De første vangsokninger

Heidnir

Folkegruppen rundt Mjøsa ser ut til å ha vært en føderasjon av små, selvstyrte stammegrupper. De var en stor grad bønder og som vi skal se senere som har hatt et sterkt forsvar. Når folket rundt Mjøsa har utgjort en folkegruppe, stemmer det med den greske geografen Ptolemaios utsagn om en stamme i Skandinavia som kalles Xaiδeivoi (Chaideinoi hankj. fl.).

I andre stavning dei- svarer til navnet på folkestammen heiðnir. I et angelsaksisk kvad Widsið fra 400-800 tallet e. Kr. er det nevnt et Nordisk folk hæðnas hankj. fl., som også svarer også til gn. heiðnir. Proff. Elof Hellquist nevner;”ptolemeiske folkestamsnavnet chaideinoi icke osannolikt har namnet uppkommet hos de invandrade indoeuropeerne eller vissa stammar av dessa och sedan överförts på lappar.[1]Den romerskegeograf Plinius fra midten av det første århundre e. Kr. nevner et folkeslag ved de store elvene i Skandinavia er som en annen verden. Dette utrykket kan ikke forstås på noen annen måte at folket her må ha kommet fra nord.

I Ptolemaios verdensgeografi får en indikasjon at det på Hedmarken hadde en fast organisasjonsform i en tidlig fase. Språkforsker K. Müllenhoff og andre språkforskere har oversatt Xaideivoi til Chaidinoi, og syntes å være enige om at denne form, Chaidinoi, svarer til det norske Heidnir, folket rundt Mjøsa. Ptolemaios nevner videre at "gauterne" er naboer til Heiðnir i det østlige Norge.[1]Sisteleddet -oi beskriver ordet i flertall. det vil si at Heidnir ikke bare et folk, men består av flere stammer. Det er mulig at ordet stammer fra protoindoeuropeisk   "h1 ed "[2] "spise, ete, grøde", dette vil si få noe å spise "dyrke dvs. folket som dyrker marken". I urnordisk ble navnet uttalt heiþnir, urnordisk -iR < germ. *-īz med sekundær nominativisk r-endelse. Oldnordisk (efter tung stavelse): heiþr <. trolig fra i-stammene.

 



102Bjarne Simmelkjær Sandgaard Hansen Forårssemestret 2012  Gotisk Kompendium

[2] Wikander Ola De Indoeuropeiske Språkenes Historie :161 ISBN 978-82-530-3332-7

 

I Beowulfdiktet blir Østlandet kalt for Finnaland.[2]  Dessuten forteller Hålogalendingen Ottar i sin beretningtil kong Alfred i England mot slutten av 800-tallet at han hadde Norðmannalanð på babord side og Ottars beretning inneholder en generell beskrivelse av Norge: "Det er langt og smalt. Alt som kan pløyes eller dyrkes ligger ved sjøen. Øst for den begynnende landstripe holder finnene til. Jo lengre nord man kommer, desto smalere blir det dyrkede landet. I sørøst er det bredest og kan være 60 mil (gammelengelsk mil: ca 90 km) bredt eller mer. På midten er 30 mil (ca 45 km), men i nord er det mange steder bare 3 mil (ca 4,5 km) før man kommer til fjellet".

Adam av Bremen (saksisk kirkehistoriker, 1070-åra) fortalte at mellom Sverige og Norge bodde värmländinger og samer. Historia Norvegiae (skrivet av en norsk geistleg en gang på slutten av 1100-talet) fortalte at Norge var delt på langs i tre soner, og den østlige var skogene der samene holdt til. Snorre nevner i kongesagaene samer på Hadeland, Dovre og Oppland. Han berettet et kvad av Sigvat skald om hærferd som Hellige-Olav hadde hatt til Herdaler i Finnland ("sameland") Herdaler er gn. for Härjedalen. De gamalnorske kristenrettene frå Østlandet (Borgartingslagen og Eidsævitingslagen) sette strenge forbud mot å oppsøka samene (finnar i finnmarker) for å "spyrja spá" - slike finnmarker kan ikke ha ligget langt fra de østnorske bondebygdene. I tillegg til de skriftlige kildene har en en stort antall arkeologiske funn fra Midt-Sverige (nord for Dalälven) og Sør-Norge (i høyfjellet og skogsdaler) som bør tolkest som samiske. Ottars beretning er i samsvar med hva Plinius, Beowulf, Adam av Bremen, Snorre, Borgartingslagen, Eidsævistinglagen og Hellquist. Denne samlende beskrivning og senere funn av same/finne boplasser på Østlandet så langt sør som til Vänern kan en trygt si at Østlandet ble bebodd fra sør/ øst. De funn av groptufter fra eldre steinalder som har kommet for dagen i senere år, bl.a. fra Svevollen mellom Elverum og Løten og fra Permyra på Rødsmoen i Åmot, kan tyde på at området har vært bebodd fra de tidligste tider. Dette blir støttet av genetiske materialet som er nevnt om mitokondrie DNAet som viser at dagens kvinnelige skandinaver kom fra røtter som gikk mye lenger tilbake i tiden enn 10.000 år. Det var ikke bare et svak hvisken fra et folk som var slått og trengt ut på sidelinjen, men en gjallende og kraftig erklæring fra våre jeger- og samlerforfedre: Vi er her fremdeles, men det betyr ikke at det har kommet små innvandrigsgrupper som ikke har satt nevnverdige spor etter seg. Dette vil si at Skandinavierne ikke var samiske, men at har vært kontinuitet i befolkningen fra steinalderen til i dag, og at det på et tidspunkt har utviklet seg en samisk identitet av mesolittiske fangstfolkene. Denne atskillelsen har antagelig skjedd med jordbrukets inntreden og med den bofasthet som jordbruket krever.

Språkforskeren Kalevi Wiik har argumentert for at uralsk språk (som samisk hører til) en gang har vært snakket av alle folk i Nord-Europa. Den hypotetiske tilkobling mellom Proto-Indo-europeisk og uralsk er svært kontroversielle. Det er mest sannsynlig at språket i mesolittisk tid var ugrisk (ugrisk språk tilhører uralske språkfamilie bl.a. ungarsk finsk), ugriske språk, avledet av russisk ugri et asiatisk folk øst for Ural).

Indo-Uralske språk Indo-Uralske er et hypotetisk språk familie bestående av indoeuropeisk og Uralic.A genetiske forholdet mellom indo-europeiske og uralske ble først foreslått av den danske språkforskeren Vilhelm Thomsen i 1869, men ble mottatt med liten entusiasme ...

Bevisene oftest sitert i favør av dette består i en rekke slående morfologiske og leksikalske likheter. Dette ser en fra indoeuropeisk låneord i finsk og samisk er bevart i sin urnordiske form. På finsk heter ”konge” i dag ”kuningas” – det er ord som er innlånt så tidlig i finsk at det viser urnordiske kjennetegn. På samme måte er over seks hundre låneord påvist i samisk.

Hvordan har så indogermansk språk kommet til Skandinavia, når språket ikke har kommet med innvandring? Antropologien har vist at kulturer er dynamiske, og at språk, gjenstander og kulturelle trekk er i konstant endring. Dette gjelder ikke minst i områder hvor etniske grupper er i kontakt med hverandre. Langs en etnisk grense som slett ikke trenger å være en geografisk grenselinje, kan språk og skikker anta hybride former og opptas i de respektive grupper, som dansk språk fortrengte norrønt bare på noen få år. Visse trekk kan dermed bli etnisk kategoriserende og forbli særmerke for det samfunnet. Et eksempel på slike etniske kategoriserende kjennetegn er i grensen mellom fangstfolkene og jordbruksfolkene boligens form, men etter vært som jordbrukerne søkte kontakt sør til kontinentet ble også språket forandret til indoeuropeisk. Fra språkvitenskaplig hold er denne tanke blitt hilst med interesse. Med jordbrukskulturen får vi første større, noenlunde stabile samfunnsdannelser og dermed også helt nye muligheter for språkutviklingen. Det har vært antydet at det er her utviklingen fram til regulære fleksjonsspråk er foregått, f. eks. innen den gruppe eller grupper som senere, historisk kjente indoeuropeisk språk har utviklet seg fra. En slik prosses må nødvendigvis ha tatt tid. På en annen side er det naturlig å hevde at de nye kultursporene kan være avsatt av små innvandrende grupper med helt klar kontinenal-europeisk opprinnelse. Det må antakelig ha vært små grupper med innvandrere rundt 200 f. Kr. ttil 200 e. Kr. som har satt spor genetis. Det er særlig på Østlandet vi får innrykk av Y DNA R1a1a1g3a1 fra sør og øst. Denne gruppen forsterkes med en ny innvandring omkring 600- tallet, men da fra øst med ynglingslekt, slik at denne gruppen utgjør 25%[3] av befolkningen i Hedmark. Y DNA R1a er kjent for å ha et indoeuropeisk språk, og som vi skal se senere har denne gruppen sitt opphav ved Tarimbekkenet. (se nedenfor)                                

Overgangen fra jeger- til bondesteinalder foregikk i løpet av relativ kort tid, antakelig på kun 100-200 år. Hvordan det skjedde, er stadig en stor gåte i forbindelse med vår viten om steinalderen, ja hele oldtiden. Teoriene er mange og de går like fra krisetider forårsaket av klimaforandring til en regulær innvandring av et nytt folk.
En teori går ut på, at overgangen til en hel ny livsfølelse skyldes så gode tider og medfølgende befolkningstilvekst i løpet av ertebølleperioden, at det ikke lengre var byttedyr og planter nok. Men i funnene fra slutten av jegerstenalderen er det absolutt ikke noe som tyder på at man manglet føde.

Det tidligste landbruk ga heller ikke stort utbytte og selvfølgelig dermed heller ikke mer mat, Tvert i mot. En annen teori forklarer overgangen med på virkninger sydfra som bredte seg nordover. Litt firkantet kan man si, at bondekultur kom på mote. Keramikk som husholdningskar varkommet for å bli og med husdyr i stedet for vilt. Kultur planter som avløsning for naturens tilfeldige tilbud av bær, røtter og frukter. En tredje forklaring som amerikanske forskere er fremkommet nylig, er kornet ikke ble brukt til at lage brød og grøt av, men øl. Det er ikke helt så galt som det høres, for faktisk kunne man ved en anvendelse til nettopp øl få mest næring ut av kornet. I tilegg til kommer at øl jo inneholder alkohol,hvor drikken egner seg til religiøse fester, hvor det nok ikke har gjort noe at deltagerne oppnådde en eller annen grad av beruselse. Har amerikanerne rett, så var det bayeren som gjorde oss til bønder.
Landbruket oppstod i Anatolia (Tyrkia), Irak og Palestina – for ca. 11.000 år siden. I dette område levde ville sauer/geiter samt en rekke av de kornarter som i dag er blitt foredlet til eksempelvis til hvete og bygg. Temming av storfe og svin var utgangspunktet henholdsvis urokse og villsvin. Urokse
som levde vilt bl.a. i Europa og villsvin hadde tilhold i Hedemarkskogene. Domestiserte storfe var en av hjørnesteinene i europeisk neolitisering antas å ha blitt innført til Europa fra områder med aurochs domestisering fra midtøsten. Dette  er i tradisjonelle oppfatning, men mitokondrie - DNA ( mtDNA ), viser klart skille mellom moderne europeisk kveg og gamle eksemplarer av britisk aurochsen. Imidlertid viser Y kromosomet haplotyper av nordeuropeiske raser er mer lik haplotyper fra gamle europeiske aurochsen, enn moderne kuraser fra Sør - Europa og Midtøsten. Det er en skarp nord - sør forskjell i Europa blant moderne kuraser frekvensene av å forskjellige Y kromosomet haplotyper, nord haplotype er funnet i 20 av 21 europeiske aurochsen eller Europeisk aurochse                                                                 tidlig innenlandsk storfe datert 9500- 1000 f. Kr. Dette indikerer på lokale hybridisering med mannlige aurochsen, som har etterlatt seg en faderlig preg på den genetiske sammensetningen av moderne sentral -og nordeuropeiske kuraser. Dette kan imidlertid tyde på ufrivillig parringmellom aurochs okser og innenlandske kyr, men det kan også ha skjedd med vilje for å bedre avlsdyr som mtDNA tyder på. De data som foreligger det genetiske materialet tyder på opprinnelsen til innenlandske storfe kan være langt mer komplisert enn det som har vært antatt i tiden 9500-1000 f.Kr. . Derfor kan opprinnelsen til innenlandske storfe kan være langt mer komplisert enn tidligere antatt.

Det er vanskelig si om de første storfeet kom hit eller om man startet ”forfra” med egne ville eksemplarer. Mye tyder på at det skjedde en langsom, men sikkert dominisering av aurochs.

Kunnskapen om åkerbruket og hold av dyr og planter forplantet seg gjennom mennesket migrasjon og menneskelig kontakt opp igjennom Europa for ca. 4.000 år siden. Allerede den gang presset Europa seg på: Ville man være med eller stå alene? Datidens ”nordmenn” valgte det første, og ble altså bønder i løpet av noen ganske få generasjoner.
Kornet ble innført til Hedemark sammen med åkerbruket omkring 4.000 f.Kr. På det tidspunkt hadde de første sædekorn som spredtes rundt omkring minst omkring 12.000 års historie bak seg. Allerede fra begynnelsen av yngre steinalder synes fire – kanskje fem – kornarter å ha vært dyrket i Hedmark. Det dreier seg om emmer (en forhistorisk hveteart, ennå dyrket på Balkan) som antakelig var mest utbredt, enkorn (hveteart), hvete og seksradet bygg; agnekledd seksradet bygg forekommer, men den blir først alminnelig i bronsealderen. Utgangspunktet for all foredlet korn er enkorn som er kjent fra Egypt fra omkring 16.000 f.Kr. Fra omkring 9.000 f. Kr. er funn av dyrket korn i form av enkorn og emmer i den nære Orient, hvorfra det sammen med åkerbruket bredde seg mot nord og nordvest opp igjennom Europa til Syd-Skandinavia. I slutningen av steinalderen introduseres spelten – en hveteart fremkommet ved kryssing av emmer og enkorn. Hirse og havre kommer til i løpet av bronsealderen. Rug dyrkes igjennom det meste av jernalderen, men blir først fra omkring vikingtidens begynnelse den viktigste kornsort på Hedemarken. Ved siden av disse kornarter tyder det på at i hvert fall spergel,
[4] forskjellige slags pileurt samt hvit-melet gåsefot har været dyrket som kulturplanter. Disse plantene har dobbelte egenskaper som både spise- og tekstilplanter og har vært alminnelig utnyttet fra jernalderen. 

Det eldste spor av korn i Norge stammer fra Sandefjord. Det er pollenkorn av bygg som er 5000 år gammelt. Senere kommer hvete og havre og til sist rug som kom for vel 2000 år siden. Også andre planter har vært dyrket. Vi finner blant annet pollen av både lin og hamp, hamp fra ca. 500 e. Kr. De har vært dyrket for fiberproduksjon. Det er blant annet funnet frø av hamp i Osebergskipet[1]. Om hampen også brukt til andre ting, kan man jo filosofere over. Grekeren Herodot som levde i det 5. århundref. Kr. forteller at skyterne som bodde i det nåværende Syd- Russland og Ukraina dyrket hamp og lagde klær av hampetøy, men at de også brukte planten som narkotisk middel.[2] Kunnskapen om denne bruken av planten har vel kanskje fulgt planten også til Norge. Foruten disse plantene var brennesle mye brukt. Brennesle var i sin tidNordens viktigste tekstilplante, og ble blant annet brukt til klær, fiskegarn og -snører, tauverk og papir. Stengelen inneholder fine, sterke bastfibre som behandles på omtrent samme måte som lin for å bli tråd. Nesleduk ligner en mellomting av bomull og lin. I Osebergskipet ble det funnet stengler og neslefrø.

 

Gårdene hadde dengang ofte en egen neslegård. De første nordmenn på Island hadde også med seg planter og frø av nytteveksten. Planten ble i tillegg benyttet til mat og husdyrfor.

 



[1] Høeg, Helge Irgens. Pollen i myr og tjern- Naturens historiebok Viking 1992 :91ff

[2] Holmboe, J. Nytteplanter og ugræs i Osebergfunnet 1921

 

I løpet svært lang tidsperiode fra omlag 4000 til 500 før Kristi fødsel, begynte menneskene å holde husdyr og å dyrke jorda i Norge. Metallet bronse ble kjent i Norden rundt 1800 f.Kr. Bronsen var et status- og luksusprodukt og er i hovedsak importert. Menneskene fortsatte å bruke stein, tre, bein og gevir som redskapsmateriale, slik de hadde gjort tidligere. Med jordbruk, tamdyrhold og etter hvert det nye metallet endret kulturforholdene seg. Det skjedde derimot ikke store endringer overalt på kort tid. Folk kunne leve av både husdyrhold, jordbruk, fangst og fiske samtidig, i et sesongbasert vekselbruk. Noen grupper valgte å ikke begynne med jordbruk i det hele tatt. De fortsatte som fangstfolk. På Hedemarken er det mye som tyder på at jordbrukere og fangstfolk levde i nærliggende områder, utnyttet landskapet forskjellig som de hadde kjennskap til, og hadde kontakt med hverandre. Innenfor dagens jordbruksbygder ved Mjøsa og langs Glomma i Odalen og Solør er det flest oldsaker som vitner om jordbruk og husdyrhold. Det er flint- og bergartsøkser, flintdolker, flintsigder og bronsegjenstander. Pollen, blomsterstøv etter planter og trær som er bevart i myrer og tjern, forteller oss at disse næringsveiene var etablert her tidlig.

Slik landet her nord lå avsides og ugjestmildt i forhold til fruktbarere Europa, skulle en helst tro at jordbrukskulturen først sent fikk innpass og i såvel i steinalderen som bronsealderen. I beste fall ville en anta den ble mer eller mindre beskjeden binæring. Imidlertid synes så vel arkeologiske som pollenbotaniske undersøkelser å tyde på at den nye kulturform, fikk et raskt gjennombrudd og at det til visse tider hadde et til dels betydelig omfang. Forholdene i Hedmark og i Norge skiller seg likevel fra det som kjennes i Syd-Sverige og Danmark. Som naturlig er, har brytningene med jegerkulturen vært sterkere og mer varig hos oss, dessuten har det vært stort skille mellom forholdene i de forskjellige landsdeler.

Omkring 4000 f. Kr. kom en av de viktigste endringer i hedmarkshistorien, nemlig landbruket. Hedmark – her hvor de beste og mest dyrkbare strøk i landet, og hvor kontakten med jordbruksbygder sørpå kanskje var lettest, finner vi naturlig nok her også de eldste spor etter jordbruksfolk. Det jordbruk de førte med seg kjente nemlig ikke til gjødsling av jorden, og så snart jorden på ett sted var utpint, flyttet en videre til andre områder. På det vis spredte kulturen seg raskt over store geografiske områder, og det er heller ingen urimelighet i å tenke seg at den at den første spiren til jordbruk på Hedmark allerede før år 4000 f. Kr. Stadig mer tyder tvert imot på at endringer kom utenfra.

Dr. philos. Ulf Hafsten har foretattpollenanalytiske prøver fra Åstjern på Helgøya og Vålertjern sør i Stange. Lars Pilø doktoravhandling har pollenanalytiske prøver fra Narmo og Grytting i Vang. Både Hafsten og Pilø pollenprøver viser at det indrelandnåm begynte allerede Ved 4900 f. Kr. Dette vitner at i denne tiden var en meget omfattende ekspansjonsfase i Veståsen som neppe kan bestrides. Hafstens prøver viser at det første landnåm begynte på Helgøya. Ut fra strategisk synspukt må Helgøya, som med sine vel 18 km2 nærmest ligger som en naturlig borg omgitt av vann på alle kanter, ha vært ekstra fristende å slå seg ned på for disse tidlig-neolitiske jordbrukspionérer. For det er ikke å komme forbi at disse første isolerte bondesamfunn må ha vært særlig sterkt utsatt for angrep og plyndring av veidefolk som vi vet streifet om i disse traktene på den tid. Jordbrukskulturen krever nemlig, sjøl i sin mest primitive form, en viss stablitet i bosetningen. Bøndene har derfor sine kvinner og familie med seg, de holdt husdyr og hadde sine lagre av mat. Alt dette må uten tvil ha vært ettertraktet bytte for de omstreifende veidefolk, og det er derfor rimelig å anta at de rent forsvarsmessige hensyn nødvendigvis må ha spilt en avgjørende rolle for hvor disse tidlige bondefolk slo seg ned. Derfor har Helgøya vært ypperlig sted for oppdyrking og dessuten hadde en glimrende forsvarsmessig posisjon. Det er på ingen måte merkelig om disse muligheter ble utnyttet allerede på et meget tidlig tidspunkt. Fra 4600 f. Kr. har det vært dyrket korn fram til 3800 f.Kr.. Det er spor etter tråkk og beite 3450 f. Kr.. Dette tyder på at i denne tid må ha foregått en omfattende jordbruksekspansjon med utstrakt bruk av svirydning. En slik omfattende rydningsfase i siste del av subboreal tid (ca. 3900–500 f.Kr. kjennetegnet i Skandinavia ved varme, tørre somrer og kalde vintrer) er neppe tenkelig uten i forbindelse med den kraftige jordbruksekspansjonen som fra arkeologisk hold antas å ha funnet sted i siste del av yngre steinalder ca. 2000 f. Kr.. (dolketid). Denne kraftige ekspansjonen for jordbruket blir bevitnet av den store mengden av flintdolker og simple skaftehulløkser, som er et typisk tegn for den første jordbruksfasen.

Under yngre steinalder laga ein polerte økser og andre steinreiskapar. Bildet: http://nn.wikipedia.org/wiki/Yngre_steinalder

Pollenprøvene fra Helgøya, Stange og Vang avslører liknende kraftig sen-subboreal kulturfase, og gjør at dateringen av denne diskuterte kulturfase neppe kan diskuteres. I løpet av mindre enn en generasjon ble samfunnene over hele landet helt forandret. Folk begynte med gårdsdrift, bygde karakteristiske langhus og tok i bruk ny teknologi og antakeligvis metaller. De skiftet ut det opprinnelige språket med indoeuropeisk, organiserte samfunnet på helt nye måter og byttet ut den trua de måtte ha hatt med indoeuropeisk mytologi, som etter hvert ble til den norrøne mytologien vi kjenner. En tinger sikkert: Det er helt utenkelig at dette kunne ha skjedd uten betydelig migrasjon. Det var ingenting forut som tilsier at folk plutselig skulle ta opp gårdsdrift og metallurgi. At de skulle begynne å farte rundt, utveksle ektefeller og antakelig endre språk og uttrykksform. Jeg tror endringene kom med folk fra to områder, fra den Iberiske halvøy som vandret oppover igjennom Vest-Frankrike og Nederland til Skandinavia. Den andre har kommet fra Anatolia i Tyrkia opp gjennom Ukraina, Hvite Russland Polen og Sør-Sverige. På bakgrunn av det rike funnmateriale av simple skafthulløkser og flintdolker her i Hedmark, har det indre landnåm blitt henført til siste del av yngre steinalder 4000-2000 f. Kr.. Det er ikke bare arkeologiske spor som vitner om hendelsen for over 4000 år siden, men også som nevnt pollenanalyser. 

Pollenanalytiske prøver at eikblandskog regenerer og inntar en forholdsvis dominerende rolle i vegetasjonsdekket, før den praktisk talt forsvinner på overgangen til subatlantisk tid ca. 500 f. Kr. Det relativt moderate eikblandskogs-maksimum i slutten av subboraltid ca. 1000-500 f.Kr., synes å vise at eikblandskogen i vårt område aldri klarte å gjenvinne en tilsvarende posisjon som før det sen-neolitiske landnåmet. Samtidig som det tynnes ut i storskogen forekommer en tydelig konsentrasjon av korn, ugress og planter som krever åpent lende for å trives. Alt dette tyder på at skogen nå ikke bare ble ryddet for å skaffe åkerland, men viser i høy grad en omfattende nyrydning som fant sted. Ved siden av bildet av de åpne og omfattende rydninger føyer seg andre trekk, nemlig om at man har benyttet seg av svirydning i omfattende grad.      

Det ser man på en betydelig økning av marimjelle, en plante som pleier å opptre ekstra rikelig etter skogbrann. Sammen med arkeologiske funn har denne tiden gitt en hektisk landnåmstid preget av en sterk folkeøkning. Alt dette tyder faktisk på at bondekulturen har hatt enestående fremgang under dolketiden. Som tegn på at jakt og fiske i virkeligheten må ha spilt en viktig rolle ved siden av jordbruket og tydeligvis må ha vært medbestemmende hvor bronsealderens bønder slo seg ned, kan de nevnte dyregravene i allmenningen innenfor Veståsen bevitne.

En skal heller ikke se bort ifra at fiske i elvene i Vang har spilt en viktig rolle i næringstilgangen. Hovedmønstret i det arkeologiske materiale kan kun forstås når man ser det på bakgrunn av det som kjennes fra sentrale strøk i Sør-Skandinavia, men det er også mye som skiller. I første rekke blir en derfor slått av hva vi mangler her i Vang/Furnes sammenligning med andre bosetningsområder i tidlig jordbrukstid. Det er ikke funnet spor etter boplasskomplekser med velbygde hus. Slike har ikke eksistert i Hedmark i tidlig del av yngre steinalder. Et annet hovedelement som vi praktisk talt ikke har kunnskap om fra tidlig jordbrukstid er gravfunnene. Dette skiller også våre bygder sterkt fra forholdene lenger sør i Norge. De karakteriske og ofte velbygde gravanlegg av stein som særpreger tallrike danske, sørsvenske og sørnorske bondebygder på et avansert stadium i yngre steinalder, er ikke funnet i det hele tatt i Hedmark. Vi mangler ikke bare de store boplassene og gravanleggene, også på et tredje felt danner våre funn kontrast med det som kjennes sørpå. Mens de rike funn av keramikk som hører til de mest særmerkte kulturspor, er funn av keramikk fra Hedmarks steinalder helt fraværende. Dette kan skyldes manglende undersøkelser. Det tidligste stadium av bondekulturen i Hedmark er verken representert ved graver, boplasser eller keramikk fra denne tidlige perioden er kommet for dagen. Til tross for at her ikke finnes et eneste steinalderfunn som kan gi arkeologiske holdepunkter for noen teori om landnåmsmenn så tidlig, er bevisene – så sant pollenmaterialet er tolket riktig fullgodt nok bevis. Likevel tør vi tenke oss et folk som har dyrket korn og har hatt storfe alt ved begynnelsen av 4. årtusen f. Kr. Når vi betrakter det vi mangler og det vi har fra tidligste fase av jordbrukskulturen i Hedmark, synes det er grunn til å trekke visse konklusjoner. Vi kan slå fast at jord- og februkservervet fikk innpass på Hedemarken i første halvpart av fjerde årtusen f. Kr.. Dette gir en viss pekepinn på at jordbruket ikke bare kom med innvandring, men også med kulturell diffusjon.

Overgangen til landbruket i Nord-Europa begynte under det atlantiske klimasone, preget av en relativt varmt og fuktig klima, i en tett skog av lind, eik, alm, ask. En drastisk nedgang i alm. 3900 f. Kr. fant sted over sentrale og nordlige Europa; denne nedgangen synes å ha vært et naturlig fenomen forårsaket av alm sykdom. I skogsområdene ble det færre av lyskrevende trær, som bjørk, poppel, selje, og hassel. Avskoging kan sannsynligvis grunnes at bøndene hugget skogen for åker og eng.

De tidligste forsøk på jordbruk i Vang skriver som nevnt fra perioden 4600-3800 f. Kr.. I denne første jordbruksfase har det vært vanlig oppfatning å fremheve motsetningene mellom fangstøkonomien og jordbruksøkonomien, og samtidig har det vært en forståelse for at jordbruket la grunnlaget for en helt ny måte å tenke på. Samtidig vet vi lite om hvor viktig åkerbruket og husdyrholdet var for jeger- og samlerbefolkningen.

Der hvor folk etablerte en fast jordbruksbosetning, så de etter naturforholdene. Det var avgjørende at jorden var lettdrevet uten for mye leire og for store steiner. Den skulle være selvdrenerende og næringsrik, sørvestvendt med gode lokalklimatetiske forhold. På slike steder fikk de varm og drivende jord til det enkle åkerbruket sitt. Slike forhold fant de gjerne der det hadde dannet seg store morenemasser under og foran den store isbreen tusner av år tidligere. De store funn forekomstene av skaftehulløkser knyttet til jordbruksbefolkning i Veståsen svarer godt til forekomsten av moreneavsetninger området ved Skjeset, Gjørsli, Ås og Lier. Pollendiagrammet fra Narmo av jordbruksaktivitet støtter dette. Det ser nemlig ut som de første jordbruksfolkene fortrinnsvis slo seg ned der skogen var glissen og jordsmonnet forholdsvis grunt, for de primitive redskaper de hadde å hjelpe seg med var det selvfølgelig viktig å finne frem til steder hvor skogen var lett å rydde og jorden mest lettbrukt. Derfor ligger det naturlig å anta at nettopp at området rundt Skjeset til Gjørsli med sitt tørre, varme kambrosilur-skrenter og sitt til dels grunne jordsmonn må ha vært langt mer fristende for disse tidligste jordbrukere enn strøket lenger nede i bygden, hvor ikke minst skogen sikkert har vokst mye tettere enn her oppe i Veståsen. I dette hellende terrenget er det god naturlig drenering og bra næringsinnhold i jorda fra naturens side. Ved bruk av primitive redskaper til jordbearbeiding var det fordelaktig med hellende jordoverflate. I dette landskapet er det lett å dyrke jorden i og med at steinen lar seg trille av seg selv utover. Ut fra et rent strategisk synspunkt må også Veståsen ha vært ekstra fristende å slå seg ned for de neolitiske jordbrukspionérer. I tiden 3800 til 2600 f.Kr. var preget av sterke kulturstrømninger av forkjellig karakter. Vi har tydelig nok å gjøre med en yngre steinalder som synes å ha vært preget av rekke grupper av jordbruksfolk som har levd side om side med det gamle stedegne fangstsamfunn som fremdeles har eksistert i mer eller mindre opprinnelig form. Funn av rav viser kontakter østover mot Baltikum og Russland. Videre har ætlinger av de første jordbrukspionerer i en viss grad holdt sin livsform med sine kontakter sørover vedlike.

Mens hovedlinjene i pionertidens jordbruksekspansjon synes å tegne seg forholdsvis tydelig blir neste fase mer komplisert og konturløs. Det kan reises tvil om hvorvidt jordbruket virkelig gikk tilbake på denne tiden. Endringene kan være etter alt å dømme funnmangel og utilstrekkelige tolkninger. Bildet som funnene gir i dagens situasjon, tyder likevel at åkerbruket fikk mindre betydning i tiden fram mot tiden 2500 f. Kr.. Dette betyr at det ble mindre attraktivt å dyrke korn, men folket har holdt fast ved å holde tamdyrene. Folket har på nytt lagt større vekt på gamle levemåten som jegere og samlere. Hvorfor fant denne endringen sted, og hvorfor holdt ikke folket fast ved åkerbruket i den gode mineraljorda på Hedemarken? Hva som var årsaken til det eldste jordbruket ble så sterkt svekket eller rett og slett forsvant, vet vi ennå ikke så mye om. En mulighet kan være at dette jordbruket var veldig eksenstivt, en form for overflatedyrking som stadig medførte at nye områder måtte tas i bruk. Det jordsmonnet som ble ansett av de eldste jorddyrkerne som egnet til å dyrke på, kan på denne dyrkningsmåten bli fort utnyttet opp i mot sine grenser, særlig hvis det samtidig foregikk en befolkningsvekst samtidig. Klimaet var bedre enn noen gang både før og senere, med høy sommertemperatur. Muligens var klimaet noe for tørt for korndyrking her inne på Østlandet. De store steingravene fra tiden før, med sitt religiøse og sosiale innhold, tyder på at det aller første jordbruket var vellykket. Dette kan ha resultert i befolkningsvekst som bidro til å øke presset på jorda ut over et nivå som gjorde det ulønnsomt eller praktisk umulig å fortsette med utnytte jorda på samme måte.  I en sånn tilstand kan folk ha følt seg tvunget til – eller ha foretrukket – å falle tilbake på mer opprinelig levemåte, samtidig de holdt fast ved tamdyrene. Når korndyrkningen falt bort, var det ikke nødvendig å ha fast bosetning lenger, boplassen kunne flyttes etter behov. Ved en kombinasjon av husdyrhold på den ene- og jakt, fiske og sanking på den andre siden, var nærhet til godt fangst og fiskeplasser mer naturlige bosteder. Pollenmaterialet viser et nytt gjennombrudd for jordbruket i Vang omkring 2450 f. Kr. Jordbruket slo nå gjennom med stor styrke, vangsokningen begynte igjen å dyrke korn. Dette gjennombruddet skjedde i løpet av 300-400 år fram mot år 2000 f.Kr. med en fast bosetning fra 1900 f. Kr. Fraomkring 1300 f. Kr., har det vært til dels kraftig korndyrking frem til i dag, med et opphold etter svartedauden. Alle kornslag har vært dyrket, men mest bygg. Muligens er det også dyrket hamp og lin i tiden før svartedauden.[5]. Det er nå omkring 2500 f.Kr. i den ekspansive jordbruksekspansjon, den såkalte dolketiden. Det er nemlig dolketidsfunnene (flintdolker og simple skaftehulløkser) som representer denne jordbruksfasen. Skaftehulløkser av stein har værtlaget i mange størrelser. Noen er små med en lengde på 5-6 cm., mens andre er store og tunge og er opp til 30 cm. Lange. Kvaliteten er heller ikke ens. Noen er miniatyrøkser av svært forskjellig preg, laget uten tanke på praktisk bruk. Andre derimot som er større, mer velformete ogfint slipt, må helst ha vært brukt som våpen. De aller fleste skaftehulløksene er likevel grove, ofteskjeve og dårlig for seg gjort.  Disse er som regel nokså store og de fleste skadd ved eggen eller nakken, eller brukket i skaftehullet, noe som tyder på at de har vært brukt til tungt og hardt arbeid. Til å hugge med i vanlig forstand har de fleste ikke egnet seg, dertil har eggen vært for sløv og tykk. Mesteparten avdisse tunge og sundslåtteskaftehulløksene er funnet under åkerarbeide, gjerne på lune og tørrlendte steder som må ha fristet til landnåm. De fleste funnene av skaftehulløkser er gjort nettopp her i Veståsen(Busterud skaftehulløks seinneolitikum, Gjørsli skaftehulløks fra seinneolitikum,Skjeset tynnbladet øks av flint, tre skaftehulløkser av bergart fra seinneolitikum, Løvlien skaftehulløks fra seinneolitikum, Syljuset skaftehulløks fra seinneolitikum Brendseter skaftehulløks fraseinneolitikum, Skistadion Gåsbu skaftehulløks fra steinalder).  Antakelig har skaftehulløksene for en stor del vært brukt på åkeren. De har uten tvil vært gode redskaper til å rydde opp på bråtene med. Der brann hadde herjet skog og skapt plass til kornland og beiter trengtes mye etterarbeid. Jorden smuldres, røtter slås i stykker og torv knuses. Til slikt arbeid var de grove steinøksene som skapt. Funn fra denne tiden i Vang har sine paralleller i Østbaltikum, i området nord for Duna. Funngjenstander her er likeartet som i Sverige og Øst-Norge. Ved Volga er det også funnet økser av samme type. Dette forteller oss hvilke forbindelse våre forfedre hadde.

 

 Antatt områder for opprinnelse gårdene i bronsealder 

 Vi har sett, at jordbruket var vel etablert i Vang mot slutten av bronsealder. Man kan si at det var åkrene som la grunnlaget for den faste bosetningen. Gården ble til slik vi kjenner den fra senere perioder, helårsbosetning med hus og tun, avgrenset innmark og utmark. Når det gjelder spørsmålet om eiendomsstruktur under tidlig bronsealder i Vang – Furnes kreves det ideelt sett bruk av flere kildetyper, oldfunn, stedsnavn, matrikkelopplysninger, topografiske forhold og lignende. Selv om det ikke er mulig å gi en slik eksakt analyse her, kan det likevel ha interesse å se nærmere på arealforholdene i Vang – Furnes i tidlig romertid, muligens noe tidligere. Jeg har prøvd å konstruere hypotetiske territorier eller opprinnelsesgårder fra bronsealder ved hjelp av stedsnavn, geometriske modeller og topografiske vurderinger, og kommet fram til at det er 10-12 gårder som kan ha sin opprinnelse i yngre steinalder: Berg, Ajer, Hol og Bjørge i Furnes, Ry, Frogne, O, Hol søndre, Vold, Myr, Lier,Ås og muligens (Stor-) Hamar i Vang. På alle eiendommene fins mange kulturspor fra forhistorisk tid.

De første åkerarealer ble det fortrinnsvis dyrket jord med god naturlig drenering og bra næringsinnhold fra naturens side.  

Av den grunn kan Ry, Hol og Vold i Vang ikke være en opprinnelsesgård. Ettertopografiske forholdpeker, Berg, Bjørge, Lier eller Ås og Frogne eller O seg ut som Opprinnelsesgårder. Under tvil kan Ajer også ha vært en opprinnelsesgård, men personlig syntes jeg den ligger litt i for flatt terreng. Hos de øvrige gårder finner vi kalkrik og mineralrik jord i et forholdsvis bratt terreng med god arrondering, hvor hensiktsmessige grenser lett lar seg innpasse.

 

Berg den eldste gården, en høvdinggård eller gården til stammesamfunnets leder.

 

For å finne opprinelsesgården bygger jeg hovedsaken på arkeologiske, kulturgeografiske og med naturlige geografiske avgrensninger.

Flere forskere er av den formening at de store bronsealderhaugene har vært gravminner, men at de også har fungert som markeringspunkter for makt og eiendom. Det har også vært antatt at disse svært synbare haugene er bygd av likverdige ættegrupper nær deres boplasser og åkrer. Ved å trekke en midtlinje mellom haugene kan man få et anslag over størrelsen på brukerområdene i bronsealder.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gravrøys fra bronsealder ved Sotenodden                                          

I Vang - Furnes har vi en bronsealdergravhaug (megalitgraver) ved Jevanol, i Stange har vi en bronsealderhaug ved Svartnesodden i Tangen, Hamnesodden, Vethammer og Sotenodden. Altså er alle røyser vent mot Mjøsa. Med andre ord en midtlinje mellom disse haugene kan ikke brukes som grensesetning mellomforskjellige stammer eller en opprinelsesgård, som flere arkeologer hevder. Plassering avhaugene ved Mjøskanten må sees i datidensdødsideologi som viser hvordan seksualitet, fruktbarhet og gjenfødelse henger nøye sammen med forestillinger om døden og reisen til dødsriket. Haugene plassering er antagelig i et rituelt landskap hvor vann og jord er en viktig rituell faktor, hvor vannet er det livgivende og jorden det voksende faktor. Man kan se bronsehaugene i sammenheng med veideristningene fra samme tid. Av 20 kjente veideristninger i innlandet forekommer alle i umiddelbar nærhet til vann enten elver eller innsjø.  Noe også som prof. Håkon Shetelig og prof. Gutorm Gjessing har bemerket veidekunstens nære tilknytning til vann. Ellers er det trekk som tyder på at ristningene opprinnelig gjerne var hugget ganske nær stranden, eller like i vannlinjen. Ristningene kunde også i sin tid å ha været anbrakt langt fra sjøen, men ved innsjøer og elver, finnes flere ganger dyrene tegnet ganske nære vannet.[6]

Helleristningene og bronsealderhaugene viser at kulten først og fremst har stått i fruktbarhetens tjeneste. Vannets symbolisme omfatterbåde død og gjenfødelse. Vannet symboliserer summen av muligheter, et reservoar for eksistensens muligheter. Vanner er forut for enhver form og bærer hver skapelse. Et urbilde på skapelsen er øya som plutselig åpenbarer seg midt i havet. Omvendt illustrerer neddykkingen i vann tilbakevendingen til det formløse, gjeninnføyningen i preeksistensens udiffereniserte tilstand.

Oppdykkingen er en gjentakelse av den formgivende kosmologiske akt. Neddykkingen innebærer altså oppløsning av alle former. Derfor omfatter vannets symbolisme både død og gjenfødelse. Berøringen med vann innbærer alltid regenrasjon, for det første fordi en ny fødsel følger oppløsningen, for den andreneddykking fruktbarhet og øker livspotensialet. Den akvatiske kosmogoni (fortelling om verdens skapelse av vann) tilsvarer på det antropologiske plan fylogenesen (stamtre, Opprinnelsen, dvs. vitenskapen som avslører slektskapsforholdene mellom arter eller grupper av arter.),[7] forestillingen om menneskeslekten og dyrene er født av vannet. Veidekunstens berøring med vann innbærer derfor alltid regenerasjon, for det første fordi en ny fødsel følger oppløsningen, og for det andre fordi neddykkingen skaper fruktbarhet og øker livspotensialet. Klippen hvor ristningene er risset inn forstås som den maskuline, mens vannet oppfattes som den feminene.

Dette kommer tydelig fram når kvinnen føder ungen i en elv (foss) av fostervann, hun vannets mor, samtidig som vannet blir symbol på alt nytt liv.

Vann, klippe eller fjell har derfor hatt en religiøs betydning, dvs. at mennesket og naturen må stadig fornyes gjennom den aldri sviktende troen på gjenfødelse. Plassering av gravhaugene i nærheten av vann er derfor troen på gjenfødelse.Norskfilolog og namnegransker Peter Hallaråker nevner også i sin bok Innføring av Stadsnavn; de første gårdene som ble utskilt hadde som regel en sterk tilknytting urgården ved navnesetting.

Dette ser vi tydelig hvordan navnsetting av gårder har utviklet seg fra Berg. Høsbjørg "Gråberget", Bjørge av gn. Bjargir flrt. av gn. bjQrg "bergside". På Vangsiden får utvidelse mot Lier og Ås.  På høydedraget fra Berg får vi en ekspansjon i retning Stafsberg, Frøberg, og Ingeberg. Denne ekspansjonen tilsvarer det prof. A. Hagen hevder at den eldste bebyggelsen fant sted først i høyereliggende strøk. Det samme hevder J. Sahlgren: ”På goda grunder och med goda paralleller kan man i stället göra gällande, att den tidligaste bosättningen icke ägt rum vid stranden utan ett stycke högre upp”.[8]

Holmsen nevner også at alle de eldste gårdene i Vang ligger på ca. 200 meter over havet.

På basis av disse registrerbare fakta kan det trekkes hypotetiske, men relativt sannsynlige slutninger om at Berg i Furnes i en tidlig fase var høvdinggård og antakelig urgården i distriktet.

Ved disse omtalte urgårdenegårdene har vi naturformasjoner som kan ha tjentsom grense mellom gårdene. Storhammar grenser i vest mot Mjøsa, syd og øst Åkersvika og nord peker Furuberget seg et skille mot Berg. Berg grenser i vest til Mjøsa, nord elva Brummunda, øst til Bjørge ved Gålåsbekken. Bjørge har samme grense i nord som Berg Brummunda, øst er Flakstadelva en naturlig grense til Lier (Ås). Lier har sine naturlige grense mot Frogne eller O ved Finnsalbekken og Lageråa. Frogne har sin grense mot Horne ved Svartelva og Lageråa.

I dette bosetningsbeltet er det bevart nærmere 300 gravminner og det er gjort til dels rike funn fra 1.-5 årh. e. Kr.

Her som ellers er det en viss kildesksvikt når det gjelder de nevnte gårdene, men en samling av skaftehulløkser, flintdolker og bronsekniver antyder bosetningskontinuitet bakover til etableringsfasen for jordbruksøkonomien ved disse gårdene. Det bebodde totalarealet i Vang/Furnes er på 25-30 km2 har altså i løpet av yngre bronsealder gitt plass til 5 gårder med arkaisk naturnavn, som etter navnetypen å dømme har økt til 20 (-heim og -vin gårder) og i vikingtiden økt til 30-35 (-set -stad gårder).

Tenker vi oss dette arealet delt opp på de første naturnavngårdene, har hver av disse i yngre bronsealder hatt ca. 5000 - 6000 dekar brutto til rådighet. Med gårdstall på 30, slik det var i yngre jernalder og frem til vår tid, blir tilsvarende arealtallet ca. 800– 1000 dekar som er i overensstemmelse arealet som har vært på en navnegård i Vang.

Selv om det er lett å innse at et slikt område – stort eller lite – aldri har vært delt i like store bruk, er tallene likevel opplysende. De kan nemlig brukes som målestokk på hvor store arealer som maksimalt trengtes for å ernære en gitt brukergruppe der jorden var næringsrik og værlaget egnet seg bra for kornavl som her i Vang - Furnes.

Eller sagt mer direkte: De anførte tallene bekrefter at man verken med hensyn til innmark eller utmark har hatt store krav som man lett vil tro, under enkle økonomiske og teknologiske forhold. I denne sammenhengen er det imidlertid en variabel som er viktig, men vanskelig å beregne, nemlig størrelsen på brukergruppene. Når det gjelder yngre bronsealder, da vårt gårdsbelte omfattet 10-11 enheter, fins det to hovedoppfatninger om grunnstrukturen i bondesamfunnet. Den ene er at storfamilien var normalenheten. Den andre at kjernefamilien har utgjort basis i tidens sosialsystem. Med andre ord kan det ha levd henholdsvis ca. 10 eller omkring 30 mennesker i et grovt gjennomsnitt, på hver driftsenhet. Er dette riktig, har med andre ord det samlede gårdsbeltet gitt plass til minst i 120 eller snarere noe over 360 inndivider yngre bronsealder. Etter min bedømning er det høyeste tallet mest sannsynelig. 

De første faste bosetningene var som nevnt Berg, Bjørge i Furnes, og i Vang Lier for siden å ekspandere ned mot Svartelva til Frogner og O. Fra disse gårdene spredte bosetningen i Vang seg først og fremst mot vest til Storhammer, men antakelig er Storhammer en ekspansjon fra Berg og Ajer. Neste utvikling av bosetningen skjedde mot øst til Hol og Vold, i neste omgang til Ry, Ener, og oppover til Myr og Kjøs.

De nevnte arkaiske gårdsnavn har antakelig sitt opphav i bronsealder eller senneolittisk tid, sett i sammenheng med fordelingen av funnmengden fra slutten av steinalder, syntes å kunne antyde dette. Ved å eliminere middelalderens og jernalderens mer sekundære bruk, og gjennom en nøyere landskapsanalyse av områdene rundt de arkaiske naturnavn, har jeg som nevnt kommet til at det har eksistert ca. 5 opprinnelsesgårdermedarkaiske navni Vang-Furnes, men kun en er antatt å være stamgården. Ideen om de vidstrakte territoriene – den store stamgården – som trolig er bronsealderens første faste bebyggelsesenhet, har jeg basert på mer evolusjonistiske grunnholdninger enn på arkeologiske data. Videre har jeg tenkt meg en tilnærmet regelbundet utvikling, sosialt, økonomisk og teknologisk, der en opprinnelig bosetningscelle gjennom en indre prosses har delt seg i mindre, stadig mer funksjonsdyktige enheter. Man kan også anta at sosialsystemet har endret seg fra stamgården tid til yngre jernalder, og at tallet på faste jordbruksbosetninger har økt i takt med folkeveksten.

Sett i et langtidsperspektiv har det således vært en utvikling.

Det fins imidlertid ikke overbevisende argumenter for at basisøkonomien i videste forstand har vært vesentlig annerledes i tidlig jernalder enn under senneolittisktid eller eldre bronsealder på Hedemarken. Ser vi forholdene i et noe større perspektiv, synes dette å være klart. Produksjonsteknikken med små, velpreparerte åkrer, produksjonsredskapene ard, hakke og sigd, produktene korn, sau, ku hest har vært grunnlaget for bondens virksomhet og levemåte, som vel under romersk jernalder som i senneolittisk tid eller eldre bronsealder på Hedemarken.Kontinuiteten kan også registreres i husform og dermed i samfunnets grunnstruktur. Fra og med eldre bronsealder muligens enda tidligere til ut eldre i jernalder, har det treskipet langhuset vært det sentrale og normative bosetningselement også her på Hedemarken. At det avspeiler brukergruppens størrelse og dermed samfunnets basis, må være selvfølgelig. Om denne basis – uansett tidsrom – dannes av enkelte familier eller storfamilien, og om flere husholdninger har vært organisert i større enheter, kan sjølsagt diskuteres, men vanskelig avgjøres.

Grunnlaget for det økonomiske, sosiale, kanskje også det kultiske livet og huset med alle innlagte funksjoner, utdyper det bilde vi alt har fått av tradisjonssammenheng, teknologisk og økonomisk, gjennom mer enn 4000 år. Med dette som basis, og om vi antar at diettypen har vært den samme, dvs. at den samme matmengden fordelt på korn og husdyrprodukter skulle skaffes til veie pr. person i etableringsperioden i bronsealder som i eldre jernalder, må behovet for arealer, innmark og produktiv utmark ha vært tilnærmet lik.

Vi kan derfor bruke arealberegninger som gjelder gårdsstrukturer i eldre jernalder, eventuelt supplert med materiale fra andre før industrielle perioder, for å kaste lys over bebyggelsesmønster i de forskjellige perioder opp gjennom tidene. Eller sagt annerledes: Istedenfor for å konstruere geometriske arealfigurer ved bruk av midtlinjer, sirkler, polygoner og lignende, burde det være mulig gjennom analogier å skisse hvor mye land som måtte hevdes av en nærmere definert enhet sjøl i opprinnelsetiden for den faste gårdsbosetning. Det er nemlig liten grunn til å tro at beiting og sanking var mer arealkrevende under stein- bronsealder, enn under eldre jernalder. I Vang og Furnes har dette dels vært nærmere avgrenset område nær gården brukt til beiting og sanking. En viss, men varierende, del av ressursene er derfor alltid hentet fra utmarka, men også mer fjerntliggende allmenninger der det ble setret og jaktet. Det er den gårdsnære utmarka som har interesse i vår sammenheng. Det sier seg sjøl at det er uråd å kvantisere tilnærmet sikker størrelsen på slike utmarksarealer som må antas å ha vært en del av opprinnelsesgården. Dessverre mangler vi også her og vil alltid komme til å mangle brukbare data, både når det historiske og arkeologiske kilder.

Det er ennå ikke framlagt noe avgjørende bevis på at folkevandringstidsgårdens struktur har fortsatt inn i vikingetid-middelalder, men det er en allmenn oppfatning om at overgangen fra den forhistoriske til den historiske gårdens struktur har foregått gradvis, og at prosessen startet allerede i vikingtid.

Det ser ut til at forhistoriske gårdsanleggene var alle bosatt til 600 e. Kr., og på de fleste undersøkte gårdsanleggene som bl. a. Valum og Eine finnes minst et hus som var bebodd i yngre jernalder. Mange av åkrene på disse anleggene har fase II struktur.

Ser en på gårdsnavn i Vang - Furnes i ubestemt form: Berg, Hamar (Storhamar), Lier, Bjørge, Frogne, O, Myr, Hol, Bjøke og Ås, er det særlig fem navn som peker seg ut i en tidlig fase Berg, Bjørge, Lier, Ås og Hamar. Tre av stedsnavnene har omtrent samme etymologi. Berg, Bjørge og Hamar, Hamar har av de fleste blitt tolket til berghamarr, framskutt bergparti det kan for så vidt være riktig.

Ordet berghammer, er vanligvis brukt om en bergknaus med bratte sider og flat topp. Ser en stedet fra ferdamannens øyne, vet vi han kom seilende på Mjøsa fra Minnesund. På lang avstand ser han bebyggelsen på Stor-Hamar med Furuberget i bakgrunn med sin flate topp. For han fortoner det seg som en storhamar.

Bronsealder

Jeg er på usikker grunn når samfunnsforholdene i bronsealder skal diskuteres, men ut fra funn og fornminner er det naturlig å hevde at det har vært et stratifisert samfunn med høvdingsjikt i toppen. Samfunnet i bronsealderen har hatt et system av økonomisk organisering hvor en betydelig andel av rikdommen er kontrollert av en sentralisert administrasjon der lokale høvdingene utgjorde midtpunktet i mindre geografiske enheter som f. eks. Vang – Furnes. Høvdingene opprettholdt kontakten på tvers av disse enhetene, og dannet formodentlig et forsvarsforbund som vi har nevnt med andre Heidnirgrupper i Nes-Ringsaker og Stange. Sammen var de sterke nok til å utruste ekspedisjoner som med våpenmakt kunne stå imot overfall utenfor og i eget område, forsvare sin mark. Denne allianse mellom grupper av Heidnir må en se på som forløperen til hirden ved Valum, Åker og bygdeborgene fra Tangen i sør til Ringsaker i Nord. Åkers beliggenhet i forhold til gravfeltet mellom Flakstad og Hjellum antyder at Åker har representert den militære eliten innenfor dette lokalsamfunnet. (se mer nedenfor)

Høvdingen har også fungert som religiøse og militær leder, og har sannsynligvis også vært leder på tinget. En slik form for sosial organisasjon stemmer godt overens med det høvdingedømmer som har funnet sted ellers i Europa. Folkestammen utviklet enhet om et kult- og rettsfellesskap. Våpenfunn, graver og offer fra bronsealder kan tyde på at man har hatt et spesialisert militærsamfunn innen eliten, som bl. a. bygget på analyser av sverd som er brukt i kamp. Sverdet er en av de viktigste personlige prestisjegjenstander fra perioden og er så langt kun funnet i mannsgraver.

Vi kan ikke dermed påstå at en militærelite kun bestod av menn, men det synes klart at man har fått tildelt våpen i henhold til rang. Sverd og spyd opptrer svært sjelden sammen, og sverd blir ikke nedlagt som offer. Den stadige muligheten for voldelige sammenstøt, det være seg raid eller krig, må ha vært del av prosessen med å sikre elitens makt og opprettholde det politiske status quo. Ved å ha et profesjonelt militærsystem har man sikret seg beskyttelse av befolkningen og handelsruter. Det kan også sees som sannsynlig at indre press, for eksempel sult, har ført til overfall på andre grupper, slik at man på tross av et manglende økonomisk overskudd har kunnet opprettholde livet.

Det osteologiske materialet i Norge fra eldre bronsealder støtter opp om denne teorien. Eliten i samfunnet var ikke fremmed for sulten og de sykdommer som fulgte med den. Mye tyder på at enten Berg eller Hamar er en opprinelsesgård med høvdingfunksjon i tidlig romertid.

Begge har god visuellkontakt til vardene Vethammer og Bangsberget.

Stor-Hamar og Berg har omtrent lik avstand til bygdeborgen i Furuberget, Stor-Hamar ligger syd for borgen, Berg nord for borgen.

 Borgen på Furuberget

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er ennå synbart etter borgen i furuberget 

Furuberget er en av fire bygdeborger i Hedmark med doble murrekker. Kraftige murer har sammen med bratt skråning mot Mjøsa i vest, avgrenset området effektivt. Deler av murene har vært inntil tre meter brede, og forhøyet med en palisade. I dag er murene kun synlig som lave stein- og jordvoller. Furuberget som hever seg steilt fra Mjøskanten, har en hele hoveddelen av Mjøsa innenfor synsvidde, og vaktposter har kunnet speide til andre borger i nabolaget. Der berget er mindre brattlendt, er det bygd skanser av jord og stein. Et dobbelt murverk har en samlet lengde på over 800 meter, og bak murene har det vært vann nok selv i tørre somrer. Tydelige brannlag tyder på at muren har vært styrket med tømmerstokker.  Her har folk på omliggende gårder hatt muligheter til å søke tilflukt. Inngangen mot Stange – landet er således beskyttet ved borgen nær Tangen og på Sotenodden. Betydningen som forsvarsverk illustreres borgen i Furuberget. Den har krevd et velorganisert samfunn for å bygge et slikt anlegg.

Med hensyn til borgene som kilde ved studiet av førhistorisk tid, er det tre forhold som må være avklart. Det er for det første hvor i geografien borgene ligger; det vil si hvor den ligger i forhold til andre kulturelle plasser. For det andre er en klargjøring av hvilken funksjon borgen har hatt. Og det er sist, men ikke minst, tidfesting av borgen. Prof O. Rygh var av den formening at de norske anlagte "... mange af dem ere anlagte i en Udkant af Bygden".[9] Mye av Ryghs påstander er moderert. I dag er det et langt mer nyansert bilde, på at borger ligg midt i den gamle bygda med erverdige garder som næreste naboer.  Skal borgen i Furuberget kunne fortelle noe om busetnings vilkår eller samfunnsorganisasjon i forhistorisk tid, må ein kreve at det blir sett i forhold til menneskelige manifestasjoner. I så måte er det særlig i forhold til gamle ferdselsveier. Prof. Haakon Shetelig som først med stor styrke understreket dette. Han nevner at borgene ligger på sterke strategiske punkt som kunne beherska ferdsel mellom bygder, veiliner over fjellskar eller og sjøveis samband[10]. Dette synet dominerer også prof. Th. Petersen sitt arbeid fra 1942 om borgene i Trøndelag. Hans arbeid er et eksempl på hva en kan få ut av borgmaterialet, om en har problemstillinga klart for seg og stiller de rette spørsmål. Hvorfor ble borgen i Furuberget anlagt her utenfor dagens bebyggelse? Var bebyggelsen anderledes da borgen ble bygget?

Petersen nevner at fleste borger ligger på en høyde langs en gammel veiforbindelse, som her ved den gamle kongsveien som går øst- og nordover til Ringsaker og Gudbrandsdalen. Han nevner også at borgene ligger ikke langt fra gammelt veifar og behersker gjerne et smalt eid på veien som må passeres som her ved Furuberget og Frøberget.[11]

Men det finst og andre menneskelige aktiviteter som det vil være av interesse. Det kan være gard, gravfelt, eldre og nyere grenser av kulturhistorisk og geografisk tilknytning til andre borger. Jeg skal ta for meg inngående drøfting av forholdet mellom borg, gard og bebyggelse når borgen ble anlagt.

Borgene i seg sjøl forteller oss om menneskelige tilstedeværelse og at det har vært busetning ikke alt for langt fra borgen. Forbindelsen til sentrale ferdsleveier forteller også om busetning.

Indirekte forteller ferdselsveiene oss at bosetningsforhold i nærheten. Veiene viser hvilke område som var ansett verdfulle. Vi må derfor slå fast at borgen i seg sjøl refererer til menneskelig tilstedeværelse og at det har vært bosetning ikke alt for langt fra borgen.Forbindelsen med sentrale ferdsleveier forteller også om bosetning.Fra Stor-Hamar går det en vei over Furuberget og direkte til Berg. Denne veien blir kalt Bispestredet. Bispestredet begynte ved ”Staldgaarden som den endnu er lige neder derfra som almueveien nu løber og til Furuberget”.[12]  Denne beskrivelsen fra Hamar Krøniken, viser at Biskopstredet er anlagt på en eksisterende vei, kanskje alt i forhistorisk tid, direkte fra Hammer til borgen i Furuberget med forbindelse til stamveinettet, Kongsveien og videre til Hovin og Berg.

Borgene har vært forsvarsanlegg bygd i urolege tider. Problemet dukker opp når en skal tolke dem i en videre mening. Hvem har brukt borgen? Har de vært forsvarsanlegg for en gard,

en grend, en bygd? Eller for større område? Har noen av dem vært fast bosetning? Kan borgene også ha vært utkikksposter i et større forsvarssystem? Flere av bygdeborgene i Hedmark ligger slik til at det er mulig å se fra en borg til en annen. Til sammen har bygdeborgene inngått i et større varslingssystem. Ved å tenne bålvarder ble det sendt signaler mellom bygdeborgene og egne vetesteder. Dette var en effektiv form for tele-kommunikasjon, der det raskt kunne sendes beskjeder mellom bygdene og borgene langs Mjøsa. På kort tid kunne det varsles om mulige fare fra Minnesund i sør til Lillehammer i nord. Furuberget lå midt i dette varslingssystemet, og var en del av "nervesystemet" i høvdingedømmene på Hedmarken.

Med så mange bygdeborger samlet på forholdsvis lite område, er det sjølklart at det er muligheter for mange tolkinger. Vi kan ikke på forehånd gå ut fra at alle har hatt samme funksjon. I 1882 gjorde Oluf Rygh seg til talsmann for at borgene var "anlagte af Bygdens egen Befolkning for at have et Tilflugtssted under pludseligt og overmægtigt fiendtligt over fald.[13] Det samme synet hadde Prof. H. M. Schirmer da han i 1908 gav eit nytt oversyn over dei norske borgene.[14]

Som alt nevnt pekte Shetelig i 1925 på det strategiske momentet." Når det har vært hele 12 borger på østsiden av Mjøsa må en uvilkårlig spørre seg om borgene er et minne fra en tid da det politiske samholdet var så svakt at gardene hver for seg måtte ordne med sitt eget forsvar? Jens Storm Munch har i et arbeid om borgene i Telemark understreket at borgene

funna som er gjort borgene gir full dekning for antakelsen om at dem har tjent

som tilfluktsteder for bcfolkningen i omegn og at det har oppholdet seg både menn, kvinner, barn og storfe i borgen i en viss tid. Han nevner også funn av dagligdagse ting som spinnehjul, vevlodd, vevskje, bryne, kniver, beinsaker og annet.[15]Vi skal likevel være mer opptatt det som

jeg tidligere var inne på, nemleg borgene sett i relasjon til gamle veifar. Prof. Sverre Marstrander har sett i sammenheng med ferdslesveiene, bosetningsområde som faller nøye sammen med gamle bygder fra romertid og folkevandringstid. Han finner sammenheng mellom borger og bygdelag som vokste frem i århundene etter Kristi fødsel og som dannet kjernen i jernalderbosetningen i Trøndelag[16].

Det er i så måte påfallande hvordan borgene på Hedmarken konsentrerer seg på lite område på høyden ved Mjøsas østside. Ved Alu og Hoel er det gjort funn av stolpehull etter flere hus fra 200 f. Kr. Dessuten er det også registert flere gravrøyser og gravhauger fra romertid og folkevandringstid. Ved arkeologiskeutgravinger i 2006 ble det påvist to større og fire mindre bosetningsområder i tillegg til åtte enkeltliggende kokegroper på gårdene Voll og Lund søndre, dette tyder på en bosetning konsentrasjon i nærområde til borgen.

Slik sett kan borgene ha noe å si for studiet av bosetningsforholdene. Det er likevel spørsmål omkring samfunnsorganisasjon som først melder seg. For en spør uvilkårlig: hvem har bygd borgen i Furuberget? Hvem sokner til borgen? Borgene i seg sjøl forteller om et større samvirke.

Det er videre derfor naturlig å spørre hvor stor organisering det var som ligger bak denne kulturminnen. Borgen i Furuberget er så stor at en har vanskelig å tenke seg at bare en eller to garder ligger bak bygging av den. Prof. Göran Posse har gjort et forsøk på å beregne størelsen på et eventuelt mannskap på en borg i vanlig størelse, og han har komme til at det kan ha vært opp til 150 mann[17]. Dette er ingen liten styrke, men Furuberget er noe større en vanlig borg, og må derfor ha krevd et større mannskap. Et annet moment er at både bygging og vedlikehold av en borg også må ha fordret et stort mannskap. Murene alene inneholder mye stein som må ha krevd stort manskap. Dessuten kommer i tillegg til dette arbeidet med palisander, rydding av terrenget omkring og annet. Posse har tenkt seg et borgplatå med en omkrets på 300 meters som måtte befestes med en 150 meter lang mur. Han gikk ut ifra 5 m3 stein i hovudmuren pr. løpende meter og en ytre 60 meter lang mur av mindre dimensjoner. Legg han til en beregnet arbeidstid til rydding, hogging og lignende, kommer han til 6 ukers hardt arbeid for 100 mann. Til sammenligning med Furuberget som har en 800 meter lang mur vil med samme arbeidsstyrke krevd minste 30 uker arbeid. Det kan synes som om hele den arbeidsføre mannlige delen av bygdas innbyggere har vært med for å løse en slik oppgave. Det kan nok rette innvendinger mot beregningene til Posse, men det står likevel fast at bygging av borgen må ha krevd stort mannskap og en fast organisasjon. Det må ha vært en oppgave for et større samfunn enn gardssamfunnet. Det ligger derfor til å tro at arbeidet må ha vært organisert og ledet av en mann som har hatt et minimum av makt og autoritet. Hvor stort område som har vært organisert kan diskuteres. Borgene på østsiden av Mjøsa ligger på rekke og rad slik at de vakter hver sin del av det sentrale deler av Hedemarken. Dette kan tyde på at folket den gangen borgene ble bygde - var organiserte i tre fire grupperinger, eller skal det tolkes på annen måte?      

En fare med borgene er at om at de har vært uten mannskap i lengre tid, slik at eventuelle fiender kunne besette dem. Dermed mister forsvarerene det faste støttepunktet, samtidig som angriperene kunne sette seg fast og langt lettere erobre området. Derfor må det til en form for vakthold slik at folk kunne varsles når faren truet og i tide ta sine forholdsregler. Det er helt klart at et effektivt varslingssystem ikke kunne være mulig uten et samarbeid innenfor det område hvor de 12 borgene ligger. Et viktig moment er at alle borger ligger slik til at en fra toppen av dem har godt utsyn over bygdene og at en lett kan se fra den ene til den andre. Det er da lett og forklare borgene som utkikspunkt og som et ledd i en varslingskjede. De minste borgene kan umulig tjent som tilfluktssted for folk og fe i ufredstider. Her kan det ikke bli tale om annet enn en mindre vaktstyrke. Andre borger er derimot plassert på fjernere punkter, der oppgaven har vært å trygge strategiske steder. Dette ser en at mange borger som heter et eller annet med vardevete eller ligger på slike steder der tradisjonen vet å fortelle at det var varde; som Vethammer, Tittberget, Brurstien på Sotenodden i Stange, Vindlausa, Trostberget på Nes og Doksrudskogen i Løten. .

Min personlige mening er at borgene på østsiden av Mjøsa ligger på en linje sør og nord for hovedbygda i Vang - Furnes, ved den naturlige innkomstveien fra sør, som er seilleden opp Mjøsa, sammen med Doksrudskogen i Løten som varsler fare fra øst. Må de derfor oppfattes som et planmessig forsvarssystem. Inn her kommer også garden Hanum, i kulturhistorien og i religionene er hanen symbol på ild, sol og den nye dags komme; den er den overvåkne vekter, som galer, når det er fare på ferde.Marstrander stiller seg derimot skeptisk til tanken om borgene som ledd i strategisk forsvar av et større område.[18] Andre er mer positive til den tanken om felles forsvarssystem. Prof. Bjørn Myhre har i en liten artikkel om borgene på Nord-Jæren, satt borgene i en forsvarskjede mot nord og satt dem i samband med framveksten av en særpreget kulturprovins i søndre delen av RogaIand og i Agder i folkevandringstida.[19] Jens Storm Munch tror borgene i Telemark som et system og knyttet dem sammen med framveksten og organisering av et rike i Grenland. Han mener at borgsystemet er rettet mot sør og vest med svakere befestinger i utkantbygdene og et sterkt anlagt forsvar av kjerneområdet og hovudkommunikasjonslinene langs Norsjøen. Bakgrunnen mener han ligger i en folkevandringstidsekspansjon østover fra Rogaland og Agderfylka.[20] Hedmark er det eneste stedet hvor vi finner samstemmighet mellom bosetningens tyngde, konsentrasjonen av bygdeborger og skattefunn. Forklaringen er kanskje at det hele må sees ut ifra den jevne, rolige utviklig det har vært her i eldre jernalder. Prof. Bjørn Hougen så på borgene på Østlandet i forhold til det arkeologiske materialet fra yngre romertid.[21] Med utgangspunkt i Myrhe har Anders Hagen vist til forholdene ved Mjøsa. Han tenker seg Mjøsa som en grense mellom folkegrupper på Toten og folkegrupper i Hedmark. I motsetning til Hedmark har forholdene på Toten i slutten av romertid og frem til folkevandringstiden en kraftig ekspansjonstrang og et urolig bilde. De tallrike våpengravene, særleg på vestsida av Mjøsa, mener Hagen er et dominerende trekk i gravkult og kultur. De vitner om en tid av agressiv uro. Han mener videre i dette bildet synes at borgene passer godt inn. Der de ligger på rekke og rad langs østsida av Mjøsa. Trussel om krigerer og landnåmsflokker, enten fra det nære Toten eller fra fjernere trakter har vært såpass sterk at de som bodde øst for Mjøsa var tvungne til å bygge en rekke forsvarspunkt, fra Ringsaker i nord til Tangen i sør. Alle har et åpent utsyn over bygd og vann og med en ubrutt synslinje fra borg til borg.[22] Hagens syn stemmer ikke overens med Schønnings utsagn om at Hedemarken og Toten hadde felles kultplass i Vang, og at Heidsævisting var et felles ting for alle rundt Heidsæ. Det må derfor anta at det var et fellesskap mellom Østre Toten og Hedmarken. Altså må borgene ha tilkommet før ting- og kultfellesskap, kanskje allerede i tidligromertid. Toten settes i forbindelse med folkestammen Teutoner,latin Teutōnes , Teutōnī, PIE * tewtéh(" folk"),Proto-germansk * þeudanaz("leder for folket")Gotisk  (þiudans,konge"), gn. þjóðann("prins, konge"),gammelsaksisk þiudan("herre over folket,"), g.e. Théoden ("konge, herre"), Proto-germanske * þeudō ("folk") gn. Theod ("nasjon, folk, land, region"). Keltisk * toutā, gammelirsk  túath,

gn. tjoð, som i switjoð (Sverige) og store svitjoð(Rusland)  toth (senere i bestemt form toten). Omkring år 118 f.Kr. forlot tusner av Kimbre deres forfedres hjemsted, deres landsbyer og marker i Danmark, og dro mot syd for å søke et bedre liv. Senere fikk de følge av Teutoner og Ambroner. De kom i konflikt med romerne både med seire og tap, men etter slaget ved ved Aquae Sextiae, som lå nær byen Aix-en-Provence nord for Marseille i 102 101 f.Kr. Vandaler, Sveber og Alaner går over den tilfrosne Rhin i 406 e. Kr.

Folkevandringstiden: Vandaler, Sveber og Alaner krysser den tilfrosne Rhinen i 406 e. Kr.- maleri av ukjent kunstner.

Hvor romerne seiret totalt og tok hundretusen fanger og alle Teutonernes vogner, telt og eiendeler. Mange av de overlevende ble tatt som fanger, noen ble solgt søm slaver, flesteparten av fangene ble slaver i den romerske hær. I den romerske hær fikk Teutonslavene trening og disiplin. I 73-71 f. Kr. gjorde slavene i den romerske hær opprør anført av Spartacus[23]. Teutonerne dannet små grupper som dro rundt i Gallien og plyndret, de vandret rundt i den keltiske verden i nesten tjue år; deres antall økte og var etter alt at dømme omkring 20.000. Ettersom teotonerne ikke dyrket jorden og alle både kvinner og barn skulle ha mat, ble tjuveri deres levevei. De må ha beseiret mange små keltiske folkeslag og ifølge seierherrens rett tatt deres forråd, kveg og kostbarheter. Antikke forfattere nevner flere ganger at Teutonerne har samlet seg enorme skatter. Som Strabo skrev: teotonerne hadde fått fra deres plyndringstokter, langt oversteg deres egen rikdom. Cæsar og andre forteller: Teutonerne hadde enorme bytte ved Rhinen, bevoktet av en garnision på 6.000 mann. Sjøl om Danmark var germansk land, er der ingen steder funnet så mange enestående gjenstander som belyser keltisk kultur, som i Danmark. Dette kan kun forklares ved at de overlevende teutoner få eller mange, vendte hjem med vogner belesset med kostbarheter.

Det er funnet to vogner fra Dejbjerg som ikke er ikke enestående i Danmark. Rester av andre elegante og praktfulle vogner av keltisk opprinnelse er funnet på flere steder i Jylland og på Fyn. Det kan nevnes Kraghede syd for Brønderslev, Husby øst for Flensborg, Langå på Østfyn, ved Fredbjerg vest for Aars, Dankirke nær Ribe og sist Nedergården i Giver øst for Aars. Det kan ikke være tvil at disse vogner har de overlevende teutoner brakt med seg tilbake til Jylland.
Dette og mere til av keltiske gjenstander beviser at noen teutoner overlevede nederlagene ved Aquae Sextiae og Vercellae og at de kom hjem med stortbytte. De må ha oppnådd en hittil stor status på grunn av deres enorme skatter og enestående militære erfaring fra to ti år konstant krig, og den generelle viten og nye ideer, som de må ha brakt med hjem. Gjennom kelterne fikk de innblikk i utvinning av jern fra myrer som de også brakte med seg nordover.
Innvandrerne kan ha kommet fra området ved Limfjorden på Nord-Jylland i Danmark. Dette var et kraftsentrum i denne perioden.

Området ved Limfjorden på Nord-Jylland i Danmark var et kraftsentrum i denne perioden. Koloniseringsframstøtene mot Østlandet har ikke skjedd ut i det blå, men ved å reise til områder man har kjent fra før. Jæren og Lista er nært geografisk og dessuten vil landskapet her antagelig ha vært mest likt de områdene de fremmede kom fra.

Kanskje har det vært knyttet bånd med lokale innbyggere eller har noen reist i forveien. Mest seg i 118 f. Kr. noen dro sørover andre igjen nordover til Norge og Toten. Den utløsende faktor som tvinget Teutonerne ut på vandring var det vi kaller den romerske varmeperiode startet plutselig omkring 250 f. Kr. og sluttede omkring 400 e. Kr. Varme perioden førte til at store mengder is smeltet i arktis og forårsaket store oversvømmelser i store deler av Jylland. Noe som også Strabo skrev at omkring 120 - 114 f. Kr. hvor han nevner at en serie av stormer i Nordsjøen som forårsaket den såkaldte Cymbriske flodbølge, som oversvømmet store arealer av kysten av Danmark og Nord Tyskland og som var hovedårsak til Kimbrerne og Teutonernes folkevandring. Noen studier i en myr i Penido Vello i Spania har vist, at det i den romerskevarmeperiode var omkring 2-2,5 grader varmere enn i moderne tid.

Shetelig som første gang i større sammenheng satte frem tanken om at borgene kanskje hadde sammenheng med folkevandringstidsrike og som var betinget av folkeflyttinger.[24] Senere har også andre vært inne på den samme tanke.

Fra historisk side har det i denne forbindelse vært nevnt landskapsnavn med endinger på rike, land og mark. Vi har Ranrike, Vingulmork, Raumarike, Heidmork, Hadaland, Ringarike, Grenland, Telamork, Rogaland, Hordaland, Jamtaland og Hålogaland. I tillegg kommer kanskje Trondheim. Med utgangspunkt i begrepet folkland har Andreas Holmsen tenkt seg en organisering av "folk" før organisering av "rike, land og mark". Et par svenske og danske folkestammer og en norsk (Chaidinoi, svarer til det norske Heidnir, folket rundt Mjøsa) er nevnt i klassiske kilder fra århundre omkring Kristi fødsel. Sisteleddet -oi beskriver ordet i flertall. det vil si at Heidnir ikke bare et folk men av flere stammer. Det er mulig at ordet stammer fra protoindoeuropeisk "h1 ed "[25] "spise, ete, grøde", dette vil si få noe å spise "dyrke jorda, dyrke opp ny mark, dvs. folket som dyrker marken"

Folkesammenslutningen på Hedmarken kan således være eldre enn romertiden. Videre tenker jeg meg at Heidnir opprinnelig var et forbund av ætter. Men går vi tilbake og tenker likevel at Hagen har rett. I såfall må det ha skjedd i en veldig til fase, før Heidsævisting.

 Ifølge Ptolemaios levde de i Jylland. Rundt 120 f.Kr. utvandret mange teutonere sammen med kimbrerne fra sine områder i Danmark, noen dro sørover mot det romerske riket, andre igjen kan ha dratt nordover og bosatt seg på vestsiden av Mjøsa, derav kommer navnet Toten som er har sin opprinnelse av proto-germansk * þeudana og av gn. Theod"nasjon, folk, land, region". Etablering av borgene på østsiden av Mjøsa kan stemme med teutonernes oppbrudd fra Jylland.

Når landskapet på Hedmarken på et visst tidspunkt begynte åbli rikt, land eller mark kan dette være uttrykk for at det var komme noe nytt inn i situasjonen mellom dem som bodde i landskapet og landskapet. Det ligger da nære å tenke på en fastere organisering særlig med hensyn til religion, rettslige forhold og vernetiltak mot fiender. Særlig interessante fra vårt synssted blir Holmsen sine tankar når han ut fra tydingen av ordet folk som er omtrent det samme som "hær," og at disse folkland må ha hatt et utpreget militær karakter.[26]

Kanskje var det først i århundre e. Kr. fødsel, at det var trussel utanfra eller krigerske herjinger av felles fiender, at det ble skapt en viss politisk avtale og organisasjon tvunget fram av denne sitasjon, som resultert i borgbygging og et varslingssystem til felles vern. Om så er tilfelle, vil borgene ha et ubegrenset stor verdi i studiet både av bosetningsforhold og samfunnsorganisasjon i tidlig jernalder. En løsning på dette spørsmål vil en bare kunne gi om en får klarlagt det tredje hovedproblemet bygdeborgenes tidfesting. Ble alle borgene bygd til samme tid, eller har folk funne å måtte forsvare seg bak murer i ulike tidsrom? Til det er å si at vi vet noe, men det er neimen ikke mye. I Sverige undersøkte Bror Schnittger alt tidleg i forrige hundreåret en rekke borger. Han kom til ved sine utgravinger at de stort sett hørte hjemme på 500-talet.[27] Seinere utgravinger har gjort bildet mer nyansert. Utgravninger i en borg på Gotland viste seg å være eldre enn fra romertid. Av de norske borgene har svært få gitt funn som gir grunnlag for en snevrere datering. Det grunnleggende arbeidet til Oluf Rygh har understreket han at borgene kunne være eldre enn vikingtiden, av den grunn av at de sjelden er nevnd i sagalitteraturen.[28] Ut i fra sitt inngående kjennskap til norsk forhistorie mente Shetelig å kunne plassere borgene i et helt bestemt forhistorisk miljø, nemlig i tida fra 3. til 5. århundre.[29].

Prof. Helge Gjessing foretok utgravninger i Saleslottet på Lista og fant bruddstykker av spannformet leirkar fra folkevandringstiden. [30] De få borgene som har gitt daterende funn seinere, synest og å være fra folkevandringstiden.[31]

Bjørn Hougenvar klar på at de østnorske borgene faller naturleg inn i det seinromerske miljøet østafjells, menhan ser på folkevandringstiden som en rolig tid her.[32] Han kunne likevel ikke se bort fra skattefunnene fra folkevandringstiden, som av mange blir sett på som tegn på urotider.[33] Hougen støtter seg derfor på et annet syn som ser en betydelig del av skattene som nedlegging av religiøs karakter.[34] I motsetning til Hougen har Sverre Marstrander lagt vekt på gullfunnene som nedgravde skatter gjemt vekk når det var fare på ferde. Han mener å finne sammenheng mellom utbredelse av borgene og nedlegging av gullskattar. Særlig viser han til den likheten han mener å finne mellom utbredelse av borger og markfunn i det gullrike Rogaland.[35] Sagaen beretter om at kong Magnus Berføtt bygde en borg på Källandsö sør i Vänern, etter å ha slått svenske kongen Inge ca. 1100 e. Kr.. Her bygde han borgen av torv og tømmer med dike rundt, og fikk alle slags forsyninger brakt dit. Tre hundre hærmenn ble satt til å bli der, og Finn Skofteson og Sigurd Ullstreng ble satt til høvdinger over dem.[36] Kong Magnus bygde flere borger både i Irland og Skotland. En må derfor se på borgenes datering med en viss tvil av de norsk - svenske borgene.

I 2009 foretok Hedmark Fylkeskommune utgravninger på Alu og omkringlignende garder:

I forbindelse med registreringen ble det registrert totalt 109 kulturminner

(enkeltminner). Av disse er 95 automatisk fredet.

Av særlig stor betydning er registreringen av en smiehustuft med hellelagt gulv. Smia er datert til overgangen mellom vikingtid / middelalder. Videre består de viktigste funnene av 3 gravhauger, 19 gravrøyser, 15 stolpehull fordelt på to bosetningslokaliteter og 36 kokegroper. Flere radiokarbondateringer kan sannsynligvis knytte gravrøysene til romertid. Dette er svært interessant ettersom det før registreringen kun var kjent i overkant av 60 gravfunn fra romertid på Hedemarken. Dersom det viser seg at gravrøysene vi har registrert tilhører et gravfelt fra romertid, medfører dette at vi har en betydelig økning i antallet graver fra perioden på Hedmarken. De to lokalitetene med stolpehull har dateringer til yngre jernalder og førromersk jernalder. En kokegrop ble datert til yngre bronsealder, sammen med den store mengden funn fra romertid og yngre jernalder viser funnene på Hol / Alu har vært et betydningsfullt område fra starten av jernalderen og frem til middelalderen. Alle gravfunnene viser sammenmed tidligere gravfunn og den forseggjorte smietufta, at området må ha vært viktig i området. De tre storhaugene sammen med de mange mindre gravrøysene tyder på at det har vært stor aktivitet med kontinuitet i bosetting over lang tid i området, og må derfor knyttes til bygging av borgen og forsvaret av denne. I dette område ligger flere garder med navn i ubestemt form og som ).regnes som det eldste garder i Norge. De nye funnene på Alu vestre og Hol setter stedet, sammen med borgen i Furuberget i et nytt persektiv (se nedenfor

Etter Bispstredet ligger foruten gårdene Staf stafr,gudestøtte”,Voll, Hol, Ajer, Hammer, Lund, Tacitus som levde ca. 100 e. Kr. nevner i sine skrifter Germania uttrykkelig germanerne dyrket sine guder i hellige "lunder", og de anså det under gudenes verdighet å tilbede innen vegger og i bilder.[37]Disse navnene gir en ymt om en kultplass som har vært vanlig blant handelsmenn.[38]

Dette kommer klart fram av kalifen av Bagdad Ibn Fadlan skrifter Risala (brev eller liten bok) hvor han nevner i år 922 e.kr. i sine om møte på markedsplassen i Bulgar ved Volga-kneet medsvear, svensker hanbeskriver i sitt møte med ar-ruser at de ofrer til en stolpe:

”Så snart skipene deres har ankret opp, går samtlige i land; hver har med seg brød, kjøtt, løk, melk og rusdrikk. De går bort til en høy, oppreist trestøtte med ansikt som menneskes.Omkring støtten står mindre figurer og bak den noe høye stokker som er drevet ned i jorden. Èn etter èn går bort til den storefiguren, kaster seg tiljordenog sier: ” Herre, jeg kommer langveis fra med så og så mange trellkvinner og så og så mange sobel skinn ”(her regner han opp alle de handelsvarene han har med seg.) Så legger han offergavene som han har brakt med, foran trestøtten…”

Dette kan understøttes at Staf og Lund er en hellig plass, ved at Ajer er beskrevet "i Om", Om eller Omen er betegning på divinatorisk magi. Albert Eskeröd nevner at om, omen psykologska bakgrund är människans osäkerhet inför det okända och oförklarade i tillvaron och hennes önskan att få veta något om de sidor därav.[39] 

"Om" er altså sted hvor mennesket får et profetisk et varsel om fremtiden, og hvor det ofres for et god handel, avling m.m.

Nord for borgen er det flere garder med arkaiske navn, Viker og Berg. Man kan si Viker ligger ved en vik av Mjøsa, men øst for Viker er det en vik ikke i flertall viker. Dessuten synes jeg at garden ligger idag litt for langt unna denne vik. En skal derfor tro at navnet kommer av noe annet? Når vi har påvist at det har vært stort mannskap til å bygge borgen og til vakthold, kan gardsnavnet komme av indogerm. wik som har gitt opphav til latin vicus "landsby" og gresk woikos "husholdning, hus".[40]Når Viker er skrevet i flertall må en anta at det her dreier seg om en samling hus eller liten landsby. Viker ligger bak borgen og hvor det fra gammelt av var et fár i svak stigning opp til borgen, hvor det også var lett å frakte forsyninger.

Furuberget i forgrunn med Viker merket rødt.

Berg-gårder har vært ansett som å tilhøre den eldste gårdsnavn-gruppen. Der ogå en gard med -vin navn "Wetten", Ordet vin “naturlig eng, beitemark“, svarer eksakt til det gotiske ordet vinja “beitemark“. Det gn. ordet Vinvar altså en naturbetegning, det innebærer at ordets forhistorie ikke har betydd gård, men først i tidlig jernalder eller romertid ha gått over til bebyggelsesnavn. Denne antakelse blir også omtalt i Laksdølasaga der Olav Hoskuldsson bygger en gard på en rydning i skogen hvor Olavs fe brukte å samle seg for å beite.[41]

 Gårdsnavn som ender på vin, forteller ikke opprinelig om bosetning, men om hvordan folk brukte området. Med befolkningsutviklingen ble disse viner sjølstendige gårder omkring eldre bronsealder – tidlig jernalder. I de norske vin-navn har "V" forsvunnet, men har etterlatt spor i form av w-omlyd på foregående stavelse, oftest imidlertid forsvunnet uten og etterlatt noe som helst spor; de norske navn sluttet i eldste tider på in eller inni. I moderne tid har vin fått bortfall av v- og har fått endinger på –in, -en, -ene, -an, -i, -e, -a, -ø, -et.

Med befolkningsutviklingen ble disse viner sjølstendige gårder omkring eldre bronsealder – tidlig jernalder. Gårdene med arkaisk navn (Berg, Dal, Li, Lier, Ås osv.) var sannsynligvis de første bofaste gårder som pløyde åkrene med ard og hadde faste inngjerdende åkrer eller viner. Går vi ut i fra at de nevnte gårder med arkaiske navn oppsto i bronsealder, deres bruksmønster var basert på husdyr som beitet fritt omkring, utnyttelsen av jorda var. Kornet ble dyrket i et system med roterende åkrer i inngjerde enger eller såkalte viner.

Det hersker en del tvil om ordets alder. P. A. Munch nevner at vin navnet må ha tilkommet når nordboerne kom i gang buskapsskjøtselen. Mer forsiktig er Brødrene Karl og Oluf Rygh. Begge anser at vin- navnene har tilkommet under en tidlig periode, men de mener bestemt med at navnet hadde sin begynnelse betydelig senere enn Munch har antatt. K. Rygh hevder navnet tilhører eldre jernalder. Andr. Hansen er av den mening at vin- navnene tilhører den eldste faste bebyggelsen av et jordbruksfolk med urnordisk språk i Norge. Som alt annet er det her forkjellige meninger om Vin navnenes alder, mener bebyggelse av et jordbruksfolk, fra ca. 500-200 f.Kr.[42] Vin navnene har alltid relasjon til terrenget.

Vi ser at språkforskerne har stor spennvidde om vin- navnenes alder. Hansen og Rygh brødrene er av den mening at vin er bebygd gård fra opprinnelsen, og ordet har kommet til å være navn på bebyggelse. Dette innebærer at ordets forhistorie ikke har betydd gård, men først i tidlig jernalder eller romertid ha gått over til bebyggelsesnavn.

"Deglum" er en -heim, heimnavnene på Østlandetuttalt -óm, aam, -øm, skriftformen ofte -um. Datering av heimgårdene fraca år 300-500 e.Kr., og har førsteledd gjerne tilknytning til naturbetegnelse på stedet.  

Fra Berg har en storslagenutsikt til alle kanter, her ser man til overnevnte varder og til borgen på Sotenodden på Tangen, og like til Minnesund. Dessuten har Berg øyekontakt med høvdingområdet rundt Berg i Stange, og til høvdinggården Svadaberg i Ringsaker.

Nedenfor Berg ved Jevanorder det spor etter en bronsealderbosetning med gravrøys noe som indikerer plasskontinuitet fra bronsealder. Jevanol skrevet som Gevanderhole i 1317 første leddet av gn. gefandi adjektiviske form av verbet gn. gefa "gi". Sisteleddet -hole "haug". Dette kan bety at Jevanol er en sted hvor man gir eller er en"offerhaug". (se mer nedenfor) Dessuten ligger gården Hovin som var sakralt sted, første leddet hov er synonymt med "haug". hvor folk samles til hellige handlinger, sisteleddet -in er oprinnelig vin "naturlig eng eller som naturlig åpen haug".  Navnet Berg finnes i Gotersagaen av Jordanes hvor det fremkommer opplysninger som tyder på atordet Berg (knaus, klippe, fjell, kolle, ås) kan være eldere enn 4000 år gamelt. Det finnes det mange eksempler på gårder med navnet Berg var høvdingseter. I et kvad om Helge Hundingsbane. fortelles om at sønnene til en mektig konge Granmar - Hodbrodd, Gudmund og Starkad satt på Berg. I Sigerdrivamål - et kvad om runelærdom – heter det Ropt (Odinsheite) var på et berg med Brimes sverd. I Reginsmål møter vi Sigurd, da han fór for å hevne far sin, en mann som sto på et berg og kvad, han frasatte kvad om Nikar, Feng eller Fjolne, alle navnene er Odin navn. Det var altså "Odin" som denne gangen sto på Berg.Orkenøy jarlenes ættesaga omtaler den en høvding fra Hedemark ved navnet Rolv av Berg.

Gerhard Schønning forteller i sin reise på Hedmarken i 1776: ..."Gaard Berg, lidt norden for hofue. At her fordum have boet anseelige familier, viise de her forekommende kjæmpe-høie, af hvilke, østen for Hofue, skiønt et godt støkke derfra, ligge hos konge-veien 4 runde steen-røser, men hos Berg blev mig berettet at skulle ligge en stor deel kjæmpe haue."[43]

Dette gravfeltet har i sin tid vært mye større, og vi må regne med et betydelig “tap” av gravhauger i dette området. Funn av et kastespyd understreker dette. Kastespydet ble funnet, sannsynligvis som et løsfunn fra en tidligere grav, ved oppdyrking av mark.[44]Samlet er funnene er av slik art at det må være lov å spørre seg om det har vært stormenn eller høvdinger som har hatt tilhold på Berg. Ut fra beliggenheten med fantastisk utsikt over Mjøsa, og dermed kontroll på ferdselen, er det ikke usannsynlig at Berg har vært høvdingsete i tidligste tider. Beliggenheten bør også ses i sammenheng med den korte avstanden til bygdeborgen i Furuberget hvor man kunne søke tilflukt i urolige tider.[45]Borganleggene fra romertid – folkevandringstid, ligger på rekke og rad her på østsiden av Mjøsa. Over en strekning på ca. 50 kilometer – fra Tangen i sør til Ringsaker i nord, som nevnt er det påvist ikke mindre enn 12 bygdeborger, antagelig er det flere som ennå ikke er funnet. Bortsett fra én ligger alle vendt mot Mjøsa. Nesten alle forsvarspunktene er bygd ved vannet eller med fronten vendt mot sydvest. Fra høydene har folk lett kunnet vokte trafikken, som helst har fulgt vannveien på Mjøsa. Fra flere av borgene er det et vidstrakt utsyn slik at en har visuell kontroll med nærområdet, samtidig som vaktposter på én borg har kunnet se minst to andre. Arkelogiske utgravninger fra Berg til Hammer viser at befolkningendenne strekningen har vært stor nok til å gi anleggene betydelige dimensjoner.                                                                                                              Lokaliseringen av borgene gir oss et innblikk i hvor store områder en søkte å forsvare og hvor fienden kom fra. Bygdeborgene har derfor vært et ledd i forsvar mot fiendtlige inntrengere som kom hovedsakelig vannveien på Mjøsa. Den visuelle kontakten mellom borgene viser at dem er anlagt som ledd i et større samvirke. Derfor hevder jeg at borgene støtter opp under teorien om at det har eksistert et eller flere samordnende riker på Hedemarken. Det store spørsmål hvorfor ble disse borgene bygd og hvilken fiende truet folket og hva skulle de forsvare? Den sydvendte stilling som borgene har, viser hvilken retning faren truet, eventuell fiende må ha derfor ha kommet vannveien fra sør. En ting er sikkert er den store jernvinna som har foregått i Hedmark må ha vært et tiltrekkende krigsbytte. På 200-tallet nådde produksjonen av jern et høgdepunkt; et omfang som bare kjennes fra middelalderen. En produksjon på dette nivået forutsetter et høyt stratifisert og spesialisert samfunn. I tillegg er det grunn til å tro at det foregikk en betydelig jerneksport fra Hedmark til andre områder. Når vi vet at det har vært en dansk tilstedeværelse i Vestfold på denne tiden, er det nettopp god grunn å tro at det var fra denne kanten et forsøk på innovasjon kom. Den danske tilstedeværelsen i Vestfold må en se i sammenheng med den oppbygging av de danske stammer i Illerup og Ejsbøl, med en sterk hæravdeling som i første rekke legger vekt på ære og utbytte. Mon tro om det er en sammenheng med Illerupofferet og angrep på indre Østlandet hvor utbytte ble ofret til høyere makter i de danske myrer. I denne sammenheng kan det hodeløse myrfunnet ved Rytjernkan tolkes til å være en dansk angriper. Sammen med den konsentrasjon av våpengravhauger fra tidlig romer- til vikingtid i Vang og Furnes med flere sverd med romersk opphav, er disse typologisk likhet med sverdfunnene ved Illerup. Dette kan tolkes enten en handel med varer, eller som en gjengjeldelse angrep på Vestfold og Jylland tidlig 200-tallet. På 200-400 tallet var det mange folkegrupperinger som var en trussel for folket i Norden, Keltere, Sarmatere, Hunere, Herulere og tilbakevendte gotere.



[1] Hellquist Elof Svensk Etymologisk Ordbok C. W. K. Gleerups Förlag Lund

[2] Munch P. A. Det Norske Folks Historie I : 73 Instituttet for Historisk Forskning Oslo 1941

[3] egne prøver av vangsokninger og https://bialczynski.wordpress.com/tag/wenedowie/

[4]Spergel ( Spergula arvensis ) er en 10-30 cm høy urt som vokser hovedsakelig på sand , næringsfattig dyrkbar jordjernalderboplass i Fjærås sogn i Halland (400 f.Kr.-60 f.Kr.) fant man frø av Spergel sammen med bl.a. Aker-Stedmorblomst,  Bygg,  Havre, Fersken-Pileurt, Hvitmelet Gåsefod

[5]  Helge Irgens Høeg  Op.cit. av note 2 : 377

[6] Mikkelsen Egil Østnorsk Veideristninger Kronologi og Øko-kulturelt Miljø Viking XL 1977 : 181

[7] http://no.wikipedia.org/wiki/Fylogenetikk

[8] Sahlgren, Jöran Namn och bygd. 1 ff Tidskrift för nordisk ortnamnsforskning 15  

[9] RYGH. 0. 1882: Gamle hygdcborger i Norge. Foreningen til Fortidsmindesmerkers Bevaring.

Aarsberetning. Kristiania.

 

[10] SHETELIG, H. 1925: Norges Forhistorie. Oslo.

[11]Th. PctcrscnBygdeborger i det nordenfjeldske Norge. s. 8 ffViking1942

[12] Müller Vibe, Inger Helen 1986 :123

[13]Rygh. O. Gamle bygdcborger i Norge.:77 Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring.

Aarsberetning. Kristiania 1882

[14]Schirmer, H. M. 1908: Fortcgnclse over de hidtil paaviste Rygdeborgc. FNFB. Aarsberetning.

Kristiania.

[15]Munch, J. S.Borg og bygd. Studier i Telemarks eldre jernaldcr:127 U.O.A. Oslo.

[16]Marstrander, S. 1958a: Datcringcn av våre bygdeborger. DKNVS Forhandlinger. Bind 31.

Nr. 28. Trondhcim.

[17]Posse. G. 1935-37: Fornborgarna som forsvarsänlegningar Uplands Fornminnesforening

Tidiskrift. SI,V. Uppsala.

[18]Marstrander, S. 1958b: Bygdeborgene - vårc cldste militiere anlegg. DKNVS. Museet.

Årbok. Trondheim.

[19] Myhre, B. 1966: Bygdeborger på Nord-Jæren. Fra haug ok heiani. Nr. 1. Stavanger.

[20] Munch, J. S. 1962: Borg og bygd. Studier i Telemarks eldre jernaldcr. U.O.A. Oslo.

[21] op.cit. note 58

[22] Hagen, A. 1962: Forhistorisk tid. Vårt folks historie I. Oslo.

[23] Spartacus kom opprinnelig fra Trakia og hadde vært leiesoldat i den romerske hær.

[24]Shetelig, H. 1925: Norges Forhistorie. Oslo.

[25] Wikander Ola De Indoeuropeiske Språkenes Historie :161 ISBN 978-82-530-3332-7

[26]Holmsen, A. 1949: Norges historie. bind I. Oslo.

[27]Schnittger, B. 1913: Die vorgeschichtliche Burgwnlle in Schwcden. Opuscula Archaeologica

Oscari montelio septuagenario Dicata. Stockholm.

[28] op.cit note nr.52

[29] op. cit. note 62

[30]Gjessing, H. 1925: Vest-Agder i forhistorisk tid. I Norske Bygder 11. Vest-Agdcr. Bind I.

Bergen.

[31] op.cit. note 67 og Grieg, S. 1938: Listas jernalder. Bidrag til Vest-Agders eldste kulturhistorie. U. O. Skr. I. Oslo.

[32] Hougen. B. 1928: Østnorske bygdeborger. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årsbcrctning. 84. Bervaring. Oslo.

 

[33]op.cit. note 69

[34]Bøe, J. 1920-21 : Norske guldfund fra folkevandringstiden. BMÅ. Bergen.

[35]Marstrander, S. 1958a: Datcringcn av våre bygdeborger. DKNVS Forhandlinger. Bind 31.

Nr. 28. Trondhcim.

[36] Torfæus Tormod Norges Historie bind 6 :125 ISBN 978-82-419-0693-0 1.opplag 2014

[37]Germania av Tacitus kap. 9, 39, 40, 43

[38] Heyerdahl, Høst G Trylleordet alu : 35 Det Norske Videnskaps- Akademi Årbok 1980 Oslo 1981

[39] Albert Eskeröd Etnologiska studier i skördens och julens tro og sed: 56 Nordiska museet Stockholm 1947

[40] Wikander Ola De Indoeuropeiske Språkenes Historie: 149 oversatt av Nygaard Lars ISBN 978-82-530-3332-7

[41] Laksdøla saga Sagaer i utvalg :357 Aschehoug &co Oslo  1995 ISBN 82-03-17530-9

[42] Jansson Valter Nordiska Vin namn. Skrifter utgivna av kungl. Gustav Adolfs Akademien 24 Uppsala

[43] Gerhard schønning Reise gjennem Hedemarken 1775 :26 Særtrykk av Hamarstiftstiende ved Leif Midthaug

[44]May-Tove Smiseth Rapport fra arkeologisk registrering i forbindelse med oppstart av reguleringsplanarbeid for Hol gravlund, Hamar Kommune HedmarkFylkeskommune 2011

[45] HedmarkFylkeskommune rapport fra arkeologisk registrering i forbindelse med oppstart av reguleringsplanarbeid for Hol gravlund, Hamar Kommune 2009.

 

Historiker

Torgeir Lageraaen