakt særdeles stort i de ubygde traktene i Hedemarkens oldtidsland, men like viktig for totalvurderingen er det at veiene har både lette og korte – 10- 15 km – fra de malmrike myrene i elg terrenget ned til gårder som har høy alder, og hvor det ofte er gjort rike oldfunn, blant annet importsaker.             

I skogsstrøkene er det fra Trysilelva – Klaraälven - Venneren og vest til Mjøsa kartlagt en rekke fangstgravsystemer og anlegg. I alt er tusener av dyregraver påvist og målt opp. På 1990-tallet er det mellom elvene Glomma og søndre del av Rena oppdaget et system av fangstgroper for elg, likeså i Vang allmenning. Her har det vært drevet elgfangst gjennom bronsealder og eldre jernalder. Det er også undersøkt fangstgroper ved Elverum.

De to gropene som er blitt datert, har begge vært i bruk i romertid. Bruk av groper til elgfangst er karakterisk for Midt- og Nord-Sverige. Der har fangstgropene vært relatert til den finsk/samiskebefolkningen. Uansett hvem som stod for jakten, har produkter fra fangsten vært attraktive byttevarer på kontinentet. Egil Mikkelsen har tatt for seg hvilken økonomisk betydning veidevirksomheten, spesielt villreinfangsten, i Sør-Norge hadde i vikingtid og middelalder. Skinn og pelsverk var statusvarer for høvdinger og konger, og spesielt skinn av reinsdyrkalv var høyt verdsatt. På slutten av 1200-tallet tok imidlertid massefangsten brått slutt, og forekomsten av viltprodukter som gevir og bein i byene gikk tilbake. Mikkelsen mener endringer i pelshandelen i Nord-Europa var en viktig faktor for denne nedgangen i

jaktvirksomheten i Sør-Norge på slutten av 1200-tallet.

Den eksklusive pelshandelen var tilpasset høvdinger, konger og andre geistlige. Norge og spesielt Hedemarken med sitt marked var dominerende i dette markedet i vikingtid. [1]

Denne oppfatningen støttes av en grav som er funnet om lag tre mils vei øst for bygda i Øvre-Rena, 5-6 kilometer nordvest for Lille Sølensjøen. Graven var markert med et enkelt lag rullestein og flataktig stein i sentrum. Her var brente bein, en krumkniv av jern og fragmenter av beinkam. Radiologisk datering tyder på at graven er fra tiden rundt Kristi fødsel.[2]

Gravene fra Trysil, Sølensjøen og Dovre har vist at en meget sjelden verktøykombinasjon er utrykk for at den som er hauglagt har vært elg- ogreinjegere og kammakere. Hvor passer så skog- og fjelljegeren inn i dette bildet? Kronologisk er de tidligere enn kammersporene i vikingtidens handelsplasser og middelalderens byer, og de har vært spesialister på to områder, jakt og kammakeri.

Denne befolkning var antakelig etterkommere av sankere- og fangstfolk fra steinalder, og kan ha vært selvstendig næringsdrivende som enten selv, eller ved hjelp av slektninger, har omsatt tørket kjøtt, elg- og reinskinn, senetråd, kammer og annet hornarbeid på markedet fjernt fra produksjonsstedet. I bytte har de fått luksusvarer som Eltdal-jegerens belteutstyr og våpen, jern, kanskje tekstiler, salt, korn, malt til julebrygget.[3]

En mer sannsynelig forklaring er at jegerne har blitt utrustet av en entreprenør eller høvding fra Hedemarken, og han har sannsynelig vært et ledd i mobiliseringshæren. Denne organisasjonsvirksomhet kommer også fram i Ottars fortelling til kong Alfred av England går det fram at Ottar selv drev åkerbruk, men holdt også tamrein. (en beretning stilet til den engelske kong Alfred 871-899).

Kammakeri i forbindelse med jakt har vært relatert til den fangstbefolkningen. Det kan dokumenteres at det har vært en betydelig fangstbefolkning i området så langt tilbake det er kilder. Trolig har fangsfolk levd i nær kontakt med bygdefolk i større områder i Hedmark enn hva som hittil har vært allmenn oppfatning. Muligens har de i forhistorisk tid vært bofaste i sameksistens med bygdefolk.

Implikasjonen av disse giftermålene og funnene ved Aursjøen er mange, og svært interessante. Ikke bare fangstkultur bli tildelt et større utbredelsesområde i forhistorisk tid. Like viktig er måten vi må se på det vi kaller norrøne bygdenes forhistorie. Kontakten mellom gruppene har trolig vært omfattende. Villreinen var en svært viktig ressurs både for fangstfolk og bygdefolk. Det ser derfor ut til å ha eksistert et vel utbygd nettverk av handelsforbindelser mellom fangstfolk og det fastboende samfunn på høyt politisk nivå i Hedemark.

Denne samhandel ser ut til å ha eksistert til middelalderen. Den store etterspørselen etter rein førte imidlertid en voldsom intensivering i fangsten i middelalderen. Eldre tiders jegere som jaktet fra buestillinger og med fangstgroper var så effektive at det påvirket datidens villreinbestand. Massefangsten i høymiddelalder kan derfor ha bidratt til å redusere bestanden av rein kraftig. Samtidig med intensiveringen av jakten og fangsten for å møte etterspørselen etter pelsverk, foregår det en homogenisering og uniformering av fangstkulturelle uttrykk over store geografiske områder. Det regnes som en religiøs og etnisk konsolideringsprosess i fangstsamfunnet. Dette må også ha resultert i en klarere markering av territorielle rettigheter siden produktene blir trukket inn i en storpolitisk rivalisering om ressurser. Dette må tolkes som at fangstfolkene ble oppfattet som et eget folk med egne ledere. Det bygger opp under fangstsamfunnet som enhetlig og distinkt i denne perioden, og vi får nå en glidende overgang til det vi nå kaller samisk samfunn.

Antakelig har dette ledet til kamp om ressursene og dermed større polarisering mellom gruppene.

Dette kommer også for så vidt frem i sagnet om Nor og Gor hvor det fortelles om religions motsetninger mellom fangstkulturen og jordbrukskulturen på Hedemarken. Det har også blitt påpekt at fangstkulturen og norrøn kultur og religion hadde mange likhetstrekk som gjorde interaksjon og samarbeid mulig. Forholdet må imidlertid ha hardnet til når kristendommen fikk et fastere grep om statsmakten og samfunnet generelt. Forskjellene mellom fangst- og norrøn kultur må da ha blitt mange og vanskelige å overkomme.

 Innføringen av kristendommen var derfor en medvirkende til å åpne en større kløft mellom fangstfolk og de stedsbundene menneskene.

Intensiveringen av bondesamfunnets utmarksbruk fra 15-1600-tallet falt sammen med den fangstbaserte omleggingen til nomadisk reindrift. Gjennom yngre jernalder og mellomalder ser en intensivering av utmarksbruken generelt, ikke bare jernvinna. Mye av dette arbeidet må ha vært utført av spesialserte grupper, enten her det frie håndtverkere eller tjenestefolk og treller underlagt en lokalt elite.

Selv om jernvinnas historie i vårt område ennå ikke på langt nær kan sies å være klarlagt, foreligger det allikevel en ganske fyldig arkeologisk litteratur til emnet, og vi ser nå klart at den må ha vært en helt vesentlig økonomisk faktor i Hedemark fra merovingertid og ned til middelalderen. Jernvinna synes å øke voldsomt før vikingtiden, eldste datering av jernutvinning i Vang, foretatt bl.a. av Line Bårdseng er fra 260 e. Kr.. Hun har registrert i alt 123 jernfremstillingsplasser i Åkers nærhet.[4] I tillegg har Leif Bakke registret 52 jernfremstillingsplasser i utmarka rundt Næroset fra samme tidsrom. Det synes at jernvinna økte voldsomt allerede før vikingtiden. I Østerdalen, Wärmland og Dalerna får vi en sterk økning av bosetningen, noe som tildels forklares ut fra jernvinna. Her er rike myrmalmforekomster og minner fra jerndriften, blestergroper, kullmiletufter og slagghauger som for en stor del går tilbake til 600- 700 tallet. Store og små depoter i form av jernbarrer, økser, ljåblad, plogjern og annet er funnet, de fleste i nær tilknytting til jernproduserende område. Jernvinna har tydelig vært en viktig del av ervervslivet, på linje med gårdsdrift, fangst og fiske, og neppe basert på det lokale behov alene. Det finnes flere belegg for jerneksport. Analyser av jernslagg i Hedeby viser at den må stamme fra norsk eller svensk malm. I et funn fra Gjerrild Grenaa i Nordjylland er funnet tolv uferdige øksehoder tredd inn på en stokk. Stokken er av gran, en tresort man mener ikke fantes i Danmark på den tid, og jernanalyser viser at jernet er kommet fra Norge eller Sverige. I Olav den Helliges saga fortelles det at Knut den Mektige i England sender bud til Kalv Arnesson i Norge og ber ham sende tre tylfter økser av beste slag. Det var utvilsomt et stort behov for jern i vikingtiden, noe særlig de graver med den jernrikdom som er utgravet i Vang vitner om, samtidig som de viser at jern ikke har vært noen mangelvare. Utrustningen til vikingferdene og nagler til båtbyggingen har krevet stor jerntilgang (se mer under kap om naustet). Analyser av norskproduserte sverd har vist at menneskene den gang maktet å fremstille jern av utmerket kvalitet. Men det finnes også historier om det motsatte f. eks. da frankerkongen Ludvig den tyske som får hyldningsgaver fra "Normannernes konge". Blant gavene er også nordiske sverd, hvis kvalitet kongen selv prøver, med det resultat at bare ett eneste som består prøven[1]. Hvilke og i hvor stor utstrekning produkter fra indre strøk av Østlandet ble fremlagt på det utenlandske marked vet vi lite om.



[1] Ellen Karine Hougen Handel og Samferdsel i Nordens vikingtid  :183 Viking bnd. XXIX Oslo 1965

Når de arkeologiske funn på Åker viser at sammen med essene ble det funnet kompakt smieslagg med rennestruktur og blærete smieslagg, tyder på at det har foregått foredling av jern på Åker og da fortrinnsvis våpen. De tallrike våpengraver fra vikingtid i Åkerområdet er karakteristisk for dem er det store innholdet av jern. Bårdsengs analyse av jernproduksjonen i området viser at jernproduksjonen var minimal i perioden 700-950 e.Kr. Stor jernrikdom i gravene i vikingtid har tidligere ført til tolkning av at dette må bety stor jernproduksjon i vikingtid. Få spor etter jernvinna i det undersøkte området i samme tidsperiode peker imidlertid på et misforhold mellom fortolkningene og gravmaterialet og sporene etter jernproduksjonen. Tolkningen av vikinggravene har antagelig fått uforholdsmessig stor oppmerksomhet på grunn av jernrikdommen i gravene. Årsaken til dette misforholdet kan være at mye jern i gravene markerer metallverdien som status, men nye arkeologiske undersøkelser i Trysil og Värmland viser nettopp oppgang i jernvinna samtidig med nedgangen på Hedemarken. Noe som bekreftes av Axel Christian Smith i 1784 at ”i de ældre Tider var Jerns Tilvirkning af denne Myr-Malm Sognets fornemste Næring. Derom vidne de mange Kul-Grave, de store Dynger Jern-Slagge o. m., som overalt findes i vore Skov-Marke”. Så vel i muntlig tradisjon som i form av karakteristiske kulturminner i skog og utmark har den gamle jernvinna satt dype spor mange steder i innlandet. Dette kan tolkes slik at jernvinna var spesialisert i malmlag som flyttet ut i mer perifere strøk. Det virker som jernproduksjonen i mellomalderen i stor grad å ha foregått i utkanten av sentralmaktene sin jurisdiksjon. Kong Håkon den 6. sin retterbot fra 1358 er et dokument som kan kaste lys over kongelig interesse for utmarksressurser. I denne retterboten blir østerdøler tildelt omfattende privilegier knyttet til produksjon og omsetting av jern i utmarka:

(…) Fyrst at de ikkje skal skatte eller betale meir toll enn de har gjort frå før, og dykkar foreldre har gjort til våre foreldre og oss hittil, og at kvar og ein av dykk og andre som vil rydde jarnvinne i våre allmeningar fritt skal kome og ha nytte av trevirke og malm etter dei skikker som har vore frå gamalt her i dalen. Så skal de fritt få føre varene dykkar til Hedmarken og alle andre stadar, og byte dei i andre varer som de vil, utan hinder og heft frå våre ombudsmenn…[5]

Gravespor etter myrmalm

Denne retterboten har ført til diskusjon omkring jernvinna i flere anledninger. Primært har det blitt vektlagt at dokumentet henfører til gamel sedvanerett knyttet til en viktig næring. Det at østerdølene ble tildelt et privilegium til fritt å kunne ta ut malm, kan således sees på som en tidlig stedfesting av kongen/høvdingen sitt overherredømme til utnytting av mineraler i jorda. Dokumentet viser også til at det var vanlig å føre jernet til Hedmarken. Noe funn av et stort antall esser på Åker stedfester, og at det over stort tidsrom viser at det har vært kontinuerlig smedvirksomhet der fra yngre jernalder. Funn av fragmenter av støpformer av leire vitner også om en storstilt produksjon av spenner. På Helgö i Sverige er det funnet lignende spor etter spesialisert verkstedproduksjon, dette har blitt oppfattet av svenske forskere at hver høvding ellersmåkonge har hatt håndverksspesialister knyttet til seg.[6]

Det er imidlertid usikkert om det dreier seg om spesialister som var fast knyttet til en høvdinggård, eller om smykkesmeden også oppholdt seg hos andre stormenn innenfor riket. Åker og Helgö har omtrent samme beliggenhet ved innsjø, og sammen med Egil Skallagrimssons beskrivning av sin smedplass på Island,[7] peker Åker seg derfor ut som en plass hvor jernet ble foredlet av profesjonelle smeder.

Slik kan en tenke seg livet var ved et jernutvinningsanlegg på Åker for 2000 år siden. Anlegget besto gjerne av fire eller fem ovner og like ved var groper for matlaging, rosting av myrmalmen før den ble blestret. Myrmalm og ved til kullbrenning og ovner ble trolig transportert inn med hester. På stedet var også oppholdshus for arbeiderne, lagerhus og redskaper og varer. Hele anlegget var gjerne plassert oppe på en brink slik at det ble lett å fjerne de mange tonn slagg som bare kunne tømmes ut over brinksskråningen. Tegning Ivar Mølksnes

Jernvinna og kammaker foredlingen på Åker ser ut til å bli styrt av størrelsen på mobiliseringshæren. Med våpen av jern fikk stor betydning for krigføringen. De ble bedre og mer holdbare enn av tre, stein og bein, og det sammen med rustninger, brynjer, skjold og hjelmer ble det en slagkraftig enhet. Derfor var det viktig at det var sammenheng mellom råstoffkontroll, våpenproduksjon og dermed overordnet makt.

 Det vil utefra denne hypotesen vært nærliggende å vurdere storproduksjon avutmarksnæringen som et viktig ledd i økonomien til det militante samfunnet i Åkerområdet der den lokale høvdingen organiserte fordelingen av varer og tjenester.

Ser en på en del produkter fra forhistorisk til middelalder som smykker, våpen, skip og kammer, er det sjølsagt at disse produkter er forarbeidet av spesialister, som hadde ferdigheter og spesialverktøy som langt overgikk det folk flest rådde over. Det er ingen tvil om at selvforsyningsprinsippet var det bærende enhet i en mobiliseringshær. Vurdert under ett oppfyller Vang – Furnes – i utvidet forstand samtlige krav som kan og bør stilles til en høvdingstyrt sentrumsdannelse. Dette gir muligheten til overskuddsproduksjon av korn, en dagsnær avstand til store utnyttbare skoger og en strategisk beliggenhet. Dette viser også Schønings beskrivelse en omhyggelig bygd vei antakelig fra keltertid og romertid fra Hjellum til Åkerområdet den er neppe beregnet bare på ryttere og fotfolk. En såpass omhyggelig brolegging som denne veien har vært, ville neppe vært nødvendig viss de ikke har var beregnet til regelmessig vognbruk med tilførselsvarer.  

De tre naturgitte forholdene i Vang - Furnes området gjør det lett å se mulighetene for en sentrumsdannelse som var større enn noe annet sted på Upplandene. Stedets sentrale posisjon bekreftes da også fullt ut av det eksklusive utvalg av oldsaker som er samlet inn fra Vang. Et utvalg av denne gjenstandsmegden er som nevnt, for lengst blitt klassifisert som tilnærmet fyrstelig med kontinentalt opphav. Sett i sammenheng med de topografiske forholdene, er funnmegden av oldsaker særdeles beviskraftig for at det nettopp i dette området har utviklet seg et forholdsvis avansert økonomisk apparat alt romertid og eldre jernalder. Her var det muligheter for å etablere en høvdingstyrt foredling av varer, trolig også av andre verdier. Fra Vang – Furnes var det trolig en utrakt fjernhandel administrert og beskyttet av et godt bevæpnet hird.Våpengraver fra samme tid og de enorme mengder av kokstein og stedsnavn, viser at Åkerområdet har vært tilhold for et stort antall mennesker som rimeligvis har inngått i en form for leidangsordning allerede før Kristi fødsel.

Hirdfører, Smeden og Kammakers boplasser.

De første håndverkerne trolig utgjorde en del av husholdet til høvdingen. Disse håndverkere har forsynt husholdet med nødvendige håndverksprodukt og luksusvarer. Den avhengige håndverkeren var neppe noen ny sosial kategori.

Jeg har alt nevnt at det har vært håndverkere på de største høvdinggardene, eller på garder som var tilknyttet til høvdingen. Det er mest sannsynelig at høvdingen veitsle bort garder til

håndverkerne og til trofaste hirdmenn, eller til menn som høvdingen ønsket som allierte.

Gårdenes navn rundt Åker vitner om hvor de ledende i personer i mobiliseringshæren hadde sine bustader. Både Ener, Finsal og Torshov ligger på strategiske plasser hvor har mann fri sikt både til hærgården Valum og innseilingen til Åkersvika. Det er derfor naturlig at disse. plasser var bosatt av offiserene i mobiliseringshæren

 



[1]Mikkelsen, Egil 1994 Fangstprodukter i vikingtidens og middelalderens økonomi. Organisering av massefangst av villrein i Dovre. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, ny rekke, 18. Universitetets Oldsaksamling. Forsknings- og publiseringskomitéen, Oslo.

 

[2] Solberg Bergljot Jeralderen i Norge 500 før Kristus til 1030 etter Kristus :100ff ISBN 82-02-19871-2

[3] Christensen Emil Reinjeger og kammaker, en forhistorisk yrkeskombinasjon Viking XLIX 1984/85 : 113 ff

[4] Bårdseng, Line Hovedoppgave i nordisk arkeologi: 102 ffDet nordiske-filosofiske fakutelt Universitet Oslo 1998

[5] Tveiten, Ole Kven rådde over vinna? Jarnutvinning og råderett i utmark i mellomalderen.243-262Heimen bind 47  

[6] Holmqvist, Wilhem og Granath, Karl-Erik Helgö den gåtfulla ön : 111ff Uddevalla 1969

[7] Lie, Hallvard Sagaer i utvalgEgil Skallagrimssons saga :59 ff.  Aschehoug 1995